En ordning som hemmer mangfoldet

En ordning som hemmer mangfoldet

Ordningen for etterhåndstilskudd er som skapt for konsolidering av markedsmakt, mener produsent Khalid Maimouni. De kommersielle kravene fra NFI hemmer ikke bare de kunstnerisk ambisiøse filmene, men går spesielt utover prosjekter som kan fremme en bredere representasjon i norsk film.

I debatten om etterhåndsstilskudd er det godt å bli minnet på at denne ordningen ikke bare er unik i nordisk sammenheng, men i verden. Den er blitt så lukrativ at den alene legger beslag på den største delen av tildelingene til spillefilm. Slagsiden ved dette har ført til svært uheldige konsekvenser for forutsigbarheten til samtlige av Norsk filminstitutts (NFI) ordninger og for en stor del av bransjen. Ordningen er per i dag skjermet fullstendig mot tiltaksplaner hvor mangfold eller likestilling figurerer som et kriterium. Ordningen er automatisk og stiller ikke alltid krav til reell publikumsoppslutning.

Skaper fordelaktige eierstrukturer

Markedsfilmene er ofte basert på etablerte konsepter eller historiske begivenheter. Og de utvikles i et forrykende tempo. Dette har skapt en svært uheldig situasjon der en stadig større del av de offentlige midlene må låses til etterhåndsstilskudd fordi det virker som minimumsgarantiene (MG) nærmest blir kastet etter markedsfilmene. Samtidig har det blitt enda vanskeligere å få distributører og investorer med på mindre filmer – nettopp fordi etterhåndstilskudd er blitt strammet inn, og tilpasset markedsfilmen.

Påstander om at ordningen fungerer så å si feilfritt, eller at den bør forsterkes ytterligere, faller egentlig på sin egen urimelighet med tanke på at bevilgningene til NFI over statsbudsjettet bare har blitt mindre. De problematiske sidene ved denne ordningen er åpenbare og spesielt sett i lys av konsolideringen bransjen har vært gjennom.

Vi har i dag en helt ny sammensetning av bransjeaktører hvor distributører, produsenter og noen kinoeiere kan være i et og samme konsern, og som naturligvis ønsker en videreføring av automatisk tilgang på offentlige tilskuddsmidler. Dette senker deres risiko betraktelig og konsolideringen av markedsmakt er som skapt for å utnytte denne ordningen maksimalt.

Det er dette debatten bør handle om, ettersom denne konsolideringen i kombinasjon med etterhåndstilskudd har fått en direkte konkurranse-vridende effekt på andre produksjonsmiljøer. De kommersielle kravene fra NFI hemmer ikke bare de kunstnerisk ambisiøse filmene, men går spesielt utover prosjekter som kan fremme en etterlengtet representasjon i norsk film. Det er derfor på høy tid å revurdere formålet med denne ordningen og endre praksisen, for at distributører og investorer skal kunne prioritere et variert tilfang av filmer, med en bredde i hovedroller og perspektiver.

Skyver publikum foran seg

Det virker som produsent Frederick Howard vil skyve publikum foran seg når han i sitt siste innlegg sier at det største ideologiske valget står ved om det er statens rolle å være smaksdommer eller ei.

Dette er en type retorikk som fort tar fokuset bort fra hvor det ideologiske valget egentlig står. Skal norsk filmproduksjon, som baserer seg på offentlige tilskuddsmidler, rette seg kun etter markedskreftene, eller skal det ligge en filmpolitisk visjon bak alle produksjoner vi velger å prioritere med felleskapets midler? Sannsynligvis ligger svaret et sted mellom de to alternativene.

Hvordan ville norsk film sett ut i et tillitsbasert system med kun automatiske ordninger, tuftet på et enkelt og forutsigbart regelverk, blottet for all personlighet og politikk?

Da kunne vi like gjerne lagt ned alle regionale fond og filmsentre i samme slengen. Med færre byråkrater vil det også være enda mer midler tilgjengelig til produksjon for de som driver ansvarlig og forretningsmessig. Da vil vi mest sannsynlighet sitte igjen med en filmkultur som gjenspeiler hovedsakelig den homogene gruppen som styrer selskapene og har erklært seg selv som smaksdommere. En filmkultur som er blottet for et normkritisk perspektiv, reell representasjon eller regional forankring.

