Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

Etterhåndsstøtten er en ordning som krever lite byråkrati, lar folket være smaksdommer og harmonerer med den regjerende kulturpolitikken. Så hvorfor vil Norsk filminstitutt ta den opp til ny vurdering, spør Frederick P. N. Howard i Storm Films.

Foto fra «Spionen», en av mange filmer som i høst skal knive om etterhåndstilskudd.

Vi må erkjenne at i Norge er det Norsk filminstitutt (NFI) som beslutter hvilke spillefilmer som lages. Filmbransjens økonomiske situasjon er i dag dårlig for de aller fleste. DVD-markedets fall har fjernet 50% av inntektene, og i snitt forsvinner 15 øre for hver krone som investeres i norsk filmproduksjon (jmf. Ryssevikrapporten). TV-kanalene er stadig mindre interessert i å bidra til spillefilmproduksjon, teknologibransjen tar gradvis eierskap til innholdet vårt og publikum ser mest kvalitetsdrama på de internasjonale strømmetjenestene. De fleste går i dag på kino for å se nasjonale eventfilmer og barnefilm av høy kvalitet. Samtidig fortsetter vi å prioritere filmstøtten slik vi alltid har gjort. Resultatet er at hele næringskjeden sliter med lønnsomheten og at fagkompetanse og arbeidsplasser på sikt går tapt. For vi må huske at ingen har råd til å lage de smale filmene om vi ikke også har produksjoner som er bærekraftige og generer overskudd til selskapene som står bak.

Vi er plattformuavhengige, bortsett fra med hensyn til etterhåndsstøtten. Den avhenger fortsatt av kinobesøket. Dette er en av mange ordninger vi nå har oppe til vurdering”, sier leder av Utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI, Lars Løge, til Rushprint – og med det setter NFI igjen fyr på diskusjonen om å endre eller fjerne norsk films egentlige suksessformel. For selv om det kan virke som om dette handler om å gjøre plattformene til en del av beregningen, har det lenge vært signaler om at byråkratiet opplever etterhåndstilskuddet til kinofilm som vanskelig å budsjettere og at ordningen burde reduseres eller fjernes.

Påtroppende direktør Kjersti Mo påpeker i sin første pressemelding at vi må tenke på publikum og forholdet mellom hva vi lager og hva det norske folk vil ha. Da er vi avhengig av et virkemiddelapparat som er tydelige på sine mål og som lager solide og stabile rammevilkår der nettopp det å bli sett står sentralt.

Det er i dag særlig to ordninger i NFI som garanterer for at vi lager filmer som blir sett: markedsstøtten og etterhåndstilskuddet. Markedsstøtten gir forhåndstilskudd til de filmene man tror skal selge mange billetter, mens etterhåndstilskuddet enkelt sagt belønner dem som faktisk gjør det.

Til tross for filmmeldingens klare mål om lønnsomhet, er det de siste årene gjort lite for å styrke de virkemidlene som er der for å nå målet. Instituttet har gått motsatt vei: Det produseres færre markedsfilmer enn før og man har redusert etterhåndstøtte-utmålingene. I tillegg har man hevet gulvet for å motta denne støtten fra minimum 10 000 besøk på kino til minimum 35 000, i hovedsak for å hindre rovdrift på midlene fra aktører man anså at spekulerte i ordningen. For å ikke svekke filmkunsten har instituttet dertil gitt et unntak i denne hevingen for de filmene de selv mener er særlig viktige, men som man tror publikum ikke vil se.

Etterhåndsstøtten (EHS) er uten sidestykke det mest suksessfulle grepet NFI har tatt de siste to tiårene. Et markedskompenserende tiltak som enkelt forklart kan sies å være at staten kjøper en ekstra billett eller videostrøm for hver gang en publikummer gjør det. Dette er selvfølgelig regulert og har klare begrensninger. Meningen med EHS er å sørge for at en stor andel av støtten går til de filmene som har som formål å nå et publikum, samtidig som det er reell risikokapital i filmene frem til de har bevist sin rett på slik støtte. Kall det gjerne en økonomisk gulrot. Men det beste av alt: Det er en ordning som krever lite byråkrati, som lar folket være smaksdommer og som derfor passer som hånd i hanske med de signalene jeg leser fra politisk ledelse.

EHS ble innført først og fremst for å styrke norsk produsenters vilje til å satse på å nå publikum. Men også for å sikre at TV-kanaler og distributører bidro med finansiering i form av kjøp, samt øke inntektene fra eksport og sørge for at produsentene ble flinkere til å selge filmene sine, og ikke bare leve av å lage dem. Det har fungert utmerket. Det fantastiske er at det kommer en haug med utilsiktede goder som følge av denne vellykkede ordningen. EHS gjør det mulig for norske produsenter å investere og dertil eie egne filmer uten så stor risiko for å gå konkurs. Det at vi går inn med såpass stor privat kapital styrker oss i samproduksjoner, gjør oss attraktive for organer som Kreativt Europa og Eurimages og gjør at andre private aktører får tillit til oss som bransje.

EHS har altså gjort at det spyttes mer privat kapital inn i norsk film enn noensinne. Dette igjen tillater produsentene å øke budsjettene og med det heve filmenes kvalitet, samtidig som vi møter lønnsveksten i samfunnet mens kulturstøtten står relativt stabilt. EHS har i tillegg kompensert for et hjemmevideomarked og TV-marked som nær sagt har kollapset. Den økte kvaliteten har de siste ti-årene gitt en eventyrlig vekst i oppslutning fra publikum. I tillegg har norsk film mer enn åttedoblet sin eksportinntekt. Om vi reduserer våre budsjetter og fjerner denne forvaltningsmessige genistreken, må man forvente at kvalitet, investeringer, risikovilje og dertil salg av norsk film faller.

EHS er også viktig ved at den presser opp norske produsenters eierskap til egne filmer. Samtidig belønner den kjøpere som distributørene og tv-kanalene med dyrere produksjoner om de er villig til å betale mer i såkalte minimumsgarantier – altså inntekter distributørene garanterer for. Dette sprer risikoen utover næringskjeden og reduserer sjansene for de store konkursene. At den i tillegg krever mindre byråkrati må da være fantastisk sett fra departementets side.

Jeg forstår at etterhåndsstøtten tar pengene fra den samme potten som annen støtte. Selv om jeg mener det er leit at dette ikke sees som en næringsstøtte på utsiden av NFI, tror jeg ikke dette er en kamp det er verdt å ta i dagens politiske klima. Jeg erkjenner at man alltids kan gi mer forhåndstilskudd ved å redusere etterhåndstilskuddet, men da ville vi gått glipp av en del viktige og positive krefter som nevnt over og enda mer makt ville ligget hos byråkratiet.

Innretningen med etterhåndstilskuddet er like enkel som den er genial: Det styrker publikumsfokuset uten å nødvendigvis ”ødelegge” kunsten. Ambisiøse kunstneriske filmer som har en målgruppe, eller som har en kvalitet som gjør at de også fungerer internasjonalt, evner ofte å hente ut vel så mye støtte som de store nasjonale eposene gjør. Det handler rett og slett om en ordning som belønner vinnerne eller de vi tror blir det. Om den påtroppende direktøren i NFI mener alvor med å ta bransjen nærmere publikum, er det svært uheldig om det første som settes i spill er mekanismen som belønner de filmskaperne som finner sitt publikum. For Norge vil ha blockbustere!  Etterhåndsstøtten er blitt en bærebjelke i norsk filmfinansiering, og et virkemiddel som gjør at vi lykkes bedre både her hjemme og der ute enn noensinne. Om noe skal gjøres – da er det vel å styrke den?

Frederick P. N. Howard er daglig leder i Storm Films og doktogradsstipendiat ved Den norske filmskolen.

Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den

Etterhåndsstøtten er en ordning som krever lite byråkrati, lar folket være smaksdommer og harmonerer med den regjerende kulturpolitikken. Så hvorfor vil Norsk filminstitutt ta den opp til ny vurdering, spør Frederick P. N. Howard i Storm Films.

Foto fra «Spionen», en av mange filmer som i høst skal knive om etterhåndstilskudd.

Vi må erkjenne at i Norge er det Norsk filminstitutt (NFI) som beslutter hvilke spillefilmer som lages. Filmbransjens økonomiske situasjon er i dag dårlig for de aller fleste. DVD-markedets fall har fjernet 50% av inntektene, og i snitt forsvinner 15 øre for hver krone som investeres i norsk filmproduksjon (jmf. Ryssevikrapporten). TV-kanalene er stadig mindre interessert i å bidra til spillefilmproduksjon, teknologibransjen tar gradvis eierskap til innholdet vårt og publikum ser mest kvalitetsdrama på de internasjonale strømmetjenestene. De fleste går i dag på kino for å se nasjonale eventfilmer og barnefilm av høy kvalitet. Samtidig fortsetter vi å prioritere filmstøtten slik vi alltid har gjort. Resultatet er at hele næringskjeden sliter med lønnsomheten og at fagkompetanse og arbeidsplasser på sikt går tapt. For vi må huske at ingen har råd til å lage de smale filmene om vi ikke også har produksjoner som er bærekraftige og generer overskudd til selskapene som står bak.

Vi er plattformuavhengige, bortsett fra med hensyn til etterhåndsstøtten. Den avhenger fortsatt av kinobesøket. Dette er en av mange ordninger vi nå har oppe til vurdering”, sier leder av Utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI, Lars Løge, til Rushprint – og med det setter NFI igjen fyr på diskusjonen om å endre eller fjerne norsk films egentlige suksessformel. For selv om det kan virke som om dette handler om å gjøre plattformene til en del av beregningen, har det lenge vært signaler om at byråkratiet opplever etterhåndstilskuddet til kinofilm som vanskelig å budsjettere og at ordningen burde reduseres eller fjernes.

Påtroppende direktør Kjersti Mo påpeker i sin første pressemelding at vi må tenke på publikum og forholdet mellom hva vi lager og hva det norske folk vil ha. Da er vi avhengig av et virkemiddelapparat som er tydelige på sine mål og som lager solide og stabile rammevilkår der nettopp det å bli sett står sentralt.

Det er i dag særlig to ordninger i NFI som garanterer for at vi lager filmer som blir sett: markedsstøtten og etterhåndstilskuddet. Markedsstøtten gir forhåndstilskudd til de filmene man tror skal selge mange billetter, mens etterhåndstilskuddet enkelt sagt belønner dem som faktisk gjør det.

Til tross for filmmeldingens klare mål om lønnsomhet, er det de siste årene gjort lite for å styrke de virkemidlene som er der for å nå målet. Instituttet har gått motsatt vei: Det produseres færre markedsfilmer enn før og man har redusert etterhåndstøtte-utmålingene. I tillegg har man hevet gulvet for å motta denne støtten fra minimum 10 000 besøk på kino til minimum 35 000, i hovedsak for å hindre rovdrift på midlene fra aktører man anså at spekulerte i ordningen. For å ikke svekke filmkunsten har instituttet dertil gitt et unntak i denne hevingen for de filmene de selv mener er særlig viktige, men som man tror publikum ikke vil se.

Etterhåndsstøtten (EHS) er uten sidestykke det mest suksessfulle grepet NFI har tatt de siste to tiårene. Et markedskompenserende tiltak som enkelt forklart kan sies å være at staten kjøper en ekstra billett eller videostrøm for hver gang en publikummer gjør det. Dette er selvfølgelig regulert og har klare begrensninger. Meningen med EHS er å sørge for at en stor andel av støtten går til de filmene som har som formål å nå et publikum, samtidig som det er reell risikokapital i filmene frem til de har bevist sin rett på slik støtte. Kall det gjerne en økonomisk gulrot. Men det beste av alt: Det er en ordning som krever lite byråkrati, som lar folket være smaksdommer og som derfor passer som hånd i hanske med de signalene jeg leser fra politisk ledelse.

EHS ble innført først og fremst for å styrke norsk produsenters vilje til å satse på å nå publikum. Men også for å sikre at TV-kanaler og distributører bidro med finansiering i form av kjøp, samt øke inntektene fra eksport og sørge for at produsentene ble flinkere til å selge filmene sine, og ikke bare leve av å lage dem. Det har fungert utmerket. Det fantastiske er at det kommer en haug med utilsiktede goder som følge av denne vellykkede ordningen. EHS gjør det mulig for norske produsenter å investere og dertil eie egne filmer uten så stor risiko for å gå konkurs. Det at vi går inn med såpass stor privat kapital styrker oss i samproduksjoner, gjør oss attraktive for organer som Kreativt Europa og Eurimages og gjør at andre private aktører får tillit til oss som bransje.

EHS har altså gjort at det spyttes mer privat kapital inn i norsk film enn noensinne. Dette igjen tillater produsentene å øke budsjettene og med det heve filmenes kvalitet, samtidig som vi møter lønnsveksten i samfunnet mens kulturstøtten står relativt stabilt. EHS har i tillegg kompensert for et hjemmevideomarked og TV-marked som nær sagt har kollapset. Den økte kvaliteten har de siste ti-årene gitt en eventyrlig vekst i oppslutning fra publikum. I tillegg har norsk film mer enn åttedoblet sin eksportinntekt. Om vi reduserer våre budsjetter og fjerner denne forvaltningsmessige genistreken, må man forvente at kvalitet, investeringer, risikovilje og dertil salg av norsk film faller.

EHS er også viktig ved at den presser opp norske produsenters eierskap til egne filmer. Samtidig belønner den kjøpere som distributørene og tv-kanalene med dyrere produksjoner om de er villig til å betale mer i såkalte minimumsgarantier – altså inntekter distributørene garanterer for. Dette sprer risikoen utover næringskjeden og reduserer sjansene for de store konkursene. At den i tillegg krever mindre byråkrati må da være fantastisk sett fra departementets side.

Jeg forstår at etterhåndsstøtten tar pengene fra den samme potten som annen støtte. Selv om jeg mener det er leit at dette ikke sees som en næringsstøtte på utsiden av NFI, tror jeg ikke dette er en kamp det er verdt å ta i dagens politiske klima. Jeg erkjenner at man alltids kan gi mer forhåndstilskudd ved å redusere etterhåndstilskuddet, men da ville vi gått glipp av en del viktige og positive krefter som nevnt over og enda mer makt ville ligget hos byråkratiet.

Innretningen med etterhåndstilskuddet er like enkel som den er genial: Det styrker publikumsfokuset uten å nødvendigvis ”ødelegge” kunsten. Ambisiøse kunstneriske filmer som har en målgruppe, eller som har en kvalitet som gjør at de også fungerer internasjonalt, evner ofte å hente ut vel så mye støtte som de store nasjonale eposene gjør. Det handler rett og slett om en ordning som belønner vinnerne eller de vi tror blir det. Om den påtroppende direktøren i NFI mener alvor med å ta bransjen nærmere publikum, er det svært uheldig om det første som settes i spill er mekanismen som belønner de filmskaperne som finner sitt publikum. For Norge vil ha blockbustere!  Etterhåndsstøtten er blitt en bærebjelke i norsk filmfinansiering, og et virkemiddel som gjør at vi lykkes bedre både her hjemme og der ute enn noensinne. Om noe skal gjøres – da er det vel å styrke den?

Frederick P. N. Howard er daglig leder i Storm Films og doktogradsstipendiat ved Den norske filmskolen.

MENY