Jan Garbarek i siste episode av «Devs» gjør inntrykk, det samme gjør «The Norwegian Civil War» i «Middleditch & Schwartz». Men det er særlig to serier, nå i sin andre og tredje sesong, som har grepet Jon Inge Faldalen siste uken: After Life og Killing Eve.
Det fins en rekke interessante nye ting å strømme for de våte senaprildagene som stadig minner om Devs’ (HBO) mikroforskyvninger mellom gjennomsiktige lag, i en palimpsest av ulike parallelle verdener, med spaltede gjenskinn bakover, sidelengs og framover i tid, til stillstand og bevegelser i samme rom:
I dag går vi den skogsstien, eller?
To grader mot venstre innover der heller enn der vi gikk sist?
Hvor gikk vi i går, egentlig?
Ny vei i morgen?
Jan Garbareks mektige pust i innspillingen «Regnantem sempiterna» med The Hilliard Ensemble preger igjen siste episode av besnærende Devs, om determinisme og valgmuligheter, og «The Norwegian Civil War» blir en morsom, kort bit i den imponerende langimprovisasjonsserien Middleditch & Schwartz (Netflix). Netflix er også treffsikker med Michael Jordan: Den siste dansen (Netflix), mens Beastie Boys Story (Apple TV+) er en livedokumentar om en av verdens beste rapgrupper. En litt klønete sceneforestilling funker godt til tider og er absolutt se- og hørverdig. «Intergalactic» er jo noen dager verdens beste sang. Eller hva med «Sabotage»? Eller «Gratitude»?
Men det er særlig to serier, nå i sin andre og tredje sesong, som har grepet i det siste:After Life(Neflix) og Killing Eve(HBO).
Rart og rørende: After Life (sesong 2)
Ærlighet varer lengst? Kjærlighet varer lengre.
I sesong to av Ricky Gervais’ After Life savner vår mann Tony sin døde kone like sterkt, samtidig som han blant mange marginaliserte mennesker stadig sliter med å starte en seriøs relasjon med sin demente fars sykepleier. Han er i bedre humør i noen minutter, men irritasjonene tårner seg opp da postmannen ber om å få låne badet og så viser seg å ligge i badekaret, og da en yogainstruktør snøfter og slurper te til det renner over for ham.
Serien – som i sesong to forteller om sin suicidale hovedkarakter med motsatt emosjonell kurve som i sesong én – har en helt egen tone, vekslende mellom det rørende og det rare. Jeg så alle de nye episodene den første uka i koronakrisen i mars, og etterlivsstemningen traff særlig godt i dette underlige.
Da han gjestet Oslo tidligere i vår hadde Gervais en middels dag på standupjobben, ustrukturert og uinspirert. I After Lifeer han derimot strukturert og inspirert, og i løpet av de to siste episodene gråt jeg kraftig, med E. B. Whites ord, «for secret reasons».
Gervais’ beste siden Extras.
En serie rimelige leie mord: Killing Eve (sesong 3)
Et kyss er alltid kun et raskt rykk unna en springskalle og neseblod. Den høyst ukonvensjonelle og dysfunksjonelle «forelskelsen» til den selvdestruktive, eksentriskempatiske etterforskeren Eve (Sandra Oh) og vilt voldelige og velkledde likviderer og villain Villanelle (Jodie Comer) fortsetter å flenge med brutalt begjær og drøye drap i de fire første episodene av sesong tre. Det er kort mellom erogene soner og vitale deler, og de to speilende kvinnekarakterene på konstant flukt og jakt i Killing Eves fordums bevegelsesfrie Europa har stukket hverandre til blods med Amors piler gjennom to lidenskapelige og spennende sesonger, med ni liv og kynisk, mørk humor og horror med mordsomme splatterkuler.
Mer reising uten å se en flyplass eller et tog har jeg aldri sett.
Og kun de som plottet kan klare seg foruten dør av drap.
Tittelen Killing Eve er egentlig ikke en handling vi venter på, men en utvikling tvunget og villet: Karakteren «Eve» er «drept» bit for bit siden første episodes uskyld forsvinner. «The only thing that makes you interesting is me», sier Villanelle til henne. Og senere: «You’re like a sad teenager waiting for a like on Instagram.» Som om James Bond var skrevet av Agatha Christie for Quentin Tarantino, er Villanelle barnet som leiemorder, en bortskjemt dødsengel som ikke vil kjede seg, en liten larve, aldri mett, med et skjevt smil i munnviken, som selv temmer bjørnen Bodnia og får ham til å bukskratte.
De er som Arya og The Hound.
Villanelles ukontrollerte følelser ligner småbarnet som synes noe er så søtt at det bare vil klemme det ihjel. Samtidig ser hun skarpt andres svakeste ledd og manipulerer dem, bruker parfyme eller bartbleker som drapsvåpen, flørter med kniv i leppestiften eller flerrer menn på utstilling.
Serien er en fortelling med kanskje litt for mange møter der folk skubber borti hverandre eller treffes tilfeldig på bar. Og serien er forlengst forutsigbar om hva, men ikke hvordan. Det er ikke alltid lett å vite hvor blodet vil dryppe, men at det vil det er sikkert. Kropper og kaker knuser mot asfalten i de fire episodene jeg har sett av sesong tre, som fortsetter å bruke vold som kjærtegn i en rekke gjenforeninger, som da turnveteran og talkummorder Dasha gir festutilpasse Villanelle neseblod i bryllupsgave.
«Just so you know, I’m kind of a big deal in this industry», sier Villanelle til en leiemordlærling i episode to, «Management Sucks», men mesteren trenger ingen svenner. Stemmegaffel blir kniv i bakhodet, en baby legges i søppelkassa, og en bamseinnspilling truer og pirrer.
Ja, horror kan skremme vekk hikke.
Og sjangerserier har slik praktisk bruksverdi.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.
Jan Garbarek i siste episode av «Devs» gjør inntrykk, det samme gjør «The Norwegian Civil War» i «Middleditch & Schwartz». Men det er særlig to serier, nå i sin andre og tredje sesong, som har grepet Jon Inge Faldalen siste uken: After Life og Killing Eve.
Det fins en rekke interessante nye ting å strømme for de våte senaprildagene som stadig minner om Devs’ (HBO) mikroforskyvninger mellom gjennomsiktige lag, i en palimpsest av ulike parallelle verdener, med spaltede gjenskinn bakover, sidelengs og framover i tid, til stillstand og bevegelser i samme rom:
I dag går vi den skogsstien, eller?
To grader mot venstre innover der heller enn der vi gikk sist?
Hvor gikk vi i går, egentlig?
Ny vei i morgen?
Jan Garbareks mektige pust i innspillingen «Regnantem sempiterna» med The Hilliard Ensemble preger igjen siste episode av besnærende Devs, om determinisme og valgmuligheter, og «The Norwegian Civil War» blir en morsom, kort bit i den imponerende langimprovisasjonsserien Middleditch & Schwartz (Netflix). Netflix er også treffsikker med Michael Jordan: Den siste dansen (Netflix), mens Beastie Boys Story (Apple TV+) er en livedokumentar om en av verdens beste rapgrupper. En litt klønete sceneforestilling funker godt til tider og er absolutt se- og hørverdig. «Intergalactic» er jo noen dager verdens beste sang. Eller hva med «Sabotage»? Eller «Gratitude»?
Men det er særlig to serier, nå i sin andre og tredje sesong, som har grepet i det siste:After Life(Neflix) og Killing Eve(HBO).
Rart og rørende: After Life (sesong 2)
Ærlighet varer lengst? Kjærlighet varer lengre.
I sesong to av Ricky Gervais’ After Life savner vår mann Tony sin døde kone like sterkt, samtidig som han blant mange marginaliserte mennesker stadig sliter med å starte en seriøs relasjon med sin demente fars sykepleier. Han er i bedre humør i noen minutter, men irritasjonene tårner seg opp da postmannen ber om å få låne badet og så viser seg å ligge i badekaret, og da en yogainstruktør snøfter og slurper te til det renner over for ham.
Serien – som i sesong to forteller om sin suicidale hovedkarakter med motsatt emosjonell kurve som i sesong én – har en helt egen tone, vekslende mellom det rørende og det rare. Jeg så alle de nye episodene den første uka i koronakrisen i mars, og etterlivsstemningen traff særlig godt i dette underlige.
Da han gjestet Oslo tidligere i vår hadde Gervais en middels dag på standupjobben, ustrukturert og uinspirert. I After Lifeer han derimot strukturert og inspirert, og i løpet av de to siste episodene gråt jeg kraftig, med E. B. Whites ord, «for secret reasons».
Gervais’ beste siden Extras.
En serie rimelige leie mord: Killing Eve (sesong 3)
Et kyss er alltid kun et raskt rykk unna en springskalle og neseblod. Den høyst ukonvensjonelle og dysfunksjonelle «forelskelsen» til den selvdestruktive, eksentriskempatiske etterforskeren Eve (Sandra Oh) og vilt voldelige og velkledde likviderer og villain Villanelle (Jodie Comer) fortsetter å flenge med brutalt begjær og drøye drap i de fire første episodene av sesong tre. Det er kort mellom erogene soner og vitale deler, og de to speilende kvinnekarakterene på konstant flukt og jakt i Killing Eves fordums bevegelsesfrie Europa har stukket hverandre til blods med Amors piler gjennom to lidenskapelige og spennende sesonger, med ni liv og kynisk, mørk humor og horror med mordsomme splatterkuler.
Mer reising uten å se en flyplass eller et tog har jeg aldri sett.
Og kun de som plottet kan klare seg foruten dør av drap.
Tittelen Killing Eve er egentlig ikke en handling vi venter på, men en utvikling tvunget og villet: Karakteren «Eve» er «drept» bit for bit siden første episodes uskyld forsvinner. «The only thing that makes you interesting is me», sier Villanelle til henne. Og senere: «You’re like a sad teenager waiting for a like on Instagram.» Som om James Bond var skrevet av Agatha Christie for Quentin Tarantino, er Villanelle barnet som leiemorder, en bortskjemt dødsengel som ikke vil kjede seg, en liten larve, aldri mett, med et skjevt smil i munnviken, som selv temmer bjørnen Bodnia og får ham til å bukskratte.
De er som Arya og The Hound.
Villanelles ukontrollerte følelser ligner småbarnet som synes noe er så søtt at det bare vil klemme det ihjel. Samtidig ser hun skarpt andres svakeste ledd og manipulerer dem, bruker parfyme eller bartbleker som drapsvåpen, flørter med kniv i leppestiften eller flerrer menn på utstilling.
Serien er en fortelling med kanskje litt for mange møter der folk skubber borti hverandre eller treffes tilfeldig på bar. Og serien er forlengst forutsigbar om hva, men ikke hvordan. Det er ikke alltid lett å vite hvor blodet vil dryppe, men at det vil det er sikkert. Kropper og kaker knuser mot asfalten i de fire episodene jeg har sett av sesong tre, som fortsetter å bruke vold som kjærtegn i en rekke gjenforeninger, som da turnveteran og talkummorder Dasha gir festutilpasse Villanelle neseblod i bryllupsgave.
«Just so you know, I’m kind of a big deal in this industry», sier Villanelle til en leiemordlærling i episode to, «Management Sucks», men mesteren trenger ingen svenner. Stemmegaffel blir kniv i bakhodet, en baby legges i søppelkassa, og en bamseinnspilling truer og pirrer.
Ja, horror kan skremme vekk hikke.
Og sjangerserier har slik praktisk bruksverdi.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.