Mens hele statens filminvestering er under revisjon er debatten i bransjen skremmende marginalisert. Den kunstneriske mellomfilmen dør, skriver Kjetil Lismoen og foreslår akutte tiltak. Dette er en tendens som skjer over hele verden. Det er i markedet og ikke hos staten at såkalt kunstnerisk ambisiøs film taper grunn. Markedet er skattebetalerne, og vi bør anta at de ønsker at skattepengene går til filmer som blir sett.

Vi som fagfolk må være villige til å se sannheten i tallene og diskutere ut ifra den harde virkelighet. Det er våre viktigste økonomiske bidragsytere, det norske folk, som ber om blockbustere. Når vi nå skal skrive om systemet fra bunnen, må vi ha en saklig, faglig og økonomisk bærekraftig tilnærming. Harde tider krever harde prioriteringer. Og vi må stå sammen om dem!

BRANSJENS SITUASJON
Bransjens økonomiske situasjon er elendig, og fremtiden ser ikke så lys ut. DVD-markedets fall har fjernet 50 prosent av inntektene, og i snitt forsvinner 15 øre for hver krone som investeres i norsk film. Samtidig justerer ikke staten sitt bidrag for lønns-og-prisvekst, men kutter samlet sett i sin produksjonsinvestering. Det ropes etter mer privat kapital. Parallelt ser vi en global tendens der markedet tilspisser seg. Når staten ikke følger med og inntektene forsvinner, hvem skal da betale for gildet? For publikum svikter den smale filmen. Og det kan ikke forventes at produsenter og distributører skal låne på gård og grunn for å finansiere prosjekter markedet tydelig har vist ryggen? Vi er et massemedium. Masse-ordet er grunnen til at vi kan rettferdiggjøre de høye kostnadene. 

KONSULENTENS BUDSJETT
Sentrale aktører klager i Rushprint på at konsulenten er svekket og at den kunstneriske filmen står i fare. Flere av klagerne er selv blant de største støttemottakerne i dagens system. I dag gis det i underkant av 200 millioner kroner til filmer etter kunstnerisk vurdering. Midlene er fordelt gjennom et sinnrikt system med ordninger. Ordninger som har kommet som følge av at man tidligere har klaget på strukturen. Går vi noen år tilbake, var de ledende regissørenes manglende kontinuitet, muligheten til å eksperimentere og kjønnsbalansen problemene det ble skrevet om. Svaret ble pakkeordningen, nye veier og myk kvotering.

De pakkefinansierte filmene har nå blitt så store, og spiser så enormt av budsjettene, at det blir lite igjen til de som ikke fikk. Filmer som Louder Than Bombs henter ut over 30 millioner kroner fra NFI på tross av at det er en engelskspråklig film med liten norskandel og et minimalt marked i Norge. Poppes forrige film, A Thousand Times Good Night, hentet ut over 20 millioner kroner. Også den engelskspråklig. Kongens nei henter ut over 30 millioner.

At de etablerte må stå i en kø, er rett og slett ikke riktig. De utvalgte få, bare fire personer riktignok, ble fremmet gjennom pakketilskuddet. Enerne skulle få vise hva de var gode for. Disse fikk hver en bevilgning på 2–3 filmer med et maksimalt offentlig tilskudd på 37 millioner kroner per film. Altså over 100 millioner kroner hver til å lage 2–3 kunstneriske filmer. Vi må huske at disse pengene må hentes et sted. Når vi siden skal ta ut 15 millioner til å eksperimentere, blir det vanskelig å finne dekning til frie filmer hos NFI. For det finnes ingen Sareptas krukke. Om vi blir kvitt pakkene og nye veier kan kanskje konsulentene igjen trone i støttesystemet. Men tør vi det? Å stole på enkeltprosjektene igjen?

MARKEDSSTØTTEN
Mot de i underkant av 200 millioner kronene som gis til den ambisiøse filmen, gis i overkant av 100 millioner til markedsfilmene. Dette er filmene som i stor grad skal sikre besøkstallene og økonomien i de norske selskapene. Som skal nå publikumsmålene. Som skal danne grunnlag for kinodrift og sikre distributørenes videre satsning. Våre største internasjonale suksesser kommer også fra denne ordningen. Bølgen, Kon-Tiki og Hodejegerne er alle suksesser både kunstnerisk og i markedet. Disse filmene blir sett. De skaper overskrifter i verdenspressen og selges internasjonalt. De nomineres til gullfargede dingser i form av menn, dyr og planter.

Så når Sletaune sier: ”… men ikke minst er markedsordningen blitt altfor dominerende”, må jeg spørre i forhold til hva? Er det ikke bra at norske filmer dominerer noe som helst? Ordningen til de økonomisk mer bærekraftige filmene representerer om lag halvparten av hva den kunstneriske filmen tildeles hvert år. Likevel selger den flere ganger antallet av billetter og nomineres til de gjeveste internasjonale priser. Rent næringsmessig er det sentralt at flere av disse filmene blir laget. Er tiden kommet for å si at denne ordningen bør være jevnbyrdig med sin bror konsulentfilmen. Kanonisere den som noe mer en skitten markedsfilm.

DET STORE VALGET
Norsk film i sin helhet er truet. Men vi er fortsatt i en gunstig posisjon takket være solid offentlig kulturinvestering. Men vil det fortsette? Med harde tider kommer harde prioriteringer. Og vi må diskutere filmmidlene samlet. Som fagfolk med overblikk, uten å gråte for vår syke mor. En bransje hardt preget av inntektsstopp må prioritere produkter publikum faktisk vil se.

Vi bør diskutere fordelingen mellom konsulentstøtte og markedsstøtte, og vi bør se på hvordan en trappetrinnsmodell på etterhåndsstøtten vil påvirke oss. Men mest av alt, vi må verne om at NFI støtter norsk film, på norsk, for et norsk marked. Det er tross alt folket selv som finansierer våre filmer.

Frederick P N Howard

Produsent

Leder av Spillefilmgruppen
Virke Produsentforeningen