Filmbransjen hilser Norsk filminstitutts handlingsplan for mangfold velkommen, men de ulike aktørene er usikre på effekten og frykter enda mer byråkratisering. – Handlingsplanen framstår som tafatt sett opp mot den massive samfunnsoppgaven NFI er satt til å forvalte, mener produsent Khalid Maimouni
Foto: Hisham Zamans «Brev til kongen»
– Jeg skal gå mer i dybden av handlingsplanen i løpet av de neste dagene, forteller en travel Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund som befinner seg på filmfestivalen i Tromsø der Norsk filminstitutt på mandag presenterte sin handlingsplan for større mangfold i filmbransjen. Planen skal ”bidra til å heve kvaliteten, øke relevansen og styrke bærekraften for norsk film i framtida gjennom økt mangfold i alle ledd”, heter det blant annet i meldingen. Pedersen er positiv til initiativet (hvem er ikke for større mangfold?), men mener handlingsplanen nå bør ut på høring.
– Dette må forankres i bransjen gjennom høringer, og jeg skulle ønske NFI hadde vært mer oppsøkende mens de skrev på denne rapporten. De har isteden sittet i sitt lønnkammer og tatt kontakt med kun enkelte. De har vedtatt en handlingsplan, for så å invitere til dialog.
Det Pedersen frykter, og som andre bransjeaktører som produsent Thomas Robsham ga uttrykk for under debatten om planen på åpningskonferansen i Tromsø, er at den stadig voksende byråkratiseringen skal anta former som blir en unødvendig byrde for norske produsenter. Mangfold er viktig, men må det føre til enda flere skjemaer og infløkte byråkratiske prosesser?
– Vi kan fort ende opp med at hele bransjen blir oppslukt av en strategisk søknadsskriving, der NFIs sjekkliste blir viktigere enn de øvrige kvalitetene på prosjektet, sier Pedersen.
Forbundsleder i Dramatikerforbundet, Monica Boracco er særlig opptatt av ytringsfrihet og armlengdes avstand når det kommer til innhold. Leser man handlingsplanen slik fanden leser bibelen kan man stille spørsmål ved det meste i den, sier hun. Heldigvis skal mange av tiltakene ut på høring, og forhåpentligvis formuleres tydeligere etter den runden.
– Jeg ønsker selvfølgelig en handlingsplan for inkludering og representativitet velkommen og ser at den på sikt kan få stor betydning for en kultur der filmbransjen har blitt svært homogen. Samtidig er det ikke så lett å få øye på hvordan man skal gjennomføre en vurdering av «prosjektets relevans» i form av å speile samfunnet. Det er svært mange grupper som skal inn i det speilet samtidig, for å si det sånn, og det er uklart hvordan man skal praktisk implementere «mangfold som prioriteringskriterium».
– Det mest effektive kan fort vise seg å være punkt 11 om ny rekrutteringsstrategi. Der slåes det fast at NFI trenger flerkulturell kompetanse, og at man skal ha denne kompetansen i leder og/eler nøkkelposisjoner i løpet av 2019.
Filmprodusent Khalid Maimouni har vært en av de mest profilerte kritikerne av det han opplever som Norsk filminstitutts mangel på virksom politikk for å fremme større mangfold. Han er som Boracco glad for at NFI omsider vil se på egen kompetanse. Men han synes helheltsinntrykket blir for tafatt.
– I likhet med alle er jeg positiv til at NFI endelig løfter frem flere tiltak som har som mål å bringe bevisstgjøring rundt representasjon inn i ulike rekrutteringsprosesser. Først og fremst er det oppløftende at NFI endelig ser mot sin egen rekrutteringskultur på ledernivå når de skal etterlyse inkludering og representativitet i resten av bransjen. Dessverre kan NFIs homogene sammensetning på ledernivå allerede ha vært en hemsko for handlingsrommet som ble lagt til grunn for arbeidsgruppens innsats. For etter all målestokk fremstår denne handlingsplanen som usedvanlig tafatt sett opp mot den massive samfunnsoppgaven NFI er satt til å forvalte og som deres praksis har sviktet over lang tid.
For de produserende med minoritetsbakgrunn er det lite å være begeistret over, mener han.
– Foruten noen utviklingstiltak som tar sikte på å bevisstgjøre bransjen om mangfold, er det lite som tar den systematisk neglisjeringen av representasjon på alvor. Tiltak som prioriteringskriterier, utviklingsrapportering og andre utviklingsprogrammer kan resultere i at bransjen tar inn og utvikler andre type prosjekter og at vi rekrutterer fra andre steder enn bare fra våre egne etablerte nettverk. Dette er positivt for nye talenter. Men om dette vil lede til stor nok andel dramaproduksjoner som blir realisert med representasjon i flere ledd er det umulig å tolke fra denne handlingsplanen. For det finnes ingen tiltak eller incentiver å spore som direkte stimulerer til at bransjen tar utfordringene på alvor. Jeg savner spesielt tiltak rettet mot de som allerede har etablert seg med sin første eller andre spillefilm. Hvor er tiltakene som kunne garantere at noen av våre beste filmskapere kan komme nærmere realisering av sitt fulle potensiale?
Alle filmskapere har behov for kontinuitet og forutsigbarhet for å ikke stagnere. Da trenger de tiltak som setter dem i aktivitet med å skape deres neste film i dag og ikke om fem år, mener han.
– Filmskaperne med minoritetsbakgrunn er med sin visjon selve definisjonen på representasjon og inkludering i filmkultur og derfor burde deres kunstneriske utvikling blitt møtt med samme ambisiøse mål og raushet som NFI har unt deres kolleger fra før. Med denne handlingsplanen er vi presentert for et NFI som finner det naturlig å skjerme ordninger som pakkefinansiering og etterhåndstøtten; dermed er NFI først i rekken i å svikte filmskaperen, publikum og et bærekraftig produksjonsmiljø.
Filmbransjen hilser Norsk filminstitutts handlingsplan for mangfold velkommen, men de ulike aktørene er usikre på effekten og frykter enda mer byråkratisering. – Handlingsplanen framstår som tafatt sett opp mot den massive samfunnsoppgaven NFI er satt til å forvalte, mener produsent Khalid Maimouni
Foto: Hisham Zamans «Brev til kongen»
– Jeg skal gå mer i dybden av handlingsplanen i løpet av de neste dagene, forteller en travel Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund som befinner seg på filmfestivalen i Tromsø der Norsk filminstitutt på mandag presenterte sin handlingsplan for større mangfold i filmbransjen. Planen skal ”bidra til å heve kvaliteten, øke relevansen og styrke bærekraften for norsk film i framtida gjennom økt mangfold i alle ledd”, heter det blant annet i meldingen. Pedersen er positiv til initiativet (hvem er ikke for større mangfold?), men mener handlingsplanen nå bør ut på høring.
– Dette må forankres i bransjen gjennom høringer, og jeg skulle ønske NFI hadde vært mer oppsøkende mens de skrev på denne rapporten. De har isteden sittet i sitt lønnkammer og tatt kontakt med kun enkelte. De har vedtatt en handlingsplan, for så å invitere til dialog.
Det Pedersen frykter, og som andre bransjeaktører som produsent Thomas Robsham ga uttrykk for under debatten om planen på åpningskonferansen i Tromsø, er at den stadig voksende byråkratiseringen skal anta former som blir en unødvendig byrde for norske produsenter. Mangfold er viktig, men må det føre til enda flere skjemaer og infløkte byråkratiske prosesser?
– Vi kan fort ende opp med at hele bransjen blir oppslukt av en strategisk søknadsskriving, der NFIs sjekkliste blir viktigere enn de øvrige kvalitetene på prosjektet, sier Pedersen.
Forbundsleder i Dramatikerforbundet, Monica Boracco er særlig opptatt av ytringsfrihet og armlengdes avstand når det kommer til innhold. Leser man handlingsplanen slik fanden leser bibelen kan man stille spørsmål ved det meste i den, sier hun. Heldigvis skal mange av tiltakene ut på høring, og forhåpentligvis formuleres tydeligere etter den runden.
– Jeg ønsker selvfølgelig en handlingsplan for inkludering og representativitet velkommen og ser at den på sikt kan få stor betydning for en kultur der filmbransjen har blitt svært homogen. Samtidig er det ikke så lett å få øye på hvordan man skal gjennomføre en vurdering av «prosjektets relevans» i form av å speile samfunnet. Det er svært mange grupper som skal inn i det speilet samtidig, for å si det sånn, og det er uklart hvordan man skal praktisk implementere «mangfold som prioriteringskriterium».
– Det mest effektive kan fort vise seg å være punkt 11 om ny rekrutteringsstrategi. Der slåes det fast at NFI trenger flerkulturell kompetanse, og at man skal ha denne kompetansen i leder og/eler nøkkelposisjoner i løpet av 2019.
Filmprodusent Khalid Maimouni har vært en av de mest profilerte kritikerne av det han opplever som Norsk filminstitutts mangel på virksom politikk for å fremme større mangfold. Han er som Boracco glad for at NFI omsider vil se på egen kompetanse. Men han synes helheltsinntrykket blir for tafatt.
– I likhet med alle er jeg positiv til at NFI endelig løfter frem flere tiltak som har som mål å bringe bevisstgjøring rundt representasjon inn i ulike rekrutteringsprosesser. Først og fremst er det oppløftende at NFI endelig ser mot sin egen rekrutteringskultur på ledernivå når de skal etterlyse inkludering og representativitet i resten av bransjen. Dessverre kan NFIs homogene sammensetning på ledernivå allerede ha vært en hemsko for handlingsrommet som ble lagt til grunn for arbeidsgruppens innsats. For etter all målestokk fremstår denne handlingsplanen som usedvanlig tafatt sett opp mot den massive samfunnsoppgaven NFI er satt til å forvalte og som deres praksis har sviktet over lang tid.
For de produserende med minoritetsbakgrunn er det lite å være begeistret over, mener han.
– Foruten noen utviklingstiltak som tar sikte på å bevisstgjøre bransjen om mangfold, er det lite som tar den systematisk neglisjeringen av representasjon på alvor. Tiltak som prioriteringskriterier, utviklingsrapportering og andre utviklingsprogrammer kan resultere i at bransjen tar inn og utvikler andre type prosjekter og at vi rekrutterer fra andre steder enn bare fra våre egne etablerte nettverk. Dette er positivt for nye talenter. Men om dette vil lede til stor nok andel dramaproduksjoner som blir realisert med representasjon i flere ledd er det umulig å tolke fra denne handlingsplanen. For det finnes ingen tiltak eller incentiver å spore som direkte stimulerer til at bransjen tar utfordringene på alvor. Jeg savner spesielt tiltak rettet mot de som allerede har etablert seg med sin første eller andre spillefilm. Hvor er tiltakene som kunne garantere at noen av våre beste filmskapere kan komme nærmere realisering av sitt fulle potensiale?
Alle filmskapere har behov for kontinuitet og forutsigbarhet for å ikke stagnere. Da trenger de tiltak som setter dem i aktivitet med å skape deres neste film i dag og ikke om fem år, mener han.
– Filmskaperne med minoritetsbakgrunn er med sin visjon selve definisjonen på representasjon og inkludering i filmkultur og derfor burde deres kunstneriske utvikling blitt møtt med samme ambisiøse mål og raushet som NFI har unt deres kolleger fra før. Med denne handlingsplanen er vi presentert for et NFI som finner det naturlig å skjerme ordninger som pakkefinansiering og etterhåndstøtten; dermed er NFI først i rekken i å svikte filmskaperen, publikum og et bærekraftig produksjonsmiljø.
