Ja, vi må våge å ta debatten om tilskuddsordningene, skriver Frederick Howard i sitt svar til Norske filmregissører. Men signalene fra Norsk filminstitutt om at etterhåndsstøtten er blitt et problem, mener jeg er direkte feil.
Hele filmstøtten må kontinuerlig debatteres!
Foto: Noen av filmene som har gått på kino i 2019
Styret i Norske filmregissører (som nylig publiserte sitt innlegg her på Rushprint) og produsentene har samme målet: Vi ønsker et mangfoldig filmreportoar for et norsk og forhåpentlig internasjonalt publikum. For å oppnå det må vi skape produksjonsmiljøer – les: selskaper som kan drive forretningsmessig og sikre stabilitet og gode arbeidsmuligheter for blant annet regissørene. Vi vil at disse miljøene skal ha rom for å lage både de store og de smalere filmene. Og vi skal ha rom for å utvikle talent og gode samarbeid over tid. Men mens filmstøtten faktisk sakte men sikkert er redusert fra 2013 frem til i dag, har lønninger og priser gått opp. Resultatet er at vi trenger mer privat kapital i filmproduksjon enn noensinne. De pengene kommer ikke av seg selv, og de trenger et incentiv.
La meg presisere at etterhåndsstøtten ikke er en nettoinntekt produsentene kan reinvestere i nye filmer, men en markedskompenserende ordning som skal sørge for at den private kapitalen i prosjektene blir tilbakebetalt. Den er helt sentral for nivået på distributørens minimumsgaranti (MG).
Blir etterhåndsstøtten borte eller redusert, vil vi se en umiddelbar effekt i nivået på MG fra distributør. I et tiltagende vanskelig marked er dette en «dealbreaker». Sammenligner vi nivået på private investeringer i norske spillefilmer i dag og for 10 år siden – for ikke å snakke om 20 år siden – så har de private investeringene økt dramatisk, mens de statlige bevilgningene faktisk er redusert. Etterhåndsstøtten er den eneste ordningen som stimulerer til private investeringer og den er risikodempende. Kun i et fåtall av tilfellene, når man lykkes enormt godt, vil den generere reelle overskudd i produksjonsselskapene. Normalavkastningen i norsk film er faktisk under null. Altså tapes det mer penger enn det tjenes, om vi skal tro Ryssevik-rapporten.
Min forsvarstale for etterhåndsstøtten sier mye om de positive sidene ved ordningen, og at den ikke bør svekkes. Jeg forsøker å kommunisere at etterhåndsstøtten bør styrkes og brukes aktivt som virkemiddel fordi den er den best fungerende ordningen vi har per i dag. Fordi den er ubyråkratisk, regelstyrt og dermed stabil. Fordi den styrker oss enormt i vårt internasjonale finansieringsarbeid. Når det er sagt: innretningen på støtteordningene våre skal selvsagt alltid være oppe til debatt. Derfor tok jeg også til orde for en endret etterhåndsstøtte i en tidligere kronikk. Da gikk jeg ut i anledning kvinnedagen og ba om sterkere lut på kvoteringen. Jeg mener vi skal og bør bruke etterhåndsstøtten til å gjennomføre den til enhver tid gjeldende filmpolitikk.
Når vi nå blir bedt om å evaluere støttesystemet som vi bare har hatt i to år, er det er viktig at vi stiller store og prinsipielle spørsmål. Hvilke verktøy bruker vi for å få mest og best mulig film med de få kronene vi er tilgodesett?
Det største ideologiske valget kan stå ved om det er statens rolle å være smaksdommer eller ei. Man kan si at valget er om vi bør gi den til enhver tid sittende konsulent hele fondet og stole på dennes dømmekraft, eller om vi skal putte alle pengene i automatiske ordninger styrt av forskrifter blottet for personlighet. Dette er et stort og vanskelig spørsmål, og jeg kan ikke si at jeg vet svaret. Men jeg registrerer at regelstyrte ordninger gir oss som bransje en sårt tiltrengt stabilitet i en hverdag der vi er avhengig av offentlig ansattes smak for å få utføre vårt virke.
Og jeg ser at det går med mye penger på å lønne stadig flere både regionale og nasjonale byråkrater som styrer stadig flere særordninger og fond som skal besvare enkeltutfordringer i bransjen. Dette utarmer en allerede presset filmstøtte, og vi ender opp med å binde opp superflinke folk som egentlig kanskje kunne frigjøres og være aktive kunstnere selv. Nå bruker disse tiden sin på å vurdere våre verk og velge hvilke som skal produseres og hvordan de skal lages, for siden å si hvordan filmene skal distribueres. Er det den beste bruken av både menneskelige ressurser og skattekroner?
Til sist: Det er nettopp for å skape en debatt at jeg velger å skrive kronikker her på Rushprint.no. Vi må debattere. I bransjemagasinet, i korridorene på jobben, i foreningene våre og tidvis over en øl med gode kollegaer fra ulike fagmiljøer.
Frederick P. N. Howard er daglig leder i Storm Films og doktogradsstipendiat ved Den norske filmskolen.
Tidligere innlegg i debatten:
Vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt
Hele filmstøtten må kontinuerlig debatteres!
Ja, vi må våge å ta debatten om tilskuddsordningene, skriver Frederick Howard i sitt svar til Norske filmregissører. Men signalene fra Norsk filminstitutt om at etterhåndsstøtten er blitt et problem, mener jeg er direkte feil.
Foto: Noen av filmene som har gått på kino i 2019
Styret i Norske filmregissører (som nylig publiserte sitt innlegg her på Rushprint) og produsentene har samme målet: Vi ønsker et mangfoldig filmreportoar for et norsk og forhåpentlig internasjonalt publikum. For å oppnå det må vi skape produksjonsmiljøer – les: selskaper som kan drive forretningsmessig og sikre stabilitet og gode arbeidsmuligheter for blant annet regissørene. Vi vil at disse miljøene skal ha rom for å lage både de store og de smalere filmene. Og vi skal ha rom for å utvikle talent og gode samarbeid over tid. Men mens filmstøtten faktisk sakte men sikkert er redusert fra 2013 frem til i dag, har lønninger og priser gått opp. Resultatet er at vi trenger mer privat kapital i filmproduksjon enn noensinne. De pengene kommer ikke av seg selv, og de trenger et incentiv.
La meg presisere at etterhåndsstøtten ikke er en nettoinntekt produsentene kan reinvestere i nye filmer, men en markedskompenserende ordning som skal sørge for at den private kapitalen i prosjektene blir tilbakebetalt. Den er helt sentral for nivået på distributørens minimumsgaranti (MG).
Blir etterhåndsstøtten borte eller redusert, vil vi se en umiddelbar effekt i nivået på MG fra distributør. I et tiltagende vanskelig marked er dette en «dealbreaker». Sammenligner vi nivået på private investeringer i norske spillefilmer i dag og for 10 år siden – for ikke å snakke om 20 år siden – så har de private investeringene økt dramatisk, mens de statlige bevilgningene faktisk er redusert. Etterhåndsstøtten er den eneste ordningen som stimulerer til private investeringer og den er risikodempende. Kun i et fåtall av tilfellene, når man lykkes enormt godt, vil den generere reelle overskudd i produksjonsselskapene. Normalavkastningen i norsk film er faktisk under null. Altså tapes det mer penger enn det tjenes, om vi skal tro Ryssevik-rapporten.
Min forsvarstale for etterhåndsstøtten sier mye om de positive sidene ved ordningen, og at den ikke bør svekkes. Jeg forsøker å kommunisere at etterhåndsstøtten bør styrkes og brukes aktivt som virkemiddel fordi den er den best fungerende ordningen vi har per i dag. Fordi den er ubyråkratisk, regelstyrt og dermed stabil. Fordi den styrker oss enormt i vårt internasjonale finansieringsarbeid. Når det er sagt: innretningen på støtteordningene våre skal selvsagt alltid være oppe til debatt. Derfor tok jeg også til orde for en endret etterhåndsstøtte i en tidligere kronikk. Da gikk jeg ut i anledning kvinnedagen og ba om sterkere lut på kvoteringen. Jeg mener vi skal og bør bruke etterhåndsstøtten til å gjennomføre den til enhver tid gjeldende filmpolitikk.
Når vi nå blir bedt om å evaluere støttesystemet som vi bare har hatt i to år, er det er viktig at vi stiller store og prinsipielle spørsmål. Hvilke verktøy bruker vi for å få mest og best mulig film med de få kronene vi er tilgodesett?
Det største ideologiske valget kan stå ved om det er statens rolle å være smaksdommer eller ei. Man kan si at valget er om vi bør gi den til enhver tid sittende konsulent hele fondet og stole på dennes dømmekraft, eller om vi skal putte alle pengene i automatiske ordninger styrt av forskrifter blottet for personlighet. Dette er et stort og vanskelig spørsmål, og jeg kan ikke si at jeg vet svaret. Men jeg registrerer at regelstyrte ordninger gir oss som bransje en sårt tiltrengt stabilitet i en hverdag der vi er avhengig av offentlig ansattes smak for å få utføre vårt virke.
Og jeg ser at det går med mye penger på å lønne stadig flere både regionale og nasjonale byråkrater som styrer stadig flere særordninger og fond som skal besvare enkeltutfordringer i bransjen. Dette utarmer en allerede presset filmstøtte, og vi ender opp med å binde opp superflinke folk som egentlig kanskje kunne frigjøres og være aktive kunstnere selv. Nå bruker disse tiden sin på å vurdere våre verk og velge hvilke som skal produseres og hvordan de skal lages, for siden å si hvordan filmene skal distribueres. Er det den beste bruken av både menneskelige ressurser og skattekroner?
Til sist: Det er nettopp for å skape en debatt at jeg velger å skrive kronikker her på Rushprint.no. Vi må debattere. I bransjemagasinet, i korridorene på jobben, i foreningene våre og tidvis over en øl med gode kollegaer fra ulike fagmiljøer.
Frederick P. N. Howard er daglig leder i Storm Films og doktogradsstipendiat ved Den norske filmskolen.
Tidligere innlegg i debatten:
Vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt
Les også
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
- Makta komponistlag nominert til Harpa Awards.