For norsk film representerte årets Berlinale noe av et unntaksår. For første gang på lenge var vi med i hovedprogrammet og sideseksjonen Panorama, med henholdsvis Kraftidioten og Blind. Samtidig hadde vi ingen barnefilmer i det offisielle programmet. Det var spesielt etter et år der norsk barnefilm dominerte det norske kinorepertoaret fullstendig, og etter flere tiår der norsk og skandinavisk barnefilm nesten alltid har deltatt.

Berlinalens barnefilmprogram Generation er verdens største i sitt slag. I løpet av 37 år har festivalen blitt den fremste kuratoren av verdensfilmen for barn og unge, og i fjor hadde den 60 000 besøkende. Det hjelper selvsagt å ha verdens nest største filmfestival i ryggen og kunne henvende seg til svært kunst- og filminteresserte borgere i en av verdens mest liberale storbyer. Festivalleder Maryanne Redpath fremhevet med rette den unike dialogen festivalen har med sitt publikum, som hun muntert beskrev som ”krevende” da jeg snakket med henne under festivalen. ”De forventer at vi skal utfordre dem og lar oss få høre det når det ikke skjer”.

Som så mange barnefilm-entusiaster er Redpath opptatt av skandinavisk barnefilm fordi den befinner seg i en unik posisjon. Vi har noe svært få andre land har, nemlig øremerkede midler til sjangeren. Det burde gi oss et sterkt fortrinn i økonomiske krisetider der de fleste andre land bare kan drømme om slike midler. Vi burde være en stormakt innen barnefilmen, slik Nederland ble det etter at de satset målbevisst på sjangeren.

Likevel var vi helt fraværende på verdens største barnefilmmønstring.

Når jeg stilte Redpath spørsmål om årsaken, valgte hun å svare indirekte ved å peke på at Generation-programmet ikke skal la seg diktere av markedet. Originalitet skal stimuleres og premieres. Hun har merket seg de siste årenes tendens i norsk film der barnefilmen er blitt den viktigste inntektskilden for produsentene. Den er blitt den tryggeste investeringen og derfor også den mest forutsigbare. Produsentene lager film primært av etablerte merkevarer og det finnes få originalskrevne manus.

Mantraet i norsk filmbransje nå er at barnefilmene gjør smalere eksperimenter som Blind mulig. Derfor er barnefilmen viktig. Men er det bare derfor den er viktig?

Hva forteller det om hvilke krav vi stiller til våre barns filmopplevelser? Skal vi ikke kunne stille like store krav til nyskapning innen barnefilmen som til voksenfilmen?

For omtrent ti år siden igangsatte NRK en formidabel snuoperasjon for å vinne tilbake barna de hadde mistet til utenlandske barnekanaler. NRK Super så dagens lys og skulle komme til å fornye norsk tv-underholdning for barn, noe som for mine barns del kulminerte med dramaserien Julekongen. En tilsvarende oppgradering der barna stimuleres og utfordres, ikke minst på et visuelt plan, kunne vi trenge i norsk film.

Om svaret er én barne- og familiefilm i måneden på norske kinoer, slik norske kinosjefer har tatt til orde for, tviler jeg på. Mer kvantitet er ikke nødvendigvis svaret på den norske barnefilmens utfordringer. Jeg tror det først og fremst handler om holdninger. Når barnefilmen blir gissel for den ”seriøse” voksenfilmen virker det hemmende for utviklingen av den. Da blir det også vanskeligere å lokke de største regitalentene til barnefilmen.

Norske foreldre og barn er veldig lojale mot den norske barnefilmen. Det er en gave norsk film burde utnytte bedre, istedenfor å vurdere den i hovedsak som en melkeku.

En noe kortere versjon av denne kommentaren har opprinnelig stått på trykk i Aftenposten.