– Her må det sterkere lut til!

– Her må det sterkere lut til!

På selveste kvinnedagen kommer produsent Frederick P N Howard med et radikalt forslag for å løfte kvinnenes representasjon til 50 prosent i norsk film: Myk kvotering og noen VIP-stipender har ikke endret stort. Gi heller produsentene økonomiske insentiver til å utvikle prosjekter med kvinner i ledende posisjoner.

45% av hovedrollene i norske barnefilmer er jenter. La oss ta de samme grepene for voksenfilmen, oppfordrer Howard (foto: Operasjon Arktis).

Året er 2016. Halve befolkningen vår er underrepresentert både foran og bak kamera. Norske kvinner mangler fortellinger og hovedroller å identifisere seg med. Verken det norske folk eller vårt fagmiljø tjener på at denne tendensen fortsetter. Dersom bransjen mener dette er et problem, må vi gjøre noe med det. Da må vi handle fremfor å prate. Historien har vist oss et verktøy som er egnet til å oppnå endringer i produksjonsselskapenes portefølje. Alle forskriftene er nå ute til høring og det er nå vi kan gjøre noe. De trer i kraft 1. januar 2017. Men denne dialogen må baseres på fakta og norske forhold.

I flere tiår har vi snakket om og klaget over manglende kjønnsbalanse i filmbransjen, som i kulturen forøvrig. Det er gjort moderate forsøk på å bedre situasjonen, og det har fungert i et svært så rolig tempo. Tiden er moden for å velge om vi skal la diskusjonen ligge for godt og la markedet regulere seg selv eller om vi skal handle og endre skjevheten en gang for alle. Jeg tror på det siste. Fordi likestillingen er et dyptgripende samfunnsanliggende og kulturen er en viktig premissleverandør for at vi oppnår et likestilt samfunn.

Allerede i barnefilmen møter vi på disse utfordringene. Men når pressen skriver om brutal skjevfordeling her, er tallene misvisende og tatt ut av sammenheng. De blander norsk og internasjonalt innhold og velger fra topplister og ikke hele produksjonen. Vi skal snakke om det norske. Om filmene staten støtter. Det er her vi har en jobb å gjøre. Disney får styre seg selv.

En gjennomgang av de siste årenes norske familiefilmer viser at omlag 45% av hovedrollene er jenter. Dette er innenfor hva vi må kunne kalle likestilt.

Men i filmen for voksne er vi fortsatt langt unna etter hva jeg kan se. Når det gjelder tall basert på prosjekter har vi god innsikt fra Instituttet. NFI sine tall viser at det er 31% av søkermassen som er fra kvinner. 37% av tildelingene går til kvinner. Altså må vi være forsiktig med å rope ulv. Den myke kvoteringen har hatt en effekt og vi er på rett vei. Vi er tett på de 40% Stortinget har satt som mål.

Men la oss si nok er nok og gjøre noe med det. La oss være konstruktive og diskutere hvordan vi kan nå målet som er like foran oss, fremfor å skape inntrykk av at vi er milevis unna og at utviklingen går feil vei.

Vi har lang tradisjon på og stor kunnskap om hvordan offentlige forskrifter endrer det norske samfunn. Filmen er intet unntak. Går vi tilbake i tid vil vi se at barnefilmen var å regne som en laverestående genre. Barn var en målgruppe som verken ga kredd eller særlig gode inntekter. Så fort NFI sikret at det ble økonomisk belønnet å lage disse filmene steg produksjonen drastisk. Kvaliteten og mangfoldet fulgte med i et forrykende tempo.

Grepet var enkelt: Først ved å styrke utbetalingene prosentuelt i den gamle billettstøtten (fra 55% til 100%), og ved overgangen til etterhåndsstøtte, økte man taket med 2 millioner (og ga 200% oppnåelse). Kostnaden for staten har vært omlag 8-10 millioner i året etter dagens forskrifter. Dette må anses som en liten pris for å endre selskapenes portefølje i ønsket retning og gi familiefilmen et kjempeoppsving. En heldig bonus har vist seg å være at bransjen i dag når målene om antall solgte kinobilletter. Så vellykket har dette vært at da NFI jobbet med nye forskrifter vurderte de å redusere favoriseringen av barnefilm.

Slik jeg leser det er kjernen i diskusjonen at det mangler søknader med kvinner i tet foran og bak kamera. Myk kvotering og noen VIP-stipender har ikke endret stort og det er fortsatt ikke 50% av søknadene som leveres inn av kvinner. Her må det sterkere lut til! Løsningen er etter mitt syn å gi selskapene et økonomisk insentiv til å utvikle prosjekter med kvinner i ledende roller. Dersom vi sørger for at det er økonomisk fordelaktig å lykkes med kvinnelige filmskapere og hovedrolleinnhavere, vil produksjonsenhetene prioritere disse prosjektene.

I filmdrama er det to primære krefter som påvirker publikum: Fortelleren, i form av manusforfatteren og regissøren, er kraften bak kamera som leder publikum gjennom historien – men enda viktigere for publikums opplevelse er hovedrollen, det mennesket historien fortelles gjennom. Det er derfor i disse to posisjonene vi bør sikre kjønnsbalanse i første rekke.

Mitt forslag er derfor å øke etterhåndsstøtteprosenten for filmer med kvinnelig hovedrolle i de nye forskriftene fra 100 til 110%, legge på 10% for filmer med kvinnelig regissør og ytterligere 10% for filmer med kvinnelig forfatter.

Samlet sett vil dette gjøre det økonomisk mer lønnsomt og mindre risikabelt for bransjen å satse på kvinner foran og bak kamera. Dette vil igjen bidra til å endre prosjektutvelgelsen og styrke den kvinnelige søkerandelen.

Og hvem vet – kanskje kan vi om få år smile og si at det er på tide å avvikle denne ordningen fordi det lages for mye film av, for og med kvinner? Er vi riktig heldige får det positive resultater også på billettsalget. Det har skjedd før – og det kan skje igjen.

God 8. mars til alle norske kvinner, og i sær til mine herlige kollegaer i den norske filmbransjen!

Beste

Frederick P N Howard, produsent i Storm Films AS

(Dette er ikke skrevet i kraft av noen verv i noen organisasjoner jeg er tilknyttet eller taler for)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Her må det sterkere lut til!

– Her må det sterkere lut til!

På selveste kvinnedagen kommer produsent Frederick P N Howard med et radikalt forslag for å løfte kvinnenes representasjon til 50 prosent i norsk film: Myk kvotering og noen VIP-stipender har ikke endret stort. Gi heller produsentene økonomiske insentiver til å utvikle prosjekter med kvinner i ledende posisjoner.

45% av hovedrollene i norske barnefilmer er jenter. La oss ta de samme grepene for voksenfilmen, oppfordrer Howard (foto: Operasjon Arktis).

Året er 2016. Halve befolkningen vår er underrepresentert både foran og bak kamera. Norske kvinner mangler fortellinger og hovedroller å identifisere seg med. Verken det norske folk eller vårt fagmiljø tjener på at denne tendensen fortsetter. Dersom bransjen mener dette er et problem, må vi gjøre noe med det. Da må vi handle fremfor å prate. Historien har vist oss et verktøy som er egnet til å oppnå endringer i produksjonsselskapenes portefølje. Alle forskriftene er nå ute til høring og det er nå vi kan gjøre noe. De trer i kraft 1. januar 2017. Men denne dialogen må baseres på fakta og norske forhold.

I flere tiår har vi snakket om og klaget over manglende kjønnsbalanse i filmbransjen, som i kulturen forøvrig. Det er gjort moderate forsøk på å bedre situasjonen, og det har fungert i et svært så rolig tempo. Tiden er moden for å velge om vi skal la diskusjonen ligge for godt og la markedet regulere seg selv eller om vi skal handle og endre skjevheten en gang for alle. Jeg tror på det siste. Fordi likestillingen er et dyptgripende samfunnsanliggende og kulturen er en viktig premissleverandør for at vi oppnår et likestilt samfunn.

Allerede i barnefilmen møter vi på disse utfordringene. Men når pressen skriver om brutal skjevfordeling her, er tallene misvisende og tatt ut av sammenheng. De blander norsk og internasjonalt innhold og velger fra topplister og ikke hele produksjonen. Vi skal snakke om det norske. Om filmene staten støtter. Det er her vi har en jobb å gjøre. Disney får styre seg selv.

En gjennomgang av de siste årenes norske familiefilmer viser at omlag 45% av hovedrollene er jenter. Dette er innenfor hva vi må kunne kalle likestilt.

Men i filmen for voksne er vi fortsatt langt unna etter hva jeg kan se. Når det gjelder tall basert på prosjekter har vi god innsikt fra Instituttet. NFI sine tall viser at det er 31% av søkermassen som er fra kvinner. 37% av tildelingene går til kvinner. Altså må vi være forsiktig med å rope ulv. Den myke kvoteringen har hatt en effekt og vi er på rett vei. Vi er tett på de 40% Stortinget har satt som mål.

Men la oss si nok er nok og gjøre noe med det. La oss være konstruktive og diskutere hvordan vi kan nå målet som er like foran oss, fremfor å skape inntrykk av at vi er milevis unna og at utviklingen går feil vei.

Vi har lang tradisjon på og stor kunnskap om hvordan offentlige forskrifter endrer det norske samfunn. Filmen er intet unntak. Går vi tilbake i tid vil vi se at barnefilmen var å regne som en laverestående genre. Barn var en målgruppe som verken ga kredd eller særlig gode inntekter. Så fort NFI sikret at det ble økonomisk belønnet å lage disse filmene steg produksjonen drastisk. Kvaliteten og mangfoldet fulgte med i et forrykende tempo.

Grepet var enkelt: Først ved å styrke utbetalingene prosentuelt i den gamle billettstøtten (fra 55% til 100%), og ved overgangen til etterhåndsstøtte, økte man taket med 2 millioner (og ga 200% oppnåelse). Kostnaden for staten har vært omlag 8-10 millioner i året etter dagens forskrifter. Dette må anses som en liten pris for å endre selskapenes portefølje i ønsket retning og gi familiefilmen et kjempeoppsving. En heldig bonus har vist seg å være at bransjen i dag når målene om antall solgte kinobilletter. Så vellykket har dette vært at da NFI jobbet med nye forskrifter vurderte de å redusere favoriseringen av barnefilm.

Slik jeg leser det er kjernen i diskusjonen at det mangler søknader med kvinner i tet foran og bak kamera. Myk kvotering og noen VIP-stipender har ikke endret stort og det er fortsatt ikke 50% av søknadene som leveres inn av kvinner. Her må det sterkere lut til! Løsningen er etter mitt syn å gi selskapene et økonomisk insentiv til å utvikle prosjekter med kvinner i ledende roller. Dersom vi sørger for at det er økonomisk fordelaktig å lykkes med kvinnelige filmskapere og hovedrolleinnhavere, vil produksjonsenhetene prioritere disse prosjektene.

I filmdrama er det to primære krefter som påvirker publikum: Fortelleren, i form av manusforfatteren og regissøren, er kraften bak kamera som leder publikum gjennom historien – men enda viktigere for publikums opplevelse er hovedrollen, det mennesket historien fortelles gjennom. Det er derfor i disse to posisjonene vi bør sikre kjønnsbalanse i første rekke.

Mitt forslag er derfor å øke etterhåndsstøtteprosenten for filmer med kvinnelig hovedrolle i de nye forskriftene fra 100 til 110%, legge på 10% for filmer med kvinnelig regissør og ytterligere 10% for filmer med kvinnelig forfatter.

Samlet sett vil dette gjøre det økonomisk mer lønnsomt og mindre risikabelt for bransjen å satse på kvinner foran og bak kamera. Dette vil igjen bidra til å endre prosjektutvelgelsen og styrke den kvinnelige søkerandelen.

Og hvem vet – kanskje kan vi om få år smile og si at det er på tide å avvikle denne ordningen fordi det lages for mye film av, for og med kvinner? Er vi riktig heldige får det positive resultater også på billettsalget. Det har skjedd før – og det kan skje igjen.

God 8. mars til alle norske kvinner, og i sær til mine herlige kollegaer i den norske filmbransjen!

Beste

Frederick P N Howard, produsent i Storm Films AS

(Dette er ikke skrevet i kraft av noen verv i noen organisasjoner jeg er tilknyttet eller taler for)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY