Onsdag denne uka er det klart for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival. Aleksander Huser tar for seg et utvalg høydepunkter på programmet, som omfatter en rekke norske filmer og internasjonale festivalfavoritter innen både fiksjon og dokumentar.
Toppfoto fra «Mariinka», som skildrer forsvarskrigen i Ukraina.
Onsdag 14. oktober er det duket for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival. Som kjent åpner den 27. BIFF med norgespremiere av Markens grøde, Hans Petter Molands filmatisering av Knut Hamsuns Nobelpris-vinnende roman fra 1917.
Filmen med manus av Moland og Gard B. Eidsvold er Norges offisielle Oscar-kandidat, og hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto forrige måned. Kort tid etter ble den vist i hovedkonkurransen på festivalen i San Sebastián, der Asta Kamma August ble belønnet med pris for beste hovedrolle og Oskar Dahlsbakken for beste foto. Den andre hovedrollen i Markens grøde spilles av Herbert Nordrum, mens Anders Baasmo, Oddgeir Thune, Sjur Vatne Brean og nevnte Eidsvold er å se i øvrige roller. Filmen er produsert av 4 1/2 Fiction, og får ordinær kinopremiere 30. oktober.
Også BIFFs menneskerettighetsprogram Checkpoints åpner med en norsk film. På festivalens andre dag går startskuddet for denne viktige dokumentar-sideseksjonen med Maria Galliani Dyrviks Hope is a Word, som omhandler konsekvensene for lokalbefolkningen av flere tiår med oljeutvinning i Nigerdeltaet sørøst i Nigeria. Filmen portretterer poeten, miljøaktivisten og Raftopris-vinneren Nnimmo Bassey (som gjester BIFF sammen med filmskaperen), og hans videreføring av en livslang kamp mot de store oljeselskapene til en ny generasjon – gjennom kunsten. Hope is a Word er produsert av bergensbaserte Smau Media i samproduksjon med Nigeria og Italia, og hadde verdenspremiere i International First Feature-konkurransen på Sheffield DocFest.
Filmen er dessuten en av de ti dokumentarene som konkurrerer om prisen for beste norske dokumentar. Det gjør også filmen Anette Ostrø har arbeidet med i mange år om sin avdøde bror, Svanesang: Kidnappingen av Hans Christian Ostrø, som får norgespremiere i Bergen. Den 27 år gamle Hans Christian Ostrø ble i 1995 kidnappet av en geriljagruppe i fjellområdet Kashmir, og funnet halshugget etter fem uker som gissel med fire andre vestlige turister. Store deler av denne bevegende og svært personlige dokumentaren fortelles gjennom brev og poesi han skrev i hemmelighet gjennom disse ukene, hvor han formidler et sterkt budskap om forsoning.
I Guro Saniola Bjerks In Cod We Trust, som var åpningsfilm på årets Nordisk Panorama, tegner filmskaperen et portrett av sitt hjemsted Båtsfjord langt nordøst i Finnmark, med varme, hverdagsbasert komikk og en tablåaktig observerende tilnærming. Sylvelin Måkestads Smugleren, som vant hovedprisen for beste nordiske dokumentar på samme festival i Malmö, handler om en svensk pensjonist som drar til Finland på en gruppereise for barn av krigsveteraner, med mål om å finne og smugle hjem en pistol faren hennes hadde under krigen i 1940. Måkestad ivaretar det alvorlige bakteppet med humoristisk skråblikk og egenartet formspråk, i en film med en herlig hovedkarakter og vendinger man oftere ser i fiksjonsfilm.
I konkurranseprogrammet for norske dokumentarer er videre Forbannelsen Kane av August B. Hanssen og Even G. Benestad. Filmen er et fascinerende portrett av den enigmatiske Gunnar Ryan Wiik, kjent for sitt spillefilmprosjekt om Morgan Kane, som filmskaperne kommer tett på uten at vi helt kan vite hvilke av Wiiks ulike sider som er hans sanneste ansikt. HEX – En film om fenomenet Witch Club Satan av Maja Holand følger på sin side bandet Witch Club Satan, bestående av tre unge kvinner som entret den tungt mannsdominerte norske svartmetall-scenen uten tidligere erfaring med sine instrumenter, gjennom de tre første årene de besluttet å vie til bandprosjektet. Også i denne filmen, som i tillegg har en original rammehistorie i form av en hekseprosess, har regissøren fått nær tilgang til menneskene som portretteres.
De øvrige norske dokumentarene i dette programmet er Grete og den cubanske pianisten av Vigdis Nielsen, I Follow Rivers av Barbora Hollan, In Defense of Self av Linn Helene Løken og Trillion av Victor Kossakovsky (hvorav de to sistnevnte nettopp ble vist på MIRAGE i Oslo), mens Anders Hereids langdokumentar War Fun vises utenfor konkurranse.
I denne artikkelen rekker vi ikke over alle de norske filmene på festivalen, som i tillegg inkluderer (nasjonale og regionale) kortfilmer, kortdokumentarer og musikkvideoer. For det er naturligvis også en god del internasjonale titler å trekke fram fra det omfattende programmet.
Årets Centerpiece-film er Jordan Firstmans Club Kid, som var en av de store «snakkisene» under årets Cannes-festival. Der ble den vist i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, men var en av festivalens aller beste filmer på tvers av seksjonene.
Amerikanske Firstman er tidligere kjent som blant annet skuespiller, komiker og SoMe-personlighet, og spillefilmdebuterer som regissør og manusforfatter med denne filmen. Dessuten spiller han selv hovedrollen som skeiv klubbarrangør i New York utelivsmiljø, som etter litt for mange hedonistiske år får ansvaret for et barn han ikke ante at han hadde. Den smarte, morsomme og rørende åpenbaringen Club Kid er passende nok del av LHBT+-seksjonen Skeiv Propaganda, samtidig som den deltar i BIFFs nye konkurranseprogram for debutfilmer, Révélations. Filmen slippes på norske kinoer over nyttår.
Festivalen viser dessuten vinneren av beste film fra Cannes’ Un Certain Regard-seksjon, Everytime av Sandra Wollner – som så langt ikke har norsk distributør, men også er en høyst bemerkelsesverdig film. Dette er den østerrikske regissørens tredje spillefilm, hvorav hennes forrige film The Trouble With Being Born vant Cinema Extraordinaire-prisen på BIFF for seks år siden. Everytime skildrer en Berlin-familie i sorg som foretar en reise til Tenerife, med fremragende foto av Gregory Oke, som også var fotograf på Charlotte Wells‘ spillefilmdebut Aftersun. Selv om de to filmene også har flere tematiske likhetstrekk, skal sammenligningen med Aftersun heller ikke dras for langt, da Wollners bevegende og nærmest metafysisk gåtefulle film først og fremst markerer seg med sin egenart. Everytime var tidligere i høst å se på Oslo Pix, og vises denne måneden også som spesialimportert film på Kunstnernes Hus Kino i hovedstaden.
Tilbake i den nye konkurranseseksjonen Révélations finner vi den norske spillefilmen A Prayer for the Dying av Dara Van Dusen, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin. Denne kompromissløse og egenartede debutfilmen med Johnny Flynn, John C. Reilly og Kristine Kujath Thorp i sentrale roller utspiller seg i en epidemitruet skandinavisk nybyggerby i USA på 1870-tallet, og har ordinær kinopremiere 23. oktober.
På programmet står som vanlig mange av de beste filmene fra både Cannes og Berlin. For å først holde oss til Berlinalen, blir det førpremiere på Gullbjørn-vinneren Frihetens pris (internasjonal tittel Yellow Letters), regiprisvinneren Everybody Digs Bill Evans med Anders Danielsen Lie i hovedrollen som den legendariske jazzpianisten, den finske grøsseren Nightborn og det originale og formsterke historiske dramaet Rose med Sandra Hüller, som vant prisen for beste skuespiller i en hovedrolle.
I forbindelse med sistnevnte film arrangerer BIFF Skeiv historietime 16. oktober (for øvrig samme dag som Rose har ordinær kinopremiere) om skeivhet i Norge fra 1700- til 1900-tallet.
Blant filmer fra Berlin-festivalen som ikke har norsk distribusjon er det gripende skeive familiedramaet In a Whisper av tunisiske Leyla Bouzid og det også meget sterke dramaet Queen at Sea – igjen om familie, her om demens og samtykke. Denne filmen har Juliette Binoche i hovedrollen, mens medskuespillerne Anna Calder-Marshall og Tom Courtenay delte prisen for beste biroller. Til tross for at den ikke overbeviste undertegnede kan det også være verdt å merke seg Rosebush Pruning av brasilianske Karim Aïnouz, som skildrer en svært velstående og minst like dysfunksjonell familie. Manuset er skrevet av Yorgos Lanthimos’ mangeårige samarbeidspartner Efthimis Filippou, løst basert på Marco Bellocchios film Fists in the Pocket fra 1965. En langt sikrere anbefaling er Muriel d’Ansembourgs spillefilmdebut Truly Naked, som ble vist i sideprogrammet Perspectives, men ikke desto mindre var en av Berlinalens aller beste filmer.
Den eneste dokumentaren i Berlins hovedkonkurranse var det formmessig lekne personportettet Yo (Love is a Rebellious Bird) som ble belønnet med en Sølvbjørn for «outstanding artistic contribution». Filmens regissører Anna Fitch og Banker White fra USA vil begge gjeste BIFF.
