Foto: Iram Haqs «Hva vil folk si » – som beviste at filmer om minoriteter kan nå stort ut

For et år siden lanserte Norsk Filminstitutt (NFI) «Handlingsplan for inkludering og representativitet i norsk film og filmkultur 2019-2023». Det skjedde med utgangspunkt i Stortingets kulturmelding «Kulturens kraft» (høsten 2018), der relevans og representativitet var noen av målene for kulturpolitikken.

NFI ønsker med sin mangfoldsplan å styrke norsk films bærekraft ved å gjenspeile det norske samfunnet der kjønn, etnisitet, urfolk, nasjonale minoriteter, alder, seksuell orientering/kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk, geografisk tilhørighet, funksjonsevne og sosial bakgrunn skal bli tatt hensyn til.

Det var flere bransjefolk som stilte seg kritiske til mangfoldsplanen da den først kom ut. En av dem var produsent Khalid Maimouni, som beskrev den som «usedvanlig tafatt sett opp mot den massive samfunnsoppgaven NFI er satt til å forvalte og som deres praksis har sviktet over lang tid».

Ett år senere har Maimouni fortsatt til gode å se konkrete resultater.

– Det er for tidlig å si om mangfoldsplanen har endret på realitetene i bransjen. NFIs tilskuddsmidler går fortsatt til de samme aktørene som før, og det lages film som fortsatt ikke er i nærheten av å gjenspeile dagens norske befolkning. Vi har hatt flere seminarer det siste året for å skape større bevissthet rundt mangelen på mangfold i bransjen, men den typen endring i holdninger tar tid før det manifesterer seg i en reell endring av hvilke historier som slipper til og hvem som får fortelle dem.

Om utfordringene mangfoldsplanen byr på, sier han videre:

– Den norske filmbransjen har allerede talt og markedet kommer ikke til å prioritere representasjon, fordi det har etablert seg en konsensus om at historier fortalt av minoriteter ikke er lønnsomme. Dette sier produsentene, distributørene og kinoeierne. Samtidig fortsetter en stadig større andel av NFIs tildelinger å gå til markedsfilmer, som ofte blir støttet med opptil 80% av deres produksjonsbudsjett. I den andre enden av skalaen ser vi at NFI systematisk nedprioriterer produksjoner initiert av filmskapere med minoritetsbakgrunn. Flere av disse prisvinnende produksjonene må lages på nullbudsjett, andre må klare seg med smuler. Utfordringene er derfor ikke bare ideologiske, men også økonomiske. NFI må derfor fortelle markedet at de selv må ta større risiko på markedsfilmene slik at vi kan flytte tilskuddsmidlene i større grad mot utvikling og produksjon av fortellinger som representerer det nye Norge.

Han velger likevel å se optimistisk på utviklingen framover:

– Vi har spennende filmtalenter med minoritetsbakgrunn som utmerker seg i konkurranse med de beste og mest etablerte i bransjen. Den nye generasjonen med filmskapere vil uten tvil vike bort fra dagens diskriminerende praksis, hvor bransjen som regel velger å sette minoriteters ‘antatte’ realitet opp mot idealene til majoriteten i samfunnet når en historie løftes opp fra tabloide overskrifter. Framtidens publikum vil ikke akseptere denne stereotypiske framstillingen av minoriteter.

– Ingen reell vilje til forandring

Regissør og manusforfatter Ali Parandian er initiativtaker bak medlemsorganisasjonen Minoriteter i norsk kulturliv (som stiftes i løpet av januar 2020) for kunstnere og kulturarbeidere med minoritetsbakgrunn i Norge. Han kan heller ikke se konkrete resultater eller igangsatte tiltak når det kommer til mangfold i norsk film siden mangfoldsplanen ble lansert for et år siden.

– Norsk film- og og tv-bransje er så å si helt hvit og representerer en homogen middelklasse, både foran og bak kamera. Norge har et demokratisk problem: Midlene som skal speile hele befolkningsmassen går nesten utelukkende til hvite nordmenn og deres historier. Alle de store portvokterne; styrene, konsulentene og beslutningstagerne er hvite. I tillegg er majoriteten av historiene som fortelles med minoriteter i bærende eller mindre roller, med på å bekrefte og sementere et hvitt blikk på minoriteter. Ut ifra det jeg ser rundt meg kan jeg ikke konkludere med noe annet enn at hvite nordmenn er redde for å miste makt. De er redde for å slippe minoriteter til i maktposisjoner. Det finnes ingen samsvar mellom ord og handling, ingen reell vilje til forandringer og ingen transparens. Flotte ord er ikke nok.

For å skape mangfold og samsvar må NFI kvotere inn minoriteter og mål må tallfestes og følges opp, mener han.

