Å lese Norsk filminstitutts nye fireårsplan er noen ganger som å være vitne til det sagnomsuste orkesteret som spiller videre på dekket av Titanic. Verden slik bransjen kjenner den har for lengst gått i oppløsning, men vi kan ikke annet enn å fortsette ufortrødent.

Nå er jeg selvsagt urettferdig. De krevende tidene påpekes flere steder i strategidokumentet som ble presentert denne uken. Dessuten ligger det i denne sjangerens natur at man er opptatt av de lengre linjene, ikke det umiddelbare og uforutsette.

Ingen forventer vanligvis noe av slike dokumenter. Men dette er ualminnelige tider. Bransjen blir feiret for sine kvalitetsmessige løft, hjemme og ute, men er i realiteten helt nede på knærne industrielt. Mange har derfor hatt forhåpninger til hva NFI vil kunne bidra med framover. Vil bransjens suverent største tilskuddsgiver og statens virkemiddelapparat komme den til unnsetning i disse krisetider?

Rundt og uavklart

Én ting er sikkert: det mangler ikke råflotte ord og noble intensjoner i strategiplanen. Her finner vi alle de riktige ordene vi kjenner fra tilsvarende strategiplaner fra organisasjoner i kulturlivet. Alle boksene for de gode formålene er krysset av. NFI skal møte denne virkeligheten, erklærer direktør Kjersti Mo. Og det er faktisk ikke den rundeste eller minst forpliktende formuleringen i strategidokumentet.

«Strategi 2026-2029» vitner om en organisasjon som mener at den gjør mye riktig. Og som ser på filmbransjen som brukere – ikke samtalepartnere. NFI vil ikke ta eierskap på de dårlige tidene, knapt ta i de med ildtang, men erkjenner i det minste at de finnes. Hvordan den kan avhjelpe bransjen er imidlertid uklart.

NFI har valgt å konsentrere arbeidet med strategien «om de områdene NFI har reell mulighet til å påvirke gjennom sitt virkemiddelapparat, innenfor gjeldende rammer og føringer». Hvor grensene for disse rammene går, er det opp til politisk nivå å avgjøre – og opp til NFI å tolke. Derfor er det ikke alltid godt å si hva slags betydning som legges i formuleringene.

Et av hovedfunnene i dokumentet har overskriften «Offentlig forvaltning i en brytningstid». Det forventes at tjenestene NFI tilbyr brukerne skal være i samsvar med regelverk, står det. Men det forventes også at de skal være tilgjengelige, fleksible og i kontinuerlig forbedring i tråd med skiftende behov. Derfor vil NFI jobbe innsiktsbasert for å kunne prioritere riktig og treffe med virkemidlene.

Det er mange slike selvsagte «funn» i skrivet. De følges ikke opp av noen konkrete tiltak, men de gir inntrykk av at NFI følger med. Og lytter.

NFI har alltid gitt inntrykk av å være lydhøre overfor skaperleddet. Hvem skaperleddet består av er litt uklart, men vi får tro de mener triangelet forfatter/regissør/produsent – kanskje mest de to første. Skaperleddet skal også denne gangen styrkes. På hvilken måte det skal skje er vanskeligere å få øye på. Men det finnes altså en skapersatsing med blant annet kunstnerskap i sentrum, osv. 

Det som imidlertid synes klart er at den gamle utviklings- og produksjonsavdelingen kan være på vei tilbake. Som før er det uklart hvor de kunstneriske målsettingene slutter og publikumsinnsikt og publikumsanalyse begynner. Det kan virke som NFI er av den oppfatning at publikum bestemmer hva kvalitet er ved sin oppslutning, og skaperne må rette seg etter disse «funnene». Men kanskje er dette en misforståelse fra min side som oppstår nettopp fordi NFI ikke våger å definere hva de mener med kunstnerisk og kvalitet?

Eget omdømme

NFI har også satt av plass til å si noe om sitt eget omdømme og profileringen av egen merkevare. De fastslår først at NFI «skal styrke omdømmet til norske filmer, serier og spill ved å synliggjøre deres verdi som ytringsarenaer og bærere av kultur, demokratiske verdier og samfunnsberedskap». Men NFI skal også «være en synlig og kunnskapsbasert stemme i offentligheten ved å styrke egne talspersoner og kommunikasjonskanaler, og gjennom å delta i samfunnsdebatten om kulturens rolle». 

Det virker som NFI-ledelsen ønsker å ta del i de overordnede debattene og samtalene i kulturlivet, og på den måten fremme filmen i offentligheten. Det er nok fornuftig. Kjersti Mo sin deltakelse i de mer bransjenære debattene har ofte vært uheldig og vitnet om en uklar rolleforståelse. En NFI-direktør som sitter på alle pengene kan ikke ha som agenda å være pådriver for debattene. Ikke i en bransje der 54 % av filmskapere opplever reell risiko for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner.

Om hun overlot de faglige debattene til sine faglige ansvarlige, desto bedre. Det har vært et savn at fagfolkene i NFI har blitt så anonyme. Det har også forsterket inntrykket av at NFI-direktøren lytter mindre til dem. De faglige begrunnelsene for NFIs tildelinger og endringer i tilskuddssystemet overskygges ofte av direktørens insistering på å framstå som en slags personlig avsender og gratulant – i hvert fall av de gode nyhetene.

Jeg er imidlertid skeptisk til at NFI ser ut til å ville utøve enda mer kontroll over debattene og faglige fora de skal medvirke i. Nylig fikk bransjen beskjed om at NFI selv vil styre det årlige programmet «Møte med konsulentene» – en av få åpne fora der konsulentene og bransjen kan møtes. Hva skyldes dette kontrollbehovet?

Nylig meldte NFI at de ønsker å bli en pionér i bruken av kunstig intelligens i forvaltningen og søknadsprosessene. Denne bevisstheten gjenspeiles også i strategiplanene. I det hele tatt virker NFI mer fokusert på egne muligheter til rasjonalisering og forbedring overfor brukerne, enn de etiske implikasjonene av KI for bransjen i sin helhet. Flere bransjeaktører har de siste par årene etterspurt NFI som en pådriver og sparringspartner i en rekke av disse spørsmålene, men uten å få svar. Det gjenstår også flere ubesvarte spørsmål med hensyn til hvor langt NFI vil gå for å utfylle og erstatte den klassiske filmkonsulenten ved bruk av KI. Når vil skjønnsmessige vurderinger også innhentes av KI?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint