Filmfolk opplever i større grad enn andre kunstnergrupper en risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og finansiører. Det synes også som om filmbyråkratiet ikke forholder seg bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Lederskapet i Norsk filmforbund, Norske filmregissører og Norske dramatikeres forbund foreslår her fem tiltak de mener Norsk filminstitutt bør iverksette for å være en mer reell samspillsaktør og portåpner.
Norsk filminstitutt (NFI) arbeider for tiden med å revidere formatplaner for dokumentarfilm og kortfilm, mens arbeidet med formatplan for spillefilm har vært utsatt. NFI ønsker ifølge sin egen femårige strategi å være en portåpner og en samspillsaktør. Det er vi veldig glad for, særlig fordi vi er bekymret for en monokultur og en ensretting som ikke ivaretar ytringsfrihet, nytenkning og innovasjon, både når det gjelder idé- og manusutvikling, finansiering, produksjon og distribusjon.
NFI har stått i store prosesser de to siste årene med pandemi, utarbeidelse av ny strategi, mange utskiftinger av personalet, i tillegg til oppussing. Nå som alle er tilbake på huset og driften blir normalisert har vi en positiv forventning til at dialogen blir tett og konstruktiv.
NFI og bransjen har sammen mulighet til å jobbe målrettet med å skape nye arenaer for film og en rikere filmkultur i hele landet. NFI kan bidra til å skape større interesse for et bredere spekter av ulike filmer og ikke minst legge til rette for ulike typer produksjonstrukturer.
Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9 har nettopp vært på høring. Utgangspunktet for at kommisjonen ble nedsatt er den teknologiske revolusjonen verden har gjennomgått de siste 20-30 årene, og kommisjonen tegner et godt bilde av utfordringene særlig film- og TV-feltet står overfor:
Digitaliseringen har medført en maktkonsentrasjon hos nye aktører. Når utenlandske selskaper tar over som portaler for folks forbruk av film, TV-serier, bøker og så videre, kan det føre til at norske kunstneres innhold i praksis blir mindre tilgjengelig selv om den totale tilgjengeligheten av innhold øker for brukerne.(…) Nye portvoktere har i kraft av deres størrelse medført kommersiell og moralsk filtrering av innhold som krever at kunstnere tilpasser seg på nye måter. (s. 290)
Denne virkelighetsbeskrivelsen kjenner vi oss igjen i.
I en rapport fra FNs spesialrapportør for kulturelle rettigheter Farida Shaheed (fra 2013) påpeker hun at kunstnere opplever en “markedssensur”, som særlig oppstår når kulturnæringer er markedsorienterte, offentlig finansiering er under press og alternativ distribusjon er minimal.
Selv om det er viktig at produsenter og distributører står fritt til å velge hva de skal støtte eller promotere, er det behov for å sikre at kunstnere som ikke passer inn i kommersielle markedsstrategier fortsatt kan slippe til med sin stemme.
Det offentlige bør derfor i noen tilfeller kunne fullfinansiere prosjekter som ikke finner sin plass i markedet og dermed være en garantist for at kunst og kunstnere ikke alltid er prisgitt kommersielle interesser. Det bør også begrenses hvor mye statlige finansieringsinstitusjoner bruker sine ressurser til å støtte kommersielle aktører som uansett vil kunne bruke sine finansielle muskler, vertikale integrering osv. til å finansiere egne prosjekter.
FNs Spesialrapportør for kunst og kultur bemerker at følgende er av særlig bekymring: (a) konsolidering av selskaper innenfor alle grener av kulturell produksjon, som ofte resulterer i de facto monopolistisk kontroll; og (b) inkorporering av media-, kunst- og underholdningsselskaper i vertikalt integrerte strukturer. Hele produksjonskjeder av kunst, spesielt innen musikk og film, er kontrollert fra utvikling til distribusjon av samme konsern. Dette har også en innvirkning på kunstnerisk frihet og på publikums tilgang til et mangfold av kunstneriske uttrykk.
I et ytringsfrihetsperspektiv kan dette også gi grunn til å frykte et redusert rom for eksperimentell, kritisk, og provoserende kunst, samt perspektiver fra ulike minoriteter.
Kunstnernes autonomi kan bare garanteres gjennom et mangfold av finansieringskilder og en god balanse mellom offentlig tilskudd og privat sponsing/filantropi.
Vi har et ansvar for å gi publikum et mangfold av historier og ikke kun kjente konsepter og dramaturgiske formler. Det betyr at både filmer i markedsordningen og kunstneriske konsulentvurderte filmer må få plass i det offentlige rom selv om noen trekker et større publikum. Her må også kunstnerisk utforskning få plass. Ruben Østlunds første film Gitarmongo trakk 1000 personer til kinosalen. Noen hatet den, andre elsket den. Poenget er at mange ulike stemmer må få prøve seg og bygge sitt publikum over tid.
Ytringsfrihetskommisjonen refererer til Fritt Ords undersøkelse (2020) der det ble spurt om kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av “risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner”. 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Filmfolk opplevde dette i størst grad (54 prosent). Dette er et påfallende høyt tall, men for oss dessverre ikke overraskende.
Da det statlige virkemiddelapparatet i 2007 ble samlet i én institusjon, Norsk filminstitutt, ble veldig mye makt konsentrert her. Instituttet preges fortsatt av lav representasjon av minoriteter både blant filmkonsulentene og administrasjonens fast ansatte byråkrater. Det blir også en stadig lavere prosent av skapende personer med filmfaglig kompetanse på manus og regi. Selv om det har vært flere nye initiativ de siste årene for å bedre mangfoldet, er det fortsatt en vei å gå sammen.
Armlengdes avstand-prinsippet innebærer at politiske organer ikke bør gripe inn i kunstneriske beslutninger eller utfordre kunstens autonomi. Ellers i kunstfeltet er dette heftig debattert og som en konsekvens har etaten Kulturrådet fra årsskiftet blitt omdøpt til Kulturdirektoratet mens Kulturrådet nå er forbeholdt det kollegiale organet som beslutter tildelinger fra Norsk kulturfond basert på fagfellevurdering.
På filmfeltet snakker vi sjelden om dette prinsippet. Det synes som om filmkonsulentsystemet (som forøvrig råder i alle de nordiske landene) blir mer og mer omsluttet av et byråkrati av rådgivere og mellomledere som ikke forholder seg like bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Et eksempel på dette er NFIs formatplan for dokumentar, som har vært på høring i bransjen, hvor det står å lese følgende mulige tiltak under strategipunktet “2. NFI skal stimulere til en bredde av finansieringskilder”:
For at tiltakene (…) ikke skal bety færre produksjoner totalt, eller totalt sett dårligere økonomi for bransjen, bør en del av de utviklede produksjonene være kommersielle slik at de vil finne “all rights” avtaler eller annet som gjør at produksjonstilskudd er overflødig – eller at produksjonstilskudd kan gis med lav offentlig tilskuddsandel. Nettverksbygging mot de plattformer/kjøpere som kan være visningsalternativer for slike produksjoner er derfor viktig (både europeiske og nord-amerikanske).
Dette mener vi er i strid med produksjonsforskriftens § 3-3 om at NFI skal gi tilskudd til uavhengige produsenter som ikke kan overdra eierskap til immaterielle rettigheter til eller i det audiovisuelle verket. Å forskuttere at filmkonsulentene må gi utviklingstilskudd til en viss andel “kommersielle” dokumentarer som skal dyttes inn i “all rights”-avtaler med europeiske eller nord-amerikanske plattformer/kjøpere, er et brudd på armlengdes avstand-prinsippet.
Det rokker også ved “kontrakten” med bransjen om at de åremålsansatte filmkonsulentene beslutter tildelinger ut fra premisser om kunstnerisk kvalitet og dernest ser hen til andre filmpolitiske mål som representasjon og likestilling.
Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand og at prinsippet skal gjelde generelt for kulturforvaltningen. Den anbefaler også at det gjennomføres en undersøkelse av hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i norsk kunst- og kulturliv, og om dagens løsninger oppleves som reell armlengdes avstand av kunstnerne. Kommisjonen gir videre en god analyse av armlengdes avstand-prinsippet i teori og praksis:
Hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis, påvirker både ytringskulturen og de reelle ytringsmulighetene i kunstfeltet. Tildeling av stipender og prosjekter har stor betydning for kunstneres liv og virke. For mange utøvere er offentlige tildelinger avgjørende for om de i det hele tatt kan livnære seg som kunstnere. (s. 294)
Når de regionale filmvirksomhetene nå dekker hele Norge, muliggjør det å differensiere oppgaver og virkemidler mellom et statlig og regionalt forvaltningsnivå – med større autonomi. Maktspredning er viktig for å motvirke ensretting og er således både et viktig prinsipp i seg selv og et middel for å oppnå større mangfold. Med mangfold mener vi hvilke historier som fortelles, av hvem, fra hvor, med ulik bakgrunn og ståsted og ikke minst et mangfold i produksjonstrukturer og hvilke selskap som får slippe til.
NFI ønsker å rekruttere og skape mer stabilitet rundt produsentene (ref. Formatplan for dokumentar). Det er vel og bra, men hele økosystemet rundt en filmidé må ivaretas. Det innebærer også regi og manus og disses levekår, som er under press. Under foreslår vi fem tiltak som NFI bør iverksette for å være en reell samspillsaktør og portåpner for skaperleddet.
Det bør opprettes flere idé-stipendier (tidligere VIP-stipend) i ulike størrelser for regissører og serieskapere. Dette er en “billig” løsning for NFI. Antall idéstipend har knapt endret seg på 15 år, mens antall regissører og nyutdannede i feltet har økt dramatisk. Antallet bør økes til 15-20 per år. Et idéstipend kan være et virkemiddel til å sikre den frie kunsten og den frie kunstneren uansett sosial og/eller etnisk bakgrunn. Det er også mulig å øremerke stipendier til minoriteter.
Per i dag er tidlig utvikling ofte ulønnet arbeid, og slike stipender er en treffsikker finansieringsordning som har direkte effekt på filmskaperens økonomi, kreativitet, frihet og trygghet. På sikt vil regissørenes idéer og utvikling av prosjekter sysselsette og skape arbeidsplasser for filmarbeidere, produsenter, distributører. I boken «Creativity, Inc.» av Amy Wallace og Edwin Catmull, beskrives det hvordan filmstudioet Pixar eksperimenterer med arbeidsmetoder som ikke lønner seg økonomisk på kort sikt, men som kan føre til innovasjoner på lengre sikt. Jo mer rom til forskning og utvikling, prøving og feiling, det skapende ledd kan ha, desto mer nyskaping og originalitet i det endelige resultatet.
Regissører og manusforfattere kommer ofte til produsenter med prosjekter som har kommet langt på vei, men får sjelden kompensert allerede investert arbeidstid i form av lønn eller en investeringspost i prosjektet. I Danmark innførte Dansk Filminstitutt for noen år siden en ordning som anerkjenner allerede medgått utviklingstid i henhold til timelister inn i filmens budsjett og finansiering.
NFI har lovet en evaluering rundt manusordningen 1 og 2 som ble betydelig revidert for 2 år siden. Dramatikerforbundet har innhentet uttalelser fra medlemmer og hovedlærere på alle manusutdanningene i Norge som mener at innretningen ikke er tilfredsstillende for behovet i bransjen. Manusforfattere opplever allerede i idéutviklingsfasen (manus 1) å få avslag på bakgrunn av at de ikke har et stort nok produksjonsselskap i ryggen. Dette er et strukturellt problem. I tillegg kan ingen få manus 2 hvis de ikke har fått manus 1, selv om det finnes haugevis av manus som har kommet så langt at de kunne søkt rett på manus 2 ordningen. Dette er ekskluderende og gjør handlingsrommet for manusforfattere og skrivende regissører svært smalt. Tildelingsprosent er lav og søkertallet høyt. Vi ber derfor NFI om å åpne for at man kan søke om mindre beløp for å utforske idéer og historier. I slike tilfeller henvises det ofte til NEO-ordningen, men veldig mange etablerte passer ikke inn her. Ulike prosjekt har ulike behov og den nye manusordningen tar ikke høyde for ulike kreative prosesser. Vi mener at det i manus 1 bør kunne søkes om alt fra 100k til 250k utifra behovet til skaperne.
Omleggingen av manusordningen har også ført til at det ikke lengre er krav om formell manuskompetanse for å behandle søknader om tilskudd til manusutvikling.
Nå sitter noen få konsulenter med mye makt på beslutninger i stadig flere ordninger. Det er dyktige folk, men bransjen er stor og kompetanseområdene komplekse. Da NFI hadde besøk av British Film Institute (BFI) ble det sagt: Change decision makers and you change diversity. Vi oppfordrer NFI til å supplere fagfellevurdering gjort av konsulent med andre egnede konstellasjoner i noen av ordningene. Det vil kunne gi større mangfold og diversitet i historier og fortellerperspektiv.
Det ble annonsert høsten 2021 at NFI jobbet med å utrede en slik ordning i samarbeid med våre organisasjoner, men vi har ennå ikke landet utformingen av den. Ordningen vil bidra til å sidestille etablerte produsenter og etablerte regissører og manusforfattere som har levert godt, når de skal jobbe frem nye prosjekter. I dag er det slik at det kun er produksjonsselskapet som har produsert en suksess som “premieres” gjennom rammetilskudd for enkeltstående prestasjoner, mens de kreative fra samme prosjekt blir stående uten samme mulighet for “startkapital” og kontinuitet i arbeidet med nye prosjekter – som ikke nødvendigvis er med samme produsent. Det er viktig at arbeidet med å få på plass ordningen ikke stopper opp, men ferdigstilles i løpet av våren 2023. Her ser vi frem til et godt samarbeid med NFI.
NFI fungerer godt for mange aktører, men det er samtidig tydelige signaler i bransjen at mange filmskapere og produsenter opplever at NFIs strukturer ikke ivaretar vitalitet, nyskapning, mangfold, variasjon eller alternative samarbeidskonstellasjoner. Spesielt unge selskaper, minoriteter og mindre dokumentarselskaper møter en vegg av retningslinjer og kompliserte søknadsskjemaer. Regissører opplever at produsentene blir «gatekeepers» fordi det i nesten alle ordninger er produsenten som må stå som søker av tilskudd (slik er det ikke hos Kulturrådet, der kunstneren selv er søker).
De aller fleste regissører ønsker å samarbeide med produsenter og mange har gode, langvarige samarbeidsforhold, men de regissørene eller prosjektene som ikke passer inn i tradisjonelle samarbeidsformer eller etablerte produksjonsselskap mister veldig ofte tilgang til NFIs produksjonsmidler. Konsekvensen er at norsk og internasjonalt publikum går glipp av mye kunstnerisk ambisiøs film, fordi ordningene er tilpasset store aktører som ikke tør, eller ønsker å ta den økonomiske risikoen. Dette er svært uheldig både for mangfold og likestilling i bransjen. Retningslinjene og støknadsstrukturene må myknes opp og nye samarbeidsmodeller må aksepteres.
Ytringsfrihetskommisjonen slår fast at:
Infrastrukturkravet innebærer for kunstens del at det finnes et omfattende system av institusjoner som kan legge til rette for å skape, produsere, bearbeide, oppleve og analysere kunst. Det er et statlig ansvar å legge til rette for at denne infrastrukturen er levende, det kan ikke overlates til markedet alene. Det er på den annen side heller ikke statens ansvar alene. Dette er det bred konsensus om i norsk politikk. (s. 298)
Gjennom tettere dialog med Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund og Dramatikerforbundet om hvordan tilskuddsordningene bør innrettes, vil NFI bidra til å stimulere skaperne som er en forutsetning for at norsk film skal realisere sitt potensiale, nå ut bredere til publikum, og skape flere arbeidsplasser i hele Norge.
Signert av Elisabeth O. Sjaastad, Forbundsleder Norsk filmforbund (NFF), Leiv Igor Devold, Forbundsleder Norske Filmregissører (NFR), Ellen Ugelstad, Styreleder (NFR) og Øyvind Rune Stålen, Nestleder Norske Dramatikeres Forbund (NDF).
Filmfolk opplever i større grad enn andre kunstnergrupper en risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og finansiører. Det synes også som om filmbyråkratiet ikke forholder seg bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Lederskapet i Norsk filmforbund, Norske filmregissører og Norske dramatikeres forbund foreslår her fem tiltak de mener Norsk filminstitutt bør iverksette for å være en mer reell samspillsaktør og portåpner.
Norsk filminstitutt (NFI) arbeider for tiden med å revidere formatplaner for dokumentarfilm og kortfilm, mens arbeidet med formatplan for spillefilm har vært utsatt. NFI ønsker ifølge sin egen femårige strategi å være en portåpner og en samspillsaktør. Det er vi veldig glad for, særlig fordi vi er bekymret for en monokultur og en ensretting som ikke ivaretar ytringsfrihet, nytenkning og innovasjon, både når det gjelder idé- og manusutvikling, finansiering, produksjon og distribusjon.
NFI har stått i store prosesser de to siste årene med pandemi, utarbeidelse av ny strategi, mange utskiftinger av personalet, i tillegg til oppussing. Nå som alle er tilbake på huset og driften blir normalisert har vi en positiv forventning til at dialogen blir tett og konstruktiv.
NFI og bransjen har sammen mulighet til å jobbe målrettet med å skape nye arenaer for film og en rikere filmkultur i hele landet. NFI kan bidra til å skape større interesse for et bredere spekter av ulike filmer og ikke minst legge til rette for ulike typer produksjonstrukturer.
Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9 har nettopp vært på høring. Utgangspunktet for at kommisjonen ble nedsatt er den teknologiske revolusjonen verden har gjennomgått de siste 20-30 årene, og kommisjonen tegner et godt bilde av utfordringene særlig film- og TV-feltet står overfor:
Digitaliseringen har medført en maktkonsentrasjon hos nye aktører. Når utenlandske selskaper tar over som portaler for folks forbruk av film, TV-serier, bøker og så videre, kan det føre til at norske kunstneres innhold i praksis blir mindre tilgjengelig selv om den totale tilgjengeligheten av innhold øker for brukerne.(…) Nye portvoktere har i kraft av deres størrelse medført kommersiell og moralsk filtrering av innhold som krever at kunstnere tilpasser seg på nye måter. (s. 290)
Denne virkelighetsbeskrivelsen kjenner vi oss igjen i.
I en rapport fra FNs spesialrapportør for kulturelle rettigheter Farida Shaheed (fra 2013) påpeker hun at kunstnere opplever en “markedssensur”, som særlig oppstår når kulturnæringer er markedsorienterte, offentlig finansiering er under press og alternativ distribusjon er minimal.
Selv om det er viktig at produsenter og distributører står fritt til å velge hva de skal støtte eller promotere, er det behov for å sikre at kunstnere som ikke passer inn i kommersielle markedsstrategier fortsatt kan slippe til med sin stemme.
Det offentlige bør derfor i noen tilfeller kunne fullfinansiere prosjekter som ikke finner sin plass i markedet og dermed være en garantist for at kunst og kunstnere ikke alltid er prisgitt kommersielle interesser. Det bør også begrenses hvor mye statlige finansieringsinstitusjoner bruker sine ressurser til å støtte kommersielle aktører som uansett vil kunne bruke sine finansielle muskler, vertikale integrering osv. til å finansiere egne prosjekter.
FNs Spesialrapportør for kunst og kultur bemerker at følgende er av særlig bekymring: (a) konsolidering av selskaper innenfor alle grener av kulturell produksjon, som ofte resulterer i de facto monopolistisk kontroll; og (b) inkorporering av media-, kunst- og underholdningsselskaper i vertikalt integrerte strukturer. Hele produksjonskjeder av kunst, spesielt innen musikk og film, er kontrollert fra utvikling til distribusjon av samme konsern. Dette har også en innvirkning på kunstnerisk frihet og på publikums tilgang til et mangfold av kunstneriske uttrykk.
I et ytringsfrihetsperspektiv kan dette også gi grunn til å frykte et redusert rom for eksperimentell, kritisk, og provoserende kunst, samt perspektiver fra ulike minoriteter.
Kunstnernes autonomi kan bare garanteres gjennom et mangfold av finansieringskilder og en god balanse mellom offentlig tilskudd og privat sponsing/filantropi.
Vi har et ansvar for å gi publikum et mangfold av historier og ikke kun kjente konsepter og dramaturgiske formler. Det betyr at både filmer i markedsordningen og kunstneriske konsulentvurderte filmer må få plass i det offentlige rom selv om noen trekker et større publikum. Her må også kunstnerisk utforskning få plass. Ruben Østlunds første film Gitarmongo trakk 1000 personer til kinosalen. Noen hatet den, andre elsket den. Poenget er at mange ulike stemmer må få prøve seg og bygge sitt publikum over tid.
Ytringsfrihetskommisjonen refererer til Fritt Ords undersøkelse (2020) der det ble spurt om kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av “risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner”. 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Filmfolk opplevde dette i størst grad (54 prosent). Dette er et påfallende høyt tall, men for oss dessverre ikke overraskende.
Da det statlige virkemiddelapparatet i 2007 ble samlet i én institusjon, Norsk filminstitutt, ble veldig mye makt konsentrert her. Instituttet preges fortsatt av lav representasjon av minoriteter både blant filmkonsulentene og administrasjonens fast ansatte byråkrater. Det blir også en stadig lavere prosent av skapende personer med filmfaglig kompetanse på manus og regi. Selv om det har vært flere nye initiativ de siste årene for å bedre mangfoldet, er det fortsatt en vei å gå sammen.
Armlengdes avstand-prinsippet innebærer at politiske organer ikke bør gripe inn i kunstneriske beslutninger eller utfordre kunstens autonomi. Ellers i kunstfeltet er dette heftig debattert og som en konsekvens har etaten Kulturrådet fra årsskiftet blitt omdøpt til Kulturdirektoratet mens Kulturrådet nå er forbeholdt det kollegiale organet som beslutter tildelinger fra Norsk kulturfond basert på fagfellevurdering.
På filmfeltet snakker vi sjelden om dette prinsippet. Det synes som om filmkonsulentsystemet (som forøvrig råder i alle de nordiske landene) blir mer og mer omsluttet av et byråkrati av rådgivere og mellomledere som ikke forholder seg like bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Et eksempel på dette er NFIs formatplan for dokumentar, som har vært på høring i bransjen, hvor det står å lese følgende mulige tiltak under strategipunktet “2. NFI skal stimulere til en bredde av finansieringskilder”:
For at tiltakene (…) ikke skal bety færre produksjoner totalt, eller totalt sett dårligere økonomi for bransjen, bør en del av de utviklede produksjonene være kommersielle slik at de vil finne “all rights” avtaler eller annet som gjør at produksjonstilskudd er overflødig – eller at produksjonstilskudd kan gis med lav offentlig tilskuddsandel. Nettverksbygging mot de plattformer/kjøpere som kan være visningsalternativer for slike produksjoner er derfor viktig (både europeiske og nord-amerikanske).
Dette mener vi er i strid med produksjonsforskriftens § 3-3 om at NFI skal gi tilskudd til uavhengige produsenter som ikke kan overdra eierskap til immaterielle rettigheter til eller i det audiovisuelle verket. Å forskuttere at filmkonsulentene må gi utviklingstilskudd til en viss andel “kommersielle” dokumentarer som skal dyttes inn i “all rights”-avtaler med europeiske eller nord-amerikanske plattformer/kjøpere, er et brudd på armlengdes avstand-prinsippet.
Det rokker også ved “kontrakten” med bransjen om at de åremålsansatte filmkonsulentene beslutter tildelinger ut fra premisser om kunstnerisk kvalitet og dernest ser hen til andre filmpolitiske mål som representasjon og likestilling.
Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand og at prinsippet skal gjelde generelt for kulturforvaltningen. Den anbefaler også at det gjennomføres en undersøkelse av hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i norsk kunst- og kulturliv, og om dagens løsninger oppleves som reell armlengdes avstand av kunstnerne. Kommisjonen gir videre en god analyse av armlengdes avstand-prinsippet i teori og praksis:
Hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis, påvirker både ytringskulturen og de reelle ytringsmulighetene i kunstfeltet. Tildeling av stipender og prosjekter har stor betydning for kunstneres liv og virke. For mange utøvere er offentlige tildelinger avgjørende for om de i det hele tatt kan livnære seg som kunstnere. (s. 294)
Når de regionale filmvirksomhetene nå dekker hele Norge, muliggjør det å differensiere oppgaver og virkemidler mellom et statlig og regionalt forvaltningsnivå – med større autonomi. Maktspredning er viktig for å motvirke ensretting og er således både et viktig prinsipp i seg selv og et middel for å oppnå større mangfold. Med mangfold mener vi hvilke historier som fortelles, av hvem, fra hvor, med ulik bakgrunn og ståsted og ikke minst et mangfold i produksjonstrukturer og hvilke selskap som får slippe til.
NFI ønsker å rekruttere og skape mer stabilitet rundt produsentene (ref. Formatplan for dokumentar). Det er vel og bra, men hele økosystemet rundt en filmidé må ivaretas. Det innebærer også regi og manus og disses levekår, som er under press. Under foreslår vi fem tiltak som NFI bør iverksette for å være en reell samspillsaktør og portåpner for skaperleddet.
Det bør opprettes flere idé-stipendier (tidligere VIP-stipend) i ulike størrelser for regissører og serieskapere. Dette er en “billig” løsning for NFI. Antall idéstipend har knapt endret seg på 15 år, mens antall regissører og nyutdannede i feltet har økt dramatisk. Antallet bør økes til 15-20 per år. Et idéstipend kan være et virkemiddel til å sikre den frie kunsten og den frie kunstneren uansett sosial og/eller etnisk bakgrunn. Det er også mulig å øremerke stipendier til minoriteter.
Per i dag er tidlig utvikling ofte ulønnet arbeid, og slike stipender er en treffsikker finansieringsordning som har direkte effekt på filmskaperens økonomi, kreativitet, frihet og trygghet. På sikt vil regissørenes idéer og utvikling av prosjekter sysselsette og skape arbeidsplasser for filmarbeidere, produsenter, distributører. I boken «Creativity, Inc.» av Amy Wallace og Edwin Catmull, beskrives det hvordan filmstudioet Pixar eksperimenterer med arbeidsmetoder som ikke lønner seg økonomisk på kort sikt, men som kan føre til innovasjoner på lengre sikt. Jo mer rom til forskning og utvikling, prøving og feiling, det skapende ledd kan ha, desto mer nyskaping og originalitet i det endelige resultatet.
Regissører og manusforfattere kommer ofte til produsenter med prosjekter som har kommet langt på vei, men får sjelden kompensert allerede investert arbeidstid i form av lønn eller en investeringspost i prosjektet. I Danmark innførte Dansk Filminstitutt for noen år siden en ordning som anerkjenner allerede medgått utviklingstid i henhold til timelister inn i filmens budsjett og finansiering.
NFI har lovet en evaluering rundt manusordningen 1 og 2 som ble betydelig revidert for 2 år siden. Dramatikerforbundet har innhentet uttalelser fra medlemmer og hovedlærere på alle manusutdanningene i Norge som mener at innretningen ikke er tilfredsstillende for behovet i bransjen. Manusforfattere opplever allerede i idéutviklingsfasen (manus 1) å få avslag på bakgrunn av at de ikke har et stort nok produksjonsselskap i ryggen. Dette er et strukturellt problem. I tillegg kan ingen få manus 2 hvis de ikke har fått manus 1, selv om det finnes haugevis av manus som har kommet så langt at de kunne søkt rett på manus 2 ordningen. Dette er ekskluderende og gjør handlingsrommet for manusforfattere og skrivende regissører svært smalt. Tildelingsprosent er lav og søkertallet høyt. Vi ber derfor NFI om å åpne for at man kan søke om mindre beløp for å utforske idéer og historier. I slike tilfeller henvises det ofte til NEO-ordningen, men veldig mange etablerte passer ikke inn her. Ulike prosjekt har ulike behov og den nye manusordningen tar ikke høyde for ulike kreative prosesser. Vi mener at det i manus 1 bør kunne søkes om alt fra 100k til 250k utifra behovet til skaperne.
Omleggingen av manusordningen har også ført til at det ikke lengre er krav om formell manuskompetanse for å behandle søknader om tilskudd til manusutvikling.
Nå sitter noen få konsulenter med mye makt på beslutninger i stadig flere ordninger. Det er dyktige folk, men bransjen er stor og kompetanseområdene komplekse. Da NFI hadde besøk av British Film Institute (BFI) ble det sagt: Change decision makers and you change diversity. Vi oppfordrer NFI til å supplere fagfellevurdering gjort av konsulent med andre egnede konstellasjoner i noen av ordningene. Det vil kunne gi større mangfold og diversitet i historier og fortellerperspektiv.
Det ble annonsert høsten 2021 at NFI jobbet med å utrede en slik ordning i samarbeid med våre organisasjoner, men vi har ennå ikke landet utformingen av den. Ordningen vil bidra til å sidestille etablerte produsenter og etablerte regissører og manusforfattere som har levert godt, når de skal jobbe frem nye prosjekter. I dag er det slik at det kun er produksjonsselskapet som har produsert en suksess som “premieres” gjennom rammetilskudd for enkeltstående prestasjoner, mens de kreative fra samme prosjekt blir stående uten samme mulighet for “startkapital” og kontinuitet i arbeidet med nye prosjekter – som ikke nødvendigvis er med samme produsent. Det er viktig at arbeidet med å få på plass ordningen ikke stopper opp, men ferdigstilles i løpet av våren 2023. Her ser vi frem til et godt samarbeid med NFI.
NFI fungerer godt for mange aktører, men det er samtidig tydelige signaler i bransjen at mange filmskapere og produsenter opplever at NFIs strukturer ikke ivaretar vitalitet, nyskapning, mangfold, variasjon eller alternative samarbeidskonstellasjoner. Spesielt unge selskaper, minoriteter og mindre dokumentarselskaper møter en vegg av retningslinjer og kompliserte søknadsskjemaer. Regissører opplever at produsentene blir «gatekeepers» fordi det i nesten alle ordninger er produsenten som må stå som søker av tilskudd (slik er det ikke hos Kulturrådet, der kunstneren selv er søker).
De aller fleste regissører ønsker å samarbeide med produsenter og mange har gode, langvarige samarbeidsforhold, men de regissørene eller prosjektene som ikke passer inn i tradisjonelle samarbeidsformer eller etablerte produksjonsselskap mister veldig ofte tilgang til NFIs produksjonsmidler. Konsekvensen er at norsk og internasjonalt publikum går glipp av mye kunstnerisk ambisiøs film, fordi ordningene er tilpasset store aktører som ikke tør, eller ønsker å ta den økonomiske risikoen. Dette er svært uheldig både for mangfold og likestilling i bransjen. Retningslinjene og støknadsstrukturene må myknes opp og nye samarbeidsmodeller må aksepteres.
Ytringsfrihetskommisjonen slår fast at:
Infrastrukturkravet innebærer for kunstens del at det finnes et omfattende system av institusjoner som kan legge til rette for å skape, produsere, bearbeide, oppleve og analysere kunst. Det er et statlig ansvar å legge til rette for at denne infrastrukturen er levende, det kan ikke overlates til markedet alene. Det er på den annen side heller ikke statens ansvar alene. Dette er det bred konsensus om i norsk politikk. (s. 298)
Gjennom tettere dialog med Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund og Dramatikerforbundet om hvordan tilskuddsordningene bør innrettes, vil NFI bidra til å stimulere skaperne som er en forutsetning for at norsk film skal realisere sitt potensiale, nå ut bredere til publikum, og skape flere arbeidsplasser i hele Norge.
Signert av Elisabeth O. Sjaastad, Forbundsleder Norsk filmforbund (NFF), Leiv Igor Devold, Forbundsleder Norske Filmregissører (NFR), Ellen Ugelstad, Styreleder (NFR) og Øyvind Rune Stålen, Nestleder Norske Dramatikeres Forbund (NDF).
