«Bransjen trenger et spark bak»

«Bransjen trenger et spark bak»

NFI’s bestilte mangfoldsrapport er mangelfull og uten forpliktelser. Men den er en begynnelse på et arbeid som NFI og bransjen ikke lenger kan ignorere.

Foto fra kinoaktuelle «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Jeg var neppe alene om følelsen av å ha vært med på dette før da Norsk filminstitutt (NFI) inviterte til frokostseminar denne uken: Gjennom et hastig arrangement ble det presentert enda en uforpliktende rapport som fastslo noe vi har vært klar over de siste 25 årene: det mangfoldet som finnes der ute i samfunnet gjenspeiles ikke i norsk kinofilm.

NRK har innsett alvoret og arbeider mer bevisst for å fremme et større mangfold, blant annet gjennom kanalens ungdomsserier. Men kinofilmen henger etter.

Det var ikke vanskelig å forstå Ulrik Imtiaz Rolfsens forundring over å måtte gjenta de samme argumentene han som ung minoritetsregissør fremmet for 25 år siden. Hans innlegg var det sterkeste emosjonelle innslaget den halvannen timen seminaret varte, og han løftet mangsfoldsarbeidet opp på det nivået der det hører hjemme akkurat nå – som noe helt essensielt for å få minoriteter til å identifisere seg med det norske demokratiet. Norsk minoritetsungdom, som i dag utgjør en betydelig del av befolkningen, gjenkjenner ikke egen virkelighet i norsk kinofilm, konstaterte han.

Skadeskutt NFI

Fram til da hadde Fafo-forsker Lise Lien presentert sine funn, basert på samtaler med 10 anonyme respondenter med tilknytning til bransjen. De har ikke utelukkende bestått av minoritetspersoner, og er i hovedsak blitt valgt ut på forslag fra NFI. Dette er altså et bestillingsverk fra en organisasjon som ikke bare har satt sitt mangfoldsarbeid på vent på grunn av interne problemer, men som i tillegg ikke kan skilte med en eneste ansatt med ikke-vestlig bakgrunn.

Det er en skadeskutt organisasjon som nå forsøker å komme seg på beina etter noen år uten en klar retning og visjon. Det var ikke akkurat vanskelig å lese mellom linjene av de unnskyldningene de NFI-ansatte ydmykt kom med på scenen da de ble konfrontert med brutte løfter.

Derfor var det en smule umusikalsk av den nye direktøren for det hele, Kjersti Mo, å skryte av at NFI nylig hadde ledet et mangfoldspanel på Berlinalen. Men hun reddet seg ved å understreke at de også hadde vært der for å lære – blant annet av Det britiske filminstituttet, som i flere tiår har tatt utfordringen alvorlig.

Konsolidering av de etablerte

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen kom som forventet kritikken. Og den var hard. Bare det å sette av kun halvannen time til et spørsmål av så stor betydning, var for mange uforståelig. Slik rapporten er mangelfull med sine få og anonyme respondenter og føringer fra NFI, ble den avsatte halvtimen til innspill fra salen oppfattet som nedlatende, i beste fall et arbeidsuhell.

Det er blitt påpekt en rekke ganger her på rushprint.no at NFI har sviktet en av sine sentrale oppgaver ved å ikke følge opp mangfoldsarbeidet. Samtidig er NFI som virkemiddelapparat bundet av en filmpolitikk som de siste 10 årene har handlet om å konsolidere de etablerte produksjonsselskapene. Denne konserveringen har skjedd i aller beste mening, og etter påtrykk fra bransjen og politikerne. Men den har bidratt til for liten tilstrømming av mangfold.

Hva er det å vente på?

Nå opplever jeg at bransjefolk, kvinner som menn, lar seg overvelde av de nye kravene om større mangfold. Det er som om de bare har tid og overskudd til én underrepresentert gruppe av gangen: idet man holder på å gi kvinnene deres etterlengtede likestilling – så kommer alle de andre også, liksom?

Men det er prisen å betale for å utsette det uungåelige. Politikerne har gitt NFI et mandat til å få bukt med problemet, nå gjenstår det å finne de rette verktøyene.

Det er åpenbart at NFI og bransjen ønsker å kjøpe seg mer tid, til å utrede og drøfte. Men hva mer er det å finne ut av?

I sin rapport foreslår Fafo en lang rekke tiltak som drar veksler på det arbeidet som alt er gjort for å styrke kvinnenes stilling. NFI har selv fremmet forslag om å etablere en ordning for nye talenter med minoritetsbakgrunn. Det er en sped begynnelse, men som noen påpekte: talentene er jo der allerede, så hvorfor ikke gi dem større tillitt? Trenger man en ordning for å utvikle talenter som allerede er udiskutable talenter?

Konsulent-mangfold?

Med en så forsiktig framgangsmåte, vil dette arbeidet ta lang tid. Fafo-rapporten viser til at begreper som profesjonalitet, track record og kunstnerisk skjønn er høyst uklare størrelser, noe vi en rekke ganger har problematisert her på rushprint.no. Det er ikke noen motsetning mellom å opprettholde et høyt profesjonalitetsnivå og inneha et større mangfold, det er fullt mulig å holde to, tre, fire tanker i hodet samtidig.

Lars Løge i NFI var opptatt av å understreke hvor hard konkurransen er, og hvor krevende jobben som filmkonsulent og portvokter er, at det krever bred og sammensatt erfaring. Man kunne få inntrykk av at NFI derfor anser kvalifiserte jobbkandidater med minoritetsbakgrunn som ytterst få, om overhode eksisterende. Men alle som har fulgt NFIs søknadsrunder vet at en lang rekke hvite kvinner og menn har fått jobb som konsulenter uten produksjonserfaring overhode – fra Vera Micalsen til Kalle Løchen og Silje Riise Næss (og de greide seg fint). Det finnes et apparat i NFI som kan hjelpe konsulentene med produksjonstekniske innspill.

Samtidig med at bransjen diskuterte kinofilmens manglende mangfold på Filmens Hus, raser en historisk høy produksjonsboom innen dramabransjen. Norske drama-produsentene og tv/ strømme-kanaler roper seg hese etter arbeidskraft, både foran og bak kamera. Men foreløpig er det ikke noe som tyder på at noen har en plan om rekruttere flere med minoritetsbakgrunn for å fylle dette behovet. Bransjen fortsetter med andre ord å jage de samme folkene, de samme historiene, og ser ikke at et større mangfold er good for business. Ikke rart at den trenger et spark bak.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Les hele rapporten: Øyet som ser – mangfold og representasjon i norsk film

«Bransjen trenger et spark bak»

«Bransjen trenger et spark bak»

NFI’s bestilte mangfoldsrapport er mangelfull og uten forpliktelser. Men den er en begynnelse på et arbeid som NFI og bransjen ikke lenger kan ignorere.

Foto fra kinoaktuelle «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Jeg var neppe alene om følelsen av å ha vært med på dette før da Norsk filminstitutt (NFI) inviterte til frokostseminar denne uken: Gjennom et hastig arrangement ble det presentert enda en uforpliktende rapport som fastslo noe vi har vært klar over de siste 25 årene: det mangfoldet som finnes der ute i samfunnet gjenspeiles ikke i norsk kinofilm.

NRK har innsett alvoret og arbeider mer bevisst for å fremme et større mangfold, blant annet gjennom kanalens ungdomsserier. Men kinofilmen henger etter.

Det var ikke vanskelig å forstå Ulrik Imtiaz Rolfsens forundring over å måtte gjenta de samme argumentene han som ung minoritetsregissør fremmet for 25 år siden. Hans innlegg var det sterkeste emosjonelle innslaget den halvannen timen seminaret varte, og han løftet mangsfoldsarbeidet opp på det nivået der det hører hjemme akkurat nå – som noe helt essensielt for å få minoriteter til å identifisere seg med det norske demokratiet. Norsk minoritetsungdom, som i dag utgjør en betydelig del av befolkningen, gjenkjenner ikke egen virkelighet i norsk kinofilm, konstaterte han.

Skadeskutt NFI

Fram til da hadde Fafo-forsker Lise Lien presentert sine funn, basert på samtaler med 10 anonyme respondenter med tilknytning til bransjen. De har ikke utelukkende bestått av minoritetspersoner, og er i hovedsak blitt valgt ut på forslag fra NFI. Dette er altså et bestillingsverk fra en organisasjon som ikke bare har satt sitt mangfoldsarbeid på vent på grunn av interne problemer, men som i tillegg ikke kan skilte med en eneste ansatt med ikke-vestlig bakgrunn.

Det er en skadeskutt organisasjon som nå forsøker å komme seg på beina etter noen år uten en klar retning og visjon. Det var ikke akkurat vanskelig å lese mellom linjene av de unnskyldningene de NFI-ansatte ydmykt kom med på scenen da de ble konfrontert med brutte løfter.

Derfor var det en smule umusikalsk av den nye direktøren for det hele, Kjersti Mo, å skryte av at NFI nylig hadde ledet et mangfoldspanel på Berlinalen. Men hun reddet seg ved å understreke at de også hadde vært der for å lære – blant annet av Det britiske filminstituttet, som i flere tiår har tatt utfordringen alvorlig.

Konsolidering av de etablerte

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen kom som forventet kritikken. Og den var hard. Bare det å sette av kun halvannen time til et spørsmål av så stor betydning, var for mange uforståelig. Slik rapporten er mangelfull med sine få og anonyme respondenter og føringer fra NFI, ble den avsatte halvtimen til innspill fra salen oppfattet som nedlatende, i beste fall et arbeidsuhell.

Det er blitt påpekt en rekke ganger her på rushprint.no at NFI har sviktet en av sine sentrale oppgaver ved å ikke følge opp mangfoldsarbeidet. Samtidig er NFI som virkemiddelapparat bundet av en filmpolitikk som de siste 10 årene har handlet om å konsolidere de etablerte produksjonsselskapene. Denne konserveringen har skjedd i aller beste mening, og etter påtrykk fra bransjen og politikerne. Men den har bidratt til for liten tilstrømming av mangfold.

Hva er det å vente på?

Nå opplever jeg at bransjefolk, kvinner som menn, lar seg overvelde av de nye kravene om større mangfold. Det er som om de bare har tid og overskudd til én underrepresentert gruppe av gangen: idet man holder på å gi kvinnene deres etterlengtede likestilling – så kommer alle de andre også, liksom?

Men det er prisen å betale for å utsette det uungåelige. Politikerne har gitt NFI et mandat til å få bukt med problemet, nå gjenstår det å finne de rette verktøyene.

Det er åpenbart at NFI og bransjen ønsker å kjøpe seg mer tid, til å utrede og drøfte. Men hva mer er det å finne ut av?

I sin rapport foreslår Fafo en lang rekke tiltak som drar veksler på det arbeidet som alt er gjort for å styrke kvinnenes stilling. NFI har selv fremmet forslag om å etablere en ordning for nye talenter med minoritetsbakgrunn. Det er en sped begynnelse, men som noen påpekte: talentene er jo der allerede, så hvorfor ikke gi dem større tillitt? Trenger man en ordning for å utvikle talenter som allerede er udiskutable talenter?

Konsulent-mangfold?

Med en så forsiktig framgangsmåte, vil dette arbeidet ta lang tid. Fafo-rapporten viser til at begreper som profesjonalitet, track record og kunstnerisk skjønn er høyst uklare størrelser, noe vi en rekke ganger har problematisert her på rushprint.no. Det er ikke noen motsetning mellom å opprettholde et høyt profesjonalitetsnivå og inneha et større mangfold, det er fullt mulig å holde to, tre, fire tanker i hodet samtidig.

Lars Løge i NFI var opptatt av å understreke hvor hard konkurransen er, og hvor krevende jobben som filmkonsulent og portvokter er, at det krever bred og sammensatt erfaring. Man kunne få inntrykk av at NFI derfor anser kvalifiserte jobbkandidater med minoritetsbakgrunn som ytterst få, om overhode eksisterende. Men alle som har fulgt NFIs søknadsrunder vet at en lang rekke hvite kvinner og menn har fått jobb som konsulenter uten produksjonserfaring overhode – fra Vera Micalsen til Kalle Løchen og Silje Riise Næss (og de greide seg fint). Det finnes et apparat i NFI som kan hjelpe konsulentene med produksjonstekniske innspill.

Samtidig med at bransjen diskuterte kinofilmens manglende mangfold på Filmens Hus, raser en historisk høy produksjonsboom innen dramabransjen. Norske drama-produsentene og tv/ strømme-kanaler roper seg hese etter arbeidskraft, både foran og bak kamera. Men foreløpig er det ikke noe som tyder på at noen har en plan om rekruttere flere med minoritetsbakgrunn for å fylle dette behovet. Bransjen fortsetter med andre ord å jage de samme folkene, de samme historiene, og ser ikke at et større mangfold er good for business. Ikke rart at den trenger et spark bak.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Les hele rapporten: Øyet som ser – mangfold og representasjon i norsk film

MENY