Lenge kunne det se ut som det eksisterte en slags avtale mellom politikerne og filmbransjen. Så lenge bransjen får gode rammevilkår og kan vise til solide besøkstall og internasjonale priser, kan politikerne få sole seg i glansen så mye de bare vil. Ingen annen bransje har en like ettertraktet rød løper som filmbransjen. Den første ministeren som innså det og utnyttet det til fulle, var Trond Giske.

Det er ikke så merkelig at politikerne elsker å gå på den. Ingen andre steder er du garantert oppslag i mediene eller får en like gylden mulighet til å ta selfies. En annen bonus er det faktum at du aldri får et kritisk spørsmål på en rød løper.

Denne muligheten har man på politisk nivå utnyttet til gagns under feiringen av Oscarprisen til Affeksjonsverdi. Her har både kulturministeren og kulturbyråkrater tatt prisen til inntekt for sin politikk, med en selfie-bonanza uten sidestykke. Den mest skamløse selvpromoteringen har ikke overraskende utløst reaksjoner fra de i filmbransjen som er hardest rammet av krisetidene. Det førte til emosjonelle innlegg på sosiale medier som selvsagt ikke alle var like gjennomtenkte.

Men de gjenspeiler et faktum: den såkalte gullalderen har en bakside av medaljen som bare blir mer og mer synlig for den som vil se. Arbeidsløsheten i bransjen er nå så stor at vi kan se at det vil få vidtrekkende konsekvenser. Hjerneflukten vil tappe den norske filmen for den mest verdifulle ressursen vi har: dyktige og ambisiøse fagarbeidere.

På politisk nivå har man forsøkt å se en annen vei. Men noe alvorlig holder på å skje som vil undergrave mye av fundamentet for filmpolitikken fra de siste 10 årene. De unge søker seg ikke lenger til filmbransjen. Det er egentlig helt logisk. De fleste vil unngå en bransje som verken kan by på jobber, framtidsutsikter eller forutsigbarhet. Vi er på vei tilbake til en tid da filmbransjen var forbeholdt de som hadde velstående foreldre og kunne ta seg råd til å dyrke sin lidenskap. En av regjeringens kjepphester har vært mangfold og en jevnere kjønnsbalanse. De målene vil ikke lenger kunne oppfylles når så mange grupper faller ifra. Det var særlig kvinnene som tidligere holdt seg unna bransjen fordi arbeidsforholdene ikke var gode nok.

Krisen i seg selv er ikke noe regjeringen kan lastes for. Men den totale mangelen på hjelpetiltak er nedslående. Som vi har vært inne på før: hadde tilbakeslaget inntruffet i en mer tradisjonell næring ville politikerne for lengst ha kommet til med en krisepakke.

Jeg har pleid å si at unntakstilstand har vært normalen for filmbransjen de siste 25 årene. Til tross for digital revolusjon, kollaps av dvd-markedet og kinoens tilbakegang på grunn av strømming, har bransjen vist at den kan snu seg raskt. Men dette er annerledes. Dette er en hjerneflukt som vil sette varige spor. Dette er en falliterklæring på vegne av Arbeiderpartiets kulturpolitiske stolthet: det såkalte filmløftet.

Det kan godt hende at Joachim Trier kan hente hjem flere internasjonale priser i framtiden – om han velger å bli hjemme. Men også han vil miste noen av de dyktige fagabeiderne som har tilført Affeksjonsverdi kvaliteter i så mange ledd. Som Hollywood Reporter formulerer det i et oppslag denne uken: «The Norwegian film industry has spent 20 years proving it belongs on the global stage. The next test may be whether it can afford to stay». Foreløpig ser ikke det ut til å være noe vi vil ta oss råd til.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.