Hvordan kan den mest sentrale ordningen for de store kommersielle suksessene være roten til alt ondt? Stein Kvae og Finn Gjerdrum tar her for seg det de oppfatter som NFIs hasteforslag til endringer i tilskuddsordningene. De etterspør en mer aktiv forvaltning av etterhåndsstøtten og lanserer fire innfallsvinkler.
Foto: «Kongens Nei» kunne aldri blitt laget om NFIs støtteordninger blir som de nå foreslår, skriver filmens produsenter Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae
Det norske filmstøtteregimet er et av verdens beste, om ikke verdens beste akkurat nå. Hvis man tviler på denne påstanden, kan man se på den eventyrlige reisen norsk film har gjort de siste 20 år. Før årtusenskiftet ble det produsert få norske filmer og publikummet var marginalt. Samarbeid og samproduksjoner på tvers av landegrenser var en sjeldenhet, internasjonalt salg var nærmest fraværende, og når norske produsenter møtte internasjonale kontakter så de på deg som en nobody fra ingenkvinnsland.
Norsk film har nå gått fra å være en næring for de få og en hobby for flere, til å være en levedyktig bransje for mange, og vår fremste uttrykksform i skjæringspunktet kultur/næring. Bransjen har opplevd en utvikling ingen av våre slekts-feller innenfor dramatikk og scenekunst kan måle seg med i økonomisk omsetning og tiltrekningskraft på publikum. Og med den utrolig spennende utviklingen som skjer innenfor norsk TV-drama – som virkelig har tatt fatt de seneste årene og oppfylt Ivar Køhns visjon om å integrere spillefilmkompetansen og -talentet i dette formatet – er suksessen ytterligere manifestert.
Endringen av Norsk Filminstitutts struktur, med å slå sammen tre filminstitusjoner til én, og den videre utviklingen av Norsk filmfond og senere UPA, har stått sentralt i denne utviklingen, og er blitt gjort av mennesker med stor kompetanse og integritet. Men NFI har nylig forfattet et dokument som vil endre dette. Hvorfor?
Europeiske støtteordninger har sin kulturelle rot i at små land med sterk tro på kulturell egenart og mangfold trenger en motvekt til amerikansk/engelsk kulturproduksjon. I Norge mener vi at slike fortellinger på film er særs viktige i folks liv. Og ordningene henger også sammen med den kommunale kinoen som en bærebjelke i det kommunale kulturtilbudet.
En grunnpilar i det norske filmstøttesystemet er Etterhåndstilskuddet, og dens forgjenger Billettstøtten. Dette er ordninger som er relativt unike, og som har bidratt både til det voldsomme oppsvinget i publikumsoppslutning lokalt, men også til den etterfølgende suksessen norsk film har fått internasjonalt. Der Billettstøtten skulle stimulere økt investering og egenkapital i filmene, ble Etterhåndstilskuddet senere etablert som et instrument for å stimulere til salg av kinobilletter og til økt internasjonalt salg – i kjølvannet av et DVD-marked som forsvant i løpet av få år, og etterlot nye økonomiske utfordringer.
Etterhåndstilskuddet bidrar til forutsigbarhet, investeringsvilje, risikovilje, og et mangfold av filmproduksjoner som ikke ville vært mulig uten en slik ordning. Blant mange har den muliggjort Børning-filmene som ikke mottok forhåndsstøtte og den har vært sentral for storbudsjettfilmer som Kon-Tiki, Bølgen og Kongens Nei. Etterhåndstilskuddet har endelig skapt en mulighet for å skape levedyktige og forretningsmessige sunne produksjons- selskaper og -miljøer, et uttalt politisk mål i mange år. Å redusere eller fjerne denne ordningen er som å fjerne skattefradrag for oljeindustrien eller landbruksstøtten for bonden. Hvordan vil Norge se ut uten disse ordningene?
For NFI er tydeligvis Etterhåndstilskuddet en torn i øye, eller en svulst i støttesystemet, som de selv har uttalt. Men hvordan kan den mest sentrale ordningen for de store kommersielle suksessene være roten til alt ondt?
Det er vårt inntrykk at NFI opplever en forvaltningsmessig apati i forhold til denne støtteordningen og at man ikke opplever tilstrekkelig kontroll på ordningen, hverken økonomisk, innholdsmessig eller kvalitetsmessig. Etterhåndstilskuddet er en automatisk ordning som NFI ikke kuraterer innholdsmessig, den er uforutsigbar for byråkratiet fordi den varierer med de suksesser man måtte ha, og den er den eneste ordningen NFI ikke har lyktes med å redusere de senere år, i presset under kontinuerlige realkutt i sine bevilgninger fra Kulturdepartementet. Etterhåndstilskuddet er derfor blitt NFIs problembarn og bransjens svøpe, slik den nå beskrives i et ikke-titulert, usignert dokument som er spredd i bransjen – med mål om å gi en utfyllende beskrivelse av NFIs forslag til endringer i tilskuddsordningene innen kort tid (du kan lese forslagene her: Forslag til endringer i tilskuddsordningene).
Dette dokumentet ble til alt overmål sendt bransjen i begynnelsen av juli da bransjen, aktører, og selv NFI var i feriemodus og spredd utover det ganske land – med mål om å endre forskrifter med virkning fra januar 2021. Dokumentet er spredd og flittig lest. Det er mange kritiske innvendinger til dokumentet, og de mange kritiske innvendingene er berettiget. Dokumentet har klare mangler; både formelle dokumentasjonskrav, men også grunnlaget for de slutninger som trekkes. Det er også utydelig hva slags forvaltningsmessig status dokumentet har. Den konkrete kritikken til dokumentet kan vente til dette er avklart, men hvorfor ble ikke dokumentet sendt ut tidligere? Og hvorfor slik hastverk med å gjennomføre gjennomgripende endringer uten bedre grunnlag?
I stedet for å rasere og redusere Etterhåndstilskuddets positive effekter, vil vi heller stille spørsmålet om NFI kan gjøre noe med denne ordningen uten å fjerne fundamentet for dens suksess og omtale som «verdens beste filmstøtteordning». Et grunnleggende spørsmål er hvorfor NFI er kommet i utakt med bransjen om denne ordningen.
Vi vil foreslå fire innfallsvinkler som NFI umiddelbart kan ta tak i for å endre den apatiske posisjonen til en mer aktiv forvaltning av støtteordningen. Dette bør selvfølgelig skje sammen med bransjen, som vi opplever er villige og motivert for å se på mulighet til å forbedre denne støtteordningen og andre støtteordninger. Vi stiller noen hovedspørsmål og derunder noen underspørsmål for å skape debatt.
1. Kriterier.
Kan man se på kriteriene for å motta Etterhåndstilskudd? Det er i dag få kriterier som skal oppfylles for å motta en attraktiv støtte. Disse ble nedfelt ved opprettelsen av ordningen for 10 år siden og er i liten grad justert siden. 10 år er lenge i bransjen vår og det kan være på sin plass å se på disse på nytt. Skal f.eks. filmer uten Forhåndstøtte ha rett til Etterhåndstilskudd, eller skal gulvet for disse filmene heves betydelig fra dagens 35.000 solgte kinobilletter? Kan man opprette andre kvalitetskriterier, eller sette en ramme for hvor mange filmer som kan motta automatisk, ikke-kuratert støtte hvert år?
2. Størrelse.
Det er allerede i dag klare begrensinger på hvor mye man kan få i Etterhåndstilskudd. NFI ønsker nå å redusere denne sjablongmessig. Men kanskje det er mulig å gjøre dette annerledes? Kan Etterhåndstilskuddet eksempelvis reguleres med et maksbeløp for Norge og et maksbeløp for internasjonalt salg? For å fortsette å stimulere til å lage filmer med suksess både lokalt og internasjonalt. Finnes det en måte NFI kan få i pose og sekk? Hvor den avgjørende støtten til suksesser består, og kanskje til og med øker, mens det NFI opplever som «penger ut av vinduet» opphører? Dette krever mer tenkning fra NFIs side, og helt sikkert mer vilje til uttalt prioritering.
3. Praktisering av støtten.
Praktiseringen av støtten oppleves som automatisk. Den er basert på minimumsgarantier (MG) og forhåndssalg før premiere, og man får utbetalt beløpet så fort billettgulvet på 10.000/35.000 på kino er nådd. Dette med minimumsgarantier er problematisk. Så lenge det er mulig å gi minimumsgarantier innenfor samme selskapskonstruksjon, vil det alltid være mulig å spekulere i overdrevne estimater, med dertil tilhørende støtteberettigelse.
Men burde ikke NFI, basert på publikumsestimater, erfaringer og inntektsanalyser, definere og måle presisjonen i den fastsatte MG bedre? Kunne utbetalingen av støtten porsjoneres ut, og sette krav til ulike nivåer av måloppnåelse? Hva om NFI kun betaler en andel av Etterhåndstilskuddet når man når det kvalifiserende «publikumsgulvet», og deretter det resterende når man nærmer seg MG-grunnlaget?
Dette er ikke komplisert matematikk, og bør enkelt kunne ettergås. Og i kombinasjon med en splitting av grunnlaget for Etterhåndstilskuddet i en nasjonal og internasjonal del vil NFI kunne ha langt større kontroll.
4. Kontroll og etterprøving.
NFI gir uttrykk for manglende mulighet for kontroll og etterprøving av grunnlaget for mottatt støtte. Dette er utfordringer NFI bør ta på alvor. Og her må NFI i dialog med bransjen for å finne bedre muligheter for kontroll og etterprøving av grunnlaget som utløser Etterhåndstilskudd. Bransjen er ikke tjent med juks, snyteri og spekulasjon. Det stjeler midler fra andre støtteverdige prosjekter. En økt profesjonalisering både hos NFI og bransjen bør være et soleklart mål på dette feltet.
Vi er aktører i en bransje som endrer seg raskt, men den er likefullt avhengig av forutsigbare ordninger. Manglende forutsigbarhet skaper utrygghet hos produsenter og investorer, som igjen skaper utrygghet for alle de kreative leddene. I 2015 kom det en filmmelding fra den borgerlige regjeringen. Det er fortsatt få filmer som er unnfanget, utviklet, produsert og har levd hele sitt liv i markedet under denne ordningen. Så hvilke erfaringer bygger man på når etterlyser endringer allerede i dag?
Løsningen på Paradoxet mellom endringshastigheten i bransjen og behovet for forutsigbarhet kan ikke skje i noen kontorer i 6. etasje i Filmens hus. Det må skje i en reell kommunikasjon med de i bransjen som har begått de viktigste suksessene NFIs egen suksess hviler på. Radikale endringer, slik det er foreslått i dokumentet fra NFI, og som implementeres for raskt og uten å ta utgangspunkt i bransjens behov, risikerer å kunne oppleves suksessfylte i øyeblikket, men vil ha fatale følger. Eller som man sier i medisinen: «Operasjonen var vellykket, men pasienten døde.»
Galgeberg, 18. august 2020,
Stein B. Kvae & Finn Gjerdrum, produsenter i Paradox
Du kan lese NFIs forslag til endringer her: Forslag til endringer i tilskuddsordningene
Hvordan kan den mest sentrale ordningen for de store kommersielle suksessene være roten til alt ondt? Stein Kvae og Finn Gjerdrum tar her for seg det de oppfatter som NFIs hasteforslag til endringer i tilskuddsordningene. De etterspør en mer aktiv forvaltning av etterhåndsstøtten og lanserer fire innfallsvinkler.
Foto: «Kongens Nei» kunne aldri blitt laget om NFIs støtteordninger blir som de nå foreslår, skriver filmens produsenter Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae
Det norske filmstøtteregimet er et av verdens beste, om ikke verdens beste akkurat nå. Hvis man tviler på denne påstanden, kan man se på den eventyrlige reisen norsk film har gjort de siste 20 år. Før årtusenskiftet ble det produsert få norske filmer og publikummet var marginalt. Samarbeid og samproduksjoner på tvers av landegrenser var en sjeldenhet, internasjonalt salg var nærmest fraværende, og når norske produsenter møtte internasjonale kontakter så de på deg som en nobody fra ingenkvinnsland.
Norsk film har nå gått fra å være en næring for de få og en hobby for flere, til å være en levedyktig bransje for mange, og vår fremste uttrykksform i skjæringspunktet kultur/næring. Bransjen har opplevd en utvikling ingen av våre slekts-feller innenfor dramatikk og scenekunst kan måle seg med i økonomisk omsetning og tiltrekningskraft på publikum. Og med den utrolig spennende utviklingen som skjer innenfor norsk TV-drama – som virkelig har tatt fatt de seneste årene og oppfylt Ivar Køhns visjon om å integrere spillefilmkompetansen og -talentet i dette formatet – er suksessen ytterligere manifestert.
Endringen av Norsk Filminstitutts struktur, med å slå sammen tre filminstitusjoner til én, og den videre utviklingen av Norsk filmfond og senere UPA, har stått sentralt i denne utviklingen, og er blitt gjort av mennesker med stor kompetanse og integritet. Men NFI har nylig forfattet et dokument som vil endre dette. Hvorfor?
Europeiske støtteordninger har sin kulturelle rot i at små land med sterk tro på kulturell egenart og mangfold trenger en motvekt til amerikansk/engelsk kulturproduksjon. I Norge mener vi at slike fortellinger på film er særs viktige i folks liv. Og ordningene henger også sammen med den kommunale kinoen som en bærebjelke i det kommunale kulturtilbudet.
En grunnpilar i det norske filmstøttesystemet er Etterhåndstilskuddet, og dens forgjenger Billettstøtten. Dette er ordninger som er relativt unike, og som har bidratt både til det voldsomme oppsvinget i publikumsoppslutning lokalt, men også til den etterfølgende suksessen norsk film har fått internasjonalt. Der Billettstøtten skulle stimulere økt investering og egenkapital i filmene, ble Etterhåndstilskuddet senere etablert som et instrument for å stimulere til salg av kinobilletter og til økt internasjonalt salg – i kjølvannet av et DVD-marked som forsvant i løpet av få år, og etterlot nye økonomiske utfordringer.
Etterhåndstilskuddet bidrar til forutsigbarhet, investeringsvilje, risikovilje, og et mangfold av filmproduksjoner som ikke ville vært mulig uten en slik ordning. Blant mange har den muliggjort Børning-filmene som ikke mottok forhåndsstøtte og den har vært sentral for storbudsjettfilmer som Kon-Tiki, Bølgen og Kongens Nei. Etterhåndstilskuddet har endelig skapt en mulighet for å skape levedyktige og forretningsmessige sunne produksjons- selskaper og -miljøer, et uttalt politisk mål i mange år. Å redusere eller fjerne denne ordningen er som å fjerne skattefradrag for oljeindustrien eller landbruksstøtten for bonden. Hvordan vil Norge se ut uten disse ordningene?
For NFI er tydeligvis Etterhåndstilskuddet en torn i øye, eller en svulst i støttesystemet, som de selv har uttalt. Men hvordan kan den mest sentrale ordningen for de store kommersielle suksessene være roten til alt ondt?
Det er vårt inntrykk at NFI opplever en forvaltningsmessig apati i forhold til denne støtteordningen og at man ikke opplever tilstrekkelig kontroll på ordningen, hverken økonomisk, innholdsmessig eller kvalitetsmessig. Etterhåndstilskuddet er en automatisk ordning som NFI ikke kuraterer innholdsmessig, den er uforutsigbar for byråkratiet fordi den varierer med de suksesser man måtte ha, og den er den eneste ordningen NFI ikke har lyktes med å redusere de senere år, i presset under kontinuerlige realkutt i sine bevilgninger fra Kulturdepartementet. Etterhåndstilskuddet er derfor blitt NFIs problembarn og bransjens svøpe, slik den nå beskrives i et ikke-titulert, usignert dokument som er spredd i bransjen – med mål om å gi en utfyllende beskrivelse av NFIs forslag til endringer i tilskuddsordningene innen kort tid (du kan lese forslagene her: Forslag til endringer i tilskuddsordningene).
Dette dokumentet ble til alt overmål sendt bransjen i begynnelsen av juli da bransjen, aktører, og selv NFI var i feriemodus og spredd utover det ganske land – med mål om å endre forskrifter med virkning fra januar 2021. Dokumentet er spredd og flittig lest. Det er mange kritiske innvendinger til dokumentet, og de mange kritiske innvendingene er berettiget. Dokumentet har klare mangler; både formelle dokumentasjonskrav, men også grunnlaget for de slutninger som trekkes. Det er også utydelig hva slags forvaltningsmessig status dokumentet har. Den konkrete kritikken til dokumentet kan vente til dette er avklart, men hvorfor ble ikke dokumentet sendt ut tidligere? Og hvorfor slik hastverk med å gjennomføre gjennomgripende endringer uten bedre grunnlag?
I stedet for å rasere og redusere Etterhåndstilskuddets positive effekter, vil vi heller stille spørsmålet om NFI kan gjøre noe med denne ordningen uten å fjerne fundamentet for dens suksess og omtale som «verdens beste filmstøtteordning». Et grunnleggende spørsmål er hvorfor NFI er kommet i utakt med bransjen om denne ordningen.
Vi vil foreslå fire innfallsvinkler som NFI umiddelbart kan ta tak i for å endre den apatiske posisjonen til en mer aktiv forvaltning av støtteordningen. Dette bør selvfølgelig skje sammen med bransjen, som vi opplever er villige og motivert for å se på mulighet til å forbedre denne støtteordningen og andre støtteordninger. Vi stiller noen hovedspørsmål og derunder noen underspørsmål for å skape debatt.
1. Kriterier.
Kan man se på kriteriene for å motta Etterhåndstilskudd? Det er i dag få kriterier som skal oppfylles for å motta en attraktiv støtte. Disse ble nedfelt ved opprettelsen av ordningen for 10 år siden og er i liten grad justert siden. 10 år er lenge i bransjen vår og det kan være på sin plass å se på disse på nytt. Skal f.eks. filmer uten Forhåndstøtte ha rett til Etterhåndstilskudd, eller skal gulvet for disse filmene heves betydelig fra dagens 35.000 solgte kinobilletter? Kan man opprette andre kvalitetskriterier, eller sette en ramme for hvor mange filmer som kan motta automatisk, ikke-kuratert støtte hvert år?
2. Størrelse.
Det er allerede i dag klare begrensinger på hvor mye man kan få i Etterhåndstilskudd. NFI ønsker nå å redusere denne sjablongmessig. Men kanskje det er mulig å gjøre dette annerledes? Kan Etterhåndstilskuddet eksempelvis reguleres med et maksbeløp for Norge og et maksbeløp for internasjonalt salg? For å fortsette å stimulere til å lage filmer med suksess både lokalt og internasjonalt. Finnes det en måte NFI kan få i pose og sekk? Hvor den avgjørende støtten til suksesser består, og kanskje til og med øker, mens det NFI opplever som «penger ut av vinduet» opphører? Dette krever mer tenkning fra NFIs side, og helt sikkert mer vilje til uttalt prioritering.
3. Praktisering av støtten.
Praktiseringen av støtten oppleves som automatisk. Den er basert på minimumsgarantier (MG) og forhåndssalg før premiere, og man får utbetalt beløpet så fort billettgulvet på 10.000/35.000 på kino er nådd. Dette med minimumsgarantier er problematisk. Så lenge det er mulig å gi minimumsgarantier innenfor samme selskapskonstruksjon, vil det alltid være mulig å spekulere i overdrevne estimater, med dertil tilhørende støtteberettigelse.
Men burde ikke NFI, basert på publikumsestimater, erfaringer og inntektsanalyser, definere og måle presisjonen i den fastsatte MG bedre? Kunne utbetalingen av støtten porsjoneres ut, og sette krav til ulike nivåer av måloppnåelse? Hva om NFI kun betaler en andel av Etterhåndstilskuddet når man når det kvalifiserende «publikumsgulvet», og deretter det resterende når man nærmer seg MG-grunnlaget?
Dette er ikke komplisert matematikk, og bør enkelt kunne ettergås. Og i kombinasjon med en splitting av grunnlaget for Etterhåndstilskuddet i en nasjonal og internasjonal del vil NFI kunne ha langt større kontroll.
4. Kontroll og etterprøving.
NFI gir uttrykk for manglende mulighet for kontroll og etterprøving av grunnlaget for mottatt støtte. Dette er utfordringer NFI bør ta på alvor. Og her må NFI i dialog med bransjen for å finne bedre muligheter for kontroll og etterprøving av grunnlaget som utløser Etterhåndstilskudd. Bransjen er ikke tjent med juks, snyteri og spekulasjon. Det stjeler midler fra andre støtteverdige prosjekter. En økt profesjonalisering både hos NFI og bransjen bør være et soleklart mål på dette feltet.
Vi er aktører i en bransje som endrer seg raskt, men den er likefullt avhengig av forutsigbare ordninger. Manglende forutsigbarhet skaper utrygghet hos produsenter og investorer, som igjen skaper utrygghet for alle de kreative leddene. I 2015 kom det en filmmelding fra den borgerlige regjeringen. Det er fortsatt få filmer som er unnfanget, utviklet, produsert og har levd hele sitt liv i markedet under denne ordningen. Så hvilke erfaringer bygger man på når etterlyser endringer allerede i dag?
Løsningen på Paradoxet mellom endringshastigheten i bransjen og behovet for forutsigbarhet kan ikke skje i noen kontorer i 6. etasje i Filmens hus. Det må skje i en reell kommunikasjon med de i bransjen som har begått de viktigste suksessene NFIs egen suksess hviler på. Radikale endringer, slik det er foreslått i dokumentet fra NFI, og som implementeres for raskt og uten å ta utgangspunkt i bransjens behov, risikerer å kunne oppleves suksessfylte i øyeblikket, men vil ha fatale følger. Eller som man sier i medisinen: «Operasjonen var vellykket, men pasienten døde.»
Galgeberg, 18. august 2020,
Stein B. Kvae & Finn Gjerdrum, produsenter i Paradox
Du kan lese NFIs forslag til endringer her: Forslag til endringer i tilskuddsordningene
