De nye auteurene

Filmskapere som blander dokumentar og fiksjon er samtidas nye auteurer, mener festivaldirektør Tine Fischer ved Københavns CPH:DOX.

Årets mest prominente gjest ved Eurodok-festivalen var Tine Fischer, festivaldirektør ved Københavns CPH:DOX. Hun karakteriserer seg selv, muligens beskjedent, som en av de fem personene i Skandinavia som ser mest internasjonal dokumentarfilm, og skulle dermed være riktig person til å ta pulsen på tendensene.

 

– De siste 2-5 årene kan vi snakke om 3 hovedtrender, som jeg har valgt å kalle forbrukerkritikk/aktivisme, vestlig selvkritikk, og hybridfilm. Av disse synes jeg den siste er mest interessant. Med hybrid mener jeg filmer som beveger seg i det feltet mellom fiksjon og ikke-fiksjon.

Trend 1 og 2: Aktivisme og selvkritikk
Den første trenden handler om forbrukeraktivisme og er særlig tydelig i USA. Dette er håndverksmessig proffe filmer som selger godt i markedet, med et felles sterkt ønske om politisk endring.

 

Amerikanske Participant Media er en ledende aktør, med filmer som An Inconvenient Truth (Davis Guggenheim, 2006), Food Inc (Robert Kenner, 2008) og Waiting for Superman (Davis Guggenheim, 2010). Participant Media har base i Los Angeles og er kjent for alltid å lansere hver film sammen med en stor politisk kampanje. Den norske filmen Helsefabrikken (Håvard Bustnes, 2010) faller i samme kategori, og kunne ifølge Fischer ha tjent på en aktivismeorientert lansering.

 

Waiting for Superman (2010) av Davis Guggenheim.

 

– Den andre gruppen filmer, som jeg har kalt vestlig selvkritikk, er nært beslektet med aktivismefilmene, men har en annen type tematikk. De fokuserer på globale spørsmål, spesielt vestlig utenrikspolitikk.

 

Vestlig selvkritikk kan handle om finanskrise eller militære intervensjoner, som krigene i Irak og Afghanistan. Filmene er gjerne aggressive i tonen – aggressiv ikke i negativ forstand, men som et uttrykk for engasjement. Budskapet er å ha fått nok og ønske endring. Eksempler er Inside Job (Charles Ferguson, 2010), som for et par uker siden vant Oscar for beste dokumentar, og den danske filmen Armadillo (Janus Metz, 2010).

 

– Det danske selvbildet ble virkelig endret med Armadillo. Det tok mange år å skape en bevissthet om at Danmark var i krig i Afghanistan, og Armadillo var filmen fikk det til.

 


Inside Job (2010) av Charles Ferguson.

 

Trend 3: Hybridfilm
CPH:DOX legger vekt på en vid definisjon av dokumentarbegrepet, og lar seg ikke stoppe av om filmskaperne selv mener de jobber med dokumentar eller fiksjon. De siste tre årene har Tine Fischer merket en eksplosjon av filmskapere i overgangen mellom fiksjon og ikke-fiksjon.

– Jeg har en kjærlighet til film som befinner seg i mellomposisjonen. Det er virkelig her ting skjer innen dokumentarfilm for tida. Hybridsjangeren gir oss kunstnerisk utfordrende og provoserende film hvor det etiske står på spill. Jeg tror det er her dokumentarfilmens framtid ligger, selv om det for øyeblikket er vanskelig å få slike filmer finansiert som dokumentarer.

 

Hybridfilmene deler Fischer opp i 5 kategorier.

Hybridfilm 1: Klassikere
Som klassikere i hybridtradisjonen nevner Fischer 4 filmskapere, hvorav ikke alle vanligvis oppfattes som dokumentarister: Werner Herzog, Ulrich Seidl (Models og Import/Export), Errol Morris (Oscar-vinner med Fog of War) og thailandske Apichatpong Weerasethakul, Norges-aktuell med Gullpalme-vinneren Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv.

 

– Disse filmskaperne lager svært ulike filmer, men er auteurer ved at de former stoffet etter filmatiske kriterier, ikke omvendt. Ulrich Seidls filmer likner hverandre enten han jobber med fotomodeller, tyrkiske immigranter eller prostituerte. Herzog lager besettende filmer om mennesker med besettelser. Apichatpong lager langsomme, meditative filmer. De former virkeligheten etter hver sin kunstneriske tradisjon.

 

Hos Ulrich Seidl viser hybridtendensen seg for første gang i Models (1999), hvor tre østerrikske fotomodeller «spiller» seg selv. De er hovedpersoner i filmen, men har også vært med på å skrive og planlegge rollene.

 

 

Models (1999) av Ulrich Seidl.

 

Hybridfilm 2: Mockumentary
Mockumentary er en underkategori som balanserer på grensa mellom lureri og spøk. De siste årenes mockumentaries skiller seg ut ved en økt grad av tvetydighet, ifølge Fischer. Ofte er skillet uklart mellom good guys og bad guys, og tvilen om historien er falsk eller ekte henger lenge igjen.

 

Filmene er gjerne kritiske til en bransje, som da gatekunstneren Banksy kritiserte den økte kommersialiseringen av gatekunstscenen gjennom Exit Through the Gift Shop (2010), eller Casey Affleck i I’m Still Here (2010) tok for seg showbiz ved å eksponere de angivelige nedturene til skuespiller Joaquin Phoenix.

 

– I det første pressematerialet ble I’m Still Here framstilt som en ekte dokumentar, det var ikke før etter flere visninger og filmanmeldelser at filmskaperne ut og sa det var en mockumentary. Noen mener fortsatt at det må ha begynt som en ekte dokumentar, men at de senere ble nødt til å si det var en hoax for ikke å ødelegge karrieren til Joaquin Phoenix.

 

I’m Still Here (2010) av Casey Affleck.

 

Hybridfilm 3: Wallraffing
Wallraffing er også blitt populært blant filmskapere igjen. Noen går undercover for å avsløre indre forhold, på liknende måte som den tyske journalisten Günter Wallraff gjorde det på 1970- og 1980-tallet. Et eksempel er den briljante danske filmen The Red Chapel (2010) av Mads Brügger, prisbelønt under fjorårets Sundance. Filmskaperen reiser til Nord-Korea med en falsk teatergruppe, angivelig for å bedrive kulturutveksling, men har en skjult agenda. Hovedpersonene er journalisten Brügger og to danske standup-komikere som er koreanske adoptivbarn.

– Filmen reiser utrolig mange etiske spørsmål, men er noe av det beste jeg har sett om hva diktatur gjør med folk. Danskene bringer med seg to ting som ikke skal finnes i Nord-Korea: En spastiker, og ironi. Nord-Korea er et land hvor funksjonshemmede blir gjemt bort, og ingen forstår ironi.

Ved å tvinge det nord-koreanske vertskapet til å hanskes med det fremmede havner filmskaperne i pressede og muligens farlige situasjoner, men lykkes med å si noe kraftfullt om diktatur. Ifølge Fischer er det synd at Wallraff-tradisjonen ennå er fullstendig dominert av menn, siden kvinner sikkert kunne ha avslørt andre forhold.

 

The Red Chapel (2010) av Mads Brügger.

Hybridfilm 4: Sann hybrid
Sann hybrid er en betegnelse Tine Fischer gir filmer hvor hver eneste scene inneholder en syntese av fiksjon og ikke-fiksjon. Til forskjell fra filmskaperne i de øvrige kategoriene bryr disse seg gjerne ikke om hvorvidt de lager fiksjon eller dokumentar, men foretrekker å si at de bare lager film.

 

– De jobber i det virkelige krysningspunktet mellom fiksjon og dokumentar, på den måten at de er veldig klar over hva de gjør.

Eksempler er danske Ønskebørn (2009, engelsk tittel Out of Love), hvor regissør Birgitte Stærmose bearbeider intervjuer med gatebarn i Kosovo med avanserte fiksjonsgrep. Istedenfor å bruke de opprinnelige opptakene lar hun barna lese opp tekster basert på dem, skrevet av voksne. Hensikten er å ta temaet lenger enn til spesifikke gatebarn, og belyse en generell situasjon. Ønskebørn ble sist helg vist under Trondheims kortfilmfestival Minimalen.

 


 Ønskebørn (2009) av Birgitte Stærmose.

 

Også Fischers andre eksempel benytter fiksjonalisering av tekst, men på en annen måte. Her møter vi profesjonelle skuespillere som lipsyncer til ekte intervjuer. Det klippes også inn dokumentarmateriale som filmsnutter og arkivfoto. Filmen The Arbor (Clio Barnard, 2010) handler om den avdøde britiske dramatikeren Andrea Dunbar som kom fra arbeiderklassen og en familie med store psykososiale problemer. Vi møter Dunbar i arkivmateriale, en fiksjonsutgave av henne idag, og tilsvarende for hennes 3 barn med 3 ulike fedre. Sentralt står hennes halvt pakistansk datter med narkotikaproblemer. Årets filmfestival i Tromsø viste The Arbor i januar.

 


The Arbor (2010) av Clio Barnard.

Hybridfilm 5: Arthouse med dokuelementer
Arthousefiksjon med innslag av ikke-fiksjon er en kategori hybridfilm Fischer har vært opptatt av å inkludere på sin egen festival CPH:DOX. Disse filmene blir finansiert og solgt som fiksjon, uten at det er noen selvfølge.

 

– Fellestrekk er et langsomt tempo, en ikkenarrativ struktur av den typen vi finner hos Apichatpong, at verken scener eller karakterer virker skrevne, og at det gjerne jobbes uten profesjonelle skuespillere eller skuespillere i det hele tatt.

 

Et eksempel er den italienske filmen Le quattro volte (2010), prisvinner for beste europeiske film under fjorårets Cannes, med norsk premiere 15. april under tittelen Landsbyen på toppen av fjellet. Det skal sies at regissør Michelangelo Frammartino kanskje ville vært uenig i Fischers kategorisering. Under prisutdelingen ved fjorårets CPH:DOX sa han i takketalen at «jeg er veldig glad for prisen, særlig fordi jeg ikke ante at filmen var en dokumentar.»

 

Landsbyen på toppen av fjellet (2010) av Michelangelo Frammartion.

 

Le quattro volte lar oss møte 4 hovedkarakterer: En gjeter, en hund, ei geit og et tre.

 

– Typisk for slike filmer er at handlingen ikke bygges med fiksjonens metoder, men ved å observere virkeligheten. I neste omgang kan noe skje i virkelighetsuniverset som er fiksjon, eller fiksjonalisert. Hovedsaken blir likevel ikke fiksjonen, men observasjon av virkelighet.

 

Personlig synes Fischer denne varianten av arthouse byr på de aller mest interessante filmene for øyeblikket, både når det gjelder fiksjon og dokumentar.

 

– Her finner vi de nye auteurene, som lager de mest kunstnerisk utfordrende filmene. Interessen for dem øker over hele verden, også på større festivaler som Cannes. Jeg synes at slik film i framtida like gjerne bør kunne finansieres som dokumentarer, og skapes av dokumentarister.

Se NFIs videointervju med Tine Fischer her.
 

1 kommentar til De nye auteurene

  1. Kosmorama Trondheim International Film Festival viser et fyldig utvalg dokumentarfilm i årets festival, 4.-10. april. Trendene som Fischer så treffende beskriver kan ses både i vårt rene dokumentarfilmprogram, i kuratorserien Reality Check (programmert av undertegnede) og i andre deler av festivalen, og av filmene/regissørene som er nevnt her har vi følgende på programmet:

    -Helsefabrikken
    – Inside Job
    – Werner Herzog (Cave of Forgotten Dreams)
    -Exit Through the Gift Shop
    – The Arbor
    – Landsbyen på toppen av fjellet

    Andre filmer hos oss som beveger seg i, eller direkte diskuterer, grenselandet mellom fiksjon og virkelighet er bl.a. Content av briten Chris Petit, og Jeff Malmbergs fantastiske film Marwencol. Hele programmet er nå ute på http://www.kosmorama.no.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

De nye auteurene

Filmskapere som blander dokumentar og fiksjon er samtidas nye auteurer, mener festivaldirektør Tine Fischer ved Københavns CPH:DOX.

Årets mest prominente gjest ved Eurodok-festivalen var Tine Fischer, festivaldirektør ved Københavns CPH:DOX. Hun karakteriserer seg selv, muligens beskjedent, som en av de fem personene i Skandinavia som ser mest internasjonal dokumentarfilm, og skulle dermed være riktig person til å ta pulsen på tendensene.

 

– De siste 2-5 årene kan vi snakke om 3 hovedtrender, som jeg har valgt å kalle forbrukerkritikk/aktivisme, vestlig selvkritikk, og hybridfilm. Av disse synes jeg den siste er mest interessant. Med hybrid mener jeg filmer som beveger seg i det feltet mellom fiksjon og ikke-fiksjon.

Trend 1 og 2: Aktivisme og selvkritikk
Den første trenden handler om forbrukeraktivisme og er særlig tydelig i USA. Dette er håndverksmessig proffe filmer som selger godt i markedet, med et felles sterkt ønske om politisk endring.

 

Amerikanske Participant Media er en ledende aktør, med filmer som An Inconvenient Truth (Davis Guggenheim, 2006), Food Inc (Robert Kenner, 2008) og Waiting for Superman (Davis Guggenheim, 2010). Participant Media har base i Los Angeles og er kjent for alltid å lansere hver film sammen med en stor politisk kampanje. Den norske filmen Helsefabrikken (Håvard Bustnes, 2010) faller i samme kategori, og kunne ifølge Fischer ha tjent på en aktivismeorientert lansering.

 

Waiting for Superman (2010) av Davis Guggenheim.

 

– Den andre gruppen filmer, som jeg har kalt vestlig selvkritikk, er nært beslektet med aktivismefilmene, men har en annen type tematikk. De fokuserer på globale spørsmål, spesielt vestlig utenrikspolitikk.

 

Vestlig selvkritikk kan handle om finanskrise eller militære intervensjoner, som krigene i Irak og Afghanistan. Filmene er gjerne aggressive i tonen – aggressiv ikke i negativ forstand, men som et uttrykk for engasjement. Budskapet er å ha fått nok og ønske endring. Eksempler er Inside Job (Charles Ferguson, 2010), som for et par uker siden vant Oscar for beste dokumentar, og den danske filmen Armadillo (Janus Metz, 2010).

 

– Det danske selvbildet ble virkelig endret med Armadillo. Det tok mange år å skape en bevissthet om at Danmark var i krig i Afghanistan, og Armadillo var filmen fikk det til.

 


Inside Job (2010) av Charles Ferguson.

 

Trend 3: Hybridfilm
CPH:DOX legger vekt på en vid definisjon av dokumentarbegrepet, og lar seg ikke stoppe av om filmskaperne selv mener de jobber med dokumentar eller fiksjon. De siste tre årene har Tine Fischer merket en eksplosjon av filmskapere i overgangen mellom fiksjon og ikke-fiksjon.

– Jeg har en kjærlighet til film som befinner seg i mellomposisjonen. Det er virkelig her ting skjer innen dokumentarfilm for tida. Hybridsjangeren gir oss kunstnerisk utfordrende og provoserende film hvor det etiske står på spill. Jeg tror det er her dokumentarfilmens framtid ligger, selv om det for øyeblikket er vanskelig å få slike filmer finansiert som dokumentarer.

 

Hybridfilmene deler Fischer opp i 5 kategorier.

Hybridfilm 1: Klassikere
Som klassikere i hybridtradisjonen nevner Fischer 4 filmskapere, hvorav ikke alle vanligvis oppfattes som dokumentarister: Werner Herzog, Ulrich Seidl (Models og Import/Export), Errol Morris (Oscar-vinner med Fog of War) og thailandske Apichatpong Weerasethakul, Norges-aktuell med Gullpalme-vinneren Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv.

