Norsk filminstitutt er en sprek 70-åring, erklærte direktør Kjersti Mo da NFI i april markerte sitt 70-årsjubileum. Hun fikk støtte fra en av gratulantene, kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, som håper på nye år der «samfunnsoppdraget fortsetter å utvikle seg». 

Begge har tilskrevet siste årets priser på internasjonale filmfestivaler den filmpolitikken de selv har stått i bresjen for. Da får det ikke hjelpe at talenter som Joachim Trier, Dag Johan Haugerud og Lilja Ingolfsdottir ble modnet lenge før noen av de kom til makten, og at sistnevntes gjennombrudd skjedde nesten på tross av den rådende filmpolitikken. Det er selvsagt makthavernes privilegium å sole seg i glansen.

Drømmen om Filmens Hus

Etter at Norsk filmfond ble sluset inn i Norsk filminstitutt i 2008, har NFI kanskje aldri vært mektigere. Norsk filmfond var et forsøk på å plassere tilskuddsmidlene utenfor det etablerte filmbyråkratiet og gi søkerne flere fond å søke fra. Siden har slike demokratiserende tanker forlatt kulturmyndighetene som i voksende grad ser på fondet som et effektivt hovedinstrument for å styre filmpolitikken.

Kjersti Mo fikk jobben som NFI-direktør for å rydde opp og profesjonalisere byråkratiet. Hun visste lite om filmpolitikk. Den drømmen enkelte hadde om at NFI skulle være en samlende kraft for et filmmiljø på Filmens Hus, ble endelig forlatt. Jeg skriver endelig fordi den drømmen var naiv. Et statlig forvaltningsorgan kan aldri skape et filmmiljø eller være en garantist for det. 

Samtidig videreførte Mo noen av endringene som hadde vært underveis fra foregående lederskap. Satsingen på kortfilm ble nedbygd. Selv de som jobbet med en ny strategi for kortfilmen internt i NFI erkjente at målet var å avvikle satsingen, og beklaget det høylytt her på rushprint.no. Det var et av de siste opprørene internt med faglig motstand. Fagfolk med integritet har siden forlatt NFI, én etter én, og forteller off the record om en direktør som i mindre grad støtter seg på faglige råd.

Fryktkulturen

Det vil alltid være noen som har et horn i siden til en institusjon som skaper og knuser karrieredrømmer. Jeg får som redaktør iblant slike henvendelser. Min policy er at om de ikke våger å fronte kritikken selv, så er den som regel ikke verd å fremme. Det var mitt svar da en rekke unge filmregissører ville publisere et innlegg anonymt på Rushprint. Våg å stå fram – da blir innlegget mer effektivt, var mitt budskap. De valgte å ikke gå videre med innlegget. Siden lurte jeg på om min beslutning var klok. Helt til jeg denne uken besluttet å publisere innlegget.

Det er flere grunner til publiseringen – blant annet erkjennelsen av at i dette tilfellet var et anonymt innlegg bedre enn intet innlegg. Men jeg anbefaler å lese Igor Devolds kommentar til innlegget som jeg synes rommer vesentlige argumenter.

Ferske undersøkelser i bransjen avdekker en selvsensur og fryktkultur som burde bekymre. Selvsensuren kan ikke NFI klandres for. Men frykten for å havne i unåde, kan og bør NFI forsøke å forebygge med en større bevissthet. Man kan ikke si at Mo og NFI går foran med et godt eksempel når de tramper inn i bransjedebattene med krav om hvem de skal debattere med og hva det skal snakkes om.

Kjersti Mo fant en av sine hjertesaker da hun på Berlinalen i 2023 gikk i bresjen for å forsvare barnefilmen Helt Super mot festivalens selvsensur. Men det var før det ble klart at hun ved sin allmektige posisjon er en del av problemet. Hvordan stå på barrikadene internasjonalt og pynte seg med råflotte ord om ytringsfrihet, når du leder en institusjon som hemmer denne friheten her hjemme? De ansatte i NFI har allerede blitt kurset i mangfold. Kanskje er det også på tide med et kurs om ytringsfrihet, armlengdes avstand og egen rolle?

Den største trusselen

Bare så det er sagt: et flertall i bransjen støtter opp om den nåværende NFI-modellen. Det er riktignok enkelte problematiske forhold knyttet til konsulentordningen, blant annet i spørsmål om habilitet (noe det anonyme innlegget berører). Men ordningen er, slik mange vurderer det, den minst feilbarlige av alternativene som finnes der ute.

Den største trusselen, slik den sentraliserte produksjonsbransjen i Oslo-området oppfatter det, er altså ikke NFI. Det er snarere den regionale filmens voksende krav om en større del av kaka. De regionale aktørene, og deres politikere, ønsker en omfordeling av midlere til produksjon. De vil produsere langfilm og serier, de ønsker å bygge bærekraftige miljøer. Fra et demokratisk ståsted vil en slik omfordeling være riktig. Om det vil gi bedre filmer og serier, er en annen sak. Men så lenge regionene holdes unna de større formatene og pengene, vil det forbli et demokratisk problem. Det er her slagene om den norske tilskuddsordningen – og NFIs rolle – vil stå i tiden framover.

Dystopisk forvaltning?

I mellomtiden kan Mo gå løs på et fornyet åremål. Det skjedde i det stille, helt uten debatt. Selve utlysningen var det nesten ingen som fikk med seg. Jeg tror likevel ikke at KUD gikk stille i dørene av frykt for debatt. Mo har gjort den ryddejobben KUD satte henne til å gjøre. Og bransjen er i hvert fal ikke blitt noe mer misfornøyd enn den var da hun startet. Hun har måttet manøvrere seg gjennom krisetider – først pandemien, og nå produksjonstørken.

Nå gjenstår en avgjørende fase av jobben: innføring av KI i forvaltningen. Her skal NFI bli en pionér, hevdet strategidirektør Jørgen Risvik-Jellum i NFI overfor Rushprint nylig. Det har fått varsellampene til å blinke i deler av produksjonsmiljøet. Mange frykter nå en kafkaesk søknadsprosess der å utvise skjønn overlates til den kunstige intelligensen.

Ved å omfavne KI så uforbeholdent har NFI skapt usikkerhet om søknadsprosessene. Om bransjen fra før har oppfattet NFI som lukket, oppfatter mange de nye signalene som dystopiske. Det er nok ikke dette bransjekritikerne av NFI har hatt i tankene når de har tatt til orde for en effektivisering av byråkratiet. Og hva mener egentlig de ansatte i NFI om dette?

Jo, vi får faktisk håpe at NFI er så sprek som direktøren gir inntrykk av. For det er ikke harmløse gymnastikkøvelser institusjonen og dets ansatte står overfor framover. All genuin forandring er forbundet med smerte, kan man vel kanskje si. Spørsmålet er hvor mye smerte man kan påføre en bransje som allerede ligger nede for telling.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.