Ukens strømmetips: Run, The Hunt, The Invisible Man, Emma – og Koronerulling

Ukens strømmetips: Run, The Hunt, The Invisible Man, Emma – og Koronerulling

Til koronakrise, uke to, anbefaler Jon Inge Faldalen aktivisert skrekk og aktivert romantikk – og en Koronerulling.

2020 er etter framtiden.

Lenge etter for eksempel Terminator 2: Judgment Days 1997, og rett etter Blade Runners 2019.

I denne emosjonelle tåken kan levende bilder fungere som retningsgivende innkjøringsfelt, veier med dobbeltsidig autovern, eller avkjøringsfelt for følelseslivet. Slik kan du for eksempel trenes i fight, flight og freeze, få konkretisert og aktivisert angst du allerede har, eller aktivert romantikk du craver. Dette fins det flere muligheter til blant ukens nye film- og seriepremierer, alle på strømming, som serien Run og filmene The Hunt, The Invisible Man og Emma.

Koronerulling

Men først.

Denne uken og i kommende uker og måneder er det både viktig og givende å støtte norsk kunst og kultur, og de konkrete utøverne som står bak den. Satsingen Koronerulling er et slikt eksempel. Blant mange sterke konserter kan du for eksempel se Tord Gustavsen og Kim Rysstad live fra Sentralen mandag kveld (disclaimer: Gustavsen er min tremenning på morssiden). Dette er allerede en sterk konsertserie.

Det kommende er kanskje litt merkelig å hevde i en artikkelserie om film og serier, men jeg vil mene at én ting denne nye kriseskjermkulturen viser ettertrykkelig – jada, riktignok formidlet gjennom levende bilder – er at musikk, skapt av den menneskelige stemmen med eller uten instrument – selv formildet til en sofa, en liten skjerm og to høretelefoner en uhyggelig mandagsnatt i mars – er rett og slett intet mindre enn den første, fremste og siste kunstformen.

En ekte trøst.

Gåsehud og gråt, grunnløs eller bunnløs.

Ingen annen kunstform minner meg mer på hvorfor jeg vil leve.

Moro på Oksidentekspressen: Run

Det sagt, så fins det fine nye serier og filmer å se denne uka også. I HBOs fascinerende, men ganske irriterende serie Run (Vicky Jones) forsøker to mennesker å ta toget dit toget ikke går. For lykken er verken skinnene eller stasjonene. Og følelsesmessig sporer serien tankene til et sted mellom «Stopp verden, jeg vil av» og «Stopp verden, jeg vil ».

I en bil på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter får Ruby Richardson (Merritt Wever) meldingen «Run», og snart møter hun Billy Johnson (Domhnall Gleeson) på et tog. Dette er avtalt for lenge siden. Serien synes sterkt inspirert av filmer som Richard Linklater Before-trilogi og litt av Tom Tykwers Løp, Lola, løp! og Lars von Triers togscener, og den er til tider tonalt nær den nydelige norske serien En natt), om to såre, søkende sjeler som møtes i noen intense timer. Men også Pulps «Disco 2000» er en klangbunn:

«And I said, “let’s all meet up in the year 2000
Won’t it be strange when we’re all fully grown?
Be there two o’clock by the fountain down the road”
I never knew that you’d get married
I would be living down here on my own
On that damp and lonely Thursday years ago»

Krise skaper kriseavgjørelser, som da mannen i Ruben Østlunds Turist løper fra skred, kone og barn. Og et populært klipp nå i koronakrisen viser en mann som blir spurt om han i karantene «a)» vil være med kone og barn, eller «b)…», hvorpå han umiddelbart svarer «b», før han vet alternativet går ut på.

Haha!

Det er jo en vanlig virkelighetsflukt å fantasere om flukt fra situasjonen man er i. Run forsøker å fortelle hvordan dette kan arte seg. De to karakterene tvinger liv i grøfta på skinner i en romantisk togedie, som tonalt vekskler brått fra «Well, I turned up to have sex» og komisk kupekøyesengiknollensex til avslørte keisersnitt og avbrutt kurtisering: «Anyone can see you’re not 19 anymore». Motivasjonståkefyrsten Billy nailer nok en replikk.

Kupeklaustrofobisk forsøker fortellingen med vekslende hell å låne framdrift fra de rullende toghjulene, og det skjer heldigvis avhopp i Chicago og andre velkomne sporskift i tid og rom. Ting blir drøyere og drøyere etter hvert, og for min del faller en del av spenningstrekkene – med forfølgelser og cuts to the chase og påtvungne tidsfrister, gjort bedre siden tidligfilmen – flatt. En lite troverdig fortelling som på godt og vondt verken tar seg selv  høytidelig eller på alvor serverer etter hvert for mange usannsynligheter i sitt reality show.

Serien er verken så smart eller morsom som den ønsker å være, og en kort cameo fra produsent Phoebe Waller-Bridge hjelper ikke. Men serien kan likevel minne oss om en del ting: Som at det ikke fins noe sted å flykte til. Klisjeen om at du tar med deg selv overalt er sann. Derfor forblir karakterene ganske fæle folk, umodne voksne, med vrangforestillinger om sex og shots, og som tror at regresjon til tenårsfluktdrømmer er tingen, og serien avslører dem som det de heller burde forsone seg med og forsøke andre veier ut fra: ensomme, deprimerte mennesker.

Da kan man få lyst til å hoppe av i fart. Og etter fem episoder (gjort tilgjengelig for kritikere) tror jeg at det her er min stasjon.

Namaste?

Nah, I’m gonna go.

Fight and Flight Club 1: The Hunt

Med kinopremierer rett i stua kommer begrepet «hjemmekino» endelig til sin rett. «Everyone is lying» er et mantra for kontroversielle, konspirasjonsprofetiske The Hunt (som kan leies på Google og YouTube), regissert av Craig Zobel og skrevet av Nick Cuse og Damon Lindelof. Filmen handler om «hunting human beings for sport», en særegen snøfnugg- og snøballkrig etter at konspirasjonsteorier blir selvoppfyllende profetier.

Åpningen er en effektivt eksposisjonerende gruppechat med fjasete skilpaddejukking og hvisking om mystiske «The Manor», en hemmelig gruppe mennesker som jakter «deplorables». Og det tar ikke mange minuttene før et øyeeple stikkes ut av en høy skohæl, og replikker som «Fucking redneck!» smeller. Ja, dette er en over-the-top politisk splatterkomedie, med gagged blondine og menn med magamager utskremt i skogen, ønsket velkommen av en gryntende gris i ei svær trekasse full av våpen.

Det perverse eksperimentet påhittet av skaperne av Lost og The Leftovers namedropper blant annet Animal Farm, men har og mye til felles med Battle Royale, Hunger Games og Purge-filmene. Replikkene snatrer: «That almost hit me!» «What the fuck?» «Come on, let’s go. Move!» «Help!» Og spiddete kropper har humor med brodd. «Let’s get the fuck outta here.» «Let go, you fucking snowflake.» Det er dumrians borgerkrig, med pil og bue, gass, granater og final punchlines som «Climate change is real!» før hodeskaller knuses.

Denne satiren over det amerikanske twitteriatet, polariserte tradisjonelle og sosiale medier og samfunn sparker i alle retninger («Guys, I’m sorry. I gendered it.») og følger en fortellemessig drapsstruktur som «pays it forward» til den lander hos en «final girl», en «snowball» spilt av Betty Gilpin, strålende i rollen som skyter, sparker, slår og stikker fra seg i skog, på tog, blant kriseskuespillende «flyktninger» og magamenn, som gleder seg til å havne «on Hannity» eller andre som skryter av likes fra Ava DuVernay.

Filmen følger sitt eget råd, om å «lean in to the stereotype».

Hillary Swank sparker også fra seg.

Fight and Flight Club 2: The Invisible Man

Det meste i dag handler om optikk. Og hvem har vel ikke drømt om usynlighetskappe?

Her er et mareritt om en.

Leigh Whannells ganske så originale The Invisible Man (kan strømmes på Viaplay og andre steder) er noe inst inn i helvete ekkel og skummel, med Elisabeth Moss jaget fra skanse til skanse. Få skuespillere har vel blitt herset og hundset mer med de siste årene, og Moss’ ansikt synes vant til å virke skremt. Denne psykologiske thrilleren er ekstremt grusom, med en slangeaktig fortelling som sniker langsomt, og så plutselig-hugger-skarpt her og der.

«He’s not out there. I promise.»

Vi trenger jo egentlig ingen påminnelse om at det usynlige er skremmende, truende og manipulerende disse vårdagene. Men gode grøss kan minne oss om at vi lever, jumpscares som gjør oss alert for det som vil drepe oss og klar til både fight, flight og freeze. Filmen ga i hvert fall meg mange psykologiske grøss.

Den åpner en mørk og stormfull natt, med bølger piskende over et skjær, mens det er lys i designerhuset klamret til klippene. En våken kvinne fjerner forsiktig en hånd om magen, blander piller i vann, og pakker veske i panikkangst.

En jumpscare av å sparke i dyreskål på gulvet.

The Invisible Man har et manipulativt manus som leker perverst med karakter og tilskuer, som tvinges på flukt, livredd for fravær, for ingenting, det usynlige som skremmer: en kjøkkenkniv snikes ned fra fjøla, ei dør hektes av hengslet, dyner trekkes av to sovende, det blinker fra en blitz, og usynlige fotavtrykk holder igjen et laken.

Utveien fra et partnerskap har sjelden vært skildret trangere.

«Nei, ikke den. Den.»: Emma

Veien til et partnerskap er også trang, men langt koseligere skildret i Emma, Autumn de Wildes Jane Austen-adaptasjon, etter et manus av Eleanor Catton. En tekstplakat skriver: «Emma Woodhouse, handsome, clever, and rich, had lived nearly twenty-one years in the world with very little to distress or vex her.»

Og det er den privilegertes liv som har valgfrihet til å gjenta replikker som denne:

«Nei, ikke den. Den.»

Emma (Anya Taylor-Joy) slår øynene opp og går for å lukte på blomstene. Lik et slikt liv er filmen deilig, men litt kjedelig. I en dekor full av cup cakes for øynene er herskapelige gods skarpt skårete mursteinskaker dandert på myke, grønne tallerkner av engelsk landsbygd, brunere og hvitere gjennom årstidene. Det er en verden av dekorum og en sykelig trang til orden og hierarkier, og sosial distansering som grunnleggende ideologi, der fysiske skjermer skiller varmen og kulden mellom oss, og håndvifter blafrer for de som svetter litt.

Ja, det er overdådige rom med undermåls mennesker, skildret lett på foten, med komikk, som avkler både kostymer og kutymer.

Her løftes kjolen forsiktig for å varme rompa foran peisens knitrende lys.

«En bonde trenger meg ikke», sier hun.

Varme følelser erklæres i en vogn mens snøen biter utenfor, og menn bærer flosshatt, vest og nikkers.

Og her er det særegne gloser som plikt, bundethet, avhengighet, sjarm, formue, stilling, skolering, staselighet, misunnelse (vi ser to spille og synge; klipp til Emma som slukker to lys), begjær, bekjentskap, diskresjon, ball, kjoler, musikk, dans, smålighet, blamering, ødselhet, ørkesløshet, sinnelag, kår, bemidlet, forfengelighet, ulidelig arrogant, hensynsløs, taktløs, uforstandig, hjerteløs og deklamere.

«Mor, du må smake på terten!» sies det, og den som tygger kjeksen for hardt til teen blir sett rart på.

Hest og kjære vene.

Intrigene ender i kyss og romantisk neseblod, rykninger i ansikt og mer enn stive overlepper.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.


Få også med deg forrige ukes film- og strømmetips

Ukens strømmetips: Run, The Hunt, The Invisible Man, Emma – og Koronerulling

Ukens strømmetips: Run, The Hunt, The Invisible Man, Emma – og Koronerulling

Til koronakrise, uke to, anbefaler Jon Inge Faldalen aktivisert skrekk og aktivert romantikk – og en Koronerulling.

2020 er etter framtiden.

Lenge etter for eksempel Terminator 2: Judgment Days 1997, og rett etter Blade Runners 2019.

I denne emosjonelle tåken kan levende bilder fungere som retningsgivende innkjøringsfelt, veier med dobbeltsidig autovern, eller avkjøringsfelt for følelseslivet. Slik kan du for eksempel trenes i fight, flight og freeze, få konkretisert og aktivisert angst du allerede har, eller aktivert romantikk du craver. Dette fins det flere muligheter til blant ukens nye film- og seriepremierer, alle på strømming, som serien Run og filmene The Hunt, The Invisible Man og Emma.

Koronerulling

Men først.

Denne uken og i kommende uker og måneder er det både viktig og givende å støtte norsk kunst og kultur, og de konkrete utøverne som står bak den. Satsingen Koronerulling er et slikt eksempel. Blant mange sterke konserter kan du for eksempel se Tord Gustavsen og Kim Rysstad live fra Sentralen mandag kveld (disclaimer: Gustavsen er min tremenning på morssiden). Dette er allerede en sterk konsertserie.

Det kommende er kanskje litt merkelig å hevde i en artikkelserie om film og serier, men jeg vil mene at én ting denne nye kriseskjermkulturen viser ettertrykkelig – jada, riktignok formidlet gjennom levende bilder – er at musikk, skapt av den menneskelige stemmen med eller uten instrument – selv formildet til en sofa, en liten skjerm og to høretelefoner en uhyggelig mandagsnatt i mars – er rett og slett intet mindre enn den første, fremste og siste kunstformen.

En ekte trøst.

Gåsehud og gråt, grunnløs eller bunnløs.

Ingen annen kunstform minner meg mer på hvorfor jeg vil leve.

Moro på Oksidentekspressen: Run

Det sagt, så fins det fine nye serier og filmer å se denne uka også. I HBOs fascinerende, men ganske irriterende serie Run (Vicky Jones) forsøker to mennesker å ta toget dit toget ikke går. For lykken er verken skinnene eller stasjonene. Og følelsesmessig sporer serien tankene til et sted mellom «Stopp verden, jeg vil av» og «Stopp verden, jeg vil ».

I en bil på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter får Ruby Richardson (Merritt Wever) meldingen «Run», og snart møter hun Billy Johnson (Domhnall Gleeson) på et tog. Dette er avtalt for lenge siden. Serien synes sterkt inspirert av filmer som Richard Linklater Before-trilogi og litt av Tom Tykwers Løp, Lola, løp! og Lars von Triers togscener, og den er til tider tonalt nær den nydelige norske serien En natt), om to såre, søkende sjeler som møtes i noen intense timer. Men også Pulps «Disco 2000» er en klangbunn:

«And I said, “let’s all meet up in the year 2000
Won’t it be strange when we’re all fully grown?
Be there two o’clock by the fountain down the road”
I never knew that you’d get married
I would be living down here on my own
On that damp and lonely Thursday years ago»

Krise skaper kriseavgjørelser, som da mannen i Ruben Østlunds Turist løper fra skred, kone og barn. Og et populært klipp nå i koronakrisen viser en mann som blir spurt om han i karantene «a)» vil være med kone og barn, eller «b)…», hvorpå han umiddelbart svarer «b», før han vet alternativet går ut på.

Haha!

Det er jo en vanlig virkelighetsflukt å fantasere om flukt fra situasjonen man er i. Run forsøker å fortelle hvordan dette kan arte seg. De to karakterene tvinger liv i grøfta på skinner i en romantisk togedie, som tonalt vekskler brått fra «Well, I turned up to have sex» og komisk kupekøyesengiknollensex til avslørte keisersnitt og avbrutt kurtisering: «Anyone can see you’re not 19 anymore». Motivasjonståkefyrsten Billy nailer nok en replikk.

Kupeklaustrofobisk forsøker fortellingen med vekslende hell å låne framdrift fra de rullende toghjulene, og det skjer heldigvis avhopp i Chicago og andre velkomne sporskift i tid og rom. Ting blir drøyere og drøyere etter hvert, og for min del faller en del av spenningstrekkene – med forfølgelser og cuts to the chase og påtvungne tidsfrister, gjort bedre siden tidligfilmen – flatt. En lite troverdig fortelling som på godt og vondt verken tar seg selv  høytidelig eller på alvor serverer etter hvert for mange usannsynligheter i sitt reality show.

Serien er verken så smart eller morsom som den ønsker å være, og en kort cameo fra produsent Phoebe Waller-Bridge hjelper ikke. Men serien kan likevel minne oss om en del ting: Som at det ikke fins noe sted å flykte til. Klisjeen om at du tar med deg selv overalt er sann. Derfor forblir karakterene ganske fæle folk, umodne voksne, med vrangforestillinger om sex og shots, og som tror at regresjon til tenårsfluktdrømmer er tingen, og serien avslører dem som det de heller burde forsone seg med og forsøke andre veier ut fra: ensomme, deprimerte mennesker.

Da kan man få lyst til å hoppe av i fart. Og etter fem episoder (gjort tilgjengelig for kritikere) tror jeg at det her er min stasjon.

Namaste?

Nah, I’m gonna go.

Fight and Flight Club 1: The Hunt

Med kinopremierer rett i stua kommer begrepet «hjemmekino» endelig til sin rett. «Everyone is lying» er et mantra for kontroversielle, konspirasjonsprofetiske The Hunt (som kan leies på Google og YouTube), regissert av Craig Zobel og skrevet av Nick Cuse og Damon Lindelof. Filmen handler om «hunting human beings for sport», en særegen snøfnugg- og snøballkrig etter at konspirasjonsteorier blir selvoppfyllende profetier.

Åpningen er en effektivt eksposisjonerende gruppechat med fjasete skilpaddejukking og hvisking om mystiske «The Manor», en hemmelig gruppe mennesker som jakter «deplorables». Og det tar ikke mange minuttene før et øyeeple stikkes ut av en høy skohæl, og replikker som «Fucking redneck!» smeller. Ja, dette er en over-the-top politisk splatterkomedie, med gagged blondine og menn med magamager utskremt i skogen, ønsket velkommen av en gryntende gris i ei svær trekasse full av våpen.

Det perverse eksperimentet påhittet av skaperne av Lost og The Leftovers namedropper blant annet Animal Farm, men har og mye til felles med Battle Royale, Hunger Games og Purge-filmene. Replikkene snatrer: «That almost hit me!» «What the fuck?» «Come on, let’s go. Move!» «Help!» Og spiddete kropper har humor med brodd. «Let’s get the fuck outta here.» «Let go, you fucking snowflake.» Det er dumrians borgerkrig, med pil og bue, gass, granater og final punchlines som «Climate change is real!» før hodeskaller knuses.

Denne satiren over det amerikanske twitteriatet, polariserte tradisjonelle og sosiale medier og samfunn sparker i alle retninger («Guys, I’m sorry. I gendered it.») og følger en fortellemessig drapsstruktur som «pays it forward» til den lander hos en «final girl», en «snowball» spilt av Betty Gilpin, strålende i rollen som skyter, sparker, slår og stikker fra seg i skog, på tog, blant kriseskuespillende «flyktninger» og magamenn, som gleder seg til å havne «on Hannity» eller andre som skryter av likes fra Ava DuVernay.

Filmen følger sitt eget råd, om å «lean in to the stereotype».

Hillary Swank sparker også fra seg.

Fight and Flight Club 2: The Invisible Man

Det meste i dag handler om optikk. Og hvem har vel ikke drømt om usynlighetskappe?

Her er et mareritt om en.

Leigh Whannells ganske så originale The Invisible Man (kan strømmes på Viaplay og andre steder) er noe inst inn i helvete ekkel og skummel, med Elisabeth Moss jaget fra skanse til skanse. Få skuespillere har vel blitt herset og hundset mer med de siste årene, og Moss’ ansikt synes vant til å virke skremt. Denne psykologiske thrilleren er ekstremt grusom, med en slangeaktig fortelling som sniker langsomt, og så plutselig-hugger-skarpt her og der.

«He’s not out there. I promise.»

Vi trenger jo egentlig ingen påminnelse om at det usynlige er skremmende, truende og manipulerende disse vårdagene. Men gode grøss kan minne oss om at vi lever, jumpscares som gjør oss alert for det som vil drepe oss og klar til både fight, flight og freeze. Filmen ga i hvert fall meg mange psykologiske grøss.

Den åpner en mørk og stormfull natt, med bølger piskende over et skjær, mens det er lys i designerhuset klamret til klippene. En våken kvinne fjerner forsiktig en hånd om magen, blander piller i vann, og pakker veske i panikkangst.

En jumpscare av å sparke i dyreskål på gulvet.

The Invisible Man har et manipulativt manus som leker perverst med karakter og tilskuer, som tvinges på flukt, livredd for fravær, for ingenting, det usynlige som skremmer: en kjøkkenkniv snikes ned fra fjøla, ei dør hektes av hengslet, dyner trekkes av to sovende, det blinker fra en blitz, og usynlige fotavtrykk holder igjen et laken.

Utveien fra et partnerskap har sjelden vært skildret trangere.

«Nei, ikke den. Den.»: Emma

Veien til et partnerskap er også trang, men langt koseligere skildret i Emma, Autumn de Wildes Jane Austen-adaptasjon, etter et manus av Eleanor Catton. En tekstplakat skriver: «Emma Woodhouse, handsome, clever, and rich, had lived nearly twenty-one years in the world with very little to distress or vex her.»

Og det er den privilegertes liv som har valgfrihet til å gjenta replikker som denne:

«Nei, ikke den. Den.»

Emma (Anya Taylor-Joy) slår øynene opp og går for å lukte på blomstene. Lik et slikt liv er filmen deilig, men litt kjedelig. I en dekor full av cup cakes for øynene er herskapelige gods skarpt skårete mursteinskaker dandert på myke, grønne tallerkner av engelsk landsbygd, brunere og hvitere gjennom årstidene. Det er en verden av dekorum og en sykelig trang til orden og hierarkier, og sosial distansering som grunnleggende ideologi, der fysiske skjermer skiller varmen og kulden mellom oss, og håndvifter blafrer for de som svetter litt.

Ja, det er overdådige rom med undermåls mennesker, skildret lett på foten, med komikk, som avkler både kostymer og kutymer.

Her løftes kjolen forsiktig for å varme rompa foran peisens knitrende lys.

«En bonde trenger meg ikke», sier hun.

Varme følelser erklæres i en vogn mens snøen biter utenfor, og menn bærer flosshatt, vest og nikkers.

Og her er det særegne gloser som plikt, bundethet, avhengighet, sjarm, formue, stilling, skolering, staselighet, misunnelse (vi ser to spille og synge; klipp til Emma som slukker to lys), begjær, bekjentskap, diskresjon, ball, kjoler, musikk, dans, smålighet, blamering, ødselhet, ørkesløshet, sinnelag, kår, bemidlet, forfengelighet, ulidelig arrogant, hensynsløs, taktløs, uforstandig, hjerteløs og deklamere.

«Mor, du må smake på terten!» sies det, og den som tygger kjeksen for hardt til teen blir sett rart på.

Hest og kjære vene.

Intrigene ender i kyss og romantisk neseblod, rykninger i ansikt og mer enn stive overlepper.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.


Få også med deg forrige ukes film- og strømmetips

MENY