Foto: Nymphomaniac, som knapt ble sett på kino hjemme i Danmark

Modellen for filmstøtte er relativt lik i de skandinaviske landene, men nå er den satt under press. I Sverige har kulturministeren sagt opp filmavtalen som har løpt de siste femti årene; i Norge blir bransjen fortalt at den må skaffe flere private midler til å finansiere filmene, og det danske publikummet får færre og færre originale historier til fordel for større mainstreamfilmer.

I prinsippet er støttemodellen uendret, konstaterer Henning Camre, tidligere direktør i Det danske filminstituttet og ofte kalt arkitekten bak den danske filmmodellen. Han var også initiativtaker til Scandinavian Film Think Tank, en tenketank som er ment å være diskusjonsfora for den skandinaviske modellen. Men noe radikalt har endret spillereglene.

– Det som har endret seg radikalt, er produsentenes økonomiske stilling, noe som først og fremst skyldes det dramatiske fallet i dvd-inntekter. De forventede nye inntektene fra strømmetjenester har på ingen måte kunnet veie opp for tapet av dvd-inntekter, og det er ikke umiddelbart noen forventning om en positiv endring. På kinomarkedet ser vi at færre filmer tjener penger. 20% av årets premierer representerer 65–80% av inntjeningen. Denne tendensen har gjort det vanskeligere for smale titler å få dekket inn utgiftene sine. Som følge av sviktende inntekter har produksjonsselskapene vært nødt til å sikre finansieringen fra starten, ved å selge fremtidige rettigheter, og dermed gi avkall på fremtidige inntekter. Dette får den negative effekten at produsentene ikke kan sikre seg gjennom oppbygning av bak-kataloger som kan generere inntekter senere, sier Camre.

”Dansk kunstfilm er en utrolig død hai»

Redaktør i det danske filmmagasinet Ekko, Claus Christensen, ser stor grunn til bekymring.

– I Danmark støtter staten gjennomsnittlig filmer med 36% av budsjettet, men det er ikke lenger nok til at produsentene klarer å få det til å gå rundt. Dermed har de blitt mindre villige til å ta sjanser. Det er symptomatisk at Zentropa, Danmarks kunstneriske flaggskip, for noen år siden annonserte at de ville satse på det sikre, og la ned avdelingen for eksperimenter og talentutvikling. De kunstnerisk særegne filmene er spesielt hardt rammet, ettersom tv-selskapene, som er en viktig støttegiver, ikke er spesielt interessert i dem, sier Christensen.

– Resultatet er at publikum får mer av det samme, og færre originale historier som er skrevet for det store lerret. I 2015 er kun ti danske spillefilmer basert på originale historier, av et samlet tall på 27. Resten er serier, adapsjoner, filmatiseringer av historiske begivenheter og nyinnspillinger. Publikum blir også mer og mer makelige. Lars von Triers Nymphomaniac skapte en enorm forhåndsinteresse, men når alt kom til alt var det overraskende få som orket å se den lange filmen. Symptomatisk nok er von Triers neste prosjekt en tv-serie. En annen av Zentropas mest radikale filmskapere, Anders Rønnow Klarlund, kastet håndkleet i ringen for noen år siden, og valgte bort filmkarrieren til fordel for forfatteryrket. Og regissøren Christoffer Boe, som startet lovende med Reconstruction, har gått over til å lage mainstreamfilm (Spies & Glistrup), med ordene «Dansk kunstfilm er en utrolig død hai», sier Christensen.

En utdatert filmavtale

Tidligere i år meldte den svenske kulturministeren Alice Bah Kuhnke at den svenske filmavtalen mellom stat og filmbransje, som har vært virksom i ulike former siden 1963, ikke vil bli fornyet når den utløper til neste år. I stedet skal den erstattes av en helstatlig filmpolitikk, som blant annet skal finansieres av en momsstigning fra 6 til 25% på kinobilletter. Kinobransjen har vært blant dem som har uttrykt bekymring for dette, men i og med at den avgiften på ti prosent som tidligere har gått til SFI forsvinner, vil det ikke utgjøre den store forskjellen for de svenske kinogjengerne, forteller Helena Lindblad, filmredaktør i DN. Selv kan hun se flere fordeler med en radikal nytenkning av den svenske filmpolitikken.

– Først og fremst har det vært en god del uvilje rundt Filmavtalen, og flere parter har allerede forlatt den for lenge siden. Dessuten signaliserer kulturministeren med dette utspillet at hun ønsker en mye tydeligere kvalitetsdiskusjon angående hva slags film som skal produseres. Det er velkomment. Det er også bra med en viss omstrukturering av produksjonsstøtten, hovedsakelig i det at den automatiske støtten fjernes. Den har mer eller mindre vært en fiasko; under halvparten av de kommersielle filmene som har fått støtten på seks millioner har klart å oppnå det forventede salgstallet på 250 000 billetter. En bedre utformet markedsstøtte, som også tar kvalitetsaspekter med i beregningen, legger mye bedre til rette for de brede kvalitetsfilmene – som jo alle de nordiske landene har bruk for. Jeg tror fortsatt at filmproduksjon i små land, som de nordiske, trenger en filmpolitikk hvor staten og bransjen samarbeider, sier Lindblad.

Claus Christensen forteller at det danske filminstituttet har anerkjent problemet, og kontret med en satsing på lavbudsjettsfilmer, og en større støtteandel til filmene.

– I løpet av de kommende fire årene skal det lages 12-24 lavbudsjettsfilmer, hvor man har hevet støtteprosenten og dermed gitt produsentene mulighet til å ta flere kunstneriske sjanser. Samtidig skal det bane vei for en ny generasjon filmskapere, som ellers har vanskelig for å komme til vannhullet. Filmene skal produseres for enten tre eller seks millioner kroner, noe som vil bli en stor utfordring. Forhåpentligvis vil dette skape noen nye slags filmer, men man kan godt bekymre seg for om de, med sine svært begrensede PR-budsjetter, vil drukne i mengden, og at dårlige publikumstall deretter blir brukt som et argument for å lage enda flere forutsigelige mainstream-filmer, sier han.

– Så jeg er absolutt bekymret for den nordiske støttemodellen. Dersom man ikke finner noen fornuftige finansieringsmodeller for strømming, vil vi kun være i stand til å bevare diversiteten og det kunstneriske nivået ved at politikerne hever støtten til film, og det er det ikke noe som tyder på at de vil gjøre, sier Christensen.

Økt støtte lite sannsynlig

Det samlede problemkomplekset kan heller ikke løses gjennom økt offentlig støtte, mener Camre.

– Det er ikke politisk mulig, og heller ikke ønskelig, å skulle fjerne initiativ og avgjørelser fra produksjonsmiljøet. Forestillingen om at filmbransjen må skaffe flere private midler til finansieringen – som luftes i politiske kretser – er også naiv. De som har penger å investere med, ser bunnlinjen i regnskapene. Det finnes ikke noe enkelt svar på hva bransjen kan gjøre for å møte problemet, men det er en god idé å lage gode filmer som kan tiltrekke et publikum. Konkurransen med kvalitets-tv-serier spiller selvsagt en rolle – for hvor stort er publikums behov for fiksjonsunderholdning? Spillefilmen må tilby noe tv-serien ikke kan, eller noe den kan bedre. Men man må nok innse at den veksten som trengs ikke kan hentes på kinoene. Markedet er der publikum er. Netflix og HBOs kjappe suksess på det skandinaviske markedet har vist at forbrukerne finnes bak enhver skjerm, og at de er villige til å betale. En stor del av suksessen skyldes at tilgangen til strømmetjenestene er enkel, at film- og tv-serie-katalogene er store, og at prisen er lav. I Europa finnes det over tusen digitale strømmeplattformer, men publikum kjenner ikke til dem, de har et begrenset filmutvalg, og de har all verdens abonnementsmodeller. Det er selvfølgelig uhensiktsmessig at forbrukeren ikke har tilgang til alle danske, norske eller svenske filmer på ett sted – aller helst på en interskandinavisk side. Dersom man ikke kommer forbrukeren i møte ved å gjøre tilgangen til et stort antall filmer enkel, og sikrer at titlene er kjapt tilgjengelige, mister man muligheten for å dra fordel av nye inntektsmuligheter, sier Camre.

Et mislykket nordisk marked

Nordisk Film og TV Fond fyller 25 år som finansiør og bindeledd mellom de nordiske filmlandene, og Camre trekker også frem distribusjon som fondets største svakhet.

– NFTVF har spilt, og spiller, en viktig rolle i samarbeidet mellom de nordiske produksjonsmiljøene. Selv om utgangspunktet var finansiering av samproduksjoner, har det kunstneriske og tekniske samarbeidet blitt minst like betydningsfullt. Det svake punktet har utvilsomt vært distribusjonen. På kinoområdet har det stort sett mislykkes å bygge opp et nordisk marked. Tv-distribusjon fungerer bedre, men man kan nok ikke snakke om en egentlig publikumsetterspørsel. Om den store interessen for skandinaviske tv-serier på tvers av landene kan bre seg til å omfatte spillefilm, vil kun tiden vise, sier Camre.

– Nordisk Film og TV Fond har reddet mange nordiske filmer, sier Christensen.

– Det er ofte de siste, men avgjørende pengene fondet kan levere, og det er betryggende at fondet i så stor grad støtter filmkunsten. Men dessverre har de nordiske filmene vært ufattelig dårlige til å reise over hverandres grenser. Her må det gjøres en langt større innsats for å markedsføre og brande det nordiske. En sterk, original filmkunst forutsetter at vi jobber sammen og gjensidig støtter hverandres filmer.

Denne artikkelen sto på trykk i forrige utgaven av Rushprint.