 

– Disse filmskaperne lager svært ulike filmer, men er auteurer ved at de former stoffet etter filmatiske kriterier, ikke omvendt. Ulrich Seidls filmer likner hverandre enten han jobber med fotomodeller, tyrkiske immigranter eller prostituerte. Herzog lager besettende filmer om mennesker med besettelser. Apichatpong lager langsomme, meditative filmer. De former virkeligheten etter hver sin kunstneriske tradisjon.

 

Hos Ulrich Seidl viser hybridtendensen seg for første gang i Models (1999), hvor tre østerrikske fotomodeller «spiller» seg selv. De er hovedpersoner i filmen, men har også vært med på å skrive og planlegge rollene.

 

 

Models (1999) av Ulrich Seidl.

 

Hybridfilm 2: Mockumentary
Mockumentary er en underkategori som balanserer på grensa mellom lureri og spøk. De siste årenes mockumentaries skiller seg ut ved en økt grad av tvetydighet, ifølge Fischer. Ofte er skillet uklart mellom good guys og bad guys, og tvilen om historien er falsk eller ekte henger lenge igjen.

 

Filmene er gjerne kritiske til en bransje, som da gatekunstneren Banksy kritiserte den økte kommersialiseringen av gatekunstscenen gjennom Exit Through the Gift Shop (2010), eller Casey Affleck i I’m Still Here (2010) tok for seg showbiz ved å eksponere de angivelige nedturene til skuespiller Joaquin Phoenix.

 

– I det første pressematerialet ble I’m Still Here framstilt som en ekte dokumentar, det var ikke før etter flere visninger og filmanmeldelser at filmskaperne ut og sa det var en mockumentary. Noen mener fortsatt at det må ha begynt som en ekte dokumentar, men at de senere ble nødt til å si det var en hoax for ikke å ødelegge karrieren til Joaquin Phoenix.

 

I’m Still Here (2010) av Casey Affleck.

 

Hybridfilm 3: Wallraffing
Wallraffing er også blitt populært blant filmskapere igjen. Noen går undercover for å avsløre indre forhold, på liknende måte som den tyske journalisten Günter Wallraff gjorde det på 1970- og 1980-tallet. Et eksempel er den briljante danske filmen The Red Chapel (2010) av Mads Brügger, prisbelønt under fjorårets Sundance. Filmskaperen reiser til Nord-Korea med en falsk teatergruppe, angivelig for å bedrive kulturutveksling, men har en skjult agenda. Hovedpersonene er journalisten Brügger og to danske standup-komikere som er koreanske adoptivbarn.

– Filmen reiser utrolig mange etiske spørsmål, men er noe av det beste jeg har sett om hva diktatur gjør med folk. Danskene bringer med seg to ting som ikke skal finnes i Nord-Korea: En spastiker, og ironi. Nord-Korea er et land hvor funksjonshemmede blir gjemt bort, og ingen forstår ironi.

Ved å tvinge det nord-koreanske vertskapet til å hanskes med det fremmede havner filmskaperne i pressede og muligens farlige situasjoner, men lykkes med å si noe kraftfullt om diktatur. Ifølge Fischer er det synd at Wallraff-tradisjonen ennå er fullstendig dominert av menn, siden kvinner sikkert kunne ha avslørt andre forhold.

 

The Red Chapel (2010) av Mads Brügger.

Hybridfilm 4: Sann hybrid
Sann hybrid er en betegnelse Tine Fischer gir filmer hvor hver eneste scene inneholder en syntese av fiksjon og ikke-fiksjon. Til forskjell fra filmskaperne i de øvrige kategoriene bryr disse seg gjerne ikke om hvorvidt de lager fiksjon eller dokumentar, men foretrekker å si at de bare lager film.

 

– De jobber i det virkelige krysningspunktet mellom fiksjon og dokumentar, på den måten at de er veldig klar over hva de gjør.

Eksempler er danske Ønskebørn (2009, engelsk tittel Out of Love), hvor regissør Birgitte Stærmose bearbeider intervjuer med gatebarn i Kosovo med avanserte fiksjonsgrep. Istedenfor å bruke de opprinnelige opptakene lar hun barna lese opp tekster basert på dem, skrevet av voksne. Hensikten er å ta temaet lenger enn til spesifikke gatebarn, og belyse en generell situasjon. Ønskebørn ble sist helg vist under Trondheims kortfilmfestival Minimalen.

 


 Ønskebørn (2009) av Birgitte Stærmose.

 

Også Fischers andre eksempel benytter fiksjonalisering av tekst, men på en annen måte. Her møter vi profesjonelle skuespillere som lipsyncer til ekte intervjuer. Det klippes også inn dokumentarmateriale som filmsnutter og arkivfoto. Filmen The Arbor (Clio Barnard, 2010) handler om den avdøde britiske dramatikeren Andrea Dunbar som kom fra arbeiderklassen og en familie med store psykososiale problemer. Vi møter Dunbar i arkivmateriale, en fiksjonsutgave av henne idag, og tilsvarende for hennes 3 barn med 3 ulike fedre. Sentralt står hennes halvt pakistansk datter med narkotikaproblemer. Årets filmfestival i Tromsø viste The Arbor i januar.

 


The Arbor (2010) av Clio Barnard.

Hybridfilm 5: Arthouse med dokuelementer
Arthousefiksjon med innslag av ikke-fiksjon er en kategori hybridfilm Fischer har vært opptatt av å inkludere på sin egen festival CPH:DOX. Disse filmene blir finansiert og solgt som fiksjon, uten at det er noen selvfølge.

 

– Fellestrekk er et langsomt tempo, en ikkenarrativ struktur av den typen vi finner hos Apichatpong, at verken scener eller karakterer virker skrevne, og at det gjerne jobbes uten profesjonelle skuespillere eller skuespillere i det hele tatt.

 

Et eksempel er den italienske filmen Le quattro volte (2010), prisvinner for beste europeiske film under fjorårets Cannes, med norsk premiere 15. april under tittelen Landsbyen på toppen av fjellet. Det skal sies at regissør Michelangelo Frammartino kanskje ville vært uenig i Fischers kategorisering. Under prisutdelingen ved fjorårets CPH:DOX sa han i takketalen at «jeg er veldig glad for prisen, særlig fordi jeg ikke ante at filmen var en dokumentar.»

 

Landsbyen på toppen av fjellet (2010) av Michelangelo Frammartion.

 

Le quattro volte lar oss møte 4 hovedkarakterer: En gjeter, en hund, ei geit og et tre.

 

– Typisk for slike filmer er at handlingen ikke bygges med fiksjonens metoder, men ved å observere virkeligheten. I neste omgang kan noe skje i virkelighetsuniverset som er fiksjon, eller fiksjonalisert. Hovedsaken blir likevel ikke fiksjonen, men observasjon av virkelighet.

 

Personlig synes Fischer denne varianten av arthouse byr på de aller mest interessante filmene for øyeblikket, både når det gjelder fiksjon og dokumentar.

 

– Her finner vi de nye auteurene, som lager de mest kunstnerisk utfordrende filmene. Interessen for dem øker over hele verden, også på større festivaler som Cannes. Jeg synes at slik film i framtida like gjerne bør kunne finansieres som dokumentarer, og skapes av dokumentarister.

Se NFIs videointervju med Tine Fischer her.
 

One Response to De nye auteurene

  1. Kosmorama Trondheim International Film Festival viser et fyldig utvalg dokumentarfilm i årets festival, 4.-10. april. Trendene som Fischer så treffende beskriver kan ses både i vårt rene dokumentarfilmprogram, i kuratorserien Reality Check (programmert av undertegnede) og i andre deler av festivalen, og av filmene/regissørene som er nevnt her har vi følgende på programmet:

    -Helsefabrikken
    – Inside Job
    – Werner Herzog (Cave of Forgotten Dreams)
    -Exit Through the Gift Shop
    – The Arbor
    – Landsbyen på toppen av fjellet

    Andre filmer hos oss som beveger seg i, eller direkte diskuterer, grenselandet mellom fiksjon og virkelighet er bl.a. Content av briten Chris Petit, og Jeff Malmbergs fantastiske film Marwencol. Hele programmet er nå ute på http://www.kosmorama.no.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY