Hva slags ytringskultur har vi?

Hva slags ytringskultur har vi?

Filmbransjens selvpålagte taushetskultur er en åpenbar trussel mot ytringsfriheten. Norsk filminstitutts manglende bevissthet om sin egen rolle, gjør vondt verre.

Filmfolk opplever i større grad enn andre kunstnergrupper en risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og finansiører. Det synes også som om filmbyråkratiet ikke forholder seg bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Det var hovedkonklusjonene som Norsk filmforbund, Norske filmregissører og Norske dramatikeres forbund brakte til bords da vi publiserte deres innlegg her på rushprint.no i februar. De foreslo samtidig fem tiltak de mener Norsk filminstitutt bør iverksette for å være en mer reell samspillsaktør og portåpner.

Det kom aldri noen respons fra Norsk filminstitutt på innlegget. Slik NFI har hatt for vane de siste årene, fortsetter organisasjonen å møte kritikk i offentligheten med en taushet det er opp til oss å tolke hva betyr. Vi vet selvsagt at de opererer i kulissene, det har de alltid gjort. Men det siste årets teppe av taushet kan ikke bare tilskrives oppussing av de nye lokalene på Filmens Hus, eller etterslep fra pandemien. Det kan også virke som en strategi for å holde kritikk på armlengdes avstand. Men det var neppe hva bransjeorganisasjonene mente med armlengdes avstand-prinsippet.

NFI har en uavklart rolle som skaper mye forvirring i bransjen og offentligheten. Det er et virkemiddelapparat oppnevnt av staten, men det har aldri funnet en klart definert identitet som organisasjon. Som et nøytralt byråkrati skal det ha avstand til de miljøene den bevilger tilskudd til. Men dette idealet har vært problematisk å oppfylle. Bransjefolk møter hverandre i NFIs svingdør hele tiden, på vei inn og ut av stillinger, noe Riksrevisjonen blant annet har påpekt. Det er kanskje vanskelig å forhindre at det blir slik. Derfor er det desto større grunn til at NFI-ledelsen bør være ekstremt bevisst på hvordan samspillet med bransjen fungerer. I en bransje der ytringskårene er skjøre, der en selvpålagt taushetskultur er utbredt, skal det lite til før en så stor aktør som NFI tramper uforvarende inn og volder skade.

Det som skaper frustrasjon er vinglingen: NFI er en allmektig aktør som hele den norske filmbransjen er nesten håpløst avhengig av. På ene siden understreker NFI at de ikke er en del av bransjen, kun et virkemiddelapparat. På andre siden jobber de i kulissene med å påvirke og utøve makt. Det gir inntrykk av en passiv-aggressiv framgangsmåte som skaper usikkerhet og påvirker ytringskårene. Jeg har flere ganger opp gjennom årene vært vitne til hvordan NFI, når de inviteres til feks paneldebatter, ikke bare krever endringer av arrangørens vinklinger, men også har lagt seg i hvem som får delta i debattene. Og de har sluppet unna med det.

Dagens direktør Kjersti Mo ser ut til å praktisere en kuriøs variant av denne tilnærmingen. Hun har overfor deler av bransjen gitt utrykk for at man bør ta diskusjonene på bakrommet. Det oppleves ikke som konstruktivt å gå ut i media med åpen kritikk. På denne måten tilsløres det som er reelle og viktige interessemotsetninger og det nevnte armlengdes avstand-prinsippet undergraves.

Det som gjør denne framgangsmåten så problematisk er at bransjen trenger så sårt en debattkultur og tryggere rammer for det. Den er totalt avhengig av statens forlengede arm, NFI. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan et mer totalitært klima i norsk kulturpolitikk ville fått store konsekvenser for et filmfelt der NFI mangler armlengdes avstand både til bransjen og til KUD. Filmmiljøet har i praksis ikke noe vern overfor press fra politisk styrende myndigheter. Som Monica Boracco sa det da hun sluttet som leder av Dramatikerne i fjor: Dette er noe som ville skapt oppstandelse i resten av kulturlivet.

De siste årene er NFI-ansatte blitt kurset i en større bevissthet om mangfold. Det er vel og bra. Men kanskje bør de også bevisstgjøres for å vise større sensitivitet overfor spillereglene for en mer åpen ytringskultur? Hvordan forholder du deg som NFI-byråkrat og konsulent til dine kritikere når de samme personene søker om tilskudd fra de midlene du fordeler? Den dagen bransjen ser at NFI engasjerer seg i debattene og våger å møte kritikk i åpent lende, vil det skape en større trygghet; en følelse av at NFI inntar en konstruktiv holdning til debatt – og ikke en defensiv, som i dag.

Etter årtusenskiftet praktiserte Norsk filmfond – som vårt største filmfond het den gangen –  noe av denne åpenheten som NFI i dag mangler. Det skyldtes blant annet at fondet ikke var direkte underlagt Kulturdepartementet (KUD), eller NFI. De siste par årene har mange fagpersoner forsvunnet fra NFI. Flere har vært bekymret for at de faglige perspektivene ikke fremmes godt nok overfor KUD. Det kan synes som det bare er direktøren, som selv ikke har bakgrunn fra filmfeltet, som kommuniserer med KUD om faglige spørsmål.

Dette vil åpenbart også kunne berøre evnen til dynamisk tenkning internt, til å kunne gi KUD nødvendig kreativ motstand i faglige spørsmål og forholde seg prinsipielt til viktige spørsmål. Håndteringen av Helt Super-affæren under Berlinalen er et illustrerende eksempel. Da Berlinalen helt skandaløst kansellerte den norske filmen fordi den antirasistiske organisasjonen ARTEF hadde en ganske grunnløs anmerkning, valgte NFI å rette kritikken primært mot ARTEF. Man våget ikke å ta en offentlig konfrontasjon med de festivallederne som tok beslutningen. Det ble ikke tatt noe prinsipielt oppgjør med overtrampet.

NFI er på vei inn i en kritisk fase. Filmregionene jobber hardt for å få en større andel av tilskuddsmidlene, og det kan bygge seg opp til et politisk momentum for en omfordeling av produksjonsmidlene. NFI må med andre ord forsvare sin legitimitet. Til den kampen trenger vi et NFI som er sin oppgave bevisst og har et tydelig mandat det forstår. Det virker det ikke som det alltid har i dag.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.


 

 

Hva slags ytringskultur har vi?

Hva slags ytringskultur har vi?

Filmbransjens selvpålagte taushetskultur er en åpenbar trussel mot ytringsfriheten. Norsk filminstitutts manglende bevissthet om sin egen rolle, gjør vondt verre.

Filmfolk opplever i større grad enn andre kunstnergrupper en risiko for å falle i unåde hos maktpersoner og finansiører. Det synes også som om filmbyråkratiet ikke forholder seg bevisst til armlengdes avstand-prinsippet. Det var hovedkonklusjonene som Norsk filmforbund, Norske filmregissører og Norske dramatikeres forbund brakte til bords da vi publiserte deres innlegg her på rushprint.no i februar. De foreslo samtidig fem tiltak de mener Norsk filminstitutt bør iverksette for å være en mer reell samspillsaktør og portåpner.

Det kom aldri noen respons fra Norsk filminstitutt på innlegget. Slik NFI har hatt for vane de siste årene, fortsetter organisasjonen å møte kritikk i offentligheten med en taushet det er opp til oss å tolke hva betyr. Vi vet selvsagt at de opererer i kulissene, det har de alltid gjort. Men det siste årets teppe av taushet kan ikke bare tilskrives oppussing av de nye lokalene på Filmens Hus, eller etterslep fra pandemien. Det kan også virke som en strategi for å holde kritikk på armlengdes avstand. Men det var neppe hva bransjeorganisasjonene mente med armlengdes avstand-prinsippet.

NFI har en uavklart rolle som skaper mye forvirring i bransjen og offentligheten. Det er et virkemiddelapparat oppnevnt av staten, men det har aldri funnet en klart definert identitet som organisasjon. Som et nøytralt byråkrati skal det ha avstand til de miljøene den bevilger tilskudd til. Men dette idealet har vært problematisk å oppfylle. Bransjefolk møter hverandre i NFIs svingdør hele tiden, på vei inn og ut av stillinger, noe Riksrevisjonen blant annet har påpekt. Det er kanskje vanskelig å forhindre at det blir slik. Derfor er det desto større grunn til at NFI-ledelsen bør være ekstremt bevisst på hvordan samspillet med bransjen fungerer. I en bransje der ytringskårene er skjøre, der en selvpålagt taushetskultur er utbredt, skal det lite til før en så stor aktør som NFI tramper uforvarende inn og volder skade.

Det som skaper frustrasjon er vinglingen: NFI er en allmektig aktør som hele den norske filmbransjen er nesten håpløst avhengig av. På ene siden understreker NFI at de ikke er en del av bransjen, kun et virkemiddelapparat. På andre siden jobber de i kulissene med å påvirke og utøve makt. Det gir inntrykk av en passiv-aggressiv framgangsmåte som skaper usikkerhet og påvirker ytringskårene. Jeg har flere ganger opp gjennom årene vært vitne til hvordan NFI, når de inviteres til feks paneldebatter, ikke bare krever endringer av arrangørens vinklinger, men også har lagt seg i hvem som får delta i debattene. Og de har sluppet unna med det.

Dagens direktør Kjersti Mo ser ut til å praktisere en kuriøs variant av denne tilnærmingen. Hun har overfor deler av bransjen gitt utrykk for at man bør ta diskusjonene på bakrommet. Det oppleves ikke som konstruktivt å gå ut i media med åpen kritikk. På denne måten tilsløres det som er reelle og viktige interessemotsetninger og det nevnte armlengdes avstand-prinsippet undergraves.

Det som gjør denne framgangsmåten så problematisk er at bransjen trenger så sårt en debattkultur og tryggere rammer for det. Den er totalt avhengig av statens forlengede arm, NFI. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan et mer totalitært klima i norsk kulturpolitikk ville fått store konsekvenser for et filmfelt der NFI mangler armlengdes avstand både til bransjen og til KUD. Filmmiljøet har i praksis ikke noe vern overfor press fra politisk styrende myndigheter. Som Monica Boracco sa det da hun sluttet som leder av Dramatikerne i fjor: Dette er noe som ville skapt oppstandelse i resten av kulturlivet.

De siste årene er NFI-ansatte blitt kurset i en større bevissthet om mangfold. Det er vel og bra. Men kanskje bør de også bevisstgjøres for å vise større sensitivitet overfor spillereglene for en mer åpen ytringskultur? Hvordan forholder du deg som NFI-byråkrat og konsulent til dine kritikere når de samme personene søker om tilskudd fra de midlene du fordeler? Den dagen bransjen ser at NFI engasjerer seg i debattene og våger å møte kritikk i åpent lende, vil det skape en større trygghet; en følelse av at NFI inntar en konstruktiv holdning til debatt – og ikke en defensiv, som i dag.

Etter årtusenskiftet praktiserte Norsk filmfond – som vårt største filmfond het den gangen –  noe av denne åpenheten som NFI i dag mangler. Det skyldtes blant annet at fondet ikke var direkte underlagt Kulturdepartementet (KUD), eller NFI. De siste par årene har mange fagpersoner forsvunnet fra NFI. Flere har vært bekymret for at de faglige perspektivene ikke fremmes godt nok overfor KUD. Det kan synes som det bare er direktøren, som selv ikke har bakgrunn fra filmfeltet, som kommuniserer med KUD om faglige spørsmål.

Dette vil åpenbart også kunne berøre evnen til dynamisk tenkning internt, til å kunne gi KUD nødvendig kreativ motstand i faglige spørsmål og forholde seg prinsipielt til viktige spørsmål. Håndteringen av Helt Super-affæren under Berlinalen er et illustrerende eksempel. Da Berlinalen helt skandaløst kansellerte den norske filmen fordi den antirasistiske organisasjonen ARTEF hadde en ganske grunnløs anmerkning, valgte NFI å rette kritikken primært mot ARTEF. Man våget ikke å ta en offentlig konfrontasjon med de festivallederne som tok beslutningen. Det ble ikke tatt noe prinsipielt oppgjør med overtrampet.

NFI er på vei inn i en kritisk fase. Filmregionene jobber hardt for å få en større andel av tilskuddsmidlene, og det kan bygge seg opp til et politisk momentum for en omfordeling av produksjonsmidlene. NFI må med andre ord forsvare sin legitimitet. Til den kampen trenger vi et NFI som er sin oppgave bevisst og har et tydelig mandat det forstår. Det virker det ikke som det alltid har i dag.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.


 

 

MENY