Har «verdens beste støttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Har «verdens beste støttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Etterhåndstilskuddet har skutt i været til rundt 60 prosent av NFIs totale tildelinger uten at bransjen klarer å levere på de filmpolitiske målene. Derfor bommer Kvae og Gjerdrum med sin kritikk, mener produsent Khalid Maimouni.

Norsk Filminstitutt (NFI) og Kulturdepartementet (KUD) møter i disse dager et formidabelt press fra deler av filmbransjen for å få NFI til å snu med hensyn til de nye forslagene til endringer av tilskuddsordningene – spesielt endringene som er foreslått til den automatiske ordningen etterhåndstilskudd (EHT).

Virke Produsentforeningen maner nå sine medlemmer til kamp for å videreføre EHT tilnærmet slik den er. Den etablerte bransjen, som er vant til å få det som den vil, opplever for første gang at det var få resultater av dialogen de har hatt med NFI om forslagene som skal fremmes overfor KUD. Virke har likevel klart å få utsatt NFIs innlevering av forslaget til KUD fra begynnelsen av august til slutten av måneden. Spørsmålet nå er om NFI denne gangen klarer å stå imot det overveldende presset som ventes fra Virke og de etablerte filmprodusentene.

Produsent-veteranene i Paradox er heller ikke sene med å kritisere NFIs nye forslag til endringer i tilskuddsordningene. Stein Kvae og Finn Gjerdrums påstand er at dagens filmstøttesystem fungerer aldeles godt med noe forbedringspotensiale, og mener EHT gjør den til verdens beste filmstøtteordning.

Bakgrunnen

Bakgrunnen for denne debatten er at NFI la frem forslag til endringer i tilskuddsordningene for bransjeorganisasjonene i juli. Forslagene NFI kommer med fokuserer ikke på EHT som ordning alene, men fremstår som en nødvendig og helhetlig overhaling av alle tilskuddsordninger. Viktig å merke seg er at de endringene som er foreslått kommer etter tydelige føringer fra KUD, og med planlagt implementering av nye forskrifter 1. januar 2021.

Denne viktige debatten kan fort ende med å handle om EHT alene, nettopp fordi denne ordningen tar så stor del av tildelings-kaka. Dog kan ikke debatten handle kun om småjusteringer som skal gjøre EHT bare enda bedre som automatisk ordning for selskaper som Paradox. Som vi leser av NFIs forslag er grunnene mange og sammensatte. Men det er rimelig å anta at koronasituasjonen har omsider avslørt hvor sårbart «verdens beste filmstøttesystem» er, og hvor lite bærekraftig filmbransjen har blitt i et globalt filmmarked.

Det er ingen grunn til å tro at en så homogen og sårbar filmbransje som vår kommer til å klare å møte de omstillingene vi står overfor uten målrettede incentiver og et tydelig lederskap fra NFI. For NFI har i flere år ventet passivt på at filmbransjen selv skulle komme hele filmmeldingen i møte hva angår sunn økonomi, representativt tilbud av høy kvalitet og solid publikumsoppslutning. Resultat er at andelen EHT har skutt i været og har holdt seg stabilt på rundt 60% av NFIs totale tildelinger uten at bransjen klarer å levere på de filmpolitiske målene.

Konserverende effekt

Denne automatiske ordningen har ikke bare hemmet bransjens evne til å tiltrekke seg enda mer privat kapital, den har også hatt en konserverende effekt på innholdet vi skaper og rekrutteringen til bransjen. Det måtte til en handlingsplan fra 2016 for å nå 50/50 kvinneandel i norsk film innen 2020, og nylig en handlingsplan fra 2019 for å stimulere bransjen til å prioritere minoriteter.

Virke Produsentforeningen har ellers sjeldent tatt til orde for bedre mangfold i norsk filmkultur, plattformnøytralitet eller en ambisiøs dramasatsning på bekostning av EHT. Hver gang EHT har blitt problematisert på grunn av sin uforutsigbarhet, kommer de samme produsentene raskt på banen med sin innøvde snakkepunkter om bransjedød og krisemaksimering. En titt i Virkes interne møteprotokoller viser nesten et religiøst fokus på strategier som skal fremmes overfor NFI og KUD for å gjøre de offentlige midlene enda mer automatiske og utelukkende rettet mot kino som utløsende kriterium.

Dette ensidige fokuset må betraktes som en grov forsømmelse når filmbransjen er helt avhengig av statens subsidier for i det hele tatt kalle seg en næring i dag. Vi må også begynne å se EHT i sammenheng med den massive konsolideringen av markedsmakt vi har vært vitne til i bransjen. SF og Nordisk – to utenlandske milliardkonsern, kinoeiere og distributører – har gjennom sine oppkjøp i norske produksjonsselskaper også vært med å sementere en produksjonsmodell som er rigget til for å utnytte verdens rauseste filmstøtteordning.

Konkurransevridende eierstrukturer

Jeg har allerede tatt debatten om de problematiske sidene ved ordningen EHT i et tidligere innlegg. Utfordringene med EHT ser vi aller tydeligst ved de tilfellene hvor filmer med store MG-avtaler har fått utbetalt hele EHT selv når filmen har floppet fullstendig på kino og internasjonalt. Over tid har flere titalls millioner kroner blitt utbetalt basert på feilslåtte estimater, og ikke reell publikumsoppslutning. Så løssluppen omgang med hva som er reelle salg og estimater må opphøre umiddelbart, da det undergraver tilliten til hele det offentlige støttesystemet og vurderingsevnen til viktige aktører i bransjen.

De totale tildelingene til NFI fra 2013 til 2019 var på 3.180 milliarder kroner. Tildelingene til spillefilmen var på 2.055 milliarder (dette omfatter utvikling, produksjon og lansering), og hele 1.177 miliarder gikk til den automatiske ordningen EHT. Med andre ord: Den automatiske ordningen står for 57,3% av tildelingene og er innrettet kun mot kino som et utløsende kriterium. 964 millioner av spillefilm-midlene gikk til selskaper som i dag er delvis eller heleid av distributørene SF og Nordisk. Disse begynner å representere en betydelig markedsmakt, og i en bransje som er tungt subsidiert av statlige midler kan vi ikke akseptere en utvikling som fremmer konkurransevridende eierstrukturer. NFI og KUD skal i alle fall ikke akseptere at norsk filmpolitikk og forskrifter blir utformet av en CEO i København eller Stockholm.

«Verdens beste filmer»?

Kritikken fra Kvae og Gjerdrum kan for noen nesten virke berettiget når man applauderer hvor mye norsk film har utviklet seg de siste 20 årene, og ikke minst hvordan filmnasjonen Norge nyter en helt annen anseelse i verden i dag enn tidligere. Mens andre vil si at det skulle egentlig bare mangle når Norge bruker mer på filmkultur per innbygger enn våre naboland.

Det er ikke alltid lett å bli klok på hvor Norge befinner seg som filmnasjon, men har «verdens beste filmstøttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Ta Sverige og Danmark som eksempel. To naboland som nyter en unik posisjon globalt med sine spillefilmer og som Norge ikke er i nærheten av å kopiere en gang. I tillegg har de som oss en varierende kinoandel av nasjonale spillefilmer på respektive 13% og 27%, mens Norge hadde en andel på 18% (tall fra 2019). På dramafronten har Danmark vært en pionér og banet vei for den ledende posisjonen Norge har inntatt de siste årene. Derimot er både Sverige og Denmark å se stadig i hovedkonkurransene på de viktigste filmfestivalene, og i løpet av de siste 20 årene har de vunnet flere gjeve priser som Gullpalme og Oscar.

Norge har til gode å komme seg ut av skyggen til svenskene og danskene på spillefilmfronten, og det hører til sjeldenhetene at vi har en film i hovedkonkurransen i Cannes eller er nominert til Oscar. Om vi skal være oppriktige med oss selv, så kan vi si at vi utkonkurrerer våre naboland stort sett på ett område: og det er størrelsen på tildelinger av offentlige midler. Noen vil påstå at en liten nasjon som Island nyter minst like stor anseelse internasjonalt som Norge. En ung nasjon som Bosnia-Hercegovina med sine skarve 7 millioner kroner i statlig budsjett (2019) har vunnet flere gjeve priser enn Norge i denne perioden.

Ikke sitt ansvar bevisst

Det bør ikke herske noe tvil om hvor Kvae og Gjerdrum står med hensyn til debatten om EHT. Denne automatiske ordningen har stått for hele 67% av deres spillefilmfinansiering fra 2013 til 2019 (tallene er per 18.03.2020). Paradox er sånn sett ikke bare best i klassen i denne ordningen, de får også godt gjennomslag i markeds- og konsulentordningen.

Kvaes og Gjerdrums kritikk vitner først og fremt om at etablerte produsenter er ikke sitt ansvar bevisst som mottakere av offentlige midler. For NFIs offentlige midler er ikke bare gjenstand for etterrettelig rapportering og krav om effektiv ressursbruk. Disse midlene skal i tillegg fremme et bredt mangfold av innhold til en demografi som var veldig annerledes allerede for 20 år siden.

I dag må filmbransjen vise en helt annen endringsvilje med hensyn til hvem publikum er og på hvilken plattform de befinner seg. I disse koronatider bør vi også være lydhøre overfor føringene fra NFI og KUD når spillefilmen og EHT tar en så stor del av den offentlige finansieringen sammenliknet med TV-drama som både kan ha et langt større publikumspotensiale og nyter allerede en helt annen anseelse globalt.

De innviede i filmbransjen er etterhvert blitt vant til at alle mulige grep blir brukt for å ryste NFI, KUD, regionene og bransjeorganisasjonene med konsekvensene av å tukle for mye med «verdens beste filmstøtteordning». De produsentene som har posisjonert seg for å utnytte denne automatiske ordningen kommer i velkjent stil til å varsle om kapitalflukt fra bransjen og enda dårligere kår for filmarbeidere, samt sidestille NFIs forslag med statelig tyranni over et medium som skal fremme ytringsfrihet, norsk språk og kultur. De samme stemmene kommer til å hoppe bukk over de udemokratiske tilstandene vi har i norsk film når kun et svært homogent utsnitt av demografien får alene eie, fortelle og formidle historiene om oss.

Vårt fokus nå må være å skape en reell og sunn konkurranse mellom fortellingene, prosjektene og talentene. Derfor må vi bidra med hver vår kompetanse for å spisse NFIs forslag enda mer mot fremtiden. Vi må ta vår del av det samfunnsansvaret vi har som ansvarlige bedriftsledere i en bransje som enn så lenge forblir tungt subsidiert med statlige midler.

Til slutt: noen forslag

NFI overrasker positivt med sine forslag når de tar helt nødvendige grep som allerede i januar 2021 kan gjøre det attraktivt og lønnsomt å satse på mangfold i alle tilskuddsordninger og på alle plattformer. Men vi er enda ikke helt i mål. Derfor oppfordrer jeg alle som er opptatt av at norsk filmkultur skal være relevant, variert og av høy kvalitet, til å delta i denne livsviktige debatten.

For mitt vedkommende er kjernen i reell representasjon av minoriteter i norsk filmkultur nettopp eierskapet til perspektiver, narrativet og ikke minst det fysiske eierskapet. I den sammenhengen er mine innspill særlig fokusert på hvordan vi kan komme oss fra 0% representasjon av minoriteter, slik situasjonen er i dag, til et nivå som gjenspeiler befolkningen:

Handlingsplanen for bedre representasjon fra 2019 mangler tydelige ambisjoner og tallfestede målsetninger slik det var med handlingsplanen fra 2016. NFI må komme med forslag til tydelige målsettinger slik man gjorde med handlingsplanen for 50/50 kvinneandel innen 2020. Jeg har tidligere tatt til orde for 30/70 representasjon av minoriteter innen 2023.

NFIs egenmelding om mangfoldskriterier til bransjen som skal bevisstgjøre både NFIs ansatte og produsenter om hvordan de jobber med diversitet på sine dramaproduksjoner, må inkludere og prioritere spørsmål om eierstrukturer, styresammensetning, og tidligere track record for å løfte frem filmtalenter med minoritetsbakgrunn.

Etterhåndstilskudd må innrettes slik at det utløser 2:1 utbetaling til dramaproduksjoner hvor to av tre nøkkelroller (manus, regi og produsent) har minoritetsbakgrunn. Dette vil være med og stimulere den etablerte bransjen til å prioritere annerledes.

Etterhåndstilskudd må innrettes slik at det utløser 2:1 utbetaling når produksjonsselskapet eies av personer med minoritetsbakgrunn (minst 51% aksjepost). Dette vil gi en etterlengtet incentiv for å utvikle nye produksjonsmiljøer hvor det fysiske eierskapet forblir hos minoriteter.

NFI må også evaluere konsulentordningen og utfordre konsulentens rolle ved produksjonssøknaden. For å oppnå større åpenhet om prosessen og utvikle enda flere visjonære prosjekter kan det være hensiktsmessig å la NFIs dramakonsulenter stå friere i prosjektutviklingen, mens selve produksjonssøknaden kan avgjøres av et representativt bransjeråd. Dette vil sikre et bredere kompetansegrunnlag rundt produksjonsbeslutning.

NFI må skille tydeligere mellom hva som er nasjonalt ansvar og hva som er regionalt ansvar, og være helt klare på at statlige midler til regionale tiltak gjelder alle regioner. Om det innføres en pott av etterhåndstilskudd til regionale fond må denne også være åpen for et kommende fond i Viken-regionen. En bredere og mer kraftfull satsing på mangfold kan NFI raskt oppnå ved å kanalisere større midler til Viken-regionen som har størst diversitet i befolkningen.

Av Khalid Maimouni, filmprodusent i The End

Har «verdens beste støttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Har «verdens beste støttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Etterhåndstilskuddet har skutt i været til rundt 60 prosent av NFIs totale tildelinger uten at bransjen klarer å levere på de filmpolitiske målene. Derfor bommer Kvae og Gjerdrum med sin kritikk, mener produsent Khalid Maimouni.

Norsk Filminstitutt (NFI) og Kulturdepartementet (KUD) møter i disse dager et formidabelt press fra deler av filmbransjen for å få NFI til å snu med hensyn til de nye forslagene til endringer av tilskuddsordningene – spesielt endringene som er foreslått til den automatiske ordningen etterhåndstilskudd (EHT).

Virke Produsentforeningen maner nå sine medlemmer til kamp for å videreføre EHT tilnærmet slik den er. Den etablerte bransjen, som er vant til å få det som den vil, opplever for første gang at det var få resultater av dialogen de har hatt med NFI om forslagene som skal fremmes overfor KUD. Virke har likevel klart å få utsatt NFIs innlevering av forslaget til KUD fra begynnelsen av august til slutten av måneden. Spørsmålet nå er om NFI denne gangen klarer å stå imot det overveldende presset som ventes fra Virke og de etablerte filmprodusentene.

Produsent-veteranene i Paradox er heller ikke sene med å kritisere NFIs nye forslag til endringer i tilskuddsordningene. Stein Kvae og Finn Gjerdrums påstand er at dagens filmstøttesystem fungerer aldeles godt med noe forbedringspotensiale, og mener EHT gjør den til verdens beste filmstøtteordning.

Bakgrunnen

Bakgrunnen for denne debatten er at NFI la frem forslag til endringer i tilskuddsordningene for bransjeorganisasjonene i juli. Forslagene NFI kommer med fokuserer ikke på EHT som ordning alene, men fremstår som en nødvendig og helhetlig overhaling av alle tilskuddsordninger. Viktig å merke seg er at de endringene som er foreslått kommer etter tydelige føringer fra KUD, og med planlagt implementering av nye forskrifter 1. januar 2021.

Denne viktige debatten kan fort ende med å handle om EHT alene, nettopp fordi denne ordningen tar så stor del av tildelings-kaka. Dog kan ikke debatten handle kun om småjusteringer som skal gjøre EHT bare enda bedre som automatisk ordning for selskaper som Paradox. Som vi leser av NFIs forslag er grunnene mange og sammensatte. Men det er rimelig å anta at koronasituasjonen har omsider avslørt hvor sårbart «verdens beste filmstøttesystem» er, og hvor lite bærekraftig filmbransjen har blitt i et globalt filmmarked.

Det er ingen grunn til å tro at en så homogen og sårbar filmbransje som vår kommer til å klare å møte de omstillingene vi står overfor uten målrettede incentiver og et tydelig lederskap fra NFI. For NFI har i flere år ventet passivt på at filmbransjen selv skulle komme hele filmmeldingen i møte hva angår sunn økonomi, representativt tilbud av høy kvalitet og solid publikumsoppslutning. Resultat er at andelen EHT har skutt i været og har holdt seg stabilt på rundt 60% av NFIs totale tildelinger uten at bransjen klarer å levere på de filmpolitiske målene.

Konserverende effekt

Denne automatiske ordningen har ikke bare hemmet bransjens evne til å tiltrekke seg enda mer privat kapital, den har også hatt en konserverende effekt på innholdet vi skaper og rekrutteringen til bransjen. Det måtte til en handlingsplan fra 2016 for å nå 50/50 kvinneandel i norsk film innen 2020, og nylig en handlingsplan fra 2019 for å stimulere bransjen til å prioritere minoriteter.

Virke Produsentforeningen har ellers sjeldent tatt til orde for bedre mangfold i norsk filmkultur, plattformnøytralitet eller en ambisiøs dramasatsning på bekostning av EHT. Hver gang EHT har blitt problematisert på grunn av sin uforutsigbarhet, kommer de samme produsentene raskt på banen med sin innøvde snakkepunkter om bransjedød og krisemaksimering. En titt i Virkes interne møteprotokoller viser nesten et religiøst fokus på strategier som skal fremmes overfor NFI og KUD for å gjøre de offentlige midlene enda mer automatiske og utelukkende rettet mot kino som utløsende kriterium.

Dette ensidige fokuset må betraktes som en grov forsømmelse når filmbransjen er helt avhengig av statens subsidier for i det hele tatt kalle seg en næring i dag. Vi må også begynne å se EHT i sammenheng med den massive konsolideringen av markedsmakt vi har vært vitne til i bransjen. SF og Nordisk – to utenlandske milliardkonsern, kinoeiere og distributører – har gjennom sine oppkjøp i norske produksjonsselskaper også vært med å sementere en produksjonsmodell som er rigget til for å utnytte verdens rauseste filmstøtteordning.

Konkurransevridende eierstrukturer

Jeg har allerede tatt debatten om de problematiske sidene ved ordningen EHT i et tidligere innlegg. Utfordringene med EHT ser vi aller tydeligst ved de tilfellene hvor filmer med store MG-avtaler har fått utbetalt hele EHT selv når filmen har floppet fullstendig på kino og internasjonalt. Over tid har flere titalls millioner kroner blitt utbetalt basert på feilslåtte estimater, og ikke reell publikumsoppslutning. Så løssluppen omgang med hva som er reelle salg og estimater må opphøre umiddelbart, da det undergraver tilliten til hele det offentlige støttesystemet og vurderingsevnen til viktige aktører i bransjen.

De totale tildelingene til NFI fra 2013 til 2019 var på 3.180 milliarder kroner. Tildelingene til spillefilmen var på 2.055 milliarder (dette omfatter utvikling, produksjon og lansering), og hele 1.177 miliarder gikk til den automatiske ordningen EHT. Med andre ord: Den automatiske ordningen står for 57,3% av tildelingene og er innrettet kun mot kino som et utløsende kriterium. 964 millioner av spillefilm-midlene gikk til selskaper som i dag er delvis eller heleid av distributørene SF og Nordisk. Disse begynner å representere en betydelig markedsmakt, og i en bransje som er tungt subsidiert av statlige midler kan vi ikke akseptere en utvikling som fremmer konkurransevridende eierstrukturer. NFI og KUD skal i alle fall ikke akseptere at norsk filmpolitikk og forskrifter blir utformet av en CEO i København eller Stockholm.

«Verdens beste filmer»?

Kritikken fra Kvae og Gjerdrum kan for noen nesten virke berettiget når man applauderer hvor mye norsk film har utviklet seg de siste 20 årene, og ikke minst hvordan filmnasjonen Norge nyter en helt annen anseelse i verden i dag enn tidligere. Mens andre vil si at det skulle egentlig bare mangle når Norge bruker mer på filmkultur per innbygger enn våre naboland.

Det er ikke alltid lett å bli klok på hvor Norge befinner seg som filmnasjon, men har «verdens beste filmstøttesystem» gitt oss «verdens beste filmer»?

Ta Sverige og Danmark som eksempel. To naboland som nyter en unik posisjon globalt med sine spillefilmer og som Norge ikke er i nærheten av å kopiere en gang. I tillegg har de som oss en varierende kinoandel av nasjonale spillefilmer på respektive 13% og 27%, mens Norge hadde en andel på 18% (tall fra 2019). På dramafronten har Danmark vært en pionér og banet vei for den ledende posisjonen Norge har inntatt de siste årene. Derimot er både Sverige og Denmark å se stadig i hovedkonkurransene på de viktigste filmfestivalene, og i løpet av de siste 20 årene har de vunnet flere gjeve priser som Gullpalme og Oscar.

Norge har til gode å komme seg ut av skyggen til svenskene og danskene på spillefilmfronten, og det hører til sjeldenhetene at vi har en film i hovedkonkurransen i Cannes eller er nominert til Oscar. Om vi skal være oppriktige med oss selv, så kan vi si at vi utkonkurrerer våre naboland stort sett på ett område: og det er størrelsen på tildelinger av offentlige midler. Noen vil påstå at en liten nasjon som Island nyter minst like stor anseelse internasjonalt som Norge. En ung nasjon som Bosnia-Hercegovina med sine skarve 7 millioner kroner i statlig budsjett (2019) har vunnet flere gjeve priser enn Norge i denne perioden.

Ikke sitt ansvar bevisst

Det bør ikke herske noe tvil om hvor Kvae og Gjerdrum står med hensyn til debatten om EHT. Denne automatiske ordningen har stått for hele 67% av deres spillefilmfinansiering fra 2013 til 2019 (tallene er per 18.03.2020). Paradox er sånn sett ikke bare best i klassen i denne ordningen, de får også godt gjennomslag i markeds- og konsulentordningen.

Kvaes og Gjerdrums kritikk vitner først og fremt om at etablerte produsenter er ikke sitt ansvar bevisst som mottakere av offentlige midler. For NFIs offentlige midler er ikke bare gjenstand for etterrettelig rapportering og krav om effektiv ressursbruk. Disse midlene skal i tillegg fremme et bredt mangfold av innhold til en demografi som var veldig annerledes allerede for 20 år siden.

I dag må filmbransjen vise en helt annen endringsvilje med hensyn til hvem publikum er og på hvilken plattform de befinner seg. I disse koronatider bør vi også være lydhøre overfor føringene fra NFI og KUD når spillefilmen og EHT tar en så stor del av den offentlige finansieringen sammenliknet med TV-drama som både kan ha et langt større publikumspotensiale og nyter allerede en helt annen anseelse globalt.

De innviede i filmbransjen er etterhvert blitt vant til at alle mulige grep blir brukt for å ryste NFI, KUD, regionene og bransjeorganisasjonene med konsekvensene av å tukle for mye med «verdens beste filmstøtteordning». De produsentene som har posisjonert seg for å utnytte denne automatiske ordningen kommer i velkjent stil til å varsle om kapitalflukt fra bransjen og enda dårligere kår for filmarbeidere, samt sidestille NFIs forslag med statelig tyranni over et medium som skal fremme ytringsfrihet, norsk språk og kultur. De samme stemmene kommer til å hoppe bukk over de udemokratiske tilstandene vi har i norsk film når kun et svært homogent utsnitt av demografien får alene eie, fortelle og formidle historiene om oss.

Vårt fokus nå må være å skape en reell og sunn konkurranse mellom fortellingene, prosjektene og talentene. Derfor må vi bidra med hver vår kompetanse for å spisse NFIs forslag enda mer mot fremtiden. Vi må ta vår del av det samfunnsansvaret vi har som ansvarlige bedriftsledere i en bransje som enn så lenge forblir tungt subsidiert med statlige midler.

Til slutt: noen forslag

NFI overrasker positivt med sine forslag når de tar helt nødvendige grep som allerede i januar 2021 kan gjøre det attraktivt og lønnsomt å satse på mangfold i alle tilskuddsordninger og på alle plattformer. Men vi er enda ikke helt i mål. Derfor oppfordrer jeg alle som er opptatt av at norsk filmkultur skal være relevant, variert og av høy kvalitet, til å delta i denne livsviktige debatten.

For mitt vedkommende er kjernen i reell representasjon av minoriteter i norsk filmkultur nettopp eierskapet til perspektiver, narrativet og ikke minst det fysiske eierskapet. I den sammenhengen er mine innspill særlig fokusert på hvordan vi kan komme oss fra 0% representasjon av minoriteter, slik situasjonen er i dag, til et nivå som gjenspeiler befolkningen:

Handlingsplanen for bedre representasjon fra 2019 mangler tydelige ambisjoner og tallfestede målsetninger slik det var med handlingsplanen fra 2016. NFI må komme med forslag til tydelige målsettinger slik man gjorde med handlingsplanen for 50/50 kvinneandel innen 2020. Jeg har tidligere tatt til orde for 30/70 representasjon av minoriteter innen 2023.

NFIs egenmelding om mangfoldskriterier til bransjen som skal bevisstgjøre både NFIs ansatte og produsenter om hvordan de jobber med diversitet på sine dramaproduksjoner, må inkludere og prioritere spørsmål om eierstrukturer, styresammensetning, og tidligere track record for å løfte frem filmtalenter med minoritetsbakgrunn.

Etterhåndstilskudd må innrettes slik at det utløser 2:1 utbetaling til dramaproduksjoner hvor to av tre nøkkelroller (manus, regi og produsent) har minoritetsbakgrunn. Dette vil være med og stimulere den etablerte bransjen til å prioritere annerledes.

Etterhåndstilskudd må innrettes slik at det utløser 2:1 utbetaling når produksjonsselskapet eies av personer med minoritetsbakgrunn (minst 51% aksjepost). Dette vil gi en etterlengtet incentiv for å utvikle nye produksjonsmiljøer hvor det fysiske eierskapet forblir hos minoriteter.

NFI må også evaluere konsulentordningen og utfordre konsulentens rolle ved produksjonssøknaden. For å oppnå større åpenhet om prosessen og utvikle enda flere visjonære prosjekter kan det være hensiktsmessig å la NFIs dramakonsulenter stå friere i prosjektutviklingen, mens selve produksjonssøknaden kan avgjøres av et representativt bransjeråd. Dette vil sikre et bredere kompetansegrunnlag rundt produksjonsbeslutning.

NFI må skille tydeligere mellom hva som er nasjonalt ansvar og hva som er regionalt ansvar, og være helt klare på at statlige midler til regionale tiltak gjelder alle regioner. Om det innføres en pott av etterhåndstilskudd til regionale fond må denne også være åpen for et kommende fond i Viken-regionen. En bredere og mer kraftfull satsing på mangfold kan NFI raskt oppnå ved å kanalisere større midler til Viken-regionen som har størst diversitet i befolkningen.

Av Khalid Maimouni, filmprodusent i The End

MENY