Det ideologiske valget sentrale aktører i bransjen har tatt hittil, på vegne av publikum, er først og fremst til inntekt for produsenten og distributøren. De søker seg til trygge og etablerte konsepter som har potensiale for storslåtte scener og høy underholdningsverdi. Kinosjefene, distributørene og produsentene har derfor slått seg til ro med at dette er hva publikum vil ha. Vi vil altså se færre historier som forteller noe om oss i dag; fordi publikum tilsynelatende ikke bryr seg. Samtidig fortsetter produsentene å ta ut rekordsummer fra etterhåndstilskuddsordningen for å finansiere sin egen smak. Var dette intensjonen med ordningen for etterhåndstilskudd?

Etterhåndstilskuddet i praksis

Ordningen med etterhåndstilskudd har dette formålet:

Etterhåndstilskudd skal stimulere til solid publikumsoppslutning, til utnyttelse av prosjektenes markedspotensial, til produksjon av barnefilm og til høy andel av privat kapital i norsk filmproduksjon.

NFI sier dette om sin praksis når de kommuniserer med bransjen:

Etterhåndstilskuddsordningen har som et av de viktigste formålene å redusere produsentens risiko. Dvs. etterhåndstilskudd er et virkemiddel for å få produsenten til å selge på forhånd til distributører og salgsagenter. Slike forhåndssalg refereres til som MG (Minimumsgaranti. Red.anm.) og utløser etterhåndstilskudd enten ved 35.000 eller 10.000 solgte kinobilletter i det norske markedet. En MG inkluderer ofte norsk kino, nordisk kino, TV i de samme territorier, VOD og annet digitalsalg i samme territorier og ofte også utenlandssalg. Det er med andre ord generelt ikke slik at etterhåndstilskudd blir regnet på bakgrunn av direkte billettsalg. Nå sitter produsenten med inntekten (og oppsiden) og distributøren med risikoen.

Basert på NFIs praksis virker det som produsenten er rimelig godt ivaretatt av ordningen i dag. Spesielt når denne ordningen kan kombineres med andre ordninger under forhåndstilskudd. MG kan i praksis romme alle slags estimater for samtlige visningsvinduer og plattformer, fra en og samme aktør i bransjen. Med dagens eierstrukturer virker det som produsenten og distributøren til og med kann dele inntekten (oppsiden) selv når publikumet velger å sitte hjemme. Denne praksisen gir prosjekter med MG et enormt fortrinn både i finansieringen, men også med hensyn til tilbakebetaling fordi etterhåndstilskudd blir ikke lenger avgjort på bakgrunn av reelle publikumstall.

Howard er heller ikke alene om å påpeke at etterhåndstillskudd som ordning er helt sentral for nivået på distributørens MG. Ja, etterhånds-tilskudd akkumuleres basert på størrelsen av MGen som er produsentens forhåndssalg. Men slik Howard legger det frem høres det ut som om MGene makses ut av distributøren for at produsenten skal ta mest mulig ut av en automatisk tilskuddsordning på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Denne påstanden er i seg selv svært problematisk fordi en MG skal som regel utarbeides på et faglig og realistisk anslag fra distributøren; basert kun på filmens reelle inntektspotensiale i et gitt marked. Dessuten kan det være at denne praksisen i altfor liten grad oppmuntrer produsenten til å øke besøkstallene på kino, utover det å nå grensen for etterhåndstilskuddet.

Offentlige tilskudd blir altså utbetalt til produsenten selv om filmen får et langt lavere tall på kino eller ikke når de estimatene som lå til grunn for forhåndstilskuddet eller forhåndssalget. Vi bør derfor stille spørsmålstegn ved om ordningens opprinnelige formål med hensyn til om solid publikumsoppslutning og til utnyttelse av prosjektenes markedspotensial blir oppfylt med dagen praksis og eierstrukturer.

NFI, som er satt til å forvalte offentlige midler, kan derfor ikke se gjennom fingrene med at bransjen kan spekulerere i nivået på MGene, ei heller fortsette å anvende de samme midlene til å belønne feilslåtte estimater.

