Det snakkes lavmælt i krokene. På festivaler, i korridorene på Westerdals og Filmskolen, i møterom og på bar. Om følelsen av at noe skurrer. Om hvor liten den norske filmbransjen egentlig er – og hvor farlig det kan være å si ifra. For selv vi som skriver, regisserer eller forsøker å utvikle nye uttrykk, vet at døra til neste prosjekt lett smelles igjen om du trår feil.

Vi er mange som kjenner på det. Uten at vi tør si det høyt. For i Norge er det systemet – Norsk filminstitutt (NFI), konsulentene og vurderingskomiteene – som bestemmer hva som kan realiseres. Produsentene opererer innenfor disse rammene. De søker støtten. De har forbindelsene. De får invitasjonene. Men det er systemet som setter grensene.

Systemet er bygget på nettverk. Institusjoner som skal sikre kvalitet og mangfold bemannes i stor grad av venner, samarbeidspartnere og tidligere kollegaer til produsentene. Dette stenger nye stemmer ute. Ikke fordi de er dårlige, men fordi de er ukjente. Fordi de utfordrer. Fordi de ikke passer inn i den trygge, gjenkjennelige malen.

Vi møter det hver dag: etablerte produksjonsselskaper som får mesteparten av midlene, vil helst jobbe med regissører og manusforfattere de allerede kjenner – de med dokumentert erfaring, med referanser, med tidligere prosjekter. Nye stemmer, annerledes stemmer, får sjelden en sjanse. 

Jakten på det kjente og forutsigbare.

Veggen stopper ikke der. NFI, vurderingskomiteene og regionale fond opererer innen stramme retningslinjer. Selv om intensjonen teoretisk sett er å sikre kvalitet og mangfold, belønnes i praksis de prosjektene som allerede passer inn i systemets kjente mønstre. Hvor mange billetter som er solgt gjentas og gjentas. Kunstnerisk risiko blir straffet – ikke belønnet. Dette handler ikke om enkeltmennesker, det handler om et system som, gjennom retningslinjer, produsentenes behov for å tjene penger, nettverk og konsulenters vurderinger, stenger nye perspektiver ute.

Strukturen og koblingene i bransjen gjør at selv gode intensjoner ofte kollapser under dette presset. Veien inn til en filmfortelling er streng og forutsigbar. Konsulentene sier at de leter etter originalitet. Men hva de egentlig gjør, er å lete etter noe som minner om det som allerede har fått støtte. En formel, et format, en struktur som passer inn i et kjent mønster.

Produsentene, som selvfølgelig må tjene penger fra neste prosjekt, følger rammene som systemet setter. Hvilke prosjekter belønner egentlig støtteapparatet? Når regissører og manusforfattere må bli «godkjent» av en produsent for å søke, når konsulentene må kjenne navnet ditt eller se hvilke priser du har vunnet, da ser vi at bransjen i bunn og grunn ikke tør å ta risiko. Kunstnerisk risiko.

Historier som går i ring.

Originalitet oppstår bare når man våger å ta sjanser. Når man innrømmer at man ikke kan vite om et prosjekt blir bra eller dårlig, men likevel går i gang fordi ideen kiler i magen. Man må tørre å være dårlig. Risiko betyr også å kunne gå på trynet. Men hvorfor finnes det ikke rom for det? Hvorfor blir det ansett som farlig?

Vi har fått høre fra NFI, regionale fond og produksjonsselskaper at noen av oss, på grunn av hudfarge, bakgrunn, alder eller geografisk tilhørighet, ikke kan forventes å få støtte til visse historier. Det understreker systemets rigiditet: selv de mest talentfulle idéene kan bli avvist, ikke fordi de er dårlige, men fordi de ikke passer inn i de statistiske eller politiske målene som styrer støtten. Kreativitet og kunstnerisk risiko blir sekundært; det handler først og fremst om å oppfylle de riktige kriteriene.

I stedet for å dyrke kunstnerisk risiko, velger systemet tryggheten. Det som minner om noe som allerede har fått støtte. Resultatet? Filmer som ser like ut. Historier som går i ring. i Vi leser om at det går bra med norsk film internasjonalt, men det er ikke ensbetydende med at det går bra med norsk film.. Vi lager ofte filmer som snakker til støtteapparatet, ikke til publikum.

Samtidig ser vi hvordan det gjøres i Danmark og Island. Der får regissørene mer spillerom. Der dyrkes særpreg, ikke dempes. Der finnes en forståelse for at det banebrytende også kan være økonomisk og kulturelt bærekraftig. Og der slipper nye stemmer til – ikke bare de med kontakter.

Mange nye filmskapere føler seg som gjester ved sitt eget prosjekt. Når produsentene må passe innenfor rammene systemet setter, og konsulentene og vurderingskomiteene styrer hvem som får søke og hva som kan støttes, blir det de som i praksis definerer norsk film. Dette skaper en kunstnerisk flaskehals – og avmakt. Manusforfattere og regissører tvinges til å tilpasse seg produsentene. Å drømme stort er risikabelt. Å skape noe nytt? Nesten umulig.

Systemisk avvisning.

Dette handler ikke om produsentene som enkeltpersoner. Det handler om et system hvor NFI, konsulentene og vurderingskomiteene bærer ansvaret. Når disse institusjonene bemannes av folk tett knyttet til produsentmiljøene, opprettholdes en lukket krets som hindrer fornyelse og mangfold. Kunstnerisk risiko.

Vi har endt opp med et system som oppfører seg som et lite Hollywood – besatt av trygghet og gjenkjennelighet – men uten verken markedet eller pengene som kunne forsvart det. Resultatet er filmer som sjelden treffer publikum, og et særpreg som sakte viskes bort.

Konsekvensene er alvorlige. De mest talentfulle gir opp. De flytter ut, bytter beite. Eller brenner ut i et system som aldri slapp dem inn. Den norske filmfloraen stagnerer, mens internasjonale festivaler kanskje vender blikket andre steder. For hvorfor skal verden interessere seg for en bransje som ikke engang våger å interessere seg for sine egne sterke stemmer?

Vi trenger mot – og endring. Det er på tide å ta risiko. Å la regissører og forfattere lede sine egne verk – særlig i talentutvikling og kunstnerisk vurdert film. Vi må bryte de tette båndene mellom konsulenter, vurderingskomiteer og produsenter, og styrke prinsippet om armlengdes avstand og fagfellevurdering. Vi trenger et nytt fokus: en visjon, særpreg og originalitet. Ikke bare track record. Ikke bare nettverk.

Hva om vi for eksempel turte å:

…åpne støtteordninger slik at regissører og manusforfattere kan søke uten å være «godkjent» av en produsent.
…sikre mer uavhengige vurderingskomitéer, som ikke er bundet av tette nettverk i bransjen.
…prioritere prosjekter som våger kunstnerisk risiko, også når sjansen for «å gå på trynet» er stor.
…anerkjenne at veien inn i en filmfortelling kan være ulik, og åpne for flere former, sjangere og uttrykk.
…innføre anonymisert vurdering – der idé og visjon veier tyngre enn navn og kontakter.
…innføre støtteordninger for ekte lavbudsjetts spille- og kort-filmer  (mikrobudsjett) med 100% finansiering, som i Danmark og i mange andre europeiske land.

Vi vet at dette bare er tanker – men vi skriver dette anonymt fordi vi er redde. Redde for å bli utestengt. For å bli den som «roper for høyt». I et system som belønner trygghet og kameraderi, blir bråkmakere sjelden ønsket velkommen. Derfor tier vi. Men kunsten kan ikke vinne på vår stillhet.

Når trygghet og kameraderi vinner, taper kunsten.

Forfatterne av dette innlegget er alle unge filmskapere som holder på å skaffe seg fotfeste i filmbransjen. Les også Igor Devolds kommentar til dette uortodokse valget om å publisere anonymt.