– Det eneste som fungerte for å øke kvinneandelen i norsk film og TV til 50/50 prosent, var kvotering. Andelen gikk ikke opp før målet ble tallfestet. Det samme gjøres i alle statlige styrer i landet for å ivareta likestilte arbeidsplasser. Slik mangfoldsplanen er nå, er det ingen krav om målbarhet. Dermed blir det vanskelig å ansvarliggjøre NFI, konsulenter, produsenter og så videre. Ett år har gått, og hva er resultatene for 2019?

En mangfoldige representasjon i norsk film er for øyeblikket fraværende, slik han vurderer det.

– Vi vet at mulighetene for å bli invitert til et jobbintervju er 30% mindre om du har et utenlandsk-liknende navn. Og om du for eksempel er muslim, er det ytterligere 30% mindre sjanse, sammenlignet med om du har et norsk-liknende navn og hvit hudfarge. Det vil være naivt å tro at film- og tv-bransjen er fri fra denne formen for rasisme. Alle filmskolene må aktivt ut og rekruttere. De må aktivt oppsøke minoritetsmiljøene og starte talentutvikling og filmskoler for minoriteter i de mer tettbefolkede strøkene i Oslo. Vi må få slippe å hele tiden representere vår hudfarge, men isteden våre kvaliteter, perspektiver og kunstneriske virke. Vår mangfoldskapital må rekrutteres inn i strukturene. Vi må selv definere våre utfordringer. Vi trenger helt konkrete incentiver som høyner vår valuta og som gjør det lukrativt å jobbe med oss og vår skaperkraft. En filmskaper skriver og framstiller sin virkelighet slik hen ser den. Om hens virkelighet består av hvite mennesker som hen identifiserer seg med, kommer vi til å se mer av det. For hvite manusforfattere, regissører og produsenter betyr minoriteters liv mindre, fordi de ikke identifiserer seg med oss. Dermed sitter vi igjen med stereotypier og unyanserte karakterer som ikke utgjør en større forskjell enn å kun sementere det allerede homogene blikket, og i beste fall fungere som et mangfoldsalibi.

– Bransjen må innrømme at den har feilet

Skuespiller Iselin Shumba ser på sin side tegn til en bevissthet om mangfold i norsk film siden mangfoldsplanen ble lansert. Men det er på langt nær nok.

– Den virkelige viljen og erkjennelsen av problematikken uteblir. Det hjelper ikke med kosmetiske inngrep i noe jeg vil strekke meg til å kalle en kulturell forbrytelse. Vi har en bransje som må innrømme at de feiler og ikke får til å gjenspeile befolkningen.

Shumba er lei av å være «eksotisk og fargerik».

– Ikke at jeg ikke er det, men jeg er så mye mer også. Jeg begynner å slippe mer til i bransjen, men jeg satses ikke på i samme grad som en hvit skuespiller, noe som gjør at jeg ikke utvikler meg like godt. Jeg får ikke slippe til i de komplekse rollene. Målet mitt er å spille en rolle som er like kompleks som meg selv. Jeg drømmer om at folk ikke ser farger, men folk.

Hun har et sterkt ønske om å være positiv til utviklingen.

– Samtidig er det smertefullt at en bransje jeg anser å være en av de mest vågale og visjonære som finnes, seiler akterut for virkeligheten. Filmbransjen skal ligge foran og vise vei. Skape håp og refleksjon. Jeg håper at bransjen i framtiden tar seg selv på alvor og innser hva et privilegium er og insisterer på å dele det med folk som ikke ser ut og kanskje ikke lever helt som dem. Det er jo i møte med det ukjente at vi vokser og blir nyskapende.

Ånund Austenå er daglig leder ved Viken Filmsenter, som representerer området med størst representasjon av minoriteter. Han mener å se «en mer målbevisst retning», selv om det ikke har kommet mange resultater siden mangfoldsplanen ble lansert.

– NFIs presentasjon av Filmvåren 2020 viser at det er mulig for mindre produksjonsselskaper å komme gjennom med kinofilmer, og det er positivt. Noe av utfordringen med mangfoldsplanen er at det er et veldig bredt ønske om representativitet, noe som er mer komplisert å måle sammenliknet med kjønn. NFI må åpne opp dialogen rundt sin strategi for rekruttering og talentutvikling. De må ta konsekvensene av at det er et trykk nedenfra, og samarbeide med de regionale sentrene om dette. Vi må satse på folk som allerede finnes der ute, som kanskje allerede er ferdigutdannede og ikke har fått sluppet helt til. I Oslo-området er det størst representasjon av folk med innvandrerbakgrunn, både første- og andregenerasjon. Det er derfor et problem at Oslo som region ikke blir likestilt av NFI og Kulturdepartementet med distriktsregionene, på grunn av deres misforståtte holdning om at man ikke trenger en ytterligere innsats der, fordi det allerede finnes store filmselskaper som kan ta seg av dette arbeidet.