Etterhåndsstøtten står sentralt for verdens beste tilskuddsordning, mener Finn Gjerdrum. ”Men om vi skal øke mangfoldet av filmer, må vi forenkle støttesystemet radikalt. I dag utvikles prosjektene for å tilpasses en ordning, snarere enn å finne sitt naturlige format.”
Foto: «Kongens nei», en av filmene Gjerdrum mener ikke ville vært laget uten etterhåndsstøtten
Jeg leser innlegget fra styret i Norske filmregissører (NFR) i Rushprint den 7. november mer stor interesse. Der slår de hardt ned på Frederick Howards innlegg samme sted, og konstaterer at vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt. De stiller spørsmålet: Bør ikke etterhåndsstøtten også stimulere filmskapere og produsenter til å ta andre valg og lage andre typer filmer?
La meg først slå fast at Etterhåndstøtten (EHS) er en suksess, og jeg vil gå så langt som å utrope den til verdens beste filmstøtte.
Den har ført til at det har blitt satset på manusforfattere, regissører og andre fortellertalenter i filmprosjekter som er blitt både kunstneriske og kommersielle suksesser. Jeg er ganske sikker på at uten EHS ville vi ikke ha sett filmer som Kon-Tiki, Bølgen, Kongens Nei, Utøya 22. juli, Børningfilmene, og mange flere av de siste årenes store nasjonale prisvinnere, internasjonale festivaldeltagere og salgssuksesser. Og ikke minst: publikumsvinnere på kino i Norge.
EHS er en forutsigbar støtteordning, og det er et grunnleggende premiss for å kunne skape suksess og gode vilkår for utvikling og kunstnerisk dristighet i vår bransje. EHS er i tillegg viktig for distributørene og ikke minst kinoene. Ordningen bør fortsatt gjelde for kino og ikke være plattformnøytral. Det vil stimulere bransjen til å lage filmer som har kino som sitt primære visningsvindu.
I sitt innlegg setter NFR-styret EHS-ordningen opp mot konsulentordningen. Men det er ikke vektingen mellom midler til konsulentordningen og EHS som er hovedutfordringen for Norsk filminstitutt når det gjelder disponeringen av støttemidlene til utvikling og produksjon. Jeg mener at hovedutfordringen er todelt:
For det første er det for mange ordninger som skal oppfylle filmpolitikken, og derfor blir midlene for få i hver enkelt ordning. I årets fondsbudsjett er det 12 ordninger som omhandler kunstnerisk vurdering. Totalt har disse ordningene en ramme på omtrent NOK 184 millioner. Tillegg kommer regionale midler på NOK 80 millioner.
Disse midlene burde ikke spres på så mange spesifikke ordninger, men snarere disponeres av et knippe konsulenter. Ved å ha så mange ordninger blir prosjekter utviklet for å tilpasses en ordning, snarere enn at det finner sin naturlige genre og format.
Manusforfattere, regissører og produsenter vil i utvikling sammen med konsulenter finne det utviklingstrinn, fortellerformat og den distribusjonsmåte som er riktig for hvert enkelte prosjekt. Vi har i dag langt flere slike enn vi hadde for bare få år siden. Derfor bør man i en gjennomgang av støtteordningene vurdere å ta radikale grep. Jeg vil foreslå at NFI kun opererer med tre ordninger:
Konsulentutviklede og-støttede filmer og serier.
Markedstøttede filmer og serier.
EHS for filmer som har kino som primært visningsvindu.
De filmpolitiske målene kan forvaltes ansvarlig innenfor disse tre ordningene. Det vil ikke minst styrke konsulentordningen, og gjøre det langt mer attraktivt å være filmkonsulent i NFI.
For det andre er det i dag for liten fleksibilitet til å kunne gjøre omdisponeringer av fondsmidlene, midlene til insentivordningen og den regionale filmsatsingen, og til å tenke langsiktig utover et enkelt budsjettår.
NFI må være i synk med hvordan bransjen utvikler seg og hvilke aktører som er på banen. De seneste årene har dette endret seg radikalt med strømmegiganter som investerer i norsk produksjon, og med NRK, TV2 og TV-Norge som investerer mer i norsk innhold. Et viktig spørsmål blir da om vi trenger en incentivordning når det er så høy aktivitet bransjen? Kunne disse midlene vært disponert annerledes og f.eks. blitt benyttet til å oppfylle konsulentenes rammer? Slik fleksibilitet er umulig når NFI har en budsjetthorisont på ett år av gangen. Hadde vi hatt brede filmforlik på f.eks. fire år, så ville NFI hatt andre muligheter til å se lenger fram og kunne gjøre slike omdisponeringer. Slike filmforlik har man i våre naboland, og vi kan lære og inspireres av disse. Sammen med færre ordninger vil fleksibiliteten bli større, og jeg tror NFI med en slik horisont ville kunne oppfylle de filmpolitiske målene, deriblant også bidra til mangfold og bredde i produksjonen.
For å svare på NFR-styrets retoriske spørsmål, så vil jeg påstå at EHS har stimulert produsenter og filmskapere til å lage andre type filmer enn det andre støtteordninger har stimulerert til. Det er et uttrykk innenfor manusutvikling som sier: ”If it aint broke, don’t fix it”. For å øke mangfoldet av filmer, må vi forenkle tilskuddsordningene radikalt, og gjøre systemet mer fleksibelt og forutsigbart.
