Noen korte. Spillet (TV2 Play) stiller denne sesongen først yngre mot eldre deltakere i hvert sitt hus, med blant andre Anne Marie Ottersen. Lovende premiss. I kinoaktuelle, forbrytersk fornøyelige Pensjonskuppet (Gunnbjörg Gunnarsdóttir, 2026) reiser «Ottersbanden» kjerringa og raner Norges bank. Intet mindre. Femkløveret Ottersen, Hege Schøyen, Anette Hoff, Vivild Falk Berg og Bente Børsum bruker børse, springskalle og kløkt på vei inn i hvelvet. 

Rikke Gregersens solide regidebut Suser avgårde – skrevet av Rakel Kraft Biørnstad, med strålende Sarah Francesca Brænne i hovedrollen – er en uoppredd seng, med folder og avtrykk etterlatt av en rekke ennå unge, men akk så bråvoksne mennesker – Karpe ville kanskje rappet livstretti – med konstruktivt klippete bryllup og hytteturer, pardannelser, arrdannelser, barn på vei, se på meg, her går jeg (en låt i sin andre norske film), trappeoppgangavskjeder, og til sist boka Hvem er jeg? i søpla. Magnolia-avslutningen med interdiegetisk samsang fikk meg (tross dens kledelige nye Uld-genser) igjen til å snurre den originale Kjærringvik-demoen av «Suser avgårde alle mann», en av de aller, aller beste norske innspillingene. Bassgitar. «Det er grålysning, og ikke en lyd i byen.»

Husk også å se de andre sterke norske fiksjonsfilmene på kino, Butterfly, Kjærast, Lave forventninger, og Markens grøde.

Men årets aller sterkeste filmer synes å være dokumentarfilmer, aktualisert av blant annet NAZA på kino nå. Jeg har ikke sett Nathan Fielders allerede hypete You Can See Everything, men hans kompis John Wilsons The History of Concrete fenget, og jeg har tidligere i år også omtalt Alex Gibneys knivskarpe Knife: The Attempted Murder of Salman Rushdie og Håvard Bustnes’ fjellstødige, men vindturbulente La fjella leve, om reindrift og menneskerettigheter, Høyesterett og -galt, og departemental økoulogisk maktfordelingsprinsippløshet. Fjelliv laga. 

Retten til land ligger også til grunn for NAZA. 

Nazi + Gaza = NAZA 

Kvinner og barn først, som sist, og før. I døden. Fronten er jordskorpa, og over bekmørkt og trangt himmelhvelv er lysglimt bomber og død i de to kinoaktuelle dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szors helt usedvanlig sterke – og livsviktige – NAZA, filmet av en anonym fotograf, som retter kameraet mot delaktiges vitnesbyrder, bekjennelser fra 24 anonymiserte soldater og etterretningsoffiserer, som forteller – mer eller mindre villig, likegyldige, angrende eller tilnærmet stolte – mens de tusjtegner grensesnitt og levende bilder svart på hvitt om sine usannsynlige krigsforbryteropplevelser, med skjult overvåking og anonym fjernbombing, ulovlige drap og massedrap, beordret og begått fra fjern og nær. 

Rett etter 7. oktober tenkte de ikke på sivile ofre i det hele tatt, sier en mann. «Det fins ingen uskyldige i Gaza», ble holdningen i det militære. «Som et videospill», sier en annen mann. Fjernkonsoll. Fjernkaos. Katastrofe. En verden sett rett ovenfra. Harun Farockis «operative bilder». NAZA betyr antall sivile døde, babyer, kvinner og eldre, «collateral damage», 1 og 4, 1 og 15, 1 og 500. «Kun» 20 NAZA ble benchmark. Som en intervjuet erkjenner, det betyr jo faktisk alle menneskene i Gaza. 

Se hunder spise en drept gutt. Se snikskyttere pepre kuler mot mennesker som løper mot mat som åte – tegne hvordan kroppene faller i fart. «Blodlæring» i «utslettelsessonen», som en mann kaller det. Grøss. Olivenolje og sofaputehaug påtent for å nedbrenne forlatte ruiner av hjem. Avstandens avhumanisering blir med helt fram. 

«Folk vil ikke forstyrre oss på en takterasse», sier en mann. De intervjuede menneskene stilles til veggs på filmatisk finurlige vis, mot himmelhvelvingen og blokkfasader. I nøktern konfrontasjon med dokumentaristens betimelige spørsmål ser vi isser i siluett mot nattehimmelen, og profilsiluetter, som om de er malt der bak på husveggene, kanskje lik Banksy, eller fotoavtrykkene på husveggene i Hiroshima, mørke mugshots fra et pågående folkemord. 

Da alarmen går på et tidspunkt, spør en kvinne: «Er det tilfluktsrom her?» Hun vet godt at man kan bli forstyrret også under en takterasses åpne himmel. En mann peker og beskriver «en balkong som den over der». De negative vrengebildene er svært effektive, der det opplyste hverkveldslivet i Tel Aviv-natta viser overvinklet kroppete mennesker gjennom vinduer, kvinner og menn som ser TV-nyheter med politikernes hatske utsagn, liggende henslengt på sofaen, gjør yoga, eller rutinemessig og tankeløst tørker smuler over kanten av et bord. I denne montasjen blir smulene menneskene i Gaza. 

Overvåkning er velkjent privatslivsinvasjon, men i denne privatlivets krig kommer også missilene helt hjem, til nattbordets mobilsignaler. NAZA åpner med arkivklipp av israelsk etterretning, som har lyttet lenge på den arabiske befolkningens samtaler. Under navnet «Lavender» blir KI i dag brukt blant annet til å finne telefoner som «oppfører seg som» et Hamas-medlem, «perfekt for maskinlæring», som en mann formulerer det. Men denne massedrapsalgoritmens perfeksjonisme sier seg fornøyd med 85 prosent «riktig» og 15 prosent NAZA. Slik rammes for eksempel en 80 år gammel dame og hele hennes familie, eller en baker nær et Hamas-treningsfelt, hvor aktive Hamas-medlemmer nødvendigvis kommuniserer for å handle brød. Slik rettes bokstavelig baker for smed. Matlager for soldat.

En mann sier han er «ukomfortabel». Tusener er drept på grunn av det han har utviklet. Men han tviholder på en teknisk, ikke moralsk rolle. «Hadde ikke jeg vært der, ville noen andre gjort det.» Nürnberg på ny. Han forstår tyskerne nå, sier han, men ser nazistene som onde, så «hva gjør det meg til?», undrer han. Shoah vises på Cinemateket i Tel Aviv. En annen mann beskriver gleden over eskalering og suksessfulle treff, med mange tusen døde. 

NAZA dokumenterer øvelsen krigsforbryting, med meget assymetriske vektklasser. I filmseksjonen «Where’s daddy?» skildres overvåking av eksempelvis en 12 år gammel jente som tekster eller forteller mamma på telefon at pappa har kommet hjem. Siktet innstilles. Hele nabolag bombes, med ødeleggelse som mål. Også de som søker rettferdighet blir jaget, i en krig mot fred. 

Kynismen i det iskaldt kalkulerte. Prosent evakuerte avgjør bombing. Med 75 prosent beboere igjen blir bygningen smadret. «Bygningen må forsvinne», sier en mann. Netanyahus egen definisjon av terror er treffende, men konsekvensene han har tatt av den er uhyrlige. NAZA avsluttes, lik sin animerte og forsinkete forgjenger Vals med Bashir (Ari Folman, 2009), med dokumentariske bilder fra ødeleggelse i oktober og november 2023. En manns desperate rop inn i ruinene, lik under betong, hud mot vridd stål. Filmen er slutt, krigen fortsetter. «Game» not over. Snufs og hikst under ettertekstene. Herregud.