Diskusjonen handler derfor ikke om smak, men om NFIs evne til å lede og stimulere bransjen til å prioritere annerledes på bakgrunn av en villet politikk, og ikke omvendt. Debatten er heller ikke et angrep på markedskreftene, men en ansvarliggjøring av de samme aktørene som kanskje har blitt for trygghetssøkende.

I denne omstillingsprosessen er det derfor betimelig å spørre om NFIs ønske om vertikal integrering (som trolig lå bak innføringen av etterhåndstilskudd istedenfor direkte billettstøtte) er hva norsk filmkultur og kinopublikumet virkelig trenger; med forutsigbarhet kun for integrerte media-mastodonter?

Veien videre

NFI har fått en ny direktør i Kjersti Mo og signalene fra henne så langt er at publikum må alltid være i fokus. Hun tar over et NFI som er midt oppe i en prosess som enten kan videreføre gamle vaner ved å skyve publikum foran seg, eller virkelig ta publikum på alvor.

For vi er alle skjønt enige om at alt vi skaper skal også finne sitt publikum. NFI må derfor sikre at innholdet vi skaper i utgangspunktet har en dybde og en bredde i perspektiver slik at den verdien som forløses i møtet med publikum har en nytte langt utover underholdningsverdien. Det handler ikke bare om representasjon foran og bak kamera, men like mye om at publikum får møte et kinotilbud som speiler en norsk virkelighet anno 2019.

Hvis Kjersti Mo genuint ønsker å ta publikum på alvor, må hun i kraft av sin nye posisjon sørge for at publikum får valuta for pengene de allerede har betalt over skatteseddelen. For et spleiselag med nordmenn fra alle samfunnslag, med ulik bakgrunn og tilhørighet, og som bor spredt over hele landet kan ikke reduseres til en ensartet og konstant kundemasse.

Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS som blant annet har produsert Fluefangeren.


Innlegg i debatten:

Vi har verdens beste tilskuddsordning

Hele filmstøtten må kontinuerlig debatteres

Vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt

Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

En ordning som hemmer mangfoldet

En ordning som hemmer mangfoldet

Ordningen for etterhåndstilskudd er som skapt for konsolidering av markedsmakt, mener produsent Khalid Maimouni. De kommersielle kravene fra NFI hemmer ikke bare de kunstnerisk ambisiøse filmene, men går spesielt utover prosjekter som kan fremme en bredere representasjon i norsk film.

I debatten om etterhåndsstilskudd er det godt å bli minnet på at denne ordningen ikke bare er unik i nordisk sammenheng, men i verden. Den er blitt så lukrativ at den alene legger beslag på den største delen av tildelingene til spillefilm. Slagsiden ved dette har ført til svært uheldige konsekvenser for forutsigbarheten til samtlige av Norsk filminstitutts (NFI) ordninger og for en stor del av bransjen. Ordningen er per i dag skjermet fullstendig mot tiltaksplaner hvor mangfold eller likestilling figurerer som et kriterium. Ordningen er automatisk og stiller ikke alltid krav til reell publikumsoppslutning.

Skaper fordelaktige eierstrukturer

Markedsfilmene er ofte basert på etablerte konsepter eller historiske begivenheter. Og de utvikles i et forrykende tempo. Dette har skapt en svært uheldig situasjon der en stadig større del av de offentlige midlene må låses til etterhåndsstilskudd fordi det virker som minimumsgarantiene (MG) nærmest blir kastet etter markedsfilmene. Samtidig har det blitt enda vanskeligere å få distributører og investorer med på mindre filmer – nettopp fordi etterhåndstilskudd er blitt strammet inn, og tilpasset markedsfilmen.

Påstander om at ordningen fungerer så å si feilfritt, eller at den bør forsterkes ytterligere, faller egentlig på sin egen urimelighet med tanke på at bevilgningene til NFI over statsbudsjettet bare har blitt mindre. De problematiske sidene ved denne ordningen er åpenbare og spesielt sett i lys av konsolideringen bransjen har vært gjennom.

Vi har i dag en helt ny sammensetning av bransjeaktører hvor distributører, produsenter og noen kinoeiere kan være i et og samme konsern, og som naturligvis ønsker en videreføring av automatisk tilgang på offentlige tilskuddsmidler. Dette senker deres risiko betraktelig og konsolideringen av markedsmakt er som skapt for å utnytte denne ordningen maksimalt.

Det er dette debatten bør handle om, ettersom denne konsolideringen i kombinasjon med etterhåndstilskudd har fått en direkte konkurranse-vridende effekt på andre produksjonsmiljøer. De kommersielle kravene fra NFI hemmer ikke bare de kunstnerisk ambisiøse filmene, men går spesielt utover prosjekter som kan fremme en etterlengtet representasjon i norsk film. Det er derfor på høy tid å revurdere formålet med denne ordningen og endre praksisen, for at distributører og investorer skal kunne prioritere et variert tilfang av filmer, med en bredde i hovedroller og perspektiver.

Skyver publikum foran seg

Det virker som produsent Frederick Howard vil skyve publikum foran seg når han i sitt siste innlegg sier at det største ideologiske valget står ved om det er statens rolle å være smaksdommer eller ei.

Dette er en type retorikk som fort tar fokuset bort fra hvor det ideologiske valget egentlig står. Skal norsk filmproduksjon, som baserer seg på offentlige tilskuddsmidler, rette seg kun etter markedskreftene, eller skal det ligge en filmpolitisk visjon bak alle produksjoner vi velger å prioritere med felleskapets midler? Sannsynligvis ligger svaret et sted mellom de to alternativene.

Hvordan ville norsk film sett ut i et tillitsbasert system med kun automatiske ordninger, tuftet på et enkelt og forutsigbart regelverk, blottet for all personlighet og politikk?

Da kunne vi like gjerne lagt ned alle regionale fond og filmsentre i samme slengen. Med færre byråkrater vil det også være enda mer midler tilgjengelig til produksjon for de som driver ansvarlig og forretningsmessig. Da vil vi mest sannsynlighet sitte igjen med en filmkultur som gjenspeiler hovedsakelig den homogene gruppen som styrer selskapene og har erklært seg selv som smaksdommere. En filmkultur som er blottet for et normkritisk perspektiv, reell representasjon eller regional forankring.

Det ideologiske valget sentrale aktører i bransjen har tatt hittil, på vegne av publikum, er først og fremst til inntekt for produsenten og distributøren. De søker seg til trygge og etablerte konsepter som har potensiale for storslåtte scener og høy underholdningsverdi. Kinosjefene, distributørene og produsentene har derfor slått seg til ro med at dette er hva publikum vil ha. Vi vil altså se færre historier som forteller noe om oss i dag; fordi publikum tilsynelatende ikke bryr seg. Samtidig fortsetter produsentene å ta ut rekordsummer fra etterhåndstilskuddsordningen for å finansiere sin egen smak. Var dette intensjonen med ordningen for etterhåndstilskudd?

Etterhåndstilskuddet i praksis

Ordningen med etterhåndstilskudd har dette formålet:

Etterhåndstilskudd skal stimulere til solid publikumsoppslutning, til utnyttelse av prosjektenes markedspotensial, til produksjon av barnefilm og til høy andel av privat kapital i norsk filmproduksjon.

NFI sier dette om sin praksis når de kommuniserer med bransjen:

Etterhåndstilskuddsordningen har som et av de viktigste formålene å redusere produsentens risiko. Dvs. etterhåndstilskudd er et virkemiddel for å få produsenten til å selge på forhånd til distributører og salgsagenter. Slike forhåndssalg refereres til som MG (Minimumsgaranti. Red.anm.) og utløser etterhåndstilskudd enten ved 35.000 eller 10.000 solgte kinobilletter i det norske markedet. En MG inkluderer ofte norsk kino, nordisk kino, TV i de samme territorier, VOD og annet digitalsalg i samme territorier og ofte også utenlandssalg. Det er med andre ord generelt ikke slik at etterhåndstilskudd blir regnet på bakgrunn av direkte billettsalg. Nå sitter produsenten med inntekten (og oppsiden) og distributøren med risikoen.

Basert på NFIs praksis virker det som produsenten er rimelig godt ivaretatt av ordningen i dag. Spesielt når denne ordningen kan kombineres med andre ordninger under forhåndstilskudd. MG kan i praksis romme alle slags estimater for samtlige visningsvinduer og plattformer, fra en og samme aktør i bransjen. Med dagens eierstrukturer virker det som produsenten og distributøren til og med kann dele inntekten (oppsiden) selv når publikumet velger å sitte hjemme. Denne praksisen gir prosjekter med MG et enormt fortrinn både i finansieringen, men også med hensyn til tilbakebetaling fordi etterhåndstilskudd blir ikke lenger avgjort på bakgrunn av reelle publikumstall.

Howard er heller ikke alene om å påpeke at etterhåndstillskudd som ordning er helt sentral for nivået på distributørens MG. Ja, etterhånds-tilskudd akkumuleres basert på størrelsen av MGen som er produsentens forhåndssalg. Men slik Howard legger det frem høres det ut som om MGene makses ut av distributøren for at produsenten skal ta mest mulig ut av en automatisk tilskuddsordning på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Denne påstanden er i seg selv svært problematisk fordi en MG skal som regel utarbeides på et faglig og realistisk anslag fra distributøren; basert kun på filmens reelle inntektspotensiale i et gitt marked. Dessuten kan det være at denne praksisen i altfor liten grad oppmuntrer produsenten til å øke besøkstallene på kino, utover det å nå grensen for etterhåndstilskuddet.

Offentlige tilskudd blir altså utbetalt til produsenten selv om filmen får et langt lavere tall på kino eller ikke når de estimatene som lå til grunn for forhåndstilskuddet eller forhåndssalget. Vi bør derfor stille spørsmålstegn ved om ordningens opprinnelige formål med hensyn til om solid publikumsoppslutning og til utnyttelse av prosjektenes markedspotensial blir oppfylt med dagen praksis og eierstrukturer.

NFI, som er satt til å forvalte offentlige midler, kan derfor ikke se gjennom fingrene med at bransjen kan spekulerere i nivået på MGene, ei heller fortsette å anvende de samme midlene til å belønne feilslåtte estimater.

Diskusjonen handler derfor ikke om smak, men om NFIs evne til å lede og stimulere bransjen til å prioritere annerledes på bakgrunn av en villet politikk, og ikke omvendt. Debatten er heller ikke et angrep på markedskreftene, men en ansvarliggjøring av de samme aktørene som kanskje har blitt for trygghetssøkende.

I denne omstillingsprosessen er det derfor betimelig å spørre om NFIs ønske om vertikal integrering (som trolig lå bak innføringen av etterhåndstilskudd istedenfor direkte billettstøtte) er hva norsk filmkultur og kinopublikumet virkelig trenger; med forutsigbarhet kun for integrerte media-mastodonter?

Veien videre

NFI har fått en ny direktør i Kjersti Mo og signalene fra henne så langt er at publikum må alltid være i fokus. Hun tar over et NFI som er midt oppe i en prosess som enten kan videreføre gamle vaner ved å skyve publikum foran seg, eller virkelig ta publikum på alvor.

For vi er alle skjønt enige om at alt vi skaper skal også finne sitt publikum. NFI må derfor sikre at innholdet vi skaper i utgangspunktet har en dybde og en bredde i perspektiver slik at den verdien som forløses i møtet med publikum har en nytte langt utover underholdningsverdien. Det handler ikke bare om representasjon foran og bak kamera, men like mye om at publikum får møte et kinotilbud som speiler en norsk virkelighet anno 2019.

Hvis Kjersti Mo genuint ønsker å ta publikum på alvor, må hun i kraft av sin nye posisjon sørge for at publikum får valuta for pengene de allerede har betalt over skatteseddelen. For et spleiselag med nordmenn fra alle samfunnslag, med ulik bakgrunn og tilhørighet, og som bor spredt over hele landet kan ikke reduseres til en ensartet og konstant kundemasse.

Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS som blant annet har produsert Fluefangeren.


Innlegg i debatten:

Vi har verdens beste tilskuddsordning

Hele filmstøtten må kontinuerlig debatteres

Vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt

Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

MENY