Alle som jobber med barne- og familiefilmer jubler over at det blir syv kinopremiere i 2013. Men mange av utfordringen er de samme: Hvordan opprettholde nivået og få fram flere originalmanus? Og har barnefilmen i for stor grad vært overlatt til markedsstøtten?
Etter fjorårets labre barnefilmår, hvor kun to norske barne- og familiefilmer – Skvis og Reisen til julestjernen – hadde premiere, tok Filminstituttet grep for å sikre barn muligheten til å se norsk film på kino. Nå skal det gis støtte til minimum fire barne- og ungdomsfilmer per år; to etter kunstnerisk vurdering og to etter markedsvurdering. Tilfeldigvis har antallet barnefilmer fått et oppsving allerede i år: I skrivende stund ser det ut til at seks barne- og familiefilmer får kinopremiere i 2013, og kanskje får de følge av Kule Kidz gråter ikke. Og om vi legger godviljen til og inkluderer den svensk-norske co-produksjonen Lassemajas detektivbyrå – VonBroms Hemmelighet, så ser det ganske imponerende ut.
– Jeg synes det er viktig å påpeke at filmene som kommer i 2013 ikke kommer som en del av NFIs bevisstgjøring. Langt de fleste av disse filmene fikk støtte for over to år siden, og har vært utviklet i produksjonsselskaper og -miljøer, og ikke gjennom påtrykk fra NFI, sier Cornelia Boysen, produsent i Maipo Film. De er i år aktuelle med tre store barne- og familiefilmprosjekter: Albert Åberg (en TV-serie), og spillefilmene Hokus pokus, Albert Åberg og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Om du tar en titt på hvordan årets premierefilmer er finansiert, vil du se at de som er støttet gjennom konsulent har fått meget små bevilgninger sammenlignet med «voksenfilmer». Man kan spørre seg om hvorfor bevilgningene til disse prosjektene er så lave.
Hun er likevel svært fornøyd med det høye antallet barnefilm på kino.
– To filmer i 2012 var alt for lite; barn og unge trenger filmer som er beregnet på dem. Jeg synes det er fantastisk at det kommer så mange barnefilmer på kino i år. Personlig mener jeg det er ekstremt viktig at vi lager filmer for barn som vokser opp i Norge. Det handler om språk og identifikasjon, sier Boysen.
– Jeg tror barnefamilier ønsker å se norskproduserte barne- og familiefilmer, fremfor dubbede amerikanske, sier Morten Christoffersen, direktør i Nordisk Film. De distribuerer i år hele fire barne- og familiefilmer: Pelle Politibil på sporet, Mormor & de åtte ungene, Albert Åberg og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Muligheten for å lykkes kommersielt med en barnefilm er klart større enn med film for ungdom eller voksne, noe de siste årenes besøksstatistikk viser veldig tydelig. For oss som distributør byr det faktum at vi har flere barnefilmer i år på noen spennende muligheter innen markedsføring og sameksponering, som vi jobber med nå. I tillegg er jo barnefilmene vår nøkkel til å rekruttere publikum som forhåpentligvis vil kose seg på kino, og ta dette med seg i oppveksten og som voksne, sier Morten i Nordisk Film.
Trine Aadalen Lo, daglig leder og produsent i Filmbin – et produksjonsselskap som har spesialisert seg på barne- og ungdomsfilm, og som i år er aktuell med De tøffeste gutta – er helt enig.
– Hva ville skjedd dersom det et år kom kun to norske filmer for voksne? Vi kan ikke forvente at publikum begynner å gå på kino helt av seg selv i 30-års-alderen. De må lære å elske film fra barnsben av, slik vi som nå er voksne har gjort. Fjorårets to filmer er et håpløst lavt antall, og jeg håper vi aldri igjen gir et så fattig barnefilmtilbud til publikum som i fjor. Det er å svikte publikummet vårt, sier hun.
For overlatt til markedsstøtten?
Mot slutten av april gikk Barnefilmfestivalen av stabelen i Kristiansand. Festivalen ble startet i 1998, og fant i år sted for 16. gang. Festivalleder Danckert Monrad-Krohn forteller:
– Barnefilmfestivalen er et sted hvor filmskapere kan møte et stort publikum, og få direkte respons på filmene sine, og hvor folk som jobber med utvikling, finansiering, produksjon og formidling kan møtes – og i tillegg få faglig påfyll. Vi tror ikke vi kan trylle, men vi ønsker å bidra til å øke statusen, fokuset og utviklingen av film for unger.
Han er optimistisk, og ser lyst på barnefilmens fremtid.
– Hvis man har gode manus, stor bredde, dedikerte produsenter, lager god film, har budsjetter til å produsere og ikke minst å markedsføre dem, så vil det lykkes – også for barnefilm. Det ligner litt på voksenfilm, synes du ikke? Jeg synes ikke det er spesielt ambisiøst at NFI vil støtte fire barnefilmer per år. Men det positive er at det samtidig sies at to av de fire skal være konsulentstøttet. De siste årene har barnefilmen i alt for stor grad vært overlatt til markedsstøtte, sier Monrad-Krohn.
– Det er absolutt grunn til optimisme på barnefilmens vegne. Vi er nødt til å se om markedet kan klare syv stykker – det er en annen sak. Men jeg mener vi minst bør ha premiere på fem filmer for barn og unge i løpet av et år, sier Boysen. Aadalen Lo setter det ideelle tallet enda høyere:
– Jeg ønsker at vi skal lage ti norske barnefilmer hvert år. Det fortjener det unge publikummet. Fem om våren, og fem om høsten. I Nederland produseres det 28 filmer i året, og ti av disse er barnefilmer. Dette bør vi klare i Norge også. Selv om antallet gjerne kan være høyere, er god spredning av lanseringene desto viktigere.
– Det har vært viktig for oss å få en spredning, både for å ikke konkurrere med oss selv, og for ikke å komme for tett på de amerikanske kanonene, sier Christoffersen. Aadalen Lo har et godt eksempel på viktigheten av spredning.
– Christian Los Bestevenner ble godt mottatt av kritikere, kåret til «Årets Barnefilm» av kinosjefene, Amanda-nominert, og fikk internasjonal premiere under Berlinalen. Men den hadde norsk premiere midt mellom to «giganter»: den første Knerten-filmen og Julenatt i Blåfjell, og ble kun sett av 60.000 på kino i Norge. Hittil har den solgt 50.000 på DVD, noe som er unormalt høyt for en film med 60.000 besøk på kino. Dette sier noe om hvilket potensial filmen kunne hatt om den hadde hatt en annen lanseringsdato, eller en større kampanje.
Mangel på originalmanus
Seks av årets syv premierefilmer er basert på bøker eller filmer. Christoffersen synes det er positivt at det foreligger mye kjent kildemateriale som kan brukes til barnefilm, og som i større eller mindre grad har et innebygget publikum. Boysen, Monrad-Krohn og Aadalen Lo mener derimot det bør legges større vekt på originalmanuskripter.
– Det er supert at det finnes store publikumssuksesser som baseres på kjente bokserier og er eventyrlige, men samtidig mener jeg at den mer realistiske og originale barnefilmen ikke må glemmes. Jeg ønsker meg mer fokus på nyskapning og originalitet i barnefilm dette året, sier Aadalen Lo, og får støtte av Boysen:
– Den største utfordringen er å stimulere til utvikling av filmer basert på originale manus. Det er dessverre en gjennomgående tendens at prosjekter baseres på kjente karakterer og universer; det er ikke kun i Norge det er slik.
– Det er en utbredt illusjon at alle barn liker det samme. Men unger er som voksne: noen liker «finsk fjernsynsteater», og noen foretrekker James Bond – og gjerne begge deler. Unger fortjener både bredt anlagte filmer og såkalt «smale» filmer. Film for barn basert på originale fiksjonsmanus er en mangelvare, sier Monrad-Krohn.
Boysen mener at distributørene og produsentene må senke forventningene til antall solgte billetter på barnefilmene, slik at de kan utvikle prosjekter innenfor et bredere spekter enn de gjør nå.
– Vi må ha et realistisk syn på hvor stor målgruppen rent faktisk er. Og vi må innse at det å lage film for barn koster like mye som å lage film for voksne, sier Boysen.
– Det som ville vært mest effektivt for å få mer og større variasjon i produksjon av barnefilm, er å opprette en egen barnefilmkonsulent hos NFI, med så mye penger at det monner. En barnefilmkonsulent vil føre til at enda flere produsenter, manusforfattere og regissører kommer til å prioritere barnefilm, sier Monrad-Krohn.
– Nå har NFI nettopp holdt et seminar for oss i filmbransjen som brenner for barnefilm, nesten på dagen ti år siden Erlend Loe sitt fremstøt med workshopen «Kulifisering av barnefilm». Et seminar her, en workshop der og litt diskusjon en gang i tiåret er ikke nok. La oss få workshops og seminarer jevnlig, la oss konkurrere om de gjeveste prisene under Amanda-utdelingen, og la oss jobbe for å få norske barnefilmer på kino i både Sverige og Danmark, sier Aadalen Lo.
Årets barnefilmer med foreløpige premièredatoer:
Andre artikler av Kamilla Rønnestad:
Alle som jobber med barne- og familiefilmer jubler over at det blir syv kinopremiere i 2013. Men mange av utfordringen er de samme: Hvordan opprettholde nivået og få fram flere originalmanus? Og har barnefilmen i for stor grad vært overlatt til markedsstøtten?
Etter fjorårets labre barnefilmår, hvor kun to norske barne- og familiefilmer – Skvis og Reisen til julestjernen – hadde premiere, tok Filminstituttet grep for å sikre barn muligheten til å se norsk film på kino. Nå skal det gis støtte til minimum fire barne- og ungdomsfilmer per år; to etter kunstnerisk vurdering og to etter markedsvurdering. Tilfeldigvis har antallet barnefilmer fått et oppsving allerede i år: I skrivende stund ser det ut til at seks barne- og familiefilmer får kinopremiere i 2013, og kanskje får de følge av Kule Kidz gråter ikke. Og om vi legger godviljen til og inkluderer den svensk-norske co-produksjonen Lassemajas detektivbyrå – VonBroms Hemmelighet, så ser det ganske imponerende ut.
– Jeg synes det er viktig å påpeke at filmene som kommer i 2013 ikke kommer som en del av NFIs bevisstgjøring. Langt de fleste av disse filmene fikk støtte for over to år siden, og har vært utviklet i produksjonsselskaper og -miljøer, og ikke gjennom påtrykk fra NFI, sier Cornelia Boysen, produsent i Maipo Film. De er i år aktuelle med tre store barne- og familiefilmprosjekter: Albert Åberg (en TV-serie), og spillefilmene Hokus pokus, Albert Åberg og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Om du tar en titt på hvordan årets premierefilmer er finansiert, vil du se at de som er støttet gjennom konsulent har fått meget små bevilgninger sammenlignet med «voksenfilmer». Man kan spørre seg om hvorfor bevilgningene til disse prosjektene er så lave.
Hun er likevel svært fornøyd med det høye antallet barnefilm på kino.
– To filmer i 2012 var alt for lite; barn og unge trenger filmer som er beregnet på dem. Jeg synes det er fantastisk at det kommer så mange barnefilmer på kino i år. Personlig mener jeg det er ekstremt viktig at vi lager filmer for barn som vokser opp i Norge. Det handler om språk og identifikasjon, sier Boysen.
– Jeg tror barnefamilier ønsker å se norskproduserte barne- og familiefilmer, fremfor dubbede amerikanske, sier Morten Christoffersen, direktør i Nordisk Film. De distribuerer i år hele fire barne- og familiefilmer: Pelle Politibil på sporet, Mormor & de åtte ungene, Albert Åberg og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa.
– Muligheten for å lykkes kommersielt med en barnefilm er klart større enn med film for ungdom eller voksne, noe de siste årenes besøksstatistikk viser veldig tydelig. For oss som distributør byr det faktum at vi har flere barnefilmer i år på noen spennende muligheter innen markedsføring og sameksponering, som vi jobber med nå. I tillegg er jo barnefilmene vår nøkkel til å rekruttere publikum som forhåpentligvis vil kose seg på kino, og ta dette med seg i oppveksten og som voksne, sier Morten i Nordisk Film.
Trine Aadalen Lo, daglig leder og produsent i Filmbin – et produksjonsselskap som har spesialisert seg på barne- og ungdomsfilm, og som i år er aktuell med De tøffeste gutta – er helt enig.
– Hva ville skjedd dersom det et år kom kun to norske filmer for voksne? Vi kan ikke forvente at publikum begynner å gå på kino helt av seg selv i 30-års-alderen. De må lære å elske film fra barnsben av, slik vi som nå er voksne har gjort. Fjorårets to filmer er et håpløst lavt antall, og jeg håper vi aldri igjen gir et så fattig barnefilmtilbud til publikum som i fjor. Det er å svikte publikummet vårt, sier hun.
For overlatt til markedsstøtten?
Mot slutten av april gikk Barnefilmfestivalen av stabelen i Kristiansand. Festivalen ble startet i 1998, og fant i år sted for 16. gang. Festivalleder Danckert Monrad-Krohn forteller:
– Barnefilmfestivalen er et sted hvor filmskapere kan møte et stort publikum, og få direkte respons på filmene sine, og hvor folk som jobber med utvikling, finansiering, produksjon og formidling kan møtes – og i tillegg få faglig påfyll. Vi tror ikke vi kan trylle, men vi ønsker å bidra til å øke statusen, fokuset og utviklingen av film for unger.
Han er optimistisk, og ser lyst på barnefilmens fremtid.
– Hvis man har gode manus, stor bredde, dedikerte produsenter, lager god film, har budsjetter til å produsere og ikke minst å markedsføre dem, så vil det lykkes – også for barnefilm. Det ligner litt på voksenfilm, synes du ikke? Jeg synes ikke det er spesielt ambisiøst at NFI vil støtte fire barnefilmer per år. Men det positive er at det samtidig sies at to av de fire skal være konsulentstøttet. De siste årene har barnefilmen i alt for stor grad vært overlatt til markedsstøtte, sier Monrad-Krohn.
– Det er absolutt grunn til optimisme på barnefilmens vegne. Vi er nødt til å se om markedet kan klare syv stykker – det er en annen sak. Men jeg mener vi minst bør ha premiere på fem filmer for barn og unge i løpet av et år, sier Boysen. Aadalen Lo setter det ideelle tallet enda høyere:
– Jeg ønsker at vi skal lage ti norske barnefilmer hvert år. Det fortjener det unge publikummet. Fem om våren, og fem om høsten. I Nederland produseres det 28 filmer i året, og ti av disse er barnefilmer. Dette bør vi klare i Norge også. Selv om antallet gjerne kan være høyere, er god spredning av lanseringene desto viktigere.
– Det har vært viktig for oss å få en spredning, både for å ikke konkurrere med oss selv, og for ikke å komme for tett på de amerikanske kanonene, sier Christoffersen. Aadalen Lo har et godt eksempel på viktigheten av spredning.
– Christian Los Bestevenner ble godt mottatt av kritikere, kåret til «Årets Barnefilm» av kinosjefene, Amanda-nominert, og fikk internasjonal premiere under Berlinalen. Men den hadde norsk premiere midt mellom to «giganter»: den første Knerten-filmen og Julenatt i Blåfjell, og ble kun sett av 60.000 på kino i Norge. Hittil har den solgt 50.000 på DVD, noe som er unormalt høyt for en film med 60.000 besøk på kino. Dette sier noe om hvilket potensial filmen kunne hatt om den hadde hatt en annen lanseringsdato, eller en større kampanje.
Mangel på originalmanus
Seks av årets syv premierefilmer er basert på bøker eller filmer. Christoffersen synes det er positivt at det foreligger mye kjent kildemateriale som kan brukes til barnefilm, og som i større eller mindre grad har et innebygget publikum. Boysen, Monrad-Krohn og Aadalen Lo mener derimot det bør legges større vekt på originalmanuskripter.
– Det er supert at det finnes store publikumssuksesser som baseres på kjente bokserier og er eventyrlige, men samtidig mener jeg at den mer realistiske og originale barnefilmen ikke må glemmes. Jeg ønsker meg mer fokus på nyskapning og originalitet i barnefilm dette året, sier Aadalen Lo, og får støtte av Boysen:
– Den største utfordringen er å stimulere til utvikling av filmer basert på originale manus. Det er dessverre en gjennomgående tendens at prosjekter baseres på kjente karakterer og universer; det er ikke kun i Norge det er slik.
– Det er en utbredt illusjon at alle barn liker det samme. Men unger er som voksne: noen liker «finsk fjernsynsteater», og noen foretrekker James Bond – og gjerne begge deler. Unger fortjener både bredt anlagte filmer og såkalt «smale» filmer. Film for barn basert på originale fiksjonsmanus er en mangelvare, sier Monrad-Krohn.
Boysen mener at distributørene og produsentene må senke forventningene til antall solgte billetter på barnefilmene, slik at de kan utvikle prosjekter innenfor et bredere spekter enn de gjør nå.
– Vi må ha et realistisk syn på hvor stor målgruppen rent faktisk er. Og vi må innse at det å lage film for barn koster like mye som å lage film for voksne, sier Boysen.
– Det som ville vært mest effektivt for å få mer og større variasjon i produksjon av barnefilm, er å opprette en egen barnefilmkonsulent hos NFI, med så mye penger at det monner. En barnefilmkonsulent vil føre til at enda flere produsenter, manusforfattere og regissører kommer til å prioritere barnefilm, sier Monrad-Krohn.
– Nå har NFI nettopp holdt et seminar for oss i filmbransjen som brenner for barnefilm, nesten på dagen ti år siden Erlend Loe sitt fremstøt med workshopen «Kulifisering av barnefilm». Et seminar her, en workshop der og litt diskusjon en gang i tiåret er ikke nok. La oss få workshops og seminarer jevnlig, la oss konkurrere om de gjeveste prisene under Amanda-utdelingen, og la oss jobbe for å få norske barnefilmer på kino i både Sverige og Danmark, sier Aadalen Lo.
Årets barnefilmer med foreløpige premièredatoer:
Andre artikler av Kamilla Rønnestad:
Fantastisk, Maren! «spindelvevet i hjf8rnet skjelver litt ne5r jeg stkiekr hodet inn gjennom df8ren» … dette er jo ekte poesi! Ne5 har jeg endelig fe5tt oppdatert meg pe5 julekalenderen din, jeg hang noen dager etter, men det gjorde egentlig ikke noe – for da fikk jeg meg en god dose eventyr ne5. Lykke til i TB i dag 🙂 Du har fe5tt min stemme… PS: Du me5 ha verdens skjf8nneste foreldre (ref. TB), og de me5 ve6re utrolig unge. Mine foreldre kunne ikke skrevet de kommentarene der, for e5 si det se5nn 🙂
Fantastisk, Maren! «spindelvevet i hjf8rnet skjelver litt ne5r jeg stkiekr hodet inn gjennom df8ren» … dette er jo ekte poesi! Ne5 har jeg endelig fe5tt oppdatert meg pe5 julekalenderen din, jeg hang noen dager etter, men det gjorde egentlig ikke noe – for da fikk jeg meg en god dose eventyr ne5. Lykke til i TB i dag 🙂 Du har fe5tt min stemme… PS: Du me5 ha verdens skjf8nneste foreldre (ref. TB), og de me5 ve6re utrolig unge. Mine foreldre kunne ikke skrevet de kommentarene der, for e5 si det se5nn 🙂