– Vi anser markedsstøtteordninga for å være en stor suksess, siden målsetninga var å få høye publikumstall. Det er lokomotivene i bransjen som søker denne ordninga, sier Arve Figenschow i NFI. De siste årene har minst halvparten av prosjektene som støttes vært barnefilm.
Da Rushprint i forrige uke ba noen bransjeaktører kommentere brevet tre kinosjefer sendte kulturministeren, hvor de ønsket seg flere norske barnefilmer hvert år, dukket det opp like mange spørsmål som svar. Å ta barnekulturen på alvor høres jo fint ut, men når regjeringen samtidig varsler kutt, vil det ikke nødvendigvis gå ut over voksenfilmen å satse mer på barnefilm? Bør markedsønsker fra kinosjefene virkelig få styre kulturpolitikken? Og hvorfor skjer det så lite nyskapning innen barnefilm?
Noen interessante innspill handlet om støtteordningen for barnefilm, spesielt den såkalte markedsstøtten (som i bransjen noe misvisende ofte kalles 50/50-ordninga; mer om dette nedenfor). Hvilke kriterier avgjør hvem som får støtte, og stemmer det at barnefilmene favoriseres? Siden markedsstøtten tildeles etter publikumspotensiale, risikerer vi økt kommersialisering ved å gjøre barnefilmen avhengig av den? Lokker markedsstøtten produsentene til å satse på sikre og velprøvde merkevarer, som Knerten, Blåfjell eller Karsten og Petra, framfor å utvikle nye konsepter fra originalmanus.
For å få svar på noen av spørsmålene tok vi kontakt med en ringrev i filmbyråkratiet, Arve Figenschow, produksjonsrådgiver i NFIs utviklings- og produksjonsavdeling (UPA). Han tok seg tid til å forklare oss hvordan vurderingene foregår, og bekreftet at markedsstøtten er en ordning som ofte passer barnefilmen godt.
– De som får tilskudd under er både voksen- og barnefilmer, men det skal sies at en stor andel av søknadene under markedsordninga gjelder barnefilmer. Markedsordninga har eksistert i tolv år, og har hele tida vært en tilskuddsordning rettet mot den profesjonelle produsent. Etter at den nye forskriften kom i 2010 er det også blitt en ordning for filmer med høyt publikumstall. Det er lokomotivene i bransjen som søker denne ordninga. På årsbasis får vi inn 20-30 søknader, og de siste årene er det gitt tilskudd til 3-5 filmer i året. Så det er ikke så mange filmer det handler ikke om, forteller Figenschow.
I bransjen går markedsordninga gjerne under navnet 50/50-ordninga. Ifølge Figenschow er dette et misvisende kallenavn.
– I gamle dager ble denne ordninga kalt 50/50, fordi du kunne stille med 50% finansiering og få de manglende 50% fra NFI. Idag har de aller, aller fleste mye mer finansiering, selv om kriteriet er minst femti prosent. Ordninga kalles idag for markedsstøtte.
Det som kjennetegner denne typen forhåndsstøtte er ikke hvilken prosentandel som gis i tilskudd, men hvor langt produsenten må ha kommet i prosessen før det søkes.
– Det spesielle med markedsordninga er at NFI på en måte er toppfinansiør. Det vil si at i søknadsøyeblikket skal filmen være finansiert foruten det de søker om. En produsent som sender en søknad i denne ordninga må ha gjort en vesentlig jobb på finansieringssiden før de sender en søknad. Det trenger man ikke å gjøre hvis man søker en konsulentvurdert film. Da kan man jobbe mer med finansieringen etter at man har fått tilskudd.
)
Noe av bakgrunnen for at støtteandelen idag sjelden blir så høy som femti prosent er at budsjettene på markedsorienterte norske spillefilmer generelt har blitt høyere.
– I takt med at filmbudsjettene er blitt høyere, har tilskuddsbeløpene fulgt etter. I den gamle ordninga fantes det et tak hvor markedsfilm ikke kunne motta mer enn 10 millioner kroner, inklusive lanseringstilskudd. Denne regelen er borte nå. Idag finnes det bare et nominelt tak for hva en film totalt sett kan motta i offentlige midler, ikke et tak for hver tilskuddsordning som sådan. Kon-Tiki fikk 18 millioner i markedstilskudd, i tillegg til mye lanseringsstøtte og etterhåndsstilskudd. Det totale tilskuddet fra NFI var på over 35 millioner. Men så var det jo også en film som kostet nesten 100 millioner.
Hvor mye kan en enkeltfilm motta i offentlig støtte?
– Det maksimale en film kan få av til sammen utviklingstilskudd, produksjonstilskudd og etterhåndstilskudd er 35 millioner.
Så Kon-Tiki lå helt på grensa?
– Ja, både Kon-Tiki og Max Manus fikk så mye nominelt som de kunne få. Men det hører til sjeldenhetene at en film får så høye tilskudd.
)
Publikumssuksesser som Kon-Tiki og Max Manus til tross, på norske kinoer er det langt vanligere at barnefilm trekker et stort publikum, enn at voksenfilm gjør det. Dermed blir barnefilmene gjerne vinnere både når det markedsstøtte og etterhåndstilskudd.
– Etterhåndstilskuddet kommer fortere og har dessuten et høyere tak når det gjelder barnefilm. NFI matcher et salg av barnefilmen med hele 200%, mens vi matcher voksenfilmen med et tilskudd på 100%. Det er en ordning som er lagd for å stimulere produksjon av barnefilm.
At publikumspotensialet regnes som større for barnefilm betyr også at risikoviljen kan bli større blant produsenter når det gjelder å lage film uten forhåndsstøtte.
– Etterhåndstilskudd er en automatisk ordning, mens alle de andre tilskuddsordningene er basert på skjønn og kunstnerisk vurdering. I tilfeller hvor produsentene er ganske sikre på at 10.000 mennesker kommer til å se filmen, kan de ta sjansen på etterhåndstilskuddet, siden det er salgsbasert. Det var for eksempel tilfellet med den første Karsten og Petra-filmen, som verken fikk konsulentstøtte eller markedsstøtte på forhånd.
Et spørsmål som ble stilt i Rushprints forrige artikkel om barnefilmtilskudd var om barnefilm automatisk gis en høyere poengsum enn voksenfilm når den vurderes for markedsstøtte, kanskje så mye som dobbelt opp. Figenschow benekter at det opereres med noen konkret formel, men medgir at barnefilm gjerne vurderes til å ha et høyere publikumspotensiale.
– Barnefilm og voksenfilm vurderes på samme måte både poengmessig og estimatmessig. Samtidig regnes det med at barnefilm generelt har bedre publikumstilfang. Det kan bety at dersom du har en barnefilm og en voksenfilm, og de to filmene står helt likt estimatmessig, og det bare finnes midler til én av dem, så vil barnefilmen bli valgt.
Her handler årsaken ikke om salg, men om politikk.
– Det finnes en intensjon i forskriftene som iblant kan gå i barnefilmens favør, forteller Figenschow, som blar opp i retningslinjene og leser høyt for oss: «Tilskuddene skal bidra til at norske audiovisuelle produksjoner får en sterk posisjon blant barn og unge, og skal over tid bidra til å oppnå målet om likestilling i filmbransjen.»
Går det an å si at dere tolker dette som en moderat kvotering av barnefilm?
– Ja, det kan du godt si. Det tolkes også som en moderat kvotering av kvinner. Men jeg kan ikke huske noen situasjon hvor vi faktisk har valgt å kvotere.
)
Ifølge Figenschow er det et mål for NFI at det skal lages minst fire barnefilmer hvert år, men intensjonen er ikke tallfestet, verken som sum eller i andel av støttemidlene.
– Det er et mål på årsbasis å få til to barnefilmer i markedsordninga, samtidig som man også har et mål om at konsulentene kan gi tilskudd til to barnefilmer i året. Men man må jo få søknader som holder mål, og det er aldri satt av en pott til barnefilm. Vi sier at vi skal prøve å få til to filmer, men man kan aldri sette av en pott, siden ett prosjekt kan ha behov for å få et tilskudd på femten millioner og et annet på fire millioner. Men målet er to filmer i markedsordninga, av de totalt 3-5 som får i løpet av budsjettåret.
Støtte til fire barnefilmer pr år trenger likevel ikke å føre til fire premierer årlig. Årsaken ligger i at det er vanskelig å beregne når filmer blir ferdig, ekstra vanskelig når det gjelder for eksempel animasjonsfilmer.
– Animasjonsfilm tar gjerne dobbelt så lang tid å lage som en vanlig fiksjonsfilm. Dermed kan det være at to animasjonsfilmer som har fått tilskudd et år ikke kommer med i noen statistikk året etter, men først to år senere. Du kan sikkert finne et år hvor det er få eller ingen barnefilmpremierer, men da kan det være fem stykker året etter.
Vurderingen av hvem som bør få markedsstøtte gjøres av et panel hvor både ansatte i NFI og eksterne personer trekkes inn. Panelet er nytt for hver ny søknadsrunde, fordi det gjelder å sikre at ingen av medlemmene har bindinger til prosjektene som skal vurderes. Hver av medlemmene gjør en poengvurdering utfra gitte kriterier, basert på dokumentene som er sendt inn, og utarbeider en innstilling i samarbeid med NFI.
I hvilken grad er kriteriene kvantifisert? Finnes det en poengskala?
– I utgangspunktet skal det være filmene med høyest publikumsestimat som får tilskudd i denne ordninga. Siden enkelte søkere synes det er vanskelig å forholde seg til et avslag uten å få vite noe om årsaken, har vi gjort det slik at panelet skal gi hver film poeng mellom 1 og 5 når det gjelder fire kriterier: manus, markedsplan, regissør og produsent. I utgangspunktet er poenggivningen bare ment å gi en pekepinn til søkerne om hvordan panelet har vurdert søknaden deres. Poengene er ikke forskriftsbaserte, og vil kun komme til bruk her hos oss dersom to filmer ligger helt, helt likt.
Når det gjelder spørsmålet om markedsstøtten gjør barnefilmen mer kommersiell, fordi den lokker produsentene til å satse på velprøvde konsepter, svarer Figenschow et nølende tja. Samtidig påpeker han at det fortsatt lages smalere barnefilm.
– Barnefilm har generelt et større publikum enn voksenfilm. Men spørsmålet er jo: hva er et godt publikumstall? Den Karsten og Petra-filmen som går på kino for øyeblikket har solgt 200.000 billetter, mens barnefilmen De tøffeste gutta ifjor ble sett av 50.000. De to filmene fikk en sammenliknbar sum i markedsstøtte: Karsten og Petra på vinterferie fikk 1,1 million og De tøffeste gutta fikk 2,5 millioner.
Stemmer det at barnefilm i stadig større grad blir satt over til markedsstøtte? Og isåfall, betyr det ikke at den kommersielle typen barnefilm favoriseres?
– Det kan du kanskje si. Minst halvparten av søkerne til markedsstøtte er barnefilmer. Og så kan man vurdere hvor kommersielle de er. Barnefilmene i denne runden er Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Karsten og Petra på safari, Gråtass, Gøy på landet, Teskjekjerringa, Dyrene i hakkebakkeskogen, Bakvendtland, og en ny Pelle Politibil-film.
Det er gode gamle varemerker?
– Ja, de fleste av dem er det.
Når det gjelder hva slags filmer som blir tildelt markedsstøtte, så har andelen de siste årene ligget svakt i barnefilmens favør.
– De to første filmene som har fått tilskudd i år er begge barnefilmer. Ifjor var det fire filmer som fikk markedsstøtte, og tre av dem var barnefilmer. I 2012 var det fire som fikk, og to av dem var barnefilmer. I 2011 var det bare tre stykker som fikk: Reisen til julestjernen, Jul i Flåklypa, og Gåten Ragnarokk som vi vel ikke kaller barnefilm. I 2010 var det fem som fikk, og to av dem var barnefilmer: Knerten i knipe og Blåfjell.
Enda mer enn å fremmer barnefilm ser det ut som om ordningen fremmer de store.
– Det er gjerne de store produksjonsselskapene i Norge som søker markedsordninga. Det er veldig sjeldent vi får søknader fra nybegynnere. Tendensen de siste årene har vært at dyre prosjekter som drar mye publikum får tilskudd. Hvis fire filmer får tilskudd vil disse fire mest sannsynlig trekke halvparten av alt publikum på norske kinoer det året.
Det ligger i sakens natur at enhver ordning vil favorisere visse typer filmer. Om den regnes som vellykket handler om intensjonene bak.
– Vi anser markedsstøtteordninga for å være en stor suksess. Den primære målsetningen var å få høye publikumstall, og det må vi kunne si at ordningen har bidratt til. Siden de nye reglene kom i 2010 er det bare to filmer som ikke har nådd 200.000 solgte billetter. Utfra premissene som ble lagt fungerer markedsordninga godt, fastslår Arve Figenschow.
– Vi anser markedsstøtteordninga for å være en stor suksess, siden målsetninga var å få høye publikumstall. Det er lokomotivene i bransjen som søker denne ordninga, sier Arve Figenschow i NFI. De siste årene har minst halvparten av prosjektene som støttes vært barnefilm.
Da Rushprint i forrige uke ba noen bransjeaktører kommentere brevet tre kinosjefer sendte kulturministeren, hvor de ønsket seg flere norske barnefilmer hvert år, dukket det opp like mange spørsmål som svar. Å ta barnekulturen på alvor høres jo fint ut, men når regjeringen samtidig varsler kutt, vil det ikke nødvendigvis gå ut over voksenfilmen å satse mer på barnefilm? Bør markedsønsker fra kinosjefene virkelig få styre kulturpolitikken? Og hvorfor skjer det så lite nyskapning innen barnefilm?
Noen interessante innspill handlet om støtteordningen for barnefilm, spesielt den såkalte markedsstøtten (som i bransjen noe misvisende ofte kalles 50/50-ordninga; mer om dette nedenfor). Hvilke kriterier avgjør hvem som får støtte, og stemmer det at barnefilmene favoriseres? Siden markedsstøtten tildeles etter publikumspotensiale, risikerer vi økt kommersialisering ved å gjøre barnefilmen avhengig av den? Lokker markedsstøtten produsentene til å satse på sikre og velprøvde merkevarer, som Knerten, Blåfjell eller Karsten og Petra, framfor å utvikle nye konsepter fra originalmanus.
For å få svar på noen av spørsmålene tok vi kontakt med en ringrev i filmbyråkratiet, Arve Figenschow, produksjonsrådgiver i NFIs utviklings- og produksjonsavdeling (UPA). Han tok seg tid til å forklare oss hvordan vurderingene foregår, og bekreftet at markedsstøtten er en ordning som ofte passer barnefilmen godt.
– De som får tilskudd under er både voksen- og barnefilmer, men det skal sies at en stor andel av søknadene under markedsordninga gjelder barnefilmer. Markedsordninga har eksistert i tolv år, og har hele tida vært en tilskuddsordning rettet mot den profesjonelle produsent. Etter at den nye forskriften kom i 2010 er det også blitt en ordning for filmer med høyt publikumstall. Det er lokomotivene i bransjen som søker denne ordninga. På årsbasis får vi inn 20-30 søknader, og de siste årene er det gitt tilskudd til 3-5 filmer i året. Så det er ikke så mange filmer det handler ikke om, forteller Figenschow.
I bransjen går markedsordninga gjerne under navnet 50/50-ordninga. Ifølge Figenschow er dette et misvisende kallenavn.
– I gamle dager ble denne ordninga kalt 50/50, fordi du kunne stille med 50% finansiering og få de manglende 50% fra NFI. Idag har de aller, aller fleste mye mer finansiering, selv om kriteriet er minst femti prosent. Ordninga kalles idag for markedsstøtte.
Det som kjennetegner denne typen forhåndsstøtte er ikke hvilken prosentandel som gis i tilskudd, men hvor langt produsenten må ha kommet i prosessen før det søkes.
– Det spesielle med markedsordninga er at NFI på en måte er toppfinansiør. Det vil si at i søknadsøyeblikket skal filmen være finansiert foruten det de søker om. En produsent som sender en søknad i denne ordninga må ha gjort en vesentlig jobb på finansieringssiden før de sender en søknad. Det trenger man ikke å gjøre hvis man søker en konsulentvurdert film. Da kan man jobbe mer med finansieringen etter at man har fått tilskudd.
)
Noe av bakgrunnen for at støtteandelen idag sjelden blir så høy som femti prosent er at budsjettene på markedsorienterte norske spillefilmer generelt har blitt høyere.
– I takt med at filmbudsjettene er blitt høyere, har tilskuddsbeløpene fulgt etter. I den gamle ordninga fantes det et tak hvor markedsfilm ikke kunne motta mer enn 10 millioner kroner, inklusive lanseringstilskudd. Denne regelen er borte nå. Idag finnes det bare et nominelt tak for hva en film totalt sett kan motta i offentlige midler, ikke et tak for hver tilskuddsordning som sådan. Kon-Tiki fikk 18 millioner i markedstilskudd, i tillegg til mye lanseringsstøtte og etterhåndsstilskudd. Det totale tilskuddet fra NFI var på over 35 millioner. Men så var det jo også en film som kostet nesten 100 millioner.
Hvor mye kan en enkeltfilm motta i offentlig støtte?
– Det maksimale en film kan få av til sammen utviklingstilskudd, produksjonstilskudd og etterhåndstilskudd er 35 millioner.
Så Kon-Tiki lå helt på grensa?
– Ja, både Kon-Tiki og Max Manus fikk så mye nominelt som de kunne få. Men det hører til sjeldenhetene at en film får så høye tilskudd.
)
Publikumssuksesser som Kon-Tiki og Max Manus til tross, på norske kinoer er det langt vanligere at barnefilm trekker et stort publikum, enn at voksenfilm gjør det. Dermed blir barnefilmene gjerne vinnere både når det markedsstøtte og etterhåndstilskudd.
– Etterhåndstilskuddet kommer fortere og har dessuten et høyere tak når det gjelder barnefilm. NFI matcher et salg av barnefilmen med hele 200%, mens vi matcher voksenfilmen med et tilskudd på 100%. Det er en ordning som er lagd for å stimulere produksjon av barnefilm.
At publikumspotensialet regnes som større for barnefilm betyr også at risikoviljen kan bli større blant produsenter når det gjelder å lage film uten forhåndsstøtte.
– Etterhåndstilskudd er en automatisk ordning, mens alle de andre tilskuddsordningene er basert på skjønn og kunstnerisk vurdering. I tilfeller hvor produsentene er ganske sikre på at 10.000 mennesker kommer til å se filmen, kan de ta sjansen på etterhåndstilskuddet, siden det er salgsbasert. Det var for eksempel tilfellet med den første Karsten og Petra-filmen, som verken fikk konsulentstøtte eller markedsstøtte på forhånd.
Et spørsmål som ble stilt i Rushprints forrige artikkel om barnefilmtilskudd var om barnefilm automatisk gis en høyere poengsum enn voksenfilm når den vurderes for markedsstøtte, kanskje så mye som dobbelt opp. Figenschow benekter at det opereres med noen konkret formel, men medgir at barnefilm gjerne vurderes til å ha et høyere publikumspotensiale.
– Barnefilm og voksenfilm vurderes på samme måte både poengmessig og estimatmessig. Samtidig regnes det med at barnefilm generelt har bedre publikumstilfang. Det kan bety at dersom du har en barnefilm og en voksenfilm, og de to filmene står helt likt estimatmessig, og det bare finnes midler til én av dem, så vil barnefilmen bli valgt.
Her handler årsaken ikke om salg, men om politikk.
– Det finnes en intensjon i forskriftene som iblant kan gå i barnefilmens favør, forteller Figenschow, som blar opp i retningslinjene og leser høyt for oss: «Tilskuddene skal bidra til at norske audiovisuelle produksjoner får en sterk posisjon blant barn og unge, og skal over tid bidra til å oppnå målet om likestilling i filmbransjen.»
Går det an å si at dere tolker dette som en moderat kvotering av barnefilm?
– Ja, det kan du godt si. Det tolkes også som en moderat kvotering av kvinner. Men jeg kan ikke huske noen situasjon hvor vi faktisk har valgt å kvotere.
)
Ifølge Figenschow er det et mål for NFI at det skal lages minst fire barnefilmer hvert år, men intensjonen er ikke tallfestet, verken som sum eller i andel av støttemidlene.
– Det er et mål på årsbasis å få til to barnefilmer i markedsordninga, samtidig som man også har et mål om at konsulentene kan gi tilskudd til to barnefilmer i året. Men man må jo få søknader som holder mål, og det er aldri satt av en pott til barnefilm. Vi sier at vi skal prøve å få til to filmer, men man kan aldri sette av en pott, siden ett prosjekt kan ha behov for å få et tilskudd på femten millioner og et annet på fire millioner. Men målet er to filmer i markedsordninga, av de totalt 3-5 som får i løpet av budsjettåret.
Støtte til fire barnefilmer pr år trenger likevel ikke å føre til fire premierer årlig. Årsaken ligger i at det er vanskelig å beregne når filmer blir ferdig, ekstra vanskelig når det gjelder for eksempel animasjonsfilmer.
– Animasjonsfilm tar gjerne dobbelt så lang tid å lage som en vanlig fiksjonsfilm. Dermed kan det være at to animasjonsfilmer som har fått tilskudd et år ikke kommer med i noen statistikk året etter, men først to år senere. Du kan sikkert finne et år hvor det er få eller ingen barnefilmpremierer, men da kan det være fem stykker året etter.
Vurderingen av hvem som bør få markedsstøtte gjøres av et panel hvor både ansatte i NFI og eksterne personer trekkes inn. Panelet er nytt for hver ny søknadsrunde, fordi det gjelder å sikre at ingen av medlemmene har bindinger til prosjektene som skal vurderes. Hver av medlemmene gjør en poengvurdering utfra gitte kriterier, basert på dokumentene som er sendt inn, og utarbeider en innstilling i samarbeid med NFI.
I hvilken grad er kriteriene kvantifisert? Finnes det en poengskala?
– I utgangspunktet skal det være filmene med høyest publikumsestimat som får tilskudd i denne ordninga. Siden enkelte søkere synes det er vanskelig å forholde seg til et avslag uten å få vite noe om årsaken, har vi gjort det slik at panelet skal gi hver film poeng mellom 1 og 5 når det gjelder fire kriterier: manus, markedsplan, regissør og produsent. I utgangspunktet er poenggivningen bare ment å gi en pekepinn til søkerne om hvordan panelet har vurdert søknaden deres. Poengene er ikke forskriftsbaserte, og vil kun komme til bruk her hos oss dersom to filmer ligger helt, helt likt.
Når det gjelder spørsmålet om markedsstøtten gjør barnefilmen mer kommersiell, fordi den lokker produsentene til å satse på velprøvde konsepter, svarer Figenschow et nølende tja. Samtidig påpeker han at det fortsatt lages smalere barnefilm.
– Barnefilm har generelt et større publikum enn voksenfilm. Men spørsmålet er jo: hva er et godt publikumstall? Den Karsten og Petra-filmen som går på kino for øyeblikket har solgt 200.000 billetter, mens barnefilmen De tøffeste gutta ifjor ble sett av 50.000. De to filmene fikk en sammenliknbar sum i markedsstøtte: Karsten og Petra på vinterferie fikk 1,1 million og De tøffeste gutta fikk 2,5 millioner.
Stemmer det at barnefilm i stadig større grad blir satt over til markedsstøtte? Og isåfall, betyr det ikke at den kommersielle typen barnefilm favoriseres?
– Det kan du kanskje si. Minst halvparten av søkerne til markedsstøtte er barnefilmer. Og så kan man vurdere hvor kommersielle de er. Barnefilmene i denne runden er Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Karsten og Petra på safari, Gråtass, Gøy på landet, Teskjekjerringa, Dyrene i hakkebakkeskogen, Bakvendtland, og en ny Pelle Politibil-film.
Det er gode gamle varemerker?
– Ja, de fleste av dem er det.
Når det gjelder hva slags filmer som blir tildelt markedsstøtte, så har andelen de siste årene ligget svakt i barnefilmens favør.
– De to første filmene som har fått tilskudd i år er begge barnefilmer. Ifjor var det fire filmer som fikk markedsstøtte, og tre av dem var barnefilmer. I 2012 var det fire som fikk, og to av dem var barnefilmer. I 2011 var det bare tre stykker som fikk: Reisen til julestjernen, Jul i Flåklypa, og Gåten Ragnarokk som vi vel ikke kaller barnefilm. I 2010 var det fem som fikk, og to av dem var barnefilmer: Knerten i knipe og Blåfjell.
Enda mer enn å fremmer barnefilm ser det ut som om ordningen fremmer de store.
– Det er gjerne de store produksjonsselskapene i Norge som søker markedsordninga. Det er veldig sjeldent vi får søknader fra nybegynnere. Tendensen de siste årene har vært at dyre prosjekter som drar mye publikum får tilskudd. Hvis fire filmer får tilskudd vil disse fire mest sannsynlig trekke halvparten av alt publikum på norske kinoer det året.
Det ligger i sakens natur at enhver ordning vil favorisere visse typer filmer. Om den regnes som vellykket handler om intensjonene bak.
– Vi anser markedsstøtteordninga for å være en stor suksess. Den primære målsetningen var å få høye publikumstall, og det må vi kunne si at ordningen har bidratt til. Siden de nye reglene kom i 2010 er det bare to filmer som ikke har nådd 200.000 solgte billetter. Utfra premissene som ble lagt fungerer markedsordninga godt, fastslår Arve Figenschow.
Ja, markedsønsker fra kinosjefene bør faktisk få styre kinopolitikken.
Det er faktisk vi som står for møtet mellom filmene og publikum, og det er på tide at vi engasjerer oss, slik kinosjefene i Bergen, Haugesund og Kristiansand har gjort, og at vi blir hørt.
Det triste her er at man ser ut til å ha åtte gode barnefilmprosjekter inne til vurdering, og antagelig får bare én av dem støtte.
Norske barn fortjener flere norske filmer på kino. Da blir det også rom for både sikre stikk som Karsten & Petra og nyskrevne historier som Bestevenner.
Ja, markedsønsker fra kinosjefene bør faktisk få styre kinopolitikken.
Det er faktisk vi som står for møtet mellom filmene og publikum, og det er på tide at vi engasjerer oss, slik kinosjefene i Bergen, Haugesund og Kristiansand har gjort, og at vi blir hørt.
Det triste her er at man ser ut til å ha åtte gode barnefilmprosjekter inne til vurdering, og antagelig får bare én av dem støtte.
Norske barn fortjener flere norske filmer på kino. Da blir det også rom for både sikre stikk som Karsten & Petra og nyskrevne historier som Bestevenner.