Påskeføre var.

Sol og hagl.

Shakespeares «proud pied April» («dressed in all his trim,/Hath put a spirit of youth in every thing») gir allværsdager med Simon-regn («April, come she will/When streams are ripe and swelled with rain») og Prince-snø («Sometimes it snows in April/Sometimes I feel so bad, so bad/Sometimes I wish that life was never ending/But all good things, they say, never last/All good things they say, never last/And love, it isn’t love until it’s past»), en måned valgt for alltid av Bjørnson:

Jeg vælger mig April!  I den det gamle falder;  i den det ny faar fæste;  det volder lidt rabalder, – dog fred er ei det bedste,  men at man noget vil.

Og «for slik er april» skriver Knausgård: «knopper, spirer, uvisshet, nøling. April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.»

Fremad, april!

«Stay in the house, sit on the couch and watch tv», befalte Larry David for april i forrige uke, siden «nothing good ever happens going out of the house, you know that». Og det er mye å glo på gjennom påsken og uken derpå. For eksempel får Dave Chappelle Mark Twain Prize (Netflix), og kontroversielle Louis CK gjør comeback med det sterke showet Sincerity (Louisck.com). Og mens du er filmpolitisk ukorrekt, er Woody Allens A Rainy Day in New York også verdt 90 minutter, selv om det vel kun er fortekstfonten – hvit Windsor på svart bakgrunn – som holder årgangskvalitet.

Men denne uken kan du først og fremst lære hvordan chugge Corona, bli kjent med Kristoffer Borglis særegne univers, Kunstnernes Hus Hjemmekino, Nettkinos «Den norske dugnaden», Mrs. America, Tales from the Loop og Sunderland ‘Til I Die.

Hvordan chugge Corona: Hvite gutter (sesong 4)

Dplays Hvite gutter er nok den norske humorserien som har fått meg til å le høyest de siste årene, i et slags umulig møte mellom Entourage og Lange flate ballær. Herlig harry vestkantbuskis jekker rørende rølp om guttefellesskapets bølling og backing, love og tough love i fiseringens brorskap.

Som i første episode av sesong fire – om «ØL»:  «Ølympiske Leker» – med tilbakeblikk til senbarndommens 2005, som planter såkorn til en vedvarende naturstridig forsøkt firkløvring av et sosiokulturelt trekløver. «Rommet ditt er fortsatt ledig, lissom», sier de forsiktig til outlier Jens/Dan Remi (Eirik Hvattum), som laiver med nørdsa i skogen med gutta på vei til «ØL 2019». Under de fjortende Ølympiske Leker forteller et par at de har flyttet til Lørenskog, hvorpå de blir spurt nasalt: «Hva kalte du den skogen?» Bjørn Ræders (Aslak Maurstad) hilsning «Vær pilset!» ønsker velkommen, og guttene slurpedrikker fra hverandres navler.

I tilbakeblikket ser Dan Remi fortvilet rundt seg da han blir spurt hva han heter, og lesende et veggskilt svarer han: «Jeg heter Jens Wilhelmsen AS». Humor og hopp fra brygga blir inngangsbilletten («Jackass, fy faan!»), og han liker seg i rollen som Jens, en «ekte legende» med selvsydde D&G-klær og hjemmemekka bling. Han presterer undermåls til tap på drikkekonkurransen, og det klippes til dagens trekløver som chugger Corona til gullmedalje. De deler informasjon om hvordan finne hverandre på protososiale medier, og i nåtid redder «Ridder Coronas» dagen med å joine laivinga med Hermans (Torjus Tveiten) befaling: «La trollet gå!». De stiller opp for hverandre, omfavner, og sier avvæpnende at «vi klemmer mest for å holde varmen», før de roper: «Solli plass!».

En klasseepisode.

I andre episode blir utroskap med forlovet dame forsøksvis en «guttas gutteklubbhemmelighet». Og «networking er jo basically party, da», sier Snus brothers-gründer Herman i salgsmodus før Findings Festival med Kygo. Henrik (Mathias Luppichini) leverer replikker som «Har dere noe surdeig?», «Man dveler ikke ved raker» og «Det er scones i ovnen», og med barnevogn gjennom Frognerparken blir det både baby- og homohumor.

I tredje episode fraktes snus over Svinesund for utdeling på en skoleavslutning på Smestad. Herman må rekke hjem, for «fremtiden har innetid», men han bonder på et gatekjøkken og ender med å spørre en lokal kæll om han har «en flintstek til overs». For i grenseland har Jens’ mor fått seg en «Thaikæll», mens far «griller og griner» på campingplassen. Far forteller om det romantiske møtet på danskebåten i gamle dager, da han ga henne tax free-kvota med røyk og Baileys, og Leo (Johannes Roaldsen Fürst) vil pimpe ham vekk fra grilldress og spør Jens:

«Har dere butikker i Sarp…enes?»

Farwingingen på pub er ubetalelig: «Jeg heter Petter!» roper han til ei dame, og «Hvor er du?» spør han ei annen. «Vil du ha bryllupskvota mi?» spør han til sist mor klar for hagebryllup med «Thaikællen», som plotmotivert aksepterer at Petter er «Your love of the life». Og Åge Sten Nilsen stålsynger selvsagt i bryllupet.

I femte episode blir Mathias (Jørgen Evensen) Henriks «forlovergissel» og ufrivillig arrangør av utdrikningslag, med zipline, boblefotball, Ross- og Rachel-t-skjorter, klein allsang og enda klammere solosang, og trusler om parmiddager og turer. Gjerrige Jens flørter med å imponere ei dame om sin BSU 2-konto, men går for langt da han får nummeret hennes og umiddelbart vippser et krav, og Herman får til sist prøvd seg mot Emil Meek.

I sjuende episode (den siste gjort tilgjengelig for kritikere) skal Leo spille golf med pappa Harald (Henrik Mestad), med halvbror i sele på magen. Babyen viser Leo fingeren. «Vi kan sove sammen i min seng da, pappa», sier anerkjennelsestørste Leo da pappaen senere skal overnatte: «Leo, du har ikke lyst til å spoone med pappaen din?» «Nei.» «Du vil ikke våkne med morrabrødet mitt oppi ryggen, he?» Mestad er som i Helt perfekt helt rå som hensynsløs machomann. Det går i runking, Bon Jovi, The Good, the Bad, and the Ugly, og arvegods som råd om «en tur i snøføyka i ny og ne» og at å «snorte er som å sykle».

Temaet er overnatting, og grunnstusselige Jens har aldri hatt noen på besøk. «You raise me up» synges av Jan Werner, og Mathias spør: «Jens, kan jeg sove hos deg?»

Det er genuint rørende noen få sekunder.

Før Harald jazzer igjen, om at pappaperm er «perm fra de pappagreiene», maser intenst om «pikk eller pung?» og endelig sier ha det med «Vi fingres a!».

På ytterdøra står det:

Gutta.

 Etterski: Fjols til fjells

«Afterski er avlyst.»

«Polisen har stängd ner afterskien.»

Lik Hvite gutters spooky Corona-referanser, treffer også forviklingsfilmkomedien Fjols til fjells tidsånden kanskje enda bedre nå enn da den gikk på kino. Som påskeferiesubstitutt med hyttepåbud kommer den som bestilt på strømmetjenestene, skildrende et dumskapens hotell i sær klasse, der det meste er mot normalt. Filmen som helhet tåler kanskje ikke alle finmålinger fra det komiske Justervesenet («høy musikk» blir kanskje dratt litt langt som komisk poeng, for eksempel), men særlig Herbert Nordrums fysiske humor (med ekko av både Leif Justers ablegøyer og Jerry Lewis’ sketsjhumor i The Bellboy) og Christian Skolmens nedspilte mimikk og passivaggresjon («Nå koser vi oss, Berit!») – i Larry David-ånd med ei trasshytte – kaster et anseelig antall funny bones til sulteforete bikkjer.

«Hva ville farfar ha gjort?» undrer «Poppe» (Nordrum), som «sitter fast i femtitallet» og står på pinne for Trysil. Hotellsjef Nils Vogt, seg selv lik, sitter fast i nittitallet, hytter med stemmen og skriker på seg infarkt og hjelpeløst komisk hjertekompresjon. Filmen blir slik en Weekend at Bernie’s-pastisj, en lett utspedd farse, med heiskortreist humor som Bjarte Hjelmeland bablende i baris ved buffeten eller i badebuksa ute i snøen, eller Vogt fraktet rett fra frysen til boblebadet for opptining.

Ja, dette er en crazykomedie for hele familien, for et Norge bestående av Flax lodd, P4 og afterski. Og da hotellgjest «Jesus» bundet til korset ufrivillig både sklir og hopper baklengs ned alpinbakken med krusifikset som akebrett, og «Poppe» sittende på som hysterisk «sjåfør», brekkes to Kvikk-Lunsj-striper brutalt av og legges pent til den norske filmkomediehistorien. (Noen har også lagt ut originalen).

Hodestups: It’s Not a Phase, Former Cult Member Hears Music For The First Time og Softcore

Men det fins også mer underfundige nye komedier fra norske filmskapere. På Vimeo, Nowness.com og her på Rushprint kan du se Kristoffer Borglis nye kortfilmer It’s Not a Phase, Former Cult Member Hears Music For The First Time og Softcore (og flere av hans tidligere filmer).

Og har du ikke sett fantastiske Drib (2017), så er den også tilgjengelig på flere strømmetjenester.

Borgli er en av de mest originale norske filmskaperne, og den nye filmen om det tidligere kultmedlemmet som hører musikk for første gang tåler ingen gjenfortelling utover at den begynner med et intervju med en kvinne som sier at «I don’t even know what music is», før Gabriel Faurés «Nocturne no. 4» settes på til hennes sterke reaksjon i en langsom zoombevegelse.

Tilsvarende skjer det en interessant vending i den smarte og morsomme «musikkvideoen» Softcore, om en klein date og en stadig utsatt sang. Begge disse filmene vil gi deg noen fortjente nesestyvere, mens It’s Not a Phase vil få en hver som noen gang har vært en fan til å gremme seg.

På Nowness.com kan du også se Jakob Rørviks tematisk høyaktuelle horrorkortfilm Apocalypse Norway, om et dødelig virus som til sist også når en ung norsk gjeng på sommerhusferie. Tanker om at «the world ends» fins, men det skjer jo alltid med «someone, someplace else».

Neppe på bjerget.

Kunstnernes Hus Hjemmekino: Pil og bue

Viruskrisen skaper nye digitale formater, også for alternative norske filmskapere. Camilla Figenschous følsomt tenkende langfilm Pil og bue (2016) vises denne uken i den nye filmserien «Kunstnernes Hus Hjemmekino» (og frem til onsdag 8. april kl. 18:00 kan du se Ed Atkins’ Death Mask 5 (2019).

Bø i Vesterålen. Åpningen av Pil og bue viser en hest og en mann og stell og berøring av hover og hud. Deretter sniker sola seg bak fjellskråningen over beitet, med fluesurr og prust på enga. Ei kvinne ønskes «velkommen til gards», og som en katt på tunet betrakter kameraet mennesker og omgivelser. «Katten sit/i tunet/når du kjem.», skrev Olav H. Hauge: «Snakk litt med katten./Det er han som er vardast i garden».

Kvinnen gråter på rommet, og en mann bærer så tunge vannflasker at han stadig må stanse for å riste underarmene. Han tenner en røyk og heller vann i kar, med kamera som flue på vegen.

Plutselig søker det etter en blomst i fokus.

I hesteterapi har ord lite å si, blir kvinnen fortalt. Første ordløse oppgave er å føre hesten, men det er ikke lett å hente en hest. Å vinne oppmerksomheten til og så vende hundrevis av kilo med muskler og vrang vilje er som å forsøke å dytte på, flytte på, trykke på eller trekke med overbevisende ord eller tvingende tøyler sin egen psyke dit man vil.

Denne søringen nordpå forsøker kanskje å få depresjonen dressert eller salet ryggen til styggen.

Ei annen sprayer dyrene, og kameraet søker refleksjonen i hesteøyet. Hun forteller om at hun var langt nede og at møtet med hesten endret alt.

Men den hvite hesten vil ikke være med: «Han har ikke så lyst til å gå… med meg.» De griller pølser på stranda og snakker om slåssing, karsk og Baileys. Mennesket er rovdyr, mens hesten er flokkdyr og byttedyr, fortelles det.

Fra hesteryggen skytes pil og bue, hesten masseres, vrinsker i mørket, rullerugger i sand, reiser seg og rister den av seg. Kvinnen forsøker mane fram makt, men ser kanskje ikke kontrollen hun har munn mot mule.

Den norske dugnaden: Håp og Alle utlendinger har lukka gardiner

I den nye Nettkino-satsingen «Den norske dugnaden» fylles lageret av nye og gamle norske filmer stadig opp. Nylig lagt til er for eksempel Selvportrett, Håp og Alle utlendinger har lukka gardiner.

«Dette er min historie, slik jeg husker den» åpner Maria Sødahls selvbiografiske Håp, med Andrea Bræin Hovig i den prisbelønte hovedrollen som Anja Richter. Prognosen er dårlig da partnerne blir pasient og pårørende i et romjulsmareritt, med bryllup presset inn før en nyttårsoperasjon. Livredd av og medisinert mot hjernesvulst med ødem havner Anja i ordnemodus, av mannen beskrevet som «labil og speeda» og «hensynsløs». Som syk kan man bli selvopptatt, med krav om å definere samtid, fortid og framtid, og Anja fremstår ofte som en ubehagelig, men samtidig befriende usympatisk hovedkarakter i en troverdig parskildring.

Ungdomsfilmen Alle utlendinger har lukka gardiner er som skapt for skolekino i den digitale kulturelle skolesekken, selv om den kanskje ikke sitter stødig på første rad i en stolt nordisk ungdomsfilmtradisjon. Den begynner i gymsalen under en minnestund etter en drukning, med fnisehvisking om analsex, solosang og stjålne blikk mellom Mariana, Ali2 og ribbeveggen. Bror og soldat Hector henter henne på skolen og observerer: «Har du merka det? Alle utlendinger har lukka gardiner.» Og maskulinitetskollisjon får far til å kaste ut sønn, på vei til Afghanistan. «Identitet – hvem er du?» står skrevet på tavla, men klassen homohetser læreren til oppsigelse og kaller en klassekamerat «Homo!». Ungdommene chatter fra folksomme soverom med småsøsken i bakgrunnen, og det klippes til krig. De danser på Romsås-cup, drikker, ser og feilsender YouTube-tutorials om blowjobs og følger full venninne hjem 17. mai. Ei ung jente forsøker å finne sin plass i verden, befolket nærmest av mor og far, storebror, lillebror og klassekamerater.

Kjønnskamp, før og «nå»: Mrs. America og The Good Fight

Dahvi Wallers miniserie Mrs. America (premiere 15. april på HBO) er en engasjerende «renne ut i sanden»-historie om den stadig uavklarte ratifiseringen av Equal Rights Amendment. «No one likes feminists», sier den konservative antifeministaktivisten Phyllis Schlafy (strålende spilt av Cate Blanchett), og legger til: «They’re no fun». Schlafly er i krig med «libbers» som Gloria Steinem (Rose Byrne), Betty Friedan (Tracey Ullman), Shirley Chisholm (Uzo Aduba) og Jill Ruckelshaus (Elizabeth Banks), som også har sine interne stridigheter.

«Justice may be blind, but it still has its other senses.»

I den fjerde sesongen av The Good Fight (premiere 10. april på HBO) er første episode forfriskende kontrafaktisk. I en alternativ virkelighet ble Hillary Clinton president i 2016, og tre år senere spør Diane Lockhart (Christine Baranski) forsiktig «Who’s president?» og våkner lykkelig til en drøm: Elizabeth Warren er høyesterettsdommer, og Donald Trump er henvist til å drive TV-kanal, hvor en gitarist har påskrevet «This machine thrills fascists» og synger «This wall is your wall». Men det er også bakdeler, som ingen #metoo-bevegelse, og Harvey Weinstein taler på feministkonferanser.

Livet som lang sirkel: Tales from the Loop

 

Alternative virkeligheter preger også de åtte episodene av den eksistensielt bevegende sciencefictionantologiserien Tales from the Loop (som nå strømmer hos Amazon Prime), skrevet av Nathaniel Halpern, og regissert av blant andre Mark Romanek, Andrew Stanton og Jodie Foster. Det er Black Mirror møter Stranger Things, The Leftovers og Devs, inspirert av Simon Stålenhags kunstverk.

Seriens grunntone viser hvordan barn sanser sterkt.

Dattera mi la for eksempel nylig håndflaten mot stuetrebordet, holdt den der, og sa:

«Det er fortsatt varmt etter grøten.»

Slike fraværsfølelser fra den normale hverdagens svinnende varme etableres i første episode, «Loop», regissert av musikkvideo- og One Hour Photo-regissør Romanek, som setter standarden for seriens visuelle fortelling. I et lunka liv gløtter ei ung jente ut av skolevinduet, kaster steinsprett over isen og drikker dråper som faller fra istappene langt der oppe.

Men gravitasjonenskraften er en diskusjonspartner i Mercer, Ohio. Det knaker i klodens forføyninger, og noe mystisk befinner seg under grunnen. Tunge steiner bevrer på trebrygga eller svever i lufta, og serien opphever raskt både fysiske og psykiske lover, gjennom original og emosjonelt motivert romtidsdiskontinuitet. Sterke mor/datter-bånd og identitetssøken («You’re me, right?») skildres rørende fra et barneperspektiv, der fantasiens grensepinner stikkes nær uendeligheten.

«It turns out not everything in life makes sense.»

Man må leie seg selv gjennom livet.

I andre episode, «Forveksling», ruggeruller en baseball mot gulvet under sokkelesten på gutterommet. To resiproke kamerater hjelper hverandre på prøve og i benken, med den enes hjerne og den andres muskler. De dagdrømmer om å kunne være usynlig og holde seg unna mennesker, og en stor, uthulet metallkule i skogen lar dem bytte kropper og gå i den andres sko:

«I’m me.»

«I’m not me.»

Det blir en dramautgave av Freaky Friday, lik Louis CK-biten i Sincerity om å bytte kropp med mor.

Sansedetaljer fortsetter: kyss med tenner klinkende mot tenner, ring klirrende mot glass. Og man kan bli et bytte i et bytte, fanget i en annens kropp.

Amazon Prime har en funksjon hvor man kan spille de siste ti sekundene om igjen. I tredje episode, «Stasis», ønsker ei jente å få øyeblikk til å vare evig, som bevart i en krukke. Hun fisker etter flaskepost med faren, ser et brudepar og spør: «Think it’ll last?» «Hope so». Hun møter i hemmelighet en gutt i skogen og pirker av bark. Hun mekker på den mystiske flaska i verkstedet, og spiller James Carrs «Dark end of the Street» sittende i kyssforventning på sengekanten. Flaska stopper tiden og får alt omkring dem til å fryse, som skulpturelle kropper i stillevende rom.

«This moment, it can last forever.»

I stjålne øyeblikk av tverrsnitt av tiden er de fri.

Men vil man leve evig i noe som helst?

Eller vil man heller bryte sirkelen og omfavne det flyktige?

Halpern diskuterer interessante ideer smart og rørende.

I fjerde episode, «Ekkokammer», fanger en ung gutt ildfluer i en glasskrukke hos besteforeldrene. Barnebarn og bestefar besøker en annen av småbyens underlig forlatte hule megakuler, hvis hulrom klinger ekko inn i framtiden. Det er oppfinnsomt og rørende om besteforeldre-barnebarn-relasjon, i en langsom, poetisk fortelling, som tar seg god tid. Når E.T.-far Spielberg stadig oftere phones it in, er det godt at andre filmskapere, som regissør Stanton (Finding Nemo, Wall-E), sykler den varme fakkelflammen videre – og hjem. Barnebarnet vil redde sin syke bestefar, men må erkjenne at han ikke kan redde alle rundt seg.

I femte episode, «Kontroll», ønsker en familiefar å beskytte kone og datter ved å kjøpe en søppelrobot, i et humormelodrama om sosial sikkerhet. I sjette episode, «Parallell», møter en mann som liker musikk, bøker og fugler seg selv bokstavelig i døra og blir tilskuer til eget liv i et høyst originalt trekantdrama.

Hvordan takle seg selv?

Kan man virkelig elske seg selv?

Som en annen?

Spørsmålene om parallelle verdener blir melankolske sanger med multivers. Og enhver serie som bruker Molly Drakes «Happiness» er min venn:

Happiness is like a bird with twenty wings/Try to catch him as he flies/Happiness is like a bird that only sings/When his head is in the skies/You can try to make him walk beside you/You can say the door is open wide/If you grab at him, woe betide you/I know, because I’ve tried/ Like a butterfly upon an April morning/Very quickly taking fright/Happiness is come and gone without a warning/Jack-O-Lantern in the night/I will follow him across the meadow/I will follow him across the hill/And if I can catch him I will try to bring you/Oh yes, happiness/If I can catch him I will try to bring you/All my love and happiness

I episode sju, «Fiender», bor et forvist «monster» på en øde øy, og med Ernst Kapp og Marshall McLuhan ses medier som proteser, samtidige forlengelser og amputasjoner av sansene, mekanisk, elektrisk, elektronisk, mystisk.

Episode åtte, «Hjemme», er regissert av Jodie «Little Man Tate» Foster. En ung gutt sparker fotball mot en garasjedør, og kameraet dveler ved hvordan ballen fortsetter å bevege seg til den blir liggende stille på bakken etter at gutten har gått.

«Why can’t things stay how they were?» spør han.

Kroppsbyttetrådene fra episode to knytes fint, og gutten spiller fotball i skogen med og omfavner en robot. Halperns univers tåler på dette tidspunktet den slags langstrukne empati. Fotballen flyter ned en bekk, som man ikke kan tråkke i to ganger.

Den fryser til, og tiden går.

Svimlende.

Ballspill rører en siste gang, og en sterkt melankolsk, men usentimental serie episoder er over.

Ensomme hjemmekamper: Sunderland ‘Til I Die

Menn synger gjerne i kor.

Bare sett en fotballkamp foran dem.

Til sist vil jeg anbefale en dokumentarserie om fotball, om mål og midler, og en påminnelse om at tragedie er komedie.

Sunderlands bylykke er avhengig av ballspill. Etter nedrykk på nedrykk ønsker fans, spillere og nye eiere opprykk, men i fotballens verdens kaster nye kluter ofte raskt inn håndkleet.

Opptur og opprykk er rørende, men nedtur er morsommere.

Og nedrykk er hysterisk.

Juni, 2018. En eier med emosjoner og hårete visjoner er ekstremt opptatt av stadionmusikken og ønsker at rosafalmete stadionseter skal byttes ut av fans på dugnad, forført av hans nysnakkende arbeiderklassemytologi.

«Clutching at straws», ler en korpulent, fotballubben fan.

Fotballens finanskrise handler om at det er for mye penger involvert. Serien viser noe av fotballens usannsynlig uanstendige økonomi, som gjør at klubben etter sommeren har nesten totalt endret mannskap, og at alle de administrativt ansattes arbeidsplasser står i fare. Profesjonell fotball er en verden hvor lokal lojalitet betyr mindre og mindre, og fansen står for brorparten.

Slik kan sporten kanskje ses som et stort mikrokosmos av samfunnet.

Edle og egoistiske intensjoner kan sammenfalle, men gjør det sjelden.

For det er ingen enkel kombinasjon å skulle være både kroppsarbeider og kunstner i en klassereise på knotter, i konkurransedrevne prestasjonsgrupper med individuell intensjon og ambisjon.

Erfarne. Unge. Skader. Agenter. Kontrakter. Honorarer.

Fotballfruer som ser de andres Instagram.

Troen på at en ny sesong vil endre alt.

Men det er jo syklisk. «Sisters don’t have seasons», sies det i Fever Pitch. Fansen vil ikke ha en ny «false dawn», og en vinnende heading i det 96. minutt gir håp.

Unge Maja netter ukentlig og blir brennhet for januarvinduets milde menneskehandel. Blir han solgt? Unge O’Nien begynner samtidig å prestere. Tar han steget? Overgangsvinduer er til å stirre lengselsfullt gjennom, åpne og kaste penger ut av før det smekker igjen i siste sekund. Blir Will Grigg en suksess?

Silly season, indeed.

Litt kjedeligere enn tidligere, ja, men severdig nok.

Alt det unyttige og meningsløse vi fyller livets dager med.

Men det er alt vi har.

Ei fotballfrue ser over på mannen sin og forteller at det er mye depresjon i fotball.

Mye uavgjort.

Og denne serien er perfekt for allværsdager hvor man verken får spilt eller sett fotball.

Jeg har lenge ment at fotball og dens positive patriotisme og aggresjonsutløp – fotballvold tatt i betraktning – bidrar til mindre krig i verden. Koronakrisen blir nå også en test for samfunnets toleranse av testosteron demmet opp utelukkende i ensomme hjemmekamper.

Det blir vel forhåpentlig en påske uten noen særlig oppstandelse.

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

---