– Det nyskapende skjer i voksenkulturen, hevder Pål Sletaune, mens produsent Synnøve Hørsdal ikke ser noen motsetning mellom barne- og voksenfilm. Rushprint har loddet reaksjonen i filmbransjen på tre kinosjefers oppfordring til kulturministeren om å satse mer på barnefilm.
Siste året, som Rushprint i fjor kalte «det store barnefilmåret», har kinosjefene tatt til orde for at kinoene er mer enn klare for flere barne- og familiefilmer. Det kulminerte i forrige uke med at de tre kinosjefene i Haugesund, Kristiansand og Bergen sendte brev til kulturministeren med oppfordring om å satse enda mer på barnefilm. I brevet ble det påpekt at hele seks av fjorårets best besøkte norske filmer var familiefilmer, og etterlyst flere norske barnefilmpremierer.
«Vi mener det er viktig at barn har et norsk filmtilbud på kino til enhver tid. For at det skal være mulig, må det produseres rundt 10 filmer årlig for denne gruppen. For å realisere dette må det både utvikles nye originalskrevne filmfortellinger for barn og videreutvikles prosjekter basert på kjente karakterer. Norsk filminstitutt har tidligere meldt at antallet barnefilmmanus som skrives er lavere enn ønskelig. Det er en kjent problemstilling at det å lage barnefilm har lavere status innad i produksjonsbransjen enn film for voksne,» het det blant annet i brevet, hvor kinosjefene også uttrykker bekymring for om de varslede filmkuttene fra den nye regjeringen vil gå utover nettopp filmer for de yngste.
Siden kinobransjen ikke alltid deler perspektiv med resten av filmbransjen ville vi i Rushprint innhente noen reaksjoner fra andre bransjeaktører. Blant dem vi har snakket med er filmskaperne Pål Sletaune og Elsa Kvamme, produsent Synnøve Hørsdal i Maipo og informasjonsrådgiver Jakob Berg i NFI.
Pål Sletaune vakte for noen år siden oppsikt ved å si at støtten til norsk barnefilm burde stoppes for minst to år. Idag har han et avslappet forhold til utsagnet.
– Ja, jeg sa en gang at barnefilm burde være forbudt, men det var selvfølgelig før jeg fikk barn selv…
Han er likevel ikke blitt mer positiv til å øremerke midler til barnefilm.
– Filmbransjen er en merkelig bransje. I andre deler av kulturlivet stilles det ikke spørsmål om voksenkulturens betydning for nyskapning og selvstendig arena. Skulle bokbransjen bli pålagt å passe på at halvparten av bøkene var barnebøker? «Sorry, Karl Ove, vi kan ikke gi ut Min kamp, vi må gi ut Karsten og Petra istedet»?
Bak kinosjefenes utspill tror han først og fremst det ligger et ønske om å tjene penger.
– Det er selvfølgelig viktig ta barnekultur på alvor, men det kan ikke bli slik at markedsønsker fra kinosjefene styrer kulturpolitikken. Det er i voksenkulturen de nyskapende og de utfordrende verkene som vil definere fremtiden finnes, hevder Sletaune.
Ifølge Sletaune peker kinosjefenes utspill likevel på et tema det er viktig å ta opp til debatt, for å hindre at beslutninger bare tas i det skjulte.
– Dette er en veldig viktig debatt å ta, for jeg har innstrykk av at det skjer mye vi ikke får vite noe om. Uten at det er blitt diskutert skyves midler over til barnefilm. I januar ble det gitt penger gjennom 50/50-ordningen til to barnefilmer, Proktor 2 og Julekongen. Ikke nok med at dette er rene barnefilmer, de inngår også i en serie, og er med andre ord konsepter som er utprøvd før. For å få gjennom barnefilmer i 50/50-ordningen har jeg hørt at de nå har begynt å doble poengene når det handler om en barnefilm. På slike premisser blir det vanskelig for voksenfilmer å konkurrere.
Vi spør Jakob Berg i NFI om det stemmer at barnefilmer favoriseres i 50/50-ordningen. Han poengterer at 50/50 ikke er det offisielle navnet på ordningen med markedsstøtte, og sier at han ikke kjenner til noen utdeling av doble poeng.
– Kanskje har det skjedd en sammenblanding med at barnefilm får en raskere og høyere utbetaling av etterhåndstilskudd? sier Berg og forklarer:
– For etterhåndstilskudd til en voksenfilm er det 100% av grunnlaget som blir utbetalt, men det for til en barnefilm er 200% som blir utbetalt. For eksempel hvis en voksenfilm blir solgt til NRK for 500.000 kr så matcher NFI dette beløpet, mens hvis for eksempel en barnefilm blir solgt til NRK for 500.000 kr så matcher NFI det med det dobbelte, altså 1.000.000 kr.
Når det gjelder hvilke kriterier som gjelder for å få markedsstøtte viser han til NFIs retningslinjer, men går med på å gi oss en kortversjon:
– Poeng deles ut av et markedspanel bestående av tre personer, en intern fra NFI og to eksterne. De vurderer alle søknader til markedsordningen og publikumspotensialet til disse. Panelet gir poeng på manus, markedsplan, produsent og regissør. Panelet er rådgivende til NFIs administrasjon som gjør sitt vedtak. Det primære for tilskuddsordningen er publikumsestimatet, som blir nøye vurdert.
Regissør og manusforfatter Elsa Kvamme har lagd både barnefilmer og dokumentarer, og er dermed mer positivt innstilt til utspillet enn sin kollega Sletaune. Hun er likevel mindre opptatt av økonomisk støtte enn av ordninger som kan øke kvaliteten på norsk barnefilm. Aller mest ønsker hun seg en egen barnefilmkonsulent.
– Jeg tror en egen barnefilmkonsulent ville vært bra for hele bransjen, og bidra til å utvikle et miljø når det gjelder barnefilm i Norge. Det er behov for noen som har fokus på den gode barnefilmen, kan utvikle en spesiell kompetanse og holde seg oppdatert på hva som skjer internasjonalt. Særlig trenger originalskrevne manus. Vi kan ikke fortsette å bare ri på tidligere suksesser, mener Kvamme.
Hun er i utgangspunktet positiv til kinosjefenes ønske barnefilm, men påpeker at det allerede finnes ordninger for å fremme barnefilmproduksjon.
– NFI har allerede øremerket midler til barnefilm. Det er bestemt at en viss andel skal gå til barnefilm, og andelen er såpass høy at de ikke greier å oppfylle den hvert år. At det finnes egne penger synes jeg er et ytterligere argument for å innføre en egen barnefilmkonsulent. Det ville synliggjøre prioriteringen.
Ifølge Elsa Kvamme finnes det knapt regissører og produsenter som har spesialisert seg utelukkende på barnefilm. Som hederlig unntak nevner hun Christian Lo, som både med De tøffeste gutta og Bestevenner lagde barnefilm utfra originalmanus. Av de to barnefilmene Kvamme selv har vært involvert i var Fia og klovnene (2003) basert på ei bok, mens hun i Maja Stenansikt (1996) skrev manus utfra egne barndomserfaringer.
Hva skal til for at du selv vil lage mer barnefilm?
– For meg handler det alltid om å finne et godt prosjekt. Men sannsynligheten for at det blir en film er også et veldig stort insentiv. Det har betydning om det finnes en interesse i den andre enden, og norske produsenter løper vel ikke direkte etter barnefilmene. Med mindre det handler om svært kommersielle prosjekter.
I likhet med Sletaune tror hun kinosjefenes utspill er rent kommersiellt motivert.
Er det mulig å tenke annet enn kommersielt når det gjelder barnefilm?
– Jeg vet det er mulig, for Nederland har greid å det. De har utviklet fantastiske barnefilmer med originale konsepter, blant annet på grunn av gode støtteordninger. Jeg har sett flere av disse filmene på Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Men dessverre kan barnekulturen også være veldig konservativ. Det er ikke sikkert at nye konsepter treffer publikum like godt som klassikere som allerede er markedsført gjennom bøker, medgir Kvamme.
Festivaldirektør i Kristiansand, Danckert Monrad-Krohn, er tidligere intervjuet i Rushprint om barnefilmens kår. Også han etterlyste en barnefilmkonsulent, og uttrykte bekymring over få originalmanus og et økende kommersielt fokus i norsk barnefilm.
– Et dilemma er at det virker som om barnefilmen går mer og mer over på markedsstøtte. Med all respekt for Knerten, og det er viktig med store filmer og genrefilmer. Men da NFI fikk ny leder, Nina Refseth, så var det første hun sa at de etterlyste ny originalskrevet fiksjonsfilm for barn, og det har vi ikke sett mye til, sa Monrad-Krohn i intervjuet.
Elsa Kvamme mener at et sterkt barnefilmmiljø kan være avgjørende for å få fram bedre og flere filmer, men fastslår at også penger i seg selv har betydning.
– Det er jo en slags gullalder i norsk film for tida. Vi har en veldig rik produksjon innen alle sjangere, men barnefilmen følger gjerne en mal som er lite original. Det kan nok handle om at det savnes et barnefilmmiljø i Norge, både når det gjelder produsenter og folk som ønsker å utvikle noe nytt. På den annen side er det jo slik at hvis det først kommer flere penger og støtteordninger, så vil det alltid skje noe.
I likhet med Monrad-Krohn er Kvamme kritisk til måten barnefilmene støttes på:
– Det finnes allerede en politisk målsetning om å øke barnefilmproduksjonen. Samtidig er den blitt skubbet veldig over i 50/50-ordningen, som favoriserer det mest kommersielle, sier Kvamme.
En som ikke deler frykten for at barnefilmen skal bli støttet på bekostning av voksenfilmen er produsent Synnøve Hørsdal i Maipo. Hun mener tvert imot at hele idéen om konkurranse mellom barnefilm og voksenfilm er et blindspor.
– Barne og familiefilm er ingen sjanger, men et uttrykk for en målgruppe. Innenfor dette kan alle sjangere eksistere. Barnefilm og voksenfilm er ikke konkurrenter i større grad enn hva enhver film er for en annen. Filmer med samme målgruppe konkurrerer riktignok om samme publikum, både når det gjelder visningstider, saler og oppmerksomhet. Men det finnes etter min mening ingen motsetning mellom voksen- og barnefilm som sådan.
Som produsent er hun mer opptatt av enkeltprosjekt enn av sjanger.
– Som produsent møter jeg hvert filmprosjekt unikt. Målet er å være ambisiøs når det gjelder alle prosjekter, og finne ut hvordan filmen kan nå sitt fulle potensial kunstnerisk og markedsmessig. Dette gjelder både for barnefilm og voksenfilm. Motivet for å lage en film er uansett at det skal bli en kvalitetsfilm innenfor sitt område. Dette er drivkraften. Kjærligheten til filmen blir jo ikke mindre selv om de som skal se den er kortere av vekst.
Ifølge Hørsdal har Maipo allerede et klart fokus på familiefilm, og en ambisjon om på sikt å bli en viktig aktør på feltet i Europa. De har kontakt med flere regissører de ønsker å satse på, og synes det er interessant å veksle mellom ulike typer film. Når det gjelder utspillet til kinodirektørene påpeker hun, i likhet med Elsa Kvamme, at det allerede finnes kulturpolitiske ordninger som fremmer barnefilm.
– Kulturpolitikken påvirker i stor grad hva som lages av film, og det er klart at man kan velge fra politisk hold om man ønsker flere barnefilmer. Men allerede i dag finnes det ordninger som gjør at barnefilm prioriteres, og disse fungerer bra. Jeg er usikker på om en ytterligere forsterkning av dette vil være sunt for den relativt lille bransjen filmbransjen er. Tross alt er det et ganske begrenset antall filmer som lages. Et politisk pålegg om 10 barnefilmer i året tror jeg ikke er hensiktsmessig, sier Synnøve Hørsdal.
– Det nyskapende skjer i voksenkulturen, hevder Pål Sletaune, mens produsent Synnøve Hørsdal ikke ser noen motsetning mellom barne- og voksenfilm. Rushprint har loddet reaksjonen i filmbransjen på tre kinosjefers oppfordring til kulturministeren om å satse mer på barnefilm.
Siste året, som Rushprint i fjor kalte «det store barnefilmåret», har kinosjefene tatt til orde for at kinoene er mer enn klare for flere barne- og familiefilmer. Det kulminerte i forrige uke med at de tre kinosjefene i Haugesund, Kristiansand og Bergen sendte brev til kulturministeren med oppfordring om å satse enda mer på barnefilm. I brevet ble det påpekt at hele seks av fjorårets best besøkte norske filmer var familiefilmer, og etterlyst flere norske barnefilmpremierer.
«Vi mener det er viktig at barn har et norsk filmtilbud på kino til enhver tid. For at det skal være mulig, må det produseres rundt 10 filmer årlig for denne gruppen. For å realisere dette må det både utvikles nye originalskrevne filmfortellinger for barn og videreutvikles prosjekter basert på kjente karakterer. Norsk filminstitutt har tidligere meldt at antallet barnefilmmanus som skrives er lavere enn ønskelig. Det er en kjent problemstilling at det å lage barnefilm har lavere status innad i produksjonsbransjen enn film for voksne,» het det blant annet i brevet, hvor kinosjefene også uttrykker bekymring for om de varslede filmkuttene fra den nye regjeringen vil gå utover nettopp filmer for de yngste.
Siden kinobransjen ikke alltid deler perspektiv med resten av filmbransjen ville vi i Rushprint innhente noen reaksjoner fra andre bransjeaktører. Blant dem vi har snakket med er filmskaperne Pål Sletaune og Elsa Kvamme, produsent Synnøve Hørsdal i Maipo og informasjonsrådgiver Jakob Berg i NFI.
Pål Sletaune vakte for noen år siden oppsikt ved å si at støtten til norsk barnefilm burde stoppes for minst to år. Idag har han et avslappet forhold til utsagnet.
– Ja, jeg sa en gang at barnefilm burde være forbudt, men det var selvfølgelig før jeg fikk barn selv…
Han er likevel ikke blitt mer positiv til å øremerke midler til barnefilm.
– Filmbransjen er en merkelig bransje. I andre deler av kulturlivet stilles det ikke spørsmål om voksenkulturens betydning for nyskapning og selvstendig arena. Skulle bokbransjen bli pålagt å passe på at halvparten av bøkene var barnebøker? «Sorry, Karl Ove, vi kan ikke gi ut Min kamp, vi må gi ut Karsten og Petra istedet»?
Bak kinosjefenes utspill tror han først og fremst det ligger et ønske om å tjene penger.
– Det er selvfølgelig viktig ta barnekultur på alvor, men det kan ikke bli slik at markedsønsker fra kinosjefene styrer kulturpolitikken. Det er i voksenkulturen de nyskapende og de utfordrende verkene som vil definere fremtiden finnes, hevder Sletaune.
Ifølge Sletaune peker kinosjefenes utspill likevel på et tema det er viktig å ta opp til debatt, for å hindre at beslutninger bare tas i det skjulte.
– Dette er en veldig viktig debatt å ta, for jeg har innstrykk av at det skjer mye vi ikke får vite noe om. Uten at det er blitt diskutert skyves midler over til barnefilm. I januar ble det gitt penger gjennom 50/50-ordningen til to barnefilmer, Proktor 2 og Julekongen. Ikke nok med at dette er rene barnefilmer, de inngår også i en serie, og er med andre ord konsepter som er utprøvd før. For å få gjennom barnefilmer i 50/50-ordningen har jeg hørt at de nå har begynt å doble poengene når det handler om en barnefilm. På slike premisser blir det vanskelig for voksenfilmer å konkurrere.
Vi spør Jakob Berg i NFI om det stemmer at barnefilmer favoriseres i 50/50-ordningen. Han poengterer at 50/50 ikke er det offisielle navnet på ordningen med markedsstøtte, og sier at han ikke kjenner til noen utdeling av doble poeng.
– Kanskje har det skjedd en sammenblanding med at barnefilm får en raskere og høyere utbetaling av etterhåndstilskudd? sier Berg og forklarer:
– For etterhåndstilskudd til en voksenfilm er det 100% av grunnlaget som blir utbetalt, men det for til en barnefilm er 200% som blir utbetalt. For eksempel hvis en voksenfilm blir solgt til NRK for 500.000 kr så matcher NFI dette beløpet, mens hvis for eksempel en barnefilm blir solgt til NRK for 500.000 kr så matcher NFI det med det dobbelte, altså 1.000.000 kr.
Når det gjelder hvilke kriterier som gjelder for å få markedsstøtte viser han til NFIs retningslinjer, men går med på å gi oss en kortversjon:
– Poeng deles ut av et markedspanel bestående av tre personer, en intern fra NFI og to eksterne. De vurderer alle søknader til markedsordningen og publikumspotensialet til disse. Panelet gir poeng på manus, markedsplan, produsent og regissør. Panelet er rådgivende til NFIs administrasjon som gjør sitt vedtak. Det primære for tilskuddsordningen er publikumsestimatet, som blir nøye vurdert.
Regissør og manusforfatter Elsa Kvamme har lagd både barnefilmer og dokumentarer, og er dermed mer positivt innstilt til utspillet enn sin kollega Sletaune. Hun er likevel mindre opptatt av økonomisk støtte enn av ordninger som kan øke kvaliteten på norsk barnefilm. Aller mest ønsker hun seg en egen barnefilmkonsulent.
– Jeg tror en egen barnefilmkonsulent ville vært bra for hele bransjen, og bidra til å utvikle et miljø når det gjelder barnefilm i Norge. Det er behov for noen som har fokus på den gode barnefilmen, kan utvikle en spesiell kompetanse og holde seg oppdatert på hva som skjer internasjonalt. Særlig trenger originalskrevne manus. Vi kan ikke fortsette å bare ri på tidligere suksesser, mener Kvamme.
Hun er i utgangspunktet positiv til kinosjefenes ønske barnefilm, men påpeker at det allerede finnes ordninger for å fremme barnefilmproduksjon.
– NFI har allerede øremerket midler til barnefilm. Det er bestemt at en viss andel skal gå til barnefilm, og andelen er såpass høy at de ikke greier å oppfylle den hvert år. At det finnes egne penger synes jeg er et ytterligere argument for å innføre en egen barnefilmkonsulent. Det ville synliggjøre prioriteringen.
Ifølge Elsa Kvamme finnes det knapt regissører og produsenter som har spesialisert seg utelukkende på barnefilm. Som hederlig unntak nevner hun Christian Lo, som både med De tøffeste gutta og Bestevenner lagde barnefilm utfra originalmanus. Av de to barnefilmene Kvamme selv har vært involvert i var Fia og klovnene (2003) basert på ei bok, mens hun i Maja Stenansikt (1996) skrev manus utfra egne barndomserfaringer.
Hva skal til for at du selv vil lage mer barnefilm?
– For meg handler det alltid om å finne et godt prosjekt. Men sannsynligheten for at det blir en film er også et veldig stort insentiv. Det har betydning om det finnes en interesse i den andre enden, og norske produsenter løper vel ikke direkte etter barnefilmene. Med mindre det handler om svært kommersielle prosjekter.
I likhet med Sletaune tror hun kinosjefenes utspill er rent kommersiellt motivert.
Er det mulig å tenke annet enn kommersielt når det gjelder barnefilm?
– Jeg vet det er mulig, for Nederland har greid å det. De har utviklet fantastiske barnefilmer med originale konsepter, blant annet på grunn av gode støtteordninger. Jeg har sett flere av disse filmene på Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Men dessverre kan barnekulturen også være veldig konservativ. Det er ikke sikkert at nye konsepter treffer publikum like godt som klassikere som allerede er markedsført gjennom bøker, medgir Kvamme.
Festivaldirektør i Kristiansand, Danckert Monrad-Krohn, er tidligere intervjuet i Rushprint om barnefilmens kår. Også han etterlyste en barnefilmkonsulent, og uttrykte bekymring over få originalmanus og et økende kommersielt fokus i norsk barnefilm.
– Et dilemma er at det virker som om barnefilmen går mer og mer over på markedsstøtte. Med all respekt for Knerten, og det er viktig med store filmer og genrefilmer. Men da NFI fikk ny leder, Nina Refseth, så var det første hun sa at de etterlyste ny originalskrevet fiksjonsfilm for barn, og det har vi ikke sett mye til, sa Monrad-Krohn i intervjuet.
Elsa Kvamme mener at et sterkt barnefilmmiljø kan være avgjørende for å få fram bedre og flere filmer, men fastslår at også penger i seg selv har betydning.
– Det er jo en slags gullalder i norsk film for tida. Vi har en veldig rik produksjon innen alle sjangere, men barnefilmen følger gjerne en mal som er lite original. Det kan nok handle om at det savnes et barnefilmmiljø i Norge, både når det gjelder produsenter og folk som ønsker å utvikle noe nytt. På den annen side er det jo slik at hvis det først kommer flere penger og støtteordninger, så vil det alltid skje noe.
I likhet med Monrad-Krohn er Kvamme kritisk til måten barnefilmene støttes på:
– Det finnes allerede en politisk målsetning om å øke barnefilmproduksjonen. Samtidig er den blitt skubbet veldig over i 50/50-ordningen, som favoriserer det mest kommersielle, sier Kvamme.
En som ikke deler frykten for at barnefilmen skal bli støttet på bekostning av voksenfilmen er produsent Synnøve Hørsdal i Maipo. Hun mener tvert imot at hele idéen om konkurranse mellom barnefilm og voksenfilm er et blindspor.
– Barne og familiefilm er ingen sjanger, men et uttrykk for en målgruppe. Innenfor dette kan alle sjangere eksistere. Barnefilm og voksenfilm er ikke konkurrenter i større grad enn hva enhver film er for en annen. Filmer med samme målgruppe konkurrerer riktignok om samme publikum, både når det gjelder visningstider, saler og oppmerksomhet. Men det finnes etter min mening ingen motsetning mellom voksen- og barnefilm som sådan.
Som produsent er hun mer opptatt av enkeltprosjekt enn av sjanger.
– Som produsent møter jeg hvert filmprosjekt unikt. Målet er å være ambisiøs når det gjelder alle prosjekter, og finne ut hvordan filmen kan nå sitt fulle potensial kunstnerisk og markedsmessig. Dette gjelder både for barnefilm og voksenfilm. Motivet for å lage en film er uansett at det skal bli en kvalitetsfilm innenfor sitt område. Dette er drivkraften. Kjærligheten til filmen blir jo ikke mindre selv om de som skal se den er kortere av vekst.
Ifølge Hørsdal har Maipo allerede et klart fokus på familiefilm, og en ambisjon om på sikt å bli en viktig aktør på feltet i Europa. De har kontakt med flere regissører de ønsker å satse på, og synes det er interessant å veksle mellom ulike typer film. Når det gjelder utspillet til kinodirektørene påpeker hun, i likhet med Elsa Kvamme, at det allerede finnes kulturpolitiske ordninger som fremmer barnefilm.
– Kulturpolitikken påvirker i stor grad hva som lages av film, og det er klart at man kan velge fra politisk hold om man ønsker flere barnefilmer. Men allerede i dag finnes det ordninger som gjør at barnefilm prioriteres, og disse fungerer bra. Jeg er usikker på om en ytterligere forsterkning av dette vil være sunt for den relativt lille bransjen filmbransjen er. Tross alt er det et ganske begrenset antall filmer som lages. Et politisk pålegg om 10 barnefilmer i året tror jeg ikke er hensiktsmessig, sier Synnøve Hørsdal.
Prøysen skrev Teskjerringa for svenskene og Astrid Lindgren og de sa nei til Hollywood. To julkalenderer ble det for SVT som er morsomme og har et innhold for voksne og barn og nå er det på tide at vi bringer denne barnefilmen for voksne hjem eller er det voksenfilmen for barn, så sett i gang og lag en herlig musikal hvor det sprudler av energi. Det er bare for Institutet og brette opp armene og lage en Prøysenkonkurranse i Prøysens hundre års jubileet. Vi kan ihvertfall starte … Og la den produseres i Norge
TORE SEVERIN NETLAND, Prøysens venner & Torshaug Kulturlaug
Prøysen skrev Teskjerringa for svenskene og Astrid Lindgren og de sa nei til Hollywood. To julkalenderer ble det for SVT som er morsomme og har et innhold for voksne og barn og nå er det på tide at vi bringer denne barnefilmen for voksne hjem eller er det voksenfilmen for barn, så sett i gang og lag en herlig musikal hvor det sprudler av energi. Det er bare for Institutet og brette opp armene og lage en Prøysenkonkurranse i Prøysens hundre års jubileet. Vi kan ihvertfall starte … Og la den produseres i Norge
TORE SEVERIN NETLAND, Prøysens venner & Torshaug Kulturlaug