Og så har vi naturligvis en rekke flere filmer fra årets Cannes-festival. Disse inkluderer førpremiere på Rodrigo Sorogoyens The Beloved, som tross sitt nært beslektede premiss ikke er forstyrrende lik Affeksjonsverdi. Denne spanske filmen burde så avgjort ha vunnet en pris i Cannes, for eksempel til skuespiller Javier Bardem. Blant Cannes-titlene med norsk distribusjon er også polske Paweł Pawlikowskis fremragende regiprisvinner Fatherland, som tematisk så vel som formmessig føyer seg naturlig inn etter Ida og Cold War, japanske Ryūsuke Hamaguchis skuespillerprisvinnende All of a Sudden og sørkoreanske Na Hong-jins Hope, en nokså Cannes-hovedkonkurranse-atypisk sjangerfilm med høyintens action gjennom hele sin to timer og 40 minutter lange spilletid.
Det er heller ingen selvfølge at alle filmene fra Cannes’ hovedkonkurranse når norske kinoer. Tre anbefalinger som alle er egenimportert av BIFF er Marie Kreutzers nyanserike overgrepsdrama Gentle Monster med Léa Seydoux i hovedrollen, den franske nazikollaborasjons-karakterstudien og manusprisvinneren A Man of His Time og ikke minst vinneren av juryprisen, The Dreamed Adventure av Valeska Grisebach, som var en av hovedkonkurransens absolutt sterkeste filmer. Den tyske filmskaperen har tidligere regissert blant annet Western, som fikk kinolansering i Norge – noe det altså er usikkert om The Dreamed Adventure eller disse to andre filmene vil få.
Også egenimportert til Bergen fra Cannes er I See Buildings Fall Like Lightening av britiske Clio Barnard. Denne spillefilmen ble på sin side ble vist i seksjonen Quinzaine des cinéastes sammen med Eivind Landsviks Lave forventninger, der den vant publikumsprisen. Regissøren av The Arbor, En himmel full av kobber og Ali & Ava viderefører her sin medrivende, empatiske og klassebevisste sosialrealisme, denne gangen med en fortelling om fem barndomsvenner fra Birmingham i møte med dagens boligkrise og andre presserende økonomiske utfordringer. Blant de sentrale skuespillerne er Lola Petticrew, sist sett i serien Furious på Disney+.
Blant filmene som hadde premiere i Cannes er også to Sørfond-støttede spillefilmer, som følgelig har norsk co-produsent. Nepalske Elephants in the Fog av Abinash Bikram Shah vant Un Certain Regard-seksjonens nest gjeveste pris, Jury Prize, og deltar i BIFFs Révélations-konkurranse. The Station av jemenittisk-skotske Sara Ishaq ble vist i Kritikeruken (Semaine de la Critique) i Cannes, og utspiller seg på en bensinstasjon som fungerer som en tilnærmet trygg havn for kvinner i et ellers krigsherjet Jemen, der ingen menn, våpen eller politikk er tillatt.
Tradisjonen tro har BIFF en mengde sterke internasjonale dokumentarer på programmet.
En etter sigende svært bemerkelsesverdig film er Mariinka, der den belgiske filmskaperen Pieter-Jan De Pue følger fem unge mennesker fra den lille ukrainske byen Marjinka i Donetsk gjennom ti år, fra de får livene sine dramatisk endret av Russlands fullskalainvasjon i 2014. Filmen var åpningsfilm på årets CPH:DOX, og vant samme festivals publikumspris. Søndag 18. oktober holder De Pue en mesterklasse på festivalen i Bergen, i tillegg til å delta på Q&A etter flere av visningene.
En annen dokumentar mange snakker varmt om er Rehearsals for a Revolution, som igjen er en film som først ble vist i Cannes, der den ble belønnet med prisen for beste dokumentar. Denne essayfilmen av iranske Pegah Ahangarani omfavner både storpolitiske hendelser og personlige beretninger fra filmskaperens hjemland, fra revolusjonen i 1979 og fram til dagens krig med USA og Israel.
Også den argentinsk/spanske dokumentaren The Match av Juan Cabral og Santiago Franco hadde premiere i Cannes, før den i sommer åpnet filmfestivalen i Karlovy Vary. Filmen forteller om den skjebnesvangre og svært begivenhetsrike kvartfinalekampen mellom Argentina og England under fotball-VM i 1986, som var dypt preget Falklandskrigen mellom de to landene få år tidligere. The Match er en fengende og bevegende dokumentar som minner oss om at fotball handler om langt mer enn selve spillet på banen, og belyser en konflikt mange av oss ikke har inngående kjennskap til.
Vel verdt en anbefaling er dessuten Replica, der filmskaper Chouwa Liang portretterer tre unge kinesiske kvinner som har valgt å innlede forhold med kjærester generert av kunstig intelligens. I forbindelse med filmen arrangerer BIFF samtale om KI, kjønn og kjærlighet mandag 19. oktober.
Broken English er på sin side en portrettfilm om den legendariske artisten Marianne Faithfull, som gikk bort i fjor. Denne annerledes musikkdokumentaren ynder å gi Faithfull anerkjennelsen hun fortjener for sitt kunstneriske virke framfor hvem hun har vært i forhold med, gjennom en rammehistorie hvor Tilda Swinton og George MacKay spiller undersøkende arkivarer fra det fiktive «Ministry of Not Forgetting». Filmen er regissert av den britiske filmskaperduoen bak Nick Cave-dokumentaren 20,000 Days on Earth, Iain Forsyth og Jane Pollard.
I The Phantom Pain of Rojava har den iransk-svenske regissøren Maryam Ebrahimi gjennom fem år fulgt fire venner i et hjem for krigsveteraner i den autonome regionen Rojava i syrisk Kurdistan. Disse mennene og kvinnene var med på å beseire IS, men de tidligere hyllede kurdiske styrkene er nå sviktet av sine allierte, og lever i skjul med trusler om målrettede angrep fra NATO-landet Tyrkia. Den svenskproduserte dokumentaren er co-produsert av norske Stray Dogs ved KriStine Skaret.
The Phantom Pain of Rojava er en av flere i det omfattende utvalget internasjonale dokumentarer som har norsk samprodusent. De øvrige er A Sweetness From Nowhere, Atlas of Disappearance, snart kinoaktuelle Et lite stykke Finland, Ilden, vannet, jorden, luften, Menopause Mystery og The Secret Reading Club of Kabul.
For å vende tilbake til fiksjonsfilmene på programmet, byr festivalen på førpremiere på Jesse Eisenbergs The Debut, som er en mørk komedie fra amatørteatermiljø med Julianne Moore i hovedrollen og Paul Giamatti, Halle Bailey og regissøren selv i andre roller. Dette er en film man nok kan ha høye forventninger til, da Eisenberg har vist seg som en utmerket filmskaper med sine tidligere spillefilmer When You Finish Saving the World og A Real Pain.
En spillefilm uten norsk distribusjon som også virker forlokkende er The Idiot(s) av den polske regiduoen Małgorzata Szumowska og Michał Englert, som skildrer ekteparet Dostojevskij – spilt av Aimee Lee Wood og Johnny Flynn – i gjeldsforårsaket eksil i Tyskland mens den spillegale Fjodor burde skrive romanen Idioten. Samt Samuel Abrahams‘ britiske aristokratsatire Lady med Sian Clifford i hovedrollen, som vant prisen for beste regissør i den internasjonale spillefilmdebut-konkurransen på Tallinn Black Nights Film Festival i fjor.
Igjen har BIFF dessuten sikret seg noen av de mest interessante titlene fra filmfestivalen i Venezia, til tross for at det kun er en måned siden den ble avsluttet.
Blant de mest omtalte filmene fra årets Venezia-festival var dokumentaren NAZA, som får førpremiere på festivalen i Bergen. Filmen er regissert av Yuval Abraham og Rachel Szor, de to israelske filmskaperne som regisserte Oscar-vinneren No Other Land sammen med palestinerne Basel Adra og Hamdan Ballal. Gjennom digitalt anonymiserte intervjuer med 24 innsidekilder fra militæret og etterretningstjenesten, utført på hustak i Tel Aviv på nattestid, bringer deres nye film fram nærgående og meget opprivende vitnemål om de israelske myndighetenes systematiske massedrap på sivile i Gaza.
En film fra Venezias hovedkonkurranse som derimot ikke har norsk kinodistribusjon er A24-spillefilmen Primetime, regissert av Lance Oppenheim. Robert Pattinson leverer her en sterk hovedrolle som programlederen for det kontroversielle amerikanske tv-programmet To Catch a Predator, som på tidlig 2000-tall avslørte voksne menn foran kamera i det de skulle møte mindreårige de hadde chattet med på nettet – som så viser seg å være tv-produksjonens medarbeidere. Primetime er en både mørk og fengslende fortelling om en ytterst diskutabel form for journalistikk, og kan i tillegg skilte med ypperlige biroller av Merritt Wever, Skyler Gisondo og musiker Phoebe Bridgers. Filmen vises i konkurranseprogrammet Cinema Extraordinaire.
Til sist, men på ingen måte minst: Blant titlene fra Venezia-festivalen er årets avslutningsfilm på BIFF, Martin McDonaghs Wild Horse Nine, som John Malkovich fikk en meget velfortjent skuespillerpris for i Venezia. I likhet med McDonaghs forrige film The Banshees of Inisherin, som åpnet BIFF i 2022, er Wild Horse Nine en historie om vennskap. Denne gangen mellom to CIA-agenter, spilt av Malkovich og Sam Rockwell, som foretar en reise til den chilenskstyrte Påskeøya på 70-tallet – mens både det CIA-støttede kuppet som Chile står overfor og mordet på John F. Kennedy lurer i fortellingens bakgrunn. Wild Horse Nine får ordinær kinopremiere i desember, og vil nok bli stående som en av årets aller beste filmer.
Den 27. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 14.-22. oktober.
Onsdag denne uka er det klart for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival. Aleksander Huser tar for seg et utvalg høydepunkter på programmet, som omfatter en rekke norske filmer og internasjonale festivalfavoritter innen både fiksjon og dokumentar.
Toppfoto fra «Mariinka», som skildrer forsvarskrigen i Ukraina.
Onsdag 14. oktober er det duket for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival. Som kjent åpner den 27. BIFF med norgespremiere av Markens grøde, Hans Petter Molands filmatisering av Knut Hamsuns Nobelpris-vinnende roman fra 1917.
Filmen med manus av Moland og Gard B. Eidsvold er Norges offisielle Oscar-kandidat, og hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto forrige måned. Kort tid etter ble den vist i hovedkonkurransen på festivalen i San Sebastián, der Asta Kamma August ble belønnet med pris for beste hovedrolle og Oskar Dahlsbakken for beste foto. Den andre hovedrollen i Markens grøde spilles av Herbert Nordrum, mens Anders Baasmo, Oddgeir Thune, Sjur Vatne Brean og nevnte Eidsvold er å se i øvrige roller. Filmen er produsert av 4 1/2 Fiction, og får ordinær kinopremiere 30. oktober.
Også BIFFs menneskerettighetsprogram Checkpoints åpner med en norsk film. På festivalens andre dag går startskuddet for denne viktige dokumentar-sideseksjonen med Maria Galliani Dyrviks Hope is a Word, som omhandler konsekvensene for lokalbefolkningen av flere tiår med oljeutvinning i Nigerdeltaet sørøst i Nigeria. Filmen portretterer poeten, miljøaktivisten og Raftopris-vinneren Nnimmo Bassey (som gjester BIFF sammen med filmskaperen), og hans videreføring av en livslang kamp mot de store oljeselskapene til en ny generasjon – gjennom kunsten. Hope is a Word er produsert av bergensbaserte Smau Media i samproduksjon med Nigeria og Italia, og hadde verdenspremiere i International First Feature-konkurransen på Sheffield DocFest.
Filmen er dessuten en av de ti dokumentarene som konkurrerer om prisen for beste norske dokumentar. Det gjør også filmen Anette Ostrø har arbeidet med i mange år om sin avdøde bror, Svanesang: Kidnappingen av Hans Christian Ostrø, som får norgespremiere i Bergen. Den 27 år gamle Hans Christian Ostrø ble i 1995 kidnappet av en geriljagruppe i fjellområdet Kashmir, og funnet halshugget etter fem uker som gissel med fire andre vestlige turister. Store deler av denne bevegende og svært personlige dokumentaren fortelles gjennom brev og poesi han skrev i hemmelighet gjennom disse ukene, hvor han formidler et sterkt budskap om forsoning.
I Guro Saniola Bjerks In Cod We Trust, som var åpningsfilm på årets Nordisk Panorama, tegner filmskaperen et portrett av sitt hjemsted Båtsfjord langt nordøst i Finnmark, med varme, hverdagsbasert komikk og en tablåaktig observerende tilnærming. Sylvelin Måkestads Smugleren, som vant hovedprisen for beste nordiske dokumentar på samme festival i Malmö, handler om en svensk pensjonist som drar til Finland på en gruppereise for barn av krigsveteraner, med mål om å finne og smugle hjem en pistol faren hennes hadde under krigen i 1940. Måkestad ivaretar det alvorlige bakteppet med humoristisk skråblikk og egenartet formspråk, i en film med en herlig hovedkarakter og vendinger man oftere ser i fiksjonsfilm.
I konkurranseprogrammet for norske dokumentarer er videre Forbannelsen Kane av August B. Hanssen og Even G. Benestad. Filmen er et fascinerende portrett av den enigmatiske Gunnar Ryan Wiik, kjent for sitt spillefilmprosjekt om Morgan Kane, som filmskaperne kommer tett på uten at vi helt kan vite hvilke av Wiiks ulike sider som er hans sanneste ansikt. HEX – En film om fenomenet Witch Club Satan av Maja Holand følger på sin side bandet Witch Club Satan, bestående av tre unge kvinner som entret den tungt mannsdominerte norske svartmetall-scenen uten tidligere erfaring med sine instrumenter, gjennom de tre første årene de besluttet å vie til bandprosjektet. Også i denne filmen, som i tillegg har en original rammehistorie i form av en hekseprosess, har regissøren fått nær tilgang til menneskene som portretteres.
De øvrige norske dokumentarene i dette programmet er Grete og den cubanske pianisten av Vigdis Nielsen, I Follow Rivers av Barbora Hollan, In Defense of Self av Linn Helene Løken og Trillion av Victor Kossakovsky (hvorav de to sistnevnte nettopp ble vist på MIRAGE i Oslo), mens Anders Hereids langdokumentar War Fun vises utenfor konkurranse.
I denne artikkelen rekker vi ikke over alle de norske filmene på festivalen, som i tillegg inkluderer (nasjonale og regionale) kortfilmer, kortdokumentarer og musikkvideoer. For det er naturligvis også en god del internasjonale titler å trekke fram fra det omfattende programmet.
Årets Centerpiece-film er Jordan Firstmans Club Kid, som var en av de store «snakkisene» under årets Cannes-festival. Der ble den vist i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, men var en av festivalens aller beste filmer på tvers av seksjonene.
Amerikanske Firstman er tidligere kjent som blant annet skuespiller, komiker og SoMe-personlighet, og spillefilmdebuterer som regissør og manusforfatter med denne filmen. Dessuten spiller han selv hovedrollen som skeiv klubbarrangør i New York utelivsmiljø, som etter litt for mange hedonistiske år får ansvaret for et barn han ikke ante at han hadde. Den smarte, morsomme og rørende åpenbaringen Club Kid er passende nok del av LHBT+-seksjonen Skeiv Propaganda, samtidig som den deltar i BIFFs nye konkurranseprogram for debutfilmer, Révélations. Filmen slippes på norske kinoer over nyttår.
Festivalen viser dessuten vinneren av beste film fra Cannes’ Un Certain Regard-seksjon, Everytime av Sandra Wollner – som så langt ikke har norsk distributør, men også er en høyst bemerkelsesverdig film. Dette er den østerrikske regissørens tredje spillefilm, hvorav hennes forrige film The Trouble With Being Born vant Cinema Extraordinaire-prisen på BIFF for seks år siden. Everytime skildrer en Berlin-familie i sorg som foretar en reise til Tenerife, med fremragende foto av Gregory Oke, som også var fotograf på Charlotte Wells‘ spillefilmdebut Aftersun. Selv om de to filmene også har flere tematiske likhetstrekk, skal sammenligningen med Aftersun heller ikke dras for langt, da Wollners bevegende og nærmest metafysisk gåtefulle film først og fremst markerer seg med sin egenart. Everytime var tidligere i høst å se på Oslo Pix, og vises denne måneden også som spesialimportert film på Kunstnernes Hus Kino i hovedstaden.
Tilbake i den nye konkurranseseksjonen Révélations finner vi den norske spillefilmen A Prayer for the Dying av Dara Van Dusen, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin. Denne kompromissløse og egenartede debutfilmen med Johnny Flynn, John C. Reilly og Kristine Kujath Thorp i sentrale roller utspiller seg i en epidemitruet skandinavisk nybyggerby i USA på 1870-tallet, og har ordinær kinopremiere 23. oktober.
På programmet står som vanlig mange av de beste filmene fra både Cannes og Berlin. For å først holde oss til Berlinalen, blir det førpremiere på Gullbjørn-vinneren Frihetens pris (internasjonal tittel Yellow Letters), regiprisvinneren Everybody Digs Bill Evans med Anders Danielsen Lie i hovedrollen som den legendariske jazzpianisten, den finske grøsseren Nightborn og det originale og formsterke historiske dramaet Rose med Sandra Hüller, som vant prisen for beste skuespiller i en hovedrolle.
I forbindelse med sistnevnte film arrangerer BIFF Skeiv historietime 16. oktober (for øvrig samme dag som Rose har ordinær kinopremiere) om skeivhet i Norge fra 1700- til 1900-tallet.
Blant filmer fra Berlin-festivalen som ikke har norsk distribusjon er det gripende skeive familiedramaet In a Whisper av tunisiske Leyla Bouzid og det også meget sterke dramaet Queen at Sea – igjen om familie, her om demens og samtykke. Denne filmen har Juliette Binoche i hovedrollen, mens medskuespillerne Anna Calder-Marshall og Tom Courtenay delte prisen for beste biroller. Til tross for at den ikke overbeviste undertegnede kan det også være verdt å merke seg Rosebush Pruning av brasilianske Karim Aïnouz, som skildrer en svært velstående og minst like dysfunksjonell familie. Manuset er skrevet av Yorgos Lanthimos’ mangeårige samarbeidspartner Efthimis Filippou, løst basert på Marco Bellocchios film Fists in the Pocket fra 1965. En langt sikrere anbefaling er Muriel d’Ansembourgs spillefilmdebut Truly Naked, som ble vist i sideprogrammet Perspectives, men ikke desto mindre var en av Berlinalens aller beste filmer.
Den eneste dokumentaren i Berlins hovedkonkurranse var det formmessig lekne personportettet Yo (Love is a Rebellious Bird) som ble belønnet med en Sølvbjørn for «outstanding artistic contribution». Filmens regissører Anna Fitch og Banker White fra USA vil begge gjeste BIFF.
Og så har vi naturligvis en rekke flere filmer fra årets Cannes-festival. Disse inkluderer førpremiere på Rodrigo Sorogoyens The Beloved, som tross sitt nært beslektede premiss ikke er forstyrrende lik Affeksjonsverdi. Denne spanske filmen burde så avgjort ha vunnet en pris i Cannes, for eksempel til skuespiller Javier Bardem. Blant Cannes-titlene med norsk distribusjon er også polske Paweł Pawlikowskis fremragende regiprisvinner Fatherland, som tematisk så vel som formmessig føyer seg naturlig inn etter Ida og Cold War, japanske Ryūsuke Hamaguchis skuespillerprisvinnende All of a Sudden og sørkoreanske Na Hong-jins Hope, en nokså Cannes-hovedkonkurranse-atypisk sjangerfilm med høyintens action gjennom hele sin to timer og 40 minutter lange spilletid.
Det er heller ingen selvfølge at alle filmene fra Cannes’ hovedkonkurranse når norske kinoer. Tre anbefalinger som alle er egenimportert av BIFF er Marie Kreutzers nyanserike overgrepsdrama Gentle Monster med Léa Seydoux i hovedrollen, den franske nazikollaborasjons-karakterstudien og manusprisvinneren A Man of His Time og ikke minst vinneren av juryprisen, The Dreamed Adventure av Valeska Grisebach, som var en av hovedkonkurransens absolutt sterkeste filmer. Den tyske filmskaperen har tidligere regissert blant annet Western, som fikk kinolansering i Norge – noe det altså er usikkert om The Dreamed Adventure eller disse to andre filmene vil få.
Også egenimportert til Bergen fra Cannes er I See Buildings Fall Like Lightening av britiske Clio Barnard. Denne spillefilmen ble på sin side ble vist i seksjonen Quinzaine des cinéastes sammen med Eivind Landsviks Lave forventninger, der den vant publikumsprisen. Regissøren av The Arbor, En himmel full av kobber og Ali & Ava viderefører her sin medrivende, empatiske og klassebevisste sosialrealisme, denne gangen med en fortelling om fem barndomsvenner fra Birmingham i møte med dagens boligkrise og andre presserende økonomiske utfordringer. Blant de sentrale skuespillerne er Lola Petticrew, sist sett i serien Furious på Disney+.
Blant filmene som hadde premiere i Cannes er også to Sørfond-støttede spillefilmer, som følgelig har norsk co-produsent. Nepalske Elephants in the Fog av Abinash Bikram Shah vant Un Certain Regard-seksjonens nest gjeveste pris, Jury Prize, og deltar i BIFFs Révélations-konkurranse. The Station av jemenittisk-skotske Sara Ishaq ble vist i Kritikeruken (Semaine de la Critique) i Cannes, og utspiller seg på en bensinstasjon som fungerer som en tilnærmet trygg havn for kvinner i et ellers krigsherjet Jemen, der ingen menn, våpen eller politikk er tillatt.
Tradisjonen tro har BIFF en mengde sterke internasjonale dokumentarer på programmet.
En etter sigende svært bemerkelsesverdig film er Mariinka, der den belgiske filmskaperen Pieter-Jan De Pue følger fem unge mennesker fra den lille ukrainske byen Marjinka i Donetsk gjennom ti år, fra de får livene sine dramatisk endret av Russlands fullskalainvasjon i 2014. Filmen var åpningsfilm på årets CPH:DOX, og vant samme festivals publikumspris. Søndag 18. oktober holder De Pue en mesterklasse på festivalen i Bergen, i tillegg til å delta på Q&A etter flere av visningene.
En annen dokumentar mange snakker varmt om er Rehearsals for a Revolution, som igjen er en film som først ble vist i Cannes, der den ble belønnet med prisen for beste dokumentar. Denne essayfilmen av iranske Pegah Ahangarani omfavner både storpolitiske hendelser og personlige beretninger fra filmskaperens hjemland, fra revolusjonen i 1979 og fram til dagens krig med USA og Israel.
Også den argentinsk/spanske dokumentaren The Match av Juan Cabral og Santiago Franco hadde premiere i Cannes, før den i sommer åpnet filmfestivalen i Karlovy Vary. Filmen forteller om den skjebnesvangre og svært begivenhetsrike kvartfinalekampen mellom Argentina og England under fotball-VM i 1986, som var dypt preget Falklandskrigen mellom de to landene få år tidligere. The Match er en fengende og bevegende dokumentar som minner oss om at fotball handler om langt mer enn selve spillet på banen, og belyser en konflikt mange av oss ikke har inngående kjennskap til.
Vel verdt en anbefaling er dessuten Replica, der filmskaper Chouwa Liang portretterer tre unge kinesiske kvinner som har valgt å innlede forhold med kjærester generert av kunstig intelligens. I forbindelse med filmen arrangerer BIFF samtale om KI, kjønn og kjærlighet mandag 19. oktober.
Broken English er på sin side en portrettfilm om den legendariske artisten Marianne Faithfull, som gikk bort i fjor. Denne annerledes musikkdokumentaren ynder å gi Faithfull anerkjennelsen hun fortjener for sitt kunstneriske virke framfor hvem hun har vært i forhold med, gjennom en rammehistorie hvor Tilda Swinton og George MacKay spiller undersøkende arkivarer fra det fiktive «Ministry of Not Forgetting». Filmen er regissert av den britiske filmskaperduoen bak Nick Cave-dokumentaren 20,000 Days on Earth, Iain Forsyth og Jane Pollard.
I The Phantom Pain of Rojava har den iransk-svenske regissøren Maryam Ebrahimi gjennom fem år fulgt fire venner i et hjem for krigsveteraner i den autonome regionen Rojava i syrisk Kurdistan. Disse mennene og kvinnene var med på å beseire IS, men de tidligere hyllede kurdiske styrkene er nå sviktet av sine allierte, og lever i skjul med trusler om målrettede angrep fra NATO-landet Tyrkia. Den svenskproduserte dokumentaren er co-produsert av norske Stray Dogs ved KriStine Skaret.
The Phantom Pain of Rojava er en av flere i det omfattende utvalget internasjonale dokumentarer som har norsk samprodusent. De øvrige er A Sweetness From Nowhere, Atlas of Disappearance, snart kinoaktuelle Et lite stykke Finland, Ilden, vannet, jorden, luften, Menopause Mystery og The Secret Reading Club of Kabul.
For å vende tilbake til fiksjonsfilmene på programmet, byr festivalen på førpremiere på Jesse Eisenbergs The Debut, som er en mørk komedie fra amatørteatermiljø med Julianne Moore i hovedrollen og Paul Giamatti, Halle Bailey og regissøren selv i andre roller. Dette er en film man nok kan ha høye forventninger til, da Eisenberg har vist seg som en utmerket filmskaper med sine tidligere spillefilmer When You Finish Saving the World og A Real Pain.
En spillefilm uten norsk distribusjon som også virker forlokkende er The Idiot(s) av den polske regiduoen Małgorzata Szumowska og Michał Englert, som skildrer ekteparet Dostojevskij – spilt av Aimee Lee Wood og Johnny Flynn – i gjeldsforårsaket eksil i Tyskland mens den spillegale Fjodor burde skrive romanen Idioten. Samt Samuel Abrahams‘ britiske aristokratsatire Lady med Sian Clifford i hovedrollen, som vant prisen for beste regissør i den internasjonale spillefilmdebut-konkurransen på Tallinn Black Nights Film Festival i fjor.
Igjen har BIFF dessuten sikret seg noen av de mest interessante titlene fra filmfestivalen i Venezia, til tross for at det kun er en måned siden den ble avsluttet.
Blant de mest omtalte filmene fra årets Venezia-festival var dokumentaren NAZA, som får førpremiere på festivalen i Bergen. Filmen er regissert av Yuval Abraham og Rachel Szor, de to israelske filmskaperne som regisserte Oscar-vinneren No Other Land sammen med palestinerne Basel Adra og Hamdan Ballal. Gjennom digitalt anonymiserte intervjuer med 24 innsidekilder fra militæret og etterretningstjenesten, utført på hustak i Tel Aviv på nattestid, bringer deres nye film fram nærgående og meget opprivende vitnemål om de israelske myndighetenes systematiske massedrap på sivile i Gaza.
En film fra Venezias hovedkonkurranse som derimot ikke har norsk kinodistribusjon er A24-spillefilmen Primetime, regissert av Lance Oppenheim. Robert Pattinson leverer her en sterk hovedrolle som programlederen for det kontroversielle amerikanske tv-programmet To Catch a Predator, som på tidlig 2000-tall avslørte voksne menn foran kamera i det de skulle møte mindreårige de hadde chattet med på nettet – som så viser seg å være tv-produksjonens medarbeidere. Primetime er en både mørk og fengslende fortelling om en ytterst diskutabel form for journalistikk, og kan i tillegg skilte med ypperlige biroller av Merritt Wever, Skyler Gisondo og musiker Phoebe Bridgers. Filmen vises i konkurranseprogrammet Cinema Extraordinaire.
Til sist, men på ingen måte minst: Blant titlene fra Venezia-festivalen er årets avslutningsfilm på BIFF, Martin McDonaghs Wild Horse Nine, som John Malkovich fikk en meget velfortjent skuespillerpris for i Venezia. I likhet med McDonaghs forrige film The Banshees of Inisherin, som åpnet BIFF i 2022, er Wild Horse Nine en historie om vennskap. Denne gangen mellom to CIA-agenter, spilt av Malkovich og Sam Rockwell, som foretar en reise til den chilenskstyrte Påskeøya på 70-tallet – mens både det CIA-støttede kuppet som Chile står overfor og mordet på John F. Kennedy lurer i fortellingens bakgrunn. Wild Horse Nine får ordinær kinopremiere i desember, og vil nok bli stående som en av årets aller beste filmer.
Den 27. utgaven av Bergen internasjonale filmfestival arrangeres i perioden 14.-22. oktober.
