SF truer med å droppe dokumentar

SF truer med å droppe dokumentar

– Om det ikke kommer en endring i måten NFI forholder seg til lanseringsstøtte, vil SF slutte å distribuere kinodokumentarer, sier Åge Hoffart i SF Norge.

Åge Hoffart er avdelingsleder for kinodistribusjon i SF Norge.  Siden slutten av 1980-tallet har han sørget for å få dokumentarfilm på norske kinolerreter. Nå truer han med å slutte.

– Om det ikke kommer en endring i måten NFI forholder seg til lanseringsstøtte, vil SF slutte å distribuere kinodokumentarer. Systemet i dag er for uforutsigbart, mener han.

– Jeg har lenge diskutert med andre distributører hvordan det blir vanskeligere og vanskeligere å lansere dokumentarfilm på kino. Jeg aner ikke hva de andre selskapene kommer til å gjøre, men jeg vet i alle fall at vi er flere som er enige om at NFIs system er et problem, sier Åge Hoffart.

Han er en av landets mest garvede distributører av dokumentarfilm på kino, og har blant annet sørget for at kinopublikummet har fått se For harde livet, Heftig og begeistret, Alt om min far, Ungdommens råskap og Jenter. Nå har han sett seg lei på NFIs støttesystem for kinolansering.

– Vi i SF har tatt en beslutning om at vi ikke kan fortsette å distribuere norsk dokumentar på kino. Det er for uforutsigbart. Vi ender opp med å jobbe for mye, med for stor risiko.

– Foranledningen for at vi reagerer denne gangen, er det som skjedde med Trekkspill til Operaen, en norsk dokumentar vi ville få på kino. Filmen handler om Lindesnes Trekkspillklubb, som har fått det for seg at den nye operaen i Oslo er folkets hus, hvor folket selv skal få spille musikken sin. Bjørn Simensen, daværende operasjef, sier at Operaen skal være for alle, men ikke for alt. Men trekkspillklubben ga seg ikke. De ble fulgt av et kamerateam som filmet dem underveis, hele veien frem til at de til slutt fikk spille trekkspillmusikken sin i Operaen. Vi hadde en spesialvisning av filmen under filmfestivalen i Haugesund, blant annet for å teste om det var interesse for å sette den opp på kinoene. Og kinosjefene var absolutt interesserte, de synes det var en flott, og ikke minst morsom, film. Men da vi søkte om lanseringsstøtte fra NFI som vi pleier å gjøre  – denne gang på 823 000 – endte vi opp med å kun bli tildelt 100 000. Det er ikke mulig å lansere en slik film med det beløpet.

– Systemet er blitt altfor uforutsigbart. Det er en endring i støttesystemet som har skjedd gradvis, i løpet av de siste to årene. Tidligere var det et automatisk system: hvis en distributør eller produsent var villig til å satse 500 000 av egne penger, ville NFI bidra med samme sum. Nå er det slik at hver enkelt film vurderes av lanseringsavdelingen, og man har som distributør ikke mulighet til å vite hva slags beløp man vil ende opp med. Summene spriker: noen får mye, mens andre får veldig lite.

– NFIs system burde gi like muligheter. Det viktigste ved et støttesystem som dette, er at det er rettferdig og forutsigbart. Men slik det er nå, står ikke tildelingene i forhold til potensialet i filmene. Den dokumentarfilmen som har blitt sett av flest sist år, Folk ved fjorden av Øyvind Sandberg, fikk minst støtte av alle, sier han.

En kikk i NFIs arkiver viser at Folk ved fjorden kun ble tildelt 150 000 i produksjonsstøtte. Noen klikk på Filmweb viser at filmen ble sett av 31 000 på kino. Til sammenligning ble Når boblene brister tildelt 300 000 – og sett av 1 500. Shakespeares skjulte sannhet ble tildelt 400 000, og sett av 1 682. Alle tre filmene er ferdigspilt på norske kinoer. Blant filmene som fortsatt ruller og går over de norske kinolerreter, kan vi for eksempel se på De Andre eller Liv og Ingmar. De Andre fikk 1 087 000 i lanseringsstøtte, og er foreløpig sett av ca. 12 000. Liv og Ingmar fikk 500 000, og er foreløpig sett av ca. 8 000.

– Det er trist å gi slipp, jeg har jo holdt på med distribusjon av dokumentarfilm i 23 år. Men vi må ta konsekvensen av at systemet har endret seg. Det er ikke lenger slik at alle har like muligheter. NFIs byråkrati overprøver beslutningene til distributører, produsenter og kinosjefer. Kompetansen på å vurdere kinopotensialet i filmer ligger jo nettopp hos produsenter og distributører, og – ikke minst – hos kinoene. Om kinosjefene ønsker å sette opp en dokumentarfilm, burde NFI ta det til etterretning. Om en produsent og en distributør er villige til å satse egne penger på å sette en film opp på kino, burde NFI følge opp. Vi trenger et system basert på forutsigbarhet og rettferdighet.

3 kommentarer til SF truer med å droppe dokumentar

  1. For ikke så alt for mange år siden hadde Norge kjempesuksess med dokumentarer på kino. Folk gikk til og med å så filmer om kreft og narkotikamissbrukere. Nå vil de ikke det lenger.

    Nå er det Reisen til Julestjernen og Kon Tiki som gjelder.

    Ser man på tallene til en rekke andre norske filmer og ikke bare dokumentar ser man at flere av de også ligger under 12000 publikummere. Med tanke på at en spillefilm koster langt mer enn en kinodokumentar vil jeg tro at det er en enda større skandale når fiksjonen bommer.

    Argumentet at danskene og svenskene er bedre enn oss er like loslitt som janteloven. Flere av dokumentarene som har vært på kino de siste årene har vært gode filmer. Skal man rangere en films kvalitet på hvor mange som ser den blir det trøbbel. Blade Runner var i sin tid en flopp.

    Dessverre har ikke publikum funnet frem til de gode dokumentarene på kino de siste årene.

    Om det er lanseringen som er feil eller om publikum søker noe annet enn moral og sannhet er vanskelig å vite.

    Det er uansett liten tvil om at navnet dokumentar skaper frykt hos både publikum og distributører for tiden. Det kan endre seg.

    Alternativt velger folk å se dokumentar hjemme i stuen. I det hele tatt kan det være man velger kvalitetsfilmen i hjemmet generelt. Folk har fått digre HD tv-er. Husk det. Nå er det 65 tommer som gjelder. Da er det ikke like nødvendig å flytte rompen fra sofaen hjemme til kinoen lenger. I tillegg har kino blitt svimlende dyrt.

    Eller… Kanskje det bare er en dal. At sjangeren dokumentar ikke er så populær for tiden.

    De fleste sjangere har sine opp og nedturer.

    På slutten av 80tallet var det ingen som ville se horrorfilmer lenger etter nesten to tiår med suksess. Det endret seg igjen på midten av 90tallet da Wes Craven laget Scream.

    Westernfilmen som var ubegripelig populær på 50 – 70tallet er fremdeles under vann. Eller ørkenen…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

SF truer med å droppe dokumentar

SF truer med å droppe dokumentar

– Om det ikke kommer en endring i måten NFI forholder seg til lanseringsstøtte, vil SF slutte å distribuere kinodokumentarer, sier Åge Hoffart i SF Norge.

Åge Hoffart er avdelingsleder for kinodistribusjon i SF Norge.  Siden slutten av 1980-tallet har han sørget for å få dokumentarfilm på norske kinolerreter. Nå truer han med å slutte.

– Om det ikke kommer en endring i måten NFI forholder seg til lanseringsstøtte, vil SF slutte å distribuere kinodokumentarer. Systemet i dag er for uforutsigbart, mener han.

– Jeg har lenge diskutert med andre distributører hvordan det blir vanskeligere og vanskeligere å lansere dokumentarfilm på kino. Jeg aner ikke hva de andre selskapene kommer til å gjøre, men jeg vet i alle fall at vi er flere som er enige om at NFIs system er et problem, sier Åge Hoffart.

Han er en av landets mest garvede distributører av dokumentarfilm på kino, og har blant annet sørget for at kinopublikummet har fått se For harde livet, Heftig og begeistret, Alt om min far, Ungdommens råskap og Jenter. Nå har han sett seg lei på NFIs støttesystem for kinolansering.

– Vi i SF har tatt en beslutning om at vi ikke kan fortsette å distribuere norsk dokumentar på kino. Det er for uforutsigbart. Vi ender opp med å jobbe for mye, med for stor risiko.

– Foranledningen for at vi reagerer denne gangen, er det som skjedde med Trekkspill til Operaen, en norsk dokumentar vi ville få på kino. Filmen handler om Lindesnes Trekkspillklubb, som har fått det for seg at den nye operaen i Oslo er folkets hus, hvor folket selv skal få spille musikken sin. Bjørn Simensen, daværende operasjef, sier at Operaen skal være for alle, men ikke for alt. Men trekkspillklubben ga seg ikke. De ble fulgt av et kamerateam som filmet dem underveis, hele veien frem til at de til slutt fikk spille trekkspillmusikken sin i Operaen. Vi hadde en spesialvisning av filmen under filmfestivalen i Haugesund, blant annet for å teste om det var interesse for å sette den opp på kinoene. Og kinosjefene var absolutt interesserte, de synes det var en flott, og ikke minst morsom, film. Men da vi søkte om lanseringsstøtte fra NFI som vi pleier å gjøre  – denne gang på 823 000 – endte vi opp med å kun bli tildelt 100 000. Det er ikke mulig å lansere en slik film med det beløpet.

– Systemet er blitt altfor uforutsigbart. Det er en endring i støttesystemet som har skjedd gradvis, i løpet av de siste to årene. Tidligere var det et automatisk system: hvis en distributør eller produsent var villig til å satse 500 000 av egne penger, ville NFI bidra med samme sum. Nå er det slik at hver enkelt film vurderes av lanseringsavdelingen, og man har som distributør ikke mulighet til å vite hva slags beløp man vil ende opp med. Summene spriker: noen får mye, mens andre får veldig lite.

– NFIs system burde gi like muligheter. Det viktigste ved et støttesystem som dette, er at det er rettferdig og forutsigbart. Men slik det er nå, står ikke tildelingene i forhold til potensialet i filmene. Den dokumentarfilmen som har blitt sett av flest sist år, Folk ved fjorden av Øyvind Sandberg, fikk minst støtte av alle, sier han.

En kikk i NFIs arkiver viser at Folk ved fjorden kun ble tildelt 150 000 i produksjonsstøtte. Noen klikk på Filmweb viser at filmen ble sett av 31 000 på kino. Til sammenligning ble Når boblene brister tildelt 300 000 – og sett av 1 500. Shakespeares skjulte sannhet ble tildelt 400 000, og sett av 1 682. Alle tre filmene er ferdigspilt på norske kinoer. Blant filmene som fortsatt ruller og går over de norske kinolerreter, kan vi for eksempel se på De Andre eller Liv og Ingmar. De Andre fikk 1 087 000 i lanseringsstøtte, og er foreløpig sett av ca. 12 000. Liv og Ingmar fikk 500 000, og er foreløpig sett av ca. 8 000.

– Det er trist å gi slipp, jeg har jo holdt på med distribusjon av dokumentarfilm i 23 år. Men vi må ta konsekvensen av at systemet har endret seg. Det er ikke lenger slik at alle har like muligheter. NFIs byråkrati overprøver beslutningene til distributører, produsenter og kinosjefer. Kompetansen på å vurdere kinopotensialet i filmer ligger jo nettopp hos produsenter og distributører, og – ikke minst – hos kinoene. Om kinosjefene ønsker å sette opp en dokumentarfilm, burde NFI ta det til etterretning. Om en produsent og en distributør er villige til å satse egne penger på å sette en film opp på kino, burde NFI følge opp. Vi trenger et system basert på forutsigbarhet og rettferdighet.

3 Responses to SF truer med å droppe dokumentar

  1. For ikke så alt for mange år siden hadde Norge kjempesuksess med dokumentarer på kino. Folk gikk til og med å så filmer om kreft og narkotikamissbrukere. Nå vil de ikke det lenger.

    Nå er det Reisen til Julestjernen og Kon Tiki som gjelder.

    Ser man på tallene til en rekke andre norske filmer og ikke bare dokumentar ser man at flere av de også ligger under 12000 publikummere. Med tanke på at en spillefilm koster langt mer enn en kinodokumentar vil jeg tro at det er en enda større skandale når fiksjonen bommer.

    Argumentet at danskene og svenskene er bedre enn oss er like loslitt som janteloven. Flere av dokumentarene som har vært på kino de siste årene har vært gode filmer. Skal man rangere en films kvalitet på hvor mange som ser den blir det trøbbel. Blade Runner var i sin tid en flopp.

    Dessverre har ikke publikum funnet frem til de gode dokumentarene på kino de siste årene.

    Om det er lanseringen som er feil eller om publikum søker noe annet enn moral og sannhet er vanskelig å vite.

    Det er uansett liten tvil om at navnet dokumentar skaper frykt hos både publikum og distributører for tiden. Det kan endre seg.

    Alternativt velger folk å se dokumentar hjemme i stuen. I det hele tatt kan det være man velger kvalitetsfilmen i hjemmet generelt. Folk har fått digre HD tv-er. Husk det. Nå er det 65 tommer som gjelder. Da er det ikke like nødvendig å flytte rompen fra sofaen hjemme til kinoen lenger. I tillegg har kino blitt svimlende dyrt.

    Eller… Kanskje det bare er en dal. At sjangeren dokumentar ikke er så populær for tiden.

    De fleste sjangere har sine opp og nedturer.

    På slutten av 80tallet var det ingen som ville se horrorfilmer lenger etter nesten to tiår med suksess. Det endret seg igjen på midten av 90tallet da Wes Craven laget Scream.

    Westernfilmen som var ubegripelig populær på 50 – 70tallet er fremdeles under vann. Eller ørkenen…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY