Den mest sette norske filmen i 2022 ble diskvalifisert fra den største nasjonale filmprisen fordi den ikke er vist på kino. Dette er noe folk flest vil riste på hodet av. For bransjen er det en debatt man visste ville komme.

Den nasjonale filmprisen Amanda er innstiftet for å øke kvaliteten på og fremme interessen for norske kinofilmer og kortfilmer beregnet på offentlig fremvisning. Det er et ordrett sitat (med min uthevelse) fra vedtektene for prisen.

Regissør Roar Uthaug og hans produsent Espen Horn i Motion Blur kjente selvsagt godt til vedtektene da de denne uken gikk ut med kritikk av prisen og dens diskvalifisering av deres film Troll. De ønsker åpenbart debatt om kriteriene og håper på at komiteen vil sette seg ned for å revurdere dem.

Det kommer neppe til å skje med det første. Amandaprisens vedtekter gjenspeiler en kinokultur som kjemper med nebb og klør for å holde på siste rest av sitt hegemoni. Og så lenge særlig Netflix ikke viser vilje til å inngå kompromisser, er vi like langt.

Vi ser det samme i Berlin, Cannes og Venezia: Mens konkurrentene Amazon og Apple + lar noen av filmene få en viss tid på kinoene, for å kvalifisere til å konkurrere om festivalprisene og nasjonale priser, velger Netflix å avstå. 

I USA ser det derimot ut til at Netflix gir etter for Oscarakademiets nye og mer omfattende krav om at filmene må vises på kino. Der lar strømmetjenesten enkelte nøye utvalgte kandidater få skinne på kinoenes røde løpere før de slippes på strømming.

En Oscarpris betyr noe i den store sammenhengen. Det gjør ikke en nasjonal filmpris i et lite europeisk land. 

Netflix kunne ha gjort som Viaplay. Den nordiske strømmetjenesten har inngått et samarbeid med kinodistributøren Arthaus om å dele visningstiden på Dag Johan Haugeruds neste film, Sex Drømmer Kjærlighet. Det samarbeidet kan kanskje vise veien videre, om Viaplay overlever sine økonomiske utfordringer med dramaavdelingen intakt.

Roar Uthaug har selvsagt rett: Ved å utelate strømmefilmer mister Amandaprisen relevans overfor det store publikummet.

Prisen har lenge strevd med å finne en identitet, skvist mellom kravet om å gjøre den til lett tv-underholdning og en verdig hyllest av bransjens fagpersoner. Tiden har nå løpt fra filmpriser som tv-underholdning, det er ikke nok å bare se kjendiser på tv. Publikum vil heller se Ricky Gervais grille stjernene enn å se dem hylle seg selv.

Bransjen og kritikerne har kanskje ikke gitt Uthaug den debatten han hadde håpet på. Men den forsvinner ikke med det første. Strømmetjenestene er opptatt av priser, de produserer mange typiske prisvinnere og finansierer arthousefilmer studioene ikke lenger våger å ta i (Roma, Power of the dog, m.fl). Om det var Verdens verste menneske som hadde blitt diskvalifisert av Amandaprisen, vet vi jo at kritikere og presse hadde kappet om å komme med den sterkeste fordømmelsen. Men fordi Troll er en bred og VFX-dominert film, finansiert av kinofilmens største Nemesis, er det få som orker å se forbi filmen og berøre det prinsipielle.

Amandakomiteen har ingen gode argumenter de kan vinne folkemeningen med, utover å vise til vedtektene. Et flertall av medlemmene i komiteen ønsker ikke å gi Netflix tilgang uten innrømmelser. Kravet er fortsatt visning på de ti største norske kinoene, i minst to av de største byene.

For publikum framstår dette kanskje som irrelevant. Men for kinobransjen handler det om overlevelse. Det er ingen verdig posisjon for Amandakomiteens medlemmer å innta – å forsøke å holde andre filmer, laget av kolleger, unna en prisutdeling fordi de ikke er vist på korrekt sted. Det er egentlig ganske patetisk. Men det er der kinobransjen fortsatt befinner seg, i knestående og på vakt, til tross for en god kinosommer. Og det er ingen snarlig løsning i sikte.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint