Om direktør Kjersti Mo og Norsk filminstitutt heretter skal være en pådriver i debattene, inntar hun en problematisk rolle. Hvem vil vel havne i konfrontasjon med regjeringens forvaltningsorgan som har hele pengesekken som ris bak speilet?

Foto: Er NFI blitt et for dominerende troll i filmdebatten?
Vi driver forvaltning, skriver NFI-direktør Kjersti Mo i sitt svar på kritikken fra bransjen om at hun har inntatt en problematisk rolle. Og NFI har, slik hun opplever det, fått i gang en viktig debatt.
For å ta det siste først: Den debatten Mo viser til hadde Troll-regissør Roar Uthaug allerede startet innen hun kom på banen. Men vi kan godt si at hun høynet innsatsen ved å melde seg ut av Amandakomiteen og publisere begrunnelsen på nrk.no.
Det andre, og mest oppsiktsvekkende, er at Mo åpenbart er av den oppfatning at Norsk filminstitutt skal være en pådriver i debatten. Og ikke bare det: det synes å være en posisjon hun akter å innta på vegne av statens forvaltningsorgan hver gang bransjen ikke gir henne den debatten hun ønsker.
Det står selvsagt ikke noe i NFIs mandat om at organet ikke skal delta i ordskiftet om filmens framtid. Men når direktøren for et forvaltningsorgan melder seg på som ytringsfrihetens frontsoldat, så beveger hun seg ut i et lende som i hvert fall ikke blir noe mer åpent av hennes medvirkning.
Når du forvalter nesten alle midlene som bransjen er helt avhengig av, så sier det seg selv at dine meningsmotstandere blant de som søker om slike midler vil oppleve debattklimaet som utrygt. Mo understreker at det ikke nødvendigvis vil få konsekvenser for tilskuddet til Amandaprisen at NFI trekker seg ut. Men jeg tror ikke det virker spesielt beroligende. NFI vil alltid ha pengesekken som ris bak speilet hver gang Mo leder an i debatten, enten hun vil eller ikke. Og denne gangen tok hun faktisk riset fram bak speilet: I brevet til Amandakomiteen står det klart at «det er behov for å ta en grundig gjennomgang av i hvilken grad våre tilskudd har effekt i tråd med det som er formulert i våre forskrifter og oppdrag fra KUD».
Jeg er blant de som i likhet med NFI-direktøren mener at strømmefilmene må innlemmes i Amandaprisen. Men å stille bransjen overfor denne typen ultimatium, før man skal diskutere det i fellesskap, er en uvanlig manøver. Mindre underlig blir det ikke når Mo sier hun kom over et sitat fra Amandekomiteens leder i media og tok avgjørelsen der og da.
Da vi ba bransjeaktører kommentere Mos utspill og utmelding av Amandaprisen, vegret mange seg for å ytre seg om saken. Som vanlig er begrunnelsen at de opplever det som tryggest å la være. Selv har jeg hørt hundrevis av ganger fra filmregissører, produsenter, festivalledere, om at de ikke ønsker å gå ut med kritikk av NFI – særlig ikke med en forestående søknadsfrist foran seg.
Dette er ikke bare NFIs feil, og skyldes ofte selvsensur. Men bare det i seg selv vitner om en fryktkultur som Mo og NFI bør ta på det største alvor om de virkelig ønsker å innta en mer dominant rolle på denne debatt-arenaen.
I 2020 spurte Fritt Ord i en undersøkelse i hvilken grad kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av “risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner”. 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Men blant filmfolket svarte hele 54 prosent (!) at de opplevde denne risikoen i størst grad.
Det er altså i dette ytringsklimaet NFI nå ønsker å markere seg sterkere. Det blir lett match. For her vil de ikke møte sterk motstand når de skal argumentere for og implementere nye føringer på oppdrag fra den sittende regjeringen.
Vi har tidligere berørt hvordan NFI har samarbeidet om debatter der de legger føringer for hvem som får delta. De siste månedene har NFI igjen samarbeidet om debatter på flere festivaler. Der har Mo bl.a fortalt om hvordan NFI kjempet for barnefilmen Helt Super i kulissene under Berlinalen da den ble kansellert der i februar. Men det har vært liten plass for NFIs egen rolle og bransjens selvsensur i disse debattene. Her har det isteden hersket en skjønn enighet om at vi er alle mot sensur. Alle deltakerne støttet det norske synet om at alle slags filmer skal kunne presenteres på filmfestivaler, står det på NFIs FB-side om Mos deltakelse på et bransjeseminar i Cannes.
Men hvem støtter vel ikke det? Å være mot sensur er vel og bra. Men det går faktisk an å være for full ytringsfrihet og samtidig gjennom sin rolle bidra til en snever ytringskultur.
Det er på grunn av slike «rekk opp hånda den som er mot sensur»-oppvisninger at disse debattene i verste fall blir en distraksjon, et utstillingsvindu der bransjeaktører kan pynte seg med debatt. Som en norsk produsent-trio nylig skrev her på rushprint.no er det langt alvorligere ting som burde oppta NFI enn å forsøke å ta regien på debatter der man bare skraper overflaten.
Det er fint at NFI vil være med å arrangere debatter. Men da bør forvaltningsorganet ta høyde for langt mer motstand om sin egen rolle om disse debattene skal tilføre noe av verdi.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
Foto: Er NFI blitt et for dominerende troll i filmdebatten?
Vi driver forvaltning, skriver NFI-direktør Kjersti Mo i sitt svar på kritikken fra bransjen om at hun har inntatt en problematisk rolle. Og NFI har, slik hun opplever det, fått i gang en viktig debatt.
For å ta det siste først: Den debatten Mo viser til hadde Troll-regissør Roar Uthaug allerede startet innen hun kom på banen. Men vi kan godt si at hun høynet innsatsen ved å melde seg ut av Amandakomiteen og publisere begrunnelsen på nrk.no.
Det andre, og mest oppsiktsvekkende, er at Mo åpenbart er av den oppfatning at Norsk filminstitutt skal være en pådriver i debatten. Og ikke bare det: det synes å være en posisjon hun akter å innta på vegne av statens forvaltningsorgan hver gang bransjen ikke gir henne den debatten hun ønsker.
Det står selvsagt ikke noe i NFIs mandat om at organet ikke skal delta i ordskiftet om filmens framtid. Men når direktøren for et forvaltningsorgan melder seg på som ytringsfrihetens frontsoldat, så beveger hun seg ut i et lende som i hvert fall ikke blir noe mer åpent av hennes medvirkning.
Når du forvalter nesten alle midlene som bransjen er helt avhengig av, så sier det seg selv at dine meningsmotstandere blant de som søker om slike midler vil oppleve debattklimaet som utrygt. Mo understreker at det ikke nødvendigvis vil få konsekvenser for tilskuddet til Amandaprisen at NFI trekker seg ut. Men jeg tror ikke det virker spesielt beroligende. NFI vil alltid ha pengesekken som ris bak speilet hver gang Mo leder an i debatten, enten hun vil eller ikke. Og denne gangen tok hun faktisk riset fram bak speilet: I brevet til Amandakomiteen står det klart at «det er behov for å ta en grundig gjennomgang av i hvilken grad våre tilskudd har effekt i tråd med det som er formulert i våre forskrifter og oppdrag fra KUD».
Jeg er blant de som i likhet med NFI-direktøren mener at strømmefilmene må innlemmes i Amandaprisen. Men å stille bransjen overfor denne typen ultimatium, før man skal diskutere det i fellesskap, er en uvanlig manøver. Mindre underlig blir det ikke når Mo sier hun kom over et sitat fra Amandekomiteens leder i media og tok avgjørelsen der og da.
Da vi ba bransjeaktører kommentere Mos utspill og utmelding av Amandaprisen, vegret mange seg for å ytre seg om saken. Som vanlig er begrunnelsen at de opplever det som tryggest å la være. Selv har jeg hørt hundrevis av ganger fra filmregissører, produsenter, festivalledere, om at de ikke ønsker å gå ut med kritikk av NFI – særlig ikke med en forestående søknadsfrist foran seg.
Dette er ikke bare NFIs feil, og skyldes ofte selvsensur. Men bare det i seg selv vitner om en fryktkultur som Mo og NFI bør ta på det største alvor om de virkelig ønsker å innta en mer dominant rolle på denne debatt-arenaen.
I 2020 spurte Fritt Ord i en undersøkelse i hvilken grad kunstnere opplever at ytringsfriheten berøres av “risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner”. 34 prosent svarte at dette gjelder i ganske eller svært stor grad. Men blant filmfolket svarte hele 54 prosent (!) at de opplevde denne risikoen i størst grad.
Det er altså i dette ytringsklimaet NFI nå ønsker å markere seg sterkere. Det blir lett match. For her vil de ikke møte sterk motstand når de skal argumentere for og implementere nye føringer på oppdrag fra den sittende regjeringen.
Vi har tidligere berørt hvordan NFI har samarbeidet om debatter der de legger føringer for hvem som får delta. De siste månedene har NFI igjen samarbeidet om debatter på flere festivaler. Der har Mo bl.a fortalt om hvordan NFI kjempet for barnefilmen Helt Super i kulissene under Berlinalen da den ble kansellert der i februar. Men det har vært liten plass for NFIs egen rolle og bransjens selvsensur i disse debattene. Her har det isteden hersket en skjønn enighet om at vi er alle mot sensur. Alle deltakerne støttet det norske synet om at alle slags filmer skal kunne presenteres på filmfestivaler, står det på NFIs FB-side om Mos deltakelse på et bransjeseminar i Cannes.
Men hvem støtter vel ikke det? Å være mot sensur er vel og bra. Men det går faktisk an å være for full ytringsfrihet og samtidig gjennom sin rolle bidra til en snever ytringskultur.
Det er på grunn av slike «rekk opp hånda den som er mot sensur»-oppvisninger at disse debattene i verste fall blir en distraksjon, et utstillingsvindu der bransjeaktører kan pynte seg med debatt. Som en norsk produsent-trio nylig skrev her på rushprint.no er det langt alvorligere ting som burde oppta NFI enn å forsøke å ta regien på debatter der man bare skraper overflaten.
Det er fint at NFI vil være med å arrangere debatter. Men da bør forvaltningsorganet ta høyde for langt mer motstand om sin egen rolle om disse debattene skal tilføre noe av verdi.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.