Dokumentarens eksplosive utvikling

Dokumentarens eksplosive utvikling

CPH:DOX-direktør Tine Fischer er glad for at «direct cinema» endelig er i ferd med å slippe jerngrepet på dokumentaren. Nå har hun høye forventninger til hvordan dokumentarfilm skal endre verden. Les om tendensene under årets CPH:DOX.

CPH:DOX har med årene utviklet seg til å bli et av Europas viktigste dokumentarfilmarrangementer. 1.-11. november gikk festivalen av stabelen for tiende gang, med et program som talte over 200 filmer. Indiewires Peter Knegt mener at DOX har satt en ny standard for filmfestivaler: ”The programming is innovative and trangressive. ’You can miss Sheffield or IDFA and still see what you should see at Sundance or Hot Docs or wherever else,’ one industry insider noted at a festival event. ’But there are things at CPH:DOX you will never see anywhere else. And that’s very rare’,” skriver han

– Jeg ville lage en dokumentarfilmfestival som forsøkte å gjenerobre tapt terreng, forteller festivalsjef Tine Fischer til Rushprint.

– Om man ser historisk på det, for eksempel på mine store dokumentarfilmhelter som Herzog og Eisenstein, ser man at de på ingen måte har laget ”klassiske” observasjonelle dokumentarer. På 30-, 40-, og 50-tallet var dokumentarismen supereksperimentell. Men på 60- og 70-tallet kom direct cinema og overtok hele forståelsen av hva en dokumentarfilm er, noe som har blitt sittende igjen helt til nå. Jeg ville på ingen måte utrydde direct cinema – observasjonell film kan være genialt – men jeg ville gjøre publikum oppmerksom på at dokumentarfilmen historisk sett er en så bred sjanger, som på det tidspunktet hadde blitt så liten.

Denne brede dokumentarforståelsen har CPH:DOX blitt viden kjent for. På godt og vondt. Det å la grensene mellom fiksjon og dokumentar flyte ut, har nemlig ført til sinte reaksjoner fra både publikummere og jurymedlemmer som mener at dokumentarbegrepet er tøyd for langt.

– Slikte tilbakemeldinger må man godta. Dokumentarfilmen er blitt så ekstremt forbundet med direct cinema, at det ikke er gjort i en håndvending å endre folks forståelse av den. Men jeg vil likevel påstå at det i løpet av de siste ti årene har skjedd en enorm utvikling i hvordan folk oppfatter dokumentarfilm. Året vi startet festivalen kom Michael Moores Bowling for Columbine og Farenheit 9/11, og journalistene spurte meg om jeg virkelig kunne mene at det var dokumentarfilm – de mente filmene var propaganda, manipulasjon, langt ifra dokumentarer. Men i dag, ti år senere, er vel Michael Moore for de fleste erkeeksemplet på en dokumentarfilmskaper.

Til tross for at Fischers dokumentarbegrep favner vidt, er hun svært tydelig på hva som skiller dokumentar fra fiksjon.

– Dokumentarfilmen beskjeftiger seg alltid med noe som finner sted eller noe som har funnet sted. Jeg står fast på at dokumentaren ikke skal lyve. Den har en helt særlig, forpliktende relasjon til virkeligheten, som definerer den opp mot fiksjon. En fiksjonsfilm kan selvsagt også forholde seg til virkeligheten, men den kan lyve så mye den bare vil.

Det står dog ikke i veien for at de to sjangrene skal få flørte. Mye. Da Rushprint intervjuet Fischer i mars i fjor, trakk hun frem hybridfilmen – film som blander elementer fra fiksjon og dokumentar – som en sentral trend på dokumentarfilmfeltet. Årets DOX-program kunne by på et bredt spekter av ulike hybridfilmer, som Searching for Bill, Roland Hassel og The Act of Killing, og Fischer mener at hybridfilm fortsatt er en av de mest avgjørende tendensene innen dokumentarismen.

– Det er markant å se hvordan hybridfeltet vokser – ikke kun i forhold til fiksjon og non-fiksjon, men også når det kommer til dokumentar og billedkunst; dokumentar og antropologi; dokumentar og aktivisme.

 

NB! Teksten fortsetter etter disse tre videovinduene:

En ’doku-roadmovie, på jakt etter en fiktiv karakter, igjennom et ekte utkants-USA’. Searching for Bill vant årets NORDIC:DOX award.

’Virkeligheten er kompleks, og når man skal videreformidle den, bidrar man alltid med enda et lag av kompleksitet. For meg er Palme-mordet blitt en fiktiv svulst uten egentlig substans. Min jobb som dokumentarist er å peke på den uvirkeligheten – å virkeliggjøre den,’ uttalte regissør Måns Månsson til Andreas Relster i Information.



Sjokkerende, absurde, fantastiske Act of Killing vant hovedprisen under årets festival.
– The Act of Killing er hybrid på alle måter. Den er vill, helt radikal, formmessig. Men om man snakker om filmen som hybridfilm er man i og for seg missing the point. Det er en film man vil snakke om fordi den kommer til å endre indonesisk historie, mener Fischer.
 

 

(Tekst fortsetter:)

Utover hybridfilm, var reenactments en annen tydelig tendens i årets program (for øvrig sentralt både i nevnte Act Of Killing og Roland Hassel). Gjenskapelser er tradisjonelt sett en viktig del av dramadokumentarismen, men Fischer opplever at det i disse dager skjer nye, spennende ting innen det å gjenskape virkeligheten på film. Hun trekker frem Public Hearing, hvor skuespillere gjenskaper en Wal-Mart-høring i New York, som et eksempel på en slik film. Filmen er basert på transkripsjonen fra høringen, og utspiller seg i real-time. Det høres kanskje kjedelig ut, og rett skal være rett, under premieren begynte innlederen med å si at dette, dette er en virkelig kjedelig film. Men underlig nok er den også morsom. Gjenskapelsen får frem det absurde, det komiske, i denne rutinemessige høringen.

 

– Jeg vil også våge å påstå at fjorårets Play faller inn i reenactments-kategorien, da filmen fremstiller virkelige hendelser, og Ruben [Östlund] har basert filmen sin på blant annet politirapporter og intervjuer.

Når man bruker reenactments på denne måten lager man ikke kun en en-til-en-gjengivelse av det som har skjedd. Man skaper et nytt stykke virkelighet, hvor det skjer en refleksjon, en gjenoppdagelse eller en bevisstgjøring. I Public Hearing, for eksempel, blir fokuset i virkeligheten på selve systemets språk, på diskursene.

Den tredje tendensen Fischer trekker frem, er transmedia, altså det å utvikle et filmprosjekt på flere plattformer. For eksempel kan der utvikles et undervisningsprosjekt, et politisk NGO-prosjekt, eller et worldwide app-prosjekt, parallelt med at man utvikler filmen. Transmedia handler ganske konkret om å endre på virkeligheten.

– Jeg har ekstremt store forventninger til hva som kommer til å skje med dokumentarfilm i løpet av de neste 5-10 årene. Sjangeren har så mye grunnleggende DNA som passer til social outreach. Utover å lage gode filmer, kan dokumentaristene endre virkeligheten.

Hun nevner svenske Big Boys Gone Bananas som et eksempel på et transmedialt prosjekt.



– Dette er i virkeligheten film nummer to: den handler om at regissør Fredrik Gertten ble saksøkt av Dole for den forrige filmen sin. I stedet for å kjøre en lukket rettsprosess, laget han en film om det. Filmen ble et politisk verktøy. Denne filmen har en webplattform med fokus på social outreach – et forsøk på å skape bevissthet omkring Dole og matvarepolitikk generelt.

En annen transmedial film i årets program er danske Free The Mind. Den er produsert av Danish Documentary, som ifølge Fischer ofte bruker transmedialitet til både å finansiere og utvikle prosjektene sine.

– I stedet for å utvikle filmene sine kun som filmer, har de parallelt med utviklingen aktivert de enkeltpersoner, organisasjoner og miljøer som måtte ha betydning for den ferdige filmen. De arbeider tidlig med outreach-potensialet, ikke kun med tanke på lanseringen av filmen, men i forhold til å endre virkeligheten som filmen dreier seg om.

Free The Mind handler om hvordan meditasjon kan endre dysfunksjonell adferd, for eksempel hos Afghanistan-soldater som sliter med posttraumatisk stress. I stedet for å bare lage en film om hvilke resultater man kan få ut av å meditere, har Danish Documentary i prosessen aktivert blant annet det danske forsvaret, som har endret deres måte å arbeide med posttraumatisk stress på, på grunn av filmen. De er veldig bevisste på å ikke kun lage en film som er i dialog med seg selv, men som er med på å endre realpolitikk.

Fischer tror vi kommer til å se et stort paradigmeskifte i hele måten å utvikle og produsere dokumentarfilm på, som handler om transmedia. Hun ser lyst på dokumentarfilmens fremtid.

– I mine øyne har dokumentarismen så langt kun oppnådd en liten del av et veldig stort potensial. Jeg tror at vi kan vente oss en voldsom, positiv utvikling i forhold til hva dokumentarfilmen kan utrette.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Dokumentarens eksplosive utvikling

Dokumentarens eksplosive utvikling

CPH:DOX-direktør Tine Fischer er glad for at «direct cinema» endelig er i ferd med å slippe jerngrepet på dokumentaren. Nå har hun høye forventninger til hvordan dokumentarfilm skal endre verden. Les om tendensene under årets CPH:DOX.

CPH:DOX har med årene utviklet seg til å bli et av Europas viktigste dokumentarfilmarrangementer. 1.-11. november gikk festivalen av stabelen for tiende gang, med et program som talte over 200 filmer. Indiewires Peter Knegt mener at DOX har satt en ny standard for filmfestivaler: ”The programming is innovative and trangressive. ’You can miss Sheffield or IDFA and still see what you should see at Sundance or Hot Docs or wherever else,’ one industry insider noted at a festival event. ’But there are things at CPH:DOX you will never see anywhere else. And that’s very rare’,” skriver han

– Jeg ville lage en dokumentarfilmfestival som forsøkte å gjenerobre tapt terreng, forteller festivalsjef Tine Fischer til Rushprint.

– Om man ser historisk på det, for eksempel på mine store dokumentarfilmhelter som Herzog og Eisenstein, ser man at de på ingen måte har laget ”klassiske” observasjonelle dokumentarer. På 30-, 40-, og 50-tallet var dokumentarismen supereksperimentell. Men på 60- og 70-tallet kom direct cinema og overtok hele forståelsen av hva en dokumentarfilm er, noe som har blitt sittende igjen helt til nå. Jeg ville på ingen måte utrydde direct cinema – observasjonell film kan være genialt – men jeg ville gjøre publikum oppmerksom på at dokumentarfilmen historisk sett er en så bred sjanger, som på det tidspunktet hadde blitt så liten.

Denne brede dokumentarforståelsen har CPH:DOX blitt viden kjent for. På godt og vondt. Det å la grensene mellom fiksjon og dokumentar flyte ut, har nemlig ført til sinte reaksjoner fra både publikummere og jurymedlemmer som mener at dokumentarbegrepet er tøyd for langt.

– Slikte tilbakemeldinger må man godta. Dokumentarfilmen er blitt så ekstremt forbundet med direct cinema, at det ikke er gjort i en håndvending å endre folks forståelse av den. Men jeg vil likevel påstå at det i løpet av de siste ti årene har skjedd en enorm utvikling i hvordan folk oppfatter dokumentarfilm. Året vi startet festivalen kom Michael Moores Bowling for Columbine og Farenheit 9/11, og journalistene spurte meg om jeg virkelig kunne mene at det var dokumentarfilm – de mente filmene var propaganda, manipulasjon, langt ifra dokumentarer. Men i dag, ti år senere, er vel Michael Moore for de fleste erkeeksemplet på en dokumentarfilmskaper.

Til tross for at Fischers dokumentarbegrep favner vidt, er hun svært tydelig på hva som skiller dokumentar fra fiksjon.

– Dokumentarfilmen beskjeftiger seg alltid med noe som finner sted eller noe som har funnet sted. Jeg står fast på at dokumentaren ikke skal lyve. Den har en helt særlig, forpliktende relasjon til virkeligheten, som definerer den opp mot fiksjon. En fiksjonsfilm kan selvsagt også forholde seg til virkeligheten, men den kan lyve så mye den bare vil.

Det står dog ikke i veien for at de to sjangrene skal få flørte. Mye. Da Rushprint intervjuet Fischer i mars i fjor, trakk hun frem hybridfilmen – film som blander elementer fra fiksjon og dokumentar – som en sentral trend på dokumentarfilmfeltet. Årets DOX-program kunne by på et bredt spekter av ulike hybridfilmer, som Searching for Bill, Roland Hassel og The Act of Killing, og Fischer mener at hybridfilm fortsatt er en av de mest avgjørende tendensene innen dokumentarismen.

– Det er markant å se hvordan hybridfeltet vokser – ikke kun i forhold til fiksjon og non-fiksjon, men også når det kommer til dokumentar og billedkunst; dokumentar og antropologi; dokumentar og aktivisme.

 

NB! Teksten fortsetter etter disse tre videovinduene:

En ’doku-roadmovie, på jakt etter en fiktiv karakter, igjennom et ekte utkants-USA’. Searching for Bill vant årets NORDIC:DOX award.

’Virkeligheten er kompleks, og når man skal videreformidle den, bidrar man alltid med enda et lag av kompleksitet. For meg er Palme-mordet blitt en fiktiv svulst uten egentlig substans. Min jobb som dokumentarist er å peke på den uvirkeligheten – å virkeliggjøre den,’ uttalte regissør Måns Månsson til Andreas Relster i Information.



Sjokkerende, absurde, fantastiske Act of Killing vant hovedprisen under årets festival.
– The Act of Killing er hybrid på alle måter. Den er vill, helt radikal, formmessig. Men om man snakker om filmen som hybridfilm er man i og for seg missing the point. Det er en film man vil snakke om fordi den kommer til å endre indonesisk historie, mener Fischer.
 

 

(Tekst fortsetter:)

Utover hybridfilm, var reenactments en annen tydelig tendens i årets program (for øvrig sentralt både i nevnte Act Of Killing og Roland Hassel). Gjenskapelser er tradisjonelt sett en viktig del av dramadokumentarismen, men Fischer opplever at det i disse dager skjer nye, spennende ting innen det å gjenskape virkeligheten på film. Hun trekker frem Public Hearing, hvor skuespillere gjenskaper en Wal-Mart-høring i New York, som et eksempel på en slik film. Filmen er basert på transkripsjonen fra høringen, og utspiller seg i real-time. Det høres kanskje kjedelig ut, og rett skal være rett, under premieren begynte innlederen med å si at dette, dette er en virkelig kjedelig film. Men underlig nok er den også morsom. Gjenskapelsen får frem det absurde, det komiske, i denne rutinemessige høringen.

 

– Jeg vil også våge å påstå at fjorårets Play faller inn i reenactments-kategorien, da filmen fremstiller virkelige hendelser, og Ruben [Östlund] har basert filmen sin på blant annet politirapporter og intervjuer.

Når man bruker reenactments på denne måten lager man ikke kun en en-til-en-gjengivelse av det som har skjedd. Man skaper et nytt stykke virkelighet, hvor det skjer en refleksjon, en gjenoppdagelse eller en bevisstgjøring. I Public Hearing, for eksempel, blir fokuset i virkeligheten på selve systemets språk, på diskursene.

Den tredje tendensen Fischer trekker frem, er transmedia, altså det å utvikle et filmprosjekt på flere plattformer. For eksempel kan der utvikles et undervisningsprosjekt, et politisk NGO-prosjekt, eller et worldwide app-prosjekt, parallelt med at man utvikler filmen. Transmedia handler ganske konkret om å endre på virkeligheten.

– Jeg har ekstremt store forventninger til hva som kommer til å skje med dokumentarfilm i løpet av de neste 5-10 årene. Sjangeren har så mye grunnleggende DNA som passer til social outreach. Utover å lage gode filmer, kan dokumentaristene endre virkeligheten.

Hun nevner svenske Big Boys Gone Bananas som et eksempel på et transmedialt prosjekt.



– Dette er i virkeligheten film nummer to: den handler om at regissør Fredrik Gertten ble saksøkt av Dole for den forrige filmen sin. I stedet for å kjøre en lukket rettsprosess, laget han en film om det. Filmen ble et politisk verktøy. Denne filmen har en webplattform med fokus på social outreach – et forsøk på å skape bevissthet omkring Dole og matvarepolitikk generelt.

En annen transmedial film i årets program er danske Free The Mind. Den er produsert av Danish Documentary, som ifølge Fischer ofte bruker transmedialitet til både å finansiere og utvikle prosjektene sine.

– I stedet for å utvikle filmene sine kun som filmer, har de parallelt med utviklingen aktivert de enkeltpersoner, organisasjoner og miljøer som måtte ha betydning for den ferdige filmen. De arbeider tidlig med outreach-potensialet, ikke kun med tanke på lanseringen av filmen, men i forhold til å endre virkeligheten som filmen dreier seg om.

Free The Mind handler om hvordan meditasjon kan endre dysfunksjonell adferd, for eksempel hos Afghanistan-soldater som sliter med posttraumatisk stress. I stedet for å bare lage en film om hvilke resultater man kan få ut av å meditere, har Danish Documentary i prosessen aktivert blant annet det danske forsvaret, som har endret deres måte å arbeide med posttraumatisk stress på, på grunn av filmen. De er veldig bevisste på å ikke kun lage en film som er i dialog med seg selv, men som er med på å endre realpolitikk.

Fischer tror vi kommer til å se et stort paradigmeskifte i hele måten å utvikle og produsere dokumentarfilm på, som handler om transmedia. Hun ser lyst på dokumentarfilmens fremtid.

– I mine øyne har dokumentarismen så langt kun oppnådd en liten del av et veldig stort potensial. Jeg tror at vi kan vente oss en voldsom, positiv utvikling i forhold til hva dokumentarfilmen kan utrette.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY