I Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihet på kunstfeltet fra 2020 svarte på tvers av kunstfeltet 34 prosent at risikoen for å falle i unåde hos maktpersoner eller finansieringsinstitusjoner i ganske eller svært stor grad, påvirker ytringsfriheten. Blant filmkunstnere og filmarbeidere var tallet hele 54 prosent – et oppsiktsvekkende høyt nivå. Fritt Ords undersøkelse bekreftet det mange har erfart: den norske filmbransjen har utfordringer med å snakke åpent. Dette kan slik jeg ser det ha sitt utspring i maktstrukturer i bransjen.

Som forbundsleder for Norske Filmregissører (NFR) mener jeg det er avgjørende at innlegget som ble publisert anonymt på Rushprint i dag av et knippe regissører, blir publisert – på tross av, og kanskje nettopp fordi, regissørene ikke vil fronte det med sine navn. Det er skrevet av regissører som har valgt anonymitet nettopp på grunn av frykt for konsekvenser for sitt kunstnerskap. Dette illustrerer etter mitt syn behovet for å styrke tryggheten rundt ytringsfrihet og ytringsklimaet i filmbransjen.

Den nye kulturloven slår fast prinsippet om armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og kunst- og kulturfaglige beslutninger. Dette skal sikre kunstnerisk frihet og autonomi, og redusere frykten for å kritisere systemet man er avhengig av som filmkunstner. Når prinsippet nå er lovfestet, bør vi undersøke hvordan det faktisk praktiseres i institusjonene som former rammevilkårene for filmfeltet. Det er viktig at filmkunstnere skal kunne uttrykke seg fritt – uten å måtte skjule sin identitet.

Det er på tid å se nærmere på hvordan filmforvaltningen, konsulentordningen i NFI og de regionale fondene ivaretar prinsippet om armlengdes avstand og videre hvordan fagfellevurdering sikrer armlengdes avstand i praksis på filmfeltet. Er det reelt sett fagfeller som vurderer regissørenes søknader? Jeg mener de statlige støtteordningene i større grad bør være styrt av og på filmkunstneriske premisser. Den kommersielle delen av markedet kan, slik jeg ser det, i større grad enn det frie feltet stå på egne ben – særlig når det gjelder kunstnerisk utvikling, tidlig utvikling og talentarbeid.

Sammen med Norsk Filmforbund (NFF) og Dramatikerforbundet har vi i NFR tidligere foreslått noen konkrete tiltak for å styrke ytringsfriheten i bransjen:

Økt antall idéstipendier: Flere og mer fleksible stipendier for regissører og serieskapere, dette vil bidra til å fremme utvikling av fri kunst og mangfold.

Uttelling for investert arbeidstid: Anerkjenn utviklingsarbeid som allerede er gjort, slik man gjør i Danmark. Man skal få betalt for utvikling som er gjort før tilskuddet kommer, om et prosjekt får støtte.

Juster manusordningen: Åpne for mer fleksible beløp og søknadsprosesser.

Rammetilskudd kreativ: Ferdigstill ordningen med rammetilskudd til skapere som gir regissører og manusforfattere med bevist suksess startkapital til nye prosjekter. Gjennom dette kan man bidra til kontinuitet, uavhengighet og videreførsel av kompetanse.

Mer fleksible strukturer: Myk opp retningslinjer og aksepter alternative samarbeidsformer og organisasjonsformer i utviklingsfasen og i produksjon, dette for å fremme nyskaping, kunstnerisk risikovilje, uavhengighet, mangfold og likestilling.

Disse forslagene er spilt inn til NFI ved flere anledninger de siste årene i de såkalte innspillsvinduene, men det har så langt ikke ført til vesentlige endringer etter mitt syn. Utviklingsordningene er nå på høring, og vi vil også spille inn dette der. Innspill om mikrobudsjettsfilmer, som i flere andre europeiske land, for å gi mulighet til utforskning av kunstneriske risikoprosjekter, er også spilt inn ved flere anledninger.

Vi håper at både NFI og de regionale fondene vil bidra til å styrke både ytringsfriheten, det kunstneriske handlingsrommet og risikoviljen i den norske filmbransjen.

Leiv Igor Devold er forbundsleder i Norske Filmregissører. Les også de norske filmregissørenes anonyme innlegg.