Skal vi la mellomfilmen dø ut?

Skal vi la mellomfilmen dø ut?

Vi holder på å få en polarisering av kinorepertoaret der mellomfilmene forsvinner. Skal vi la det skje uten debatt?

«Mellomfilmen kan du glemme, den er død»

Det var litt sjokkerende å få beskjeden servert på den måten, som om det var en konstatering av fakta. Men noen av de danske deltakerne på det nordiske seminaret i København var ikke særlig i tvil om hvor det bærer: De mellomstore arthousefilmene er blitt så vanskelig å få finansiert, at de vil dø ut på markedet, om ikke nye, livreddende insentiver blir igangsatt.

Vil du vite mer om de bakenforliggende årsakene, kan du lese denne artikkelen som sto i september/oktober-utgaven av Rushprint.

Vi ser samme tendensen her hjemme, også: mens de mellomstore og mindre spillefilmene sliter med å få distribusjon, er det et sterkt press fra produsenter og distributører om å lage nordiske blockbustere.

Tidligere var det en slags symbiose mellom de store og små spillefilmene – det har vært familiefilmenes suksess som har ”gitt oss råd” til de mer kunstnerisk djerve, som Blind og Mot Naturen. Men nå trues denne balansen av at disse filmene ikke lenger er like ettertraktet som før på kinomarkedet.

I Norge er det i realiteten bare to store kinodistributører, Nordisk film og SF Norge, som er villige til å investere som før i norsk film. Men de voksende kommersielle kravene de stiller gjør at nåløyet til distribusjon er blitt trangere. Det betyr, som NFIs Sveinung Golimo nylig nevnte i Rushprint, at disse to aktørene får uforholdmessig stor innflytelse over repertoaret.

Norsk filmdistribusjon er fortsatt med i gamet, men kan ikke matche disse to stores investeringsevne. Det kan heller ikke de mindre aktørene som nå ønsker å distribuere norsk arthousefilm, Arthaus og Another World Entertainment, som så langt har valgt å ta inn filmer som er ferdig produsert på lavt budsjett.

Denne polariseringen av repertoaret – der det ikke lenger er plass til de mellomstore filmene – kan snart bli den nye normalen. På topp vil vi få se et lite knippe store, gjerne internordiske blockbustere, mens et voksende antall små filmer vil måtte stå ute i gangen og kjempe om plass i de mindre salene.

For etablerte norske filmskapere, som nylig ga uttrykk for stor frustrasjon over konsulentenes krympende pengsekk til spillefilmer som vurderes etter kunstneriske kriterier, er dette enda dårligere nyheter. Om de ikke ønsker å leies inn for å lage produsent-initierte, brede filmer, må de heretter stille seg i køen sammen med de uetablerte, eller søke tilflukt i tv-serieformatet om de er ønsket der.

Dette er en uholdbar situasjon, og viser hvorfor det haster med å få etablert platformnøytrale støtteordninger. Det er en etterspørsel etter ny norsk film der ute, men den har forflyttet seg til nye formater. Og det toget går nå: skal norsk film bli en merkevare for nye generasjoner, slik den har vært det for min generasjon på kino, må den komme seg ut av kinoene (som vår undersøkelse fra i fjor viste, er norske filmer lite synlige på strømmetjenestene, om de er der i det hele tatt)

Strømming i seg selv kan på langt nær kompensere for inntektene fra kinodistribusjon, og tanken om en statlig avgift på strømmetjenestene er fortsatt bare en tanke (selv om AP har begynt å vurdere ideen seriøst).

Men det finnes i dag importstøtte øremerket for å sette utenlandske filmer av såkalt kunstnerisk verdi opp på norske kinoer. Jeg ser derfor ingen grunn til at ikke dette også kan vurderes for norske filmer, enten de skal på kino eller strømmes. De norske distributørene som vil distribuere mindre filmer, men mangler finansielle muskler, trenger et ekstra insentiv for å gjøre det.

Kulturministeren har prisverdig nok gjennom filmmeldingen foreslått raskere, avbyråkratiserte veier til støtte for de største filmene. Men de mellomstore og mindre filmene overlater hun til bransjen selv å bestemme skjebnen til. Spørsmålet er om vi som finansierer brorparten av disse filmene, skattebetalerne og publikum, ønsker at dette skal skje på markedets premisser, uten debatt.

Jeg tror egentlig ikke det. Men mangelen på oppmerksomhet rundt spørsmålet er litt skremmende.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Skal vi la mellomfilmen dø ut?

Skal vi la mellomfilmen dø ut?

Vi holder på å få en polarisering av kinorepertoaret der mellomfilmene forsvinner. Skal vi la det skje uten debatt?

«Mellomfilmen kan du glemme, den er død»

Det var litt sjokkerende å få beskjeden servert på den måten, som om det var en konstatering av fakta. Men noen av de danske deltakerne på det nordiske seminaret i København var ikke særlig i tvil om hvor det bærer: De mellomstore arthousefilmene er blitt så vanskelig å få finansiert, at de vil dø ut på markedet, om ikke nye, livreddende insentiver blir igangsatt.

Vil du vite mer om de bakenforliggende årsakene, kan du lese denne artikkelen som sto i september/oktober-utgaven av Rushprint.

Vi ser samme tendensen her hjemme, også: mens de mellomstore og mindre spillefilmene sliter med å få distribusjon, er det et sterkt press fra produsenter og distributører om å lage nordiske blockbustere.

Tidligere var det en slags symbiose mellom de store og små spillefilmene – det har vært familiefilmenes suksess som har ”gitt oss råd” til de mer kunstnerisk djerve, som Blind og Mot Naturen. Men nå trues denne balansen av at disse filmene ikke lenger er like ettertraktet som før på kinomarkedet.

I Norge er det i realiteten bare to store kinodistributører, Nordisk film og SF Norge, som er villige til å investere som før i norsk film. Men de voksende kommersielle kravene de stiller gjør at nåløyet til distribusjon er blitt trangere. Det betyr, som NFIs Sveinung Golimo nylig nevnte i Rushprint, at disse to aktørene får uforholdmessig stor innflytelse over repertoaret.

Norsk filmdistribusjon er fortsatt med i gamet, men kan ikke matche disse to stores investeringsevne. Det kan heller ikke de mindre aktørene som nå ønsker å distribuere norsk arthousefilm, Arthaus og Another World Entertainment, som så langt har valgt å ta inn filmer som er ferdig produsert på lavt budsjett.

Denne polariseringen av repertoaret – der det ikke lenger er plass til de mellomstore filmene – kan snart bli den nye normalen. På topp vil vi få se et lite knippe store, gjerne internordiske blockbustere, mens et voksende antall små filmer vil måtte stå ute i gangen og kjempe om plass i de mindre salene.

For etablerte norske filmskapere, som nylig ga uttrykk for stor frustrasjon over konsulentenes krympende pengsekk til spillefilmer som vurderes etter kunstneriske kriterier, er dette enda dårligere nyheter. Om de ikke ønsker å leies inn for å lage produsent-initierte, brede filmer, må de heretter stille seg i køen sammen med de uetablerte, eller søke tilflukt i tv-serieformatet om de er ønsket der.

Dette er en uholdbar situasjon, og viser hvorfor det haster med å få etablert platformnøytrale støtteordninger. Det er en etterspørsel etter ny norsk film der ute, men den har forflyttet seg til nye formater. Og det toget går nå: skal norsk film bli en merkevare for nye generasjoner, slik den har vært det for min generasjon på kino, må den komme seg ut av kinoene (som vår undersøkelse fra i fjor viste, er norske filmer lite synlige på strømmetjenestene, om de er der i det hele tatt)

Strømming i seg selv kan på langt nær kompensere for inntektene fra kinodistribusjon, og tanken om en statlig avgift på strømmetjenestene er fortsatt bare en tanke (selv om AP har begynt å vurdere ideen seriøst).

Men det finnes i dag importstøtte øremerket for å sette utenlandske filmer av såkalt kunstnerisk verdi opp på norske kinoer. Jeg ser derfor ingen grunn til at ikke dette også kan vurderes for norske filmer, enten de skal på kino eller strømmes. De norske distributørene som vil distribuere mindre filmer, men mangler finansielle muskler, trenger et ekstra insentiv for å gjøre det.

Kulturministeren har prisverdig nok gjennom filmmeldingen foreslått raskere, avbyråkratiserte veier til støtte for de største filmene. Men de mellomstore og mindre filmene overlater hun til bransjen selv å bestemme skjebnen til. Spørsmålet er om vi som finansierer brorparten av disse filmene, skattebetalerne og publikum, ønsker at dette skal skje på markedets premisser, uten debatt.

Jeg tror egentlig ikke det. Men mangelen på oppmerksomhet rundt spørsmålet er litt skremmende.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY