“If we do not have the capacity to distinguish what’s true from what’s false, then by definition the marketplace of ideas doesn’t work. And by definition our democracy doesn’t work. We are entering into an epistemological crisis.” Barack Obama, i et nylig intervju med Atlantic Monthly

Dramaserien Atlantic Crossing krysser grenser, men det vil hverken serieskaperne eller NRK gå med på. Redaktøransvaret påhviler den som distribuerer eller offentliggjør et stoff. I dette tilfellet NRK. At fiksjon og fakta smelter sammen til en lavere enhet er imidlertid et symptom på en større og farligere tidsånd.

Hver episode av Atlantic Crossing starter med Susanne Sundførs vakre englesang. Ikke noe galt med den, bortsett fra at den typen vignettmusikk er blitt en klisjé i alle serier nå. Altså ikke spesielt originalt.

Det er heller ikke originalt eller nytt at seerne elsker kongestoff. Netflix beviser dette gjennom The Crown. Vi får være med inn i de kongelig gemakker der dialogen mellom de høybårne selvsagt aldri vil kunne verifiseres. Det forstår seerne. Riktignok er Prins Charles misfornøyd med det han opplever som en fordreid og lite sannferdig fremstilling av hvordan Diana ble mottatt av familien. Det burde tabloidpressen gjort ham immun mot.

De etterprøvebare fakta er likevel innenfor rammen av historiske realiteter. Slik er det ikke med Atlantic Crossing. Jeg heier på de store ambisjonene produksjonsselskapet Cinenord og NRK har hatt, men resultatet har løpt løpsk i intern begeistring over alle de «nye» historiske funnene. Det ble jo tross alt arbeidet i 10 år med arkivsøk og manus…

Omskriving av historien

Dokumentar og fiksjon er altså i ferd med å smelte sammen til en større, uetterrettelig enhet. Det er symptomatisk for tiden vi lever i, der vi kontinuerlig utsettes for «alternative sannheter». At dette er blitt tilnærmet akseptabelt og mulig, skyldes sosiale medier. Meningssterke enkeltgrupper finner rom for de mest bisarre tolkninger av virkelighet og uvirkelighet. Et større sosialt fellesskap uthules gradvis. Fellesskapet et samfunn må tuftes på – i ytterste konsekvens demokratiet – står i fare for å ende i gjørma.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg er imot at fiksjonen er inspirert av sanne hendelser. Tvert imot mener jeg historiske dramaer gir kunnskap og levendegjør vår fortid. Filmmediet hverken kan eller bør være en 100 prosent sannferdig i behandling av historien. Heller ikke dokumentarfilm vil kunne være det, men faktiske hendelser krever å bli tatt hensyn til. Det skjer ikke i Atlantic Crossing.

Kronprinsesse Märtha – seriens hovedperson – fremstilles som om hun påvirket 2. verdenskrigs gang i et av krigens mest skjebnesvangre øyeblikk. En slags urprovinsiell tolkning sett fra et lite lands behov for å være viktig. Tenk tanken at det ble laget en film om tungtvannssabotasjen på Rjukan der engelskmenn var byttet ut med våre norske helter – krigens mest spektakulære og viktige norske aksjon. Tenk tanken å være i England og oppleve at en norsk, velkledd kronprinsesse – kurtisert av en amerikansk president – fratok Winston Churchill æren for et lovforslag som endret krigsforløpet.

NRKs ansvar

Kanskje ville det bli møtt med overbærende latter, men er det egentlig noe å le av? Vår fremste kongebiograf Tor Bomann-Larsen lo ikke i NRK-intervjuer og Ytring. Det gjorde heller ikke forfatteren Tore Rem og historieprofessor Tom Kristiansen i Aftenpostens kronikk 18. november. Sistnevnte går likevel i overkant detaljert til verks i slakten av seriens historiske uetteretteligheter, men i denne sammenhengen var det antakelig nødvendig.

Atlantic Crossing er Norges dyreste serie. Det er brukt offentlige penger i hundremillionersklassen til å bygge opp en kongelig hovedperson det ikke er dekning for. Det er også en meget grov undervurdering av den poliomyelittrammede, amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt som beviselig ikke opptrådte så uansvarlig som serien fremstiller.

Slik sett forføres seerne til å tro på en historie som hverken tjener kongehuset, oss selv eller et internasjonalt publikum. Ikke minst vil dette gjelde for en yngre generasjon som henter historisk kunnskap fra nettopp slike serier. Som sendekanal har NRK et ansvar for at historieforfalskning ikke finner sted. Var det slik at dramaavdelingen ble forført av produksjonsselskapets nytolkning av fortellingen om 2. verdenskrig – og nå sett fra et kvinneperspektiv? Det blir sagt at det ble foretatt kvalitetssikring av historikere. Hvem var det? Og var det ikke å undra seg fra NRKs side å la manusforfatter Linda May Kallestein svare på Tor Bomann-Larsens ytring – nærmest på vegne av kanalen i Dagsnytt 18 mandag 16.november?

Kvinneperspektivet – en avsporing

Dramasjef Ivar Køhn avfeier kongebiograf Tor Bomann-Larsen påpeking av fordreide fakta med følgende: «Generelt har kvinners krigsinnsats blitt underfortalt i den offisielle sannheten om krigen. Bomann Larsens ytring viser på sin måte at det kan være vanskelig å skifte fokus fra det mer maskuline».

Jeg er enig i at kvinners innsats under krigen er underfortalt, men dette er ikke hva saken handler om. I et intervju jeg hadde i Rushprint (4. januar, 2020) uttaler dramasjef Køhn videre:

 «At forholdet mellom drama og dokumentar er i endring er ok nok, men vi må forholde oss til fakta. NRK må ikke lage fake news. Det finnes ingen ren sannhet – heller ikke innenfor dokumentar. Drama er opptatt av menneskene og deres dilemmaer og problematikken kan være hva som helst. Dokumentar er opptatt av saker. Men innenfor fiksjon er vi også opptatt av belegg. Folk henger seg opp i alt. I serien Lykkeland ble vi anklaget for å bruke feil helikopterlyd. Det sover jeg godt med.»

Så usant som det er sagt, men jeg sover også godt med feil helikopterlyd. Regissør og serieskaper Alexander Eik forsvarte seg i Nyhetsmorgen med at kritikerne selv må bevise at de historiske «fakta» serien fremstiller ikke skjedde. Dette er nå grundig bevist, og ved å sende Atlantic Crossing har NRK ubestridelig distribuert «fake news». Hvordan vil eller kan kringkastingssjefen kunne forsvare det?  Er det slik at sannheten fører en kamp mot vindmøllene?

Stig Andersen, regissør/produsent, Indie Film AS