Finn Gjerdrum, produsent og professor, SFStudios-Paradox (som har produsert bl.a Kongens Nei og Utøya 22.juli)
Etterhåndsstøtten står sentralt for verdens beste tilskuddsordning, mener Finn Gjerdrum. ”Men om vi skal øke mangfoldet av filmer, må vi forenkle støttesystemet radikalt. I dag utvikles prosjektene for å tilpasses en ordning, snarere enn å finne sitt naturlige format.”
Foto: «Kongens nei», en av filmene Gjerdrum mener ikke ville vært laget uten etterhåndsstøtten
Jeg leser innlegget fra styret i Norske filmregissører (NFR) i Rushprint den 7. november mer stor interesse. Der slår de hardt ned på Frederick Howards innlegg samme sted, og konstaterer at vi må ta etterhåndsstøtten opp til debatt. De stiller spørsmålet: Bør ikke etterhåndsstøtten også stimulere filmskapere og produsenter til å ta andre valg og lage andre typer filmer?
La meg først slå fast at Etterhåndstøtten (EHS) er en suksess, og jeg vil gå så langt som å utrope den til verdens beste filmstøtte.
Den har ført til at det har blitt satset på manusforfattere, regissører og andre fortellertalenter i filmprosjekter som er blitt både kunstneriske og kommersielle suksesser. Jeg er ganske sikker på at uten EHS ville vi ikke ha sett filmer som Kon-Tiki, Bølgen, Kongens Nei, Utøya 22. juli, Børningfilmene, og mange flere av de siste årenes store nasjonale prisvinnere, internasjonale festivaldeltagere og salgssuksesser. Og ikke minst: publikumsvinnere på kino i Norge.
EHS er en forutsigbar støtteordning, og det er et grunnleggende premiss for å kunne skape suksess og gode vilkår for utvikling og kunstnerisk dristighet i vår bransje. EHS er i tillegg viktig for distributørene og ikke minst kinoene. Ordningen bør fortsatt gjelde for kino og ikke være plattformnøytral. Det vil stimulere bransjen til å lage filmer som har kino som sitt primære visningsvindu.
I sitt innlegg setter NFR-styret EHS-ordningen opp mot konsulentordningen. Men det er ikke vektingen mellom midler til konsulentordningen og EHS som er hovedutfordringen for Norsk filminstitutt når det gjelder disponeringen av støttemidlene til utvikling og produksjon. Jeg mener at hovedutfordringen er todelt:
For det første er det for mange ordninger som skal oppfylle filmpolitikken, og derfor blir midlene for få i hver enkelt ordning. I årets fondsbudsjett er det 12 ordninger som omhandler kunstnerisk vurdering. Totalt har disse ordningene en ramme på omtrent NOK 184 millioner. Tillegg kommer regionale midler på NOK 80 millioner.
Disse midlene burde ikke spres på så mange spesifikke ordninger, men snarere disponeres av et knippe konsulenter. Ved å ha så mange ordninger blir prosjekter utviklet for å tilpasses en ordning, snarere enn at det finner sin naturlige genre og format.
Manusforfattere, regissører og produsenter vil i utvikling sammen med konsulenter finne det utviklingstrinn, fortellerformat og den distribusjonsmåte som er riktig for hvert enkelte prosjekt. Vi har i dag langt flere slike enn vi hadde for bare få år siden. Derfor bør man i en gjennomgang av støtteordningene vurdere å ta radikale grep. Jeg vil foreslå at NFI kun opererer med tre ordninger:
Konsulentutviklede og-støttede filmer og serier.
Markedstøttede filmer og serier.
EHS for filmer som har kino som primært visningsvindu.
De filmpolitiske målene kan forvaltes ansvarlig innenfor disse tre ordningene. Det vil ikke minst styrke konsulentordningen, og gjøre det langt mer attraktivt å være filmkonsulent i NFI.
For det andre er det i dag for liten fleksibilitet til å kunne gjøre omdisponeringer av fondsmidlene, midlene til insentivordningen og den regionale filmsatsingen, og til å tenke langsiktig utover et enkelt budsjettår.
NFI må være i synk med hvordan bransjen utvikler seg og hvilke aktører som er på banen. De seneste årene har dette endret seg radikalt med strømmegiganter som investerer i norsk produksjon, og med NRK, TV2 og TV-Norge som investerer mer i norsk innhold. Et viktig spørsmål blir da om vi trenger en incentivordning når det er så høy aktivitet bransjen? Kunne disse midlene vært disponert annerledes og f.eks. blitt benyttet til å oppfylle konsulentenes rammer? Slik fleksibilitet er umulig når NFI har en budsjetthorisont på ett år av gangen. Hadde vi hatt brede filmforlik på f.eks. fire år, så ville NFI hatt andre muligheter til å se lenger fram og kunne gjøre slike omdisponeringer. Slike filmforlik har man i våre naboland, og vi kan lære og inspireres av disse. Sammen med færre ordninger vil fleksibiliteten bli større, og jeg tror NFI med en slik horisont ville kunne oppfylle de filmpolitiske målene, deriblant også bidra til mangfold og bredde i produksjonen.
For å svare på NFR-styrets retoriske spørsmål, så vil jeg påstå at EHS har stimulert produsenter og filmskapere til å lage andre type filmer enn det andre støtteordninger har stimulerert til. Det er et uttrykk innenfor manusutvikling som sier: ”If it aint broke, don’t fix it”. For å øke mangfoldet av filmer, må vi forenkle tilskuddsordningene radikalt, og gjøre systemet mer fleksibelt og forutsigbart.
Finn Gjerdrum, produsent og professor, SFStudios-Paradox (som har produsert bl.a Kongens Nei og Utøya 22.juli)
