– Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

– Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

Fafo-rapporten «Øyet som ser – mangfold og representasjon i norsk film» har skapt engasjement og frustrasjon i bransjen. Rapporten bekrefter i hovedsak det som kom fram i forrige mangfoldsrapport fra 2012, og lite har skjedd siden da, mener bransjeaktørene Nina M. Barbosa Blad, Khalid Maimouni og Signe Pahle.

Foto fra «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Det var mandag forrige uke at forskningsstiftelsen Fafo og Norsk filminstitutt (NFI) presenterte rapporten, som er mer drøftende og spørrende enn konkluderende og forpliktende. Men den etterlater ingen tvil om at arbeidet med å fremme en bedre representasjon ikke har vært godt nok, og har sviktet. Alle som var oppe på podiet under det kortvarige seminaret var tydelige på at noe grunnleggende må gjøres.

En av de som satt i salen under presentasjonen var produsent Khalid Maimouni. Han mener Fafo-rapporten bekrefter en hverdag de fleste i bransjen har kjent til i altfor lang tid.

– Rapporten konkluderer med at mangelen på inkludering og representasjon i norsk film og tv kommer av at bransjen i sin helhet er styrt av portvoktere som mangler fullstendig mangfoldskompetanse og vilje til å satse på det som oppleves fremmed eller ukjent. Slik jeg tolker rapporten så bekrefter den at NFIs praksis bryter med kulturmeldingen ettersom inkludering og representasjon er et prioritert område uansett farge på regjeringen. Den går også så langt som å si at tiltak som telling og kvotering er helt nødvendig for å få til en bevisstgjøring og reell endring i bransjen. Rapporten konkluderer til slutt med at de som har mest fra før, får enda mer.

– Som filmprodusent er min umiddelbare reaksjon på rapporten at arbeidet for større representasjon i filmfeltet ikke bare handler om synlighet, men like mye om lønnsvilkårene til filmskapere med flerkulturell bakgrunn. NFI vet at under 1% av det totale tildelingsbudsjettet mellom 2013 og 2018 gikk til spillefilmer hvor regissører, manusforfattere og produsenter har etnisk minoritetsbakgrunn. Den systematiske skeivheten i tildelingene som favoriserer den hvite produsenten i over 99% av tildelingene av offentlige midler, tegner et bilde av noe enda mer alvorlig i norsk film.

– NFI bør derfor følge opp Fafo-rapporten med en ny rapport som forsker på holdningene til portvokterne.

Maimouni mener at rapporten ikke går langt nok i forskningen.

Rapporten går ikke langt nok i å utforske de holdningene som ligger bak den manglende viljen til å prioritere norske filmskapere med flerkulturell bakgrunn. Mine egne samtaler med filmskapere med flerkulturell bakgrunn bekrefter at bransjen oppleves som direkte diskriminerende og at gjengjeldelsestaktikker ofte brukes mot de filmskaperne med minoritetsbakgrunn som velger å stikke hodet frem og utfordre NFIs diskriminerende praksis eller den hvite produsenten. NFI bør derfor følge opp Fafo-rapporten med en ny rapport som forsker på holdningene til portvokterne. Skal reelle endringer komme, må vi forstå hvor skoen egentlig trykker og det får vi gjort ved å sanke inn all tilgjengelig kunnskap.

Han mener at NFI bedriver en institusjonell og strukturell diskriminering mot flerkulturelle filmskapere:

Uttalelsene fra NFI kan ikke tolkes som noe annet enn at de opererer som et næringspolitisk instrument for å holde liv kun i selskaper med hvite eiere. Jeg har ved flere anledninger kritisert NFI for denne forskjellsbehandlingen og foreslått blant annet at de i større grad burde prioritere og oppmuntre produksjonsselskaper som eies og drives av filmskapere med flerkulturell bakgrunn, og dermed endre produksjonslandskapet for filmtalenter med flerkulturell bakgrunn. Slik praksisen er idag har filmtalenter med flerkulturell bakgrunn ingen andre valg enn å gå til en hvit portvokter de gangene de har ambisjoner om å lage en dramaproduksjon.

Krever kollektiv innsats

Produsent Nina M. Barbosa Blad var også en av de mange frustrerte i salen.

Vi snakker så mye om dette her, også skjer det så lite! Det er en veldig stor frustrasjon i bransjen nå. Jeg ble ikke overrasket over noe av det som ble presentert i rapporten. Som filmprodusent kjenner jeg på et enormt ansvar. Arbeidet om økt mangfold i film- og tv-bransjen er viktig for demokratiet vi lever i. Det er et fredsbevarende arbeid. Når hele befolkningen føler seg gjenspeilet på film og tv, er det mindre sjanse for sinne og frustrasjon i landet vårt. Det påvirker alle ledd i samfunnet.

Barbosa Blad mener at vi må snakke enda mer om dette arbeidet:

La oss snakke om dette arbeidet, og la oss snakke om det mye! Det er bra å ha noen arrangementer som varer fulle dager og andre som er kortere, og at man løfter tematikken fram på ulike måter. Også må man ta tid til spørsmål og innspill fra den kompetente salen, som Ali Parandian sa da det ble åpnet for innspill fra salen. Når vi snakker om dette, må vi involvere de det gjelder. I dette tilfellet var Ulrik Imtiaz Rolfsen på scenen og det var veldig bra. Men da vi i salen endelig fikk muligheten til å komme til orde, ble det en heseblesende bitteliten mulighet til å si noe. Det må føles mer som vi er et team som skal få til dette her sammen! Og når Signe Pahle sier at NFI snakker om oss som et problem: Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

Bruk erfaringen med kvinnene

Filmfotograf, tidligere byråkrat og nå produsent Signe Pahle er heller ikke overrasket over det rapporten konkluderer med, men hun stusser over at det er NFI som ledet Fafo til informantene:

I rapporten står det: «NFI utarbeidet en liste over relevante informanter”. Videre har Fafo selv valgt ut og anonymisert de informanter som faktisk har deltatt i undersøkelsen. Jeg tror det kunne vært mer hensiktsmessig å gjøre utvelgelsen bredere, eksempelvis ved å inkludere søkermassen til de regionale filminstitusjonene og fra medlemsmassen til bransjeorganisasjonene.

Pahle mener at rapporten ikke bidrar med noe nytt:

Alt i alt konkluderer rapporten med mye av det samme som ble konstatert allerede tilbake i 2012, da Kulturdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe for å se på mangfold i filmbransjen som så leverte rapporten AV OM FOR. Det er med andre ord den tredje direktøren på NFI og den femte kulturministeren siden da, uten særlig endring. På samme måte som likestillingsarbeidet, utarbeides det stadig nye rapporter, seminarer og utredninger, men handlingen uteblir. Vi vet at kvotering er et godt verktøy som gir resultater, og akkurat som på likestillingsområdet, er jeg sikker på at vi kan øke mangfoldsrepresentasjonen raskt ved hjelp av dette.

Hun etterspør et lengre seminar der det kommer konkrete forslag til handling:

Det er svært gledelig at NFI nå har en fremoverlent direktør på plass med et oppriktig ønske om dialog med bransjen. Jeg tror likevel vi kunne oppnådd bedre resultater hvis NFI, i tillegg til frokostseminaret, også hadde vært i forkant og samtidig invitert til et lengre seminar hvor det var mer plass til konkrete forslag til handling der også flere av de som sitter på beslutningsmyndighet i bransjen var aktivt tilstede. Nå planlegges det et seminar utenfor NFIs regi, som skal imøtekomme dette.

Videre mener hun at synlighet virker:

Av erfaring fra likestillingsfeltet vet vi at synlighet virker. Det var slik vi fikk på plass den første kvinnelige filmfotografen i sin tid. Det var et godt virkemiddel å lese opp alle de aktuelle filmskaperne (med minoritetsbakgrunn), slik Ali Parandian gjorde under arrangamentet, for å synliggjøre hvor mange som faktisk finnes der ute. Spesielt fordi NFI i forkant av møtet uttrykte at det delvis skyldes fravær av aktuelle og kvalifiserte filmskapere som en årsak til den lave representasjonen. Akkurat den samme retorikken er blitt brukt om kvinner. De finnes ikke, og hvis de finnes, er de som regel ikke kvalifiserte. Nå er det viktig å overføre gode tanker til konkrete handlinger. Med tanke på resultatene som har vært levert av filmskapere med mangfoldsbakgrunn, er jeg helt sikker på at Norge blir en enda bedre filmnasjon hvis disse inkluderes i langt større grad. Kanskje er det dette som for alvor skal sette oss på verdenskartet og gi oss de aller gjeveste prisene som Oscar og Gullpalmen.


Les også: Bransjen trenger et spark bak


 

– Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

– Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

Fafo-rapporten «Øyet som ser – mangfold og representasjon i norsk film» har skapt engasjement og frustrasjon i bransjen. Rapporten bekrefter i hovedsak det som kom fram i forrige mangfoldsrapport fra 2012, og lite har skjedd siden da, mener bransjeaktørene Nina M. Barbosa Blad, Khalid Maimouni og Signe Pahle.

Foto fra «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Det var mandag forrige uke at forskningsstiftelsen Fafo og Norsk filminstitutt (NFI) presenterte rapporten, som er mer drøftende og spørrende enn konkluderende og forpliktende. Men den etterlater ingen tvil om at arbeidet med å fremme en bedre representasjon ikke har vært godt nok, og har sviktet. Alle som var oppe på podiet under det kortvarige seminaret var tydelige på at noe grunnleggende må gjøres.

En av de som satt i salen under presentasjonen var produsent Khalid Maimouni. Han mener Fafo-rapporten bekrefter en hverdag de fleste i bransjen har kjent til i altfor lang tid.

– Rapporten konkluderer med at mangelen på inkludering og representasjon i norsk film og tv kommer av at bransjen i sin helhet er styrt av portvoktere som mangler fullstendig mangfoldskompetanse og vilje til å satse på det som oppleves fremmed eller ukjent. Slik jeg tolker rapporten så bekrefter den at NFIs praksis bryter med kulturmeldingen ettersom inkludering og representasjon er et prioritert område uansett farge på regjeringen. Den går også så langt som å si at tiltak som telling og kvotering er helt nødvendig for å få til en bevisstgjøring og reell endring i bransjen. Rapporten konkluderer til slutt med at de som har mest fra før, får enda mer.

– Som filmprodusent er min umiddelbare reaksjon på rapporten at arbeidet for større representasjon i filmfeltet ikke bare handler om synlighet, men like mye om lønnsvilkårene til filmskapere med flerkulturell bakgrunn. NFI vet at under 1% av det totale tildelingsbudsjettet mellom 2013 og 2018 gikk til spillefilmer hvor regissører, manusforfattere og produsenter har etnisk minoritetsbakgrunn. Den systematiske skeivheten i tildelingene som favoriserer den hvite produsenten i over 99% av tildelingene av offentlige midler, tegner et bilde av noe enda mer alvorlig i norsk film.

– NFI bør derfor følge opp Fafo-rapporten med en ny rapport som forsker på holdningene til portvokterne.

Maimouni mener at rapporten ikke går langt nok i forskningen.

Rapporten går ikke langt nok i å utforske de holdningene som ligger bak den manglende viljen til å prioritere norske filmskapere med flerkulturell bakgrunn. Mine egne samtaler med filmskapere med flerkulturell bakgrunn bekrefter at bransjen oppleves som direkte diskriminerende og at gjengjeldelsestaktikker ofte brukes mot de filmskaperne med minoritetsbakgrunn som velger å stikke hodet frem og utfordre NFIs diskriminerende praksis eller den hvite produsenten. NFI bør derfor følge opp Fafo-rapporten med en ny rapport som forsker på holdningene til portvokterne. Skal reelle endringer komme, må vi forstå hvor skoen egentlig trykker og det får vi gjort ved å sanke inn all tilgjengelig kunnskap.

Han mener at NFI bedriver en institusjonell og strukturell diskriminering mot flerkulturelle filmskapere:

Uttalelsene fra NFI kan ikke tolkes som noe annet enn at de opererer som et næringspolitisk instrument for å holde liv kun i selskaper med hvite eiere. Jeg har ved flere anledninger kritisert NFI for denne forskjellsbehandlingen og foreslått blant annet at de i større grad burde prioritere og oppmuntre produksjonsselskaper som eies og drives av filmskapere med flerkulturell bakgrunn, og dermed endre produksjonslandskapet for filmtalenter med flerkulturell bakgrunn. Slik praksisen er idag har filmtalenter med flerkulturell bakgrunn ingen andre valg enn å gå til en hvit portvokter de gangene de har ambisjoner om å lage en dramaproduksjon.

Krever kollektiv innsats

Produsent Nina M. Barbosa Blad var også en av de mange frustrerte i salen.

Vi snakker så mye om dette her, også skjer det så lite! Det er en veldig stor frustrasjon i bransjen nå. Jeg ble ikke overrasket over noe av det som ble presentert i rapporten. Som filmprodusent kjenner jeg på et enormt ansvar. Arbeidet om økt mangfold i film- og tv-bransjen er viktig for demokratiet vi lever i. Det er et fredsbevarende arbeid. Når hele befolkningen føler seg gjenspeilet på film og tv, er det mindre sjanse for sinne og frustrasjon i landet vårt. Det påvirker alle ledd i samfunnet.

Barbosa Blad mener at vi må snakke enda mer om dette arbeidet:

La oss snakke om dette arbeidet, og la oss snakke om det mye! Det er bra å ha noen arrangementer som varer fulle dager og andre som er kortere, og at man løfter tematikken fram på ulike måter. Også må man ta tid til spørsmål og innspill fra den kompetente salen, som Ali Parandian sa da det ble åpnet for innspill fra salen. Når vi snakker om dette, må vi involvere de det gjelder. I dette tilfellet var Ulrik Imtiaz Rolfsen på scenen og det var veldig bra. Men da vi i salen endelig fikk muligheten til å komme til orde, ble det en heseblesende bitteliten mulighet til å si noe. Det må føles mer som vi er et team som skal få til dette her sammen! Og når Signe Pahle sier at NFI snakker om oss som et problem: Slutt å snakke om oss som et problem, snakk om oss som muligheter!

Bruk erfaringen med kvinnene

Filmfotograf, tidligere byråkrat og nå produsent Signe Pahle er heller ikke overrasket over det rapporten konkluderer med, men hun stusser over at det er NFI som ledet Fafo til informantene:

I rapporten står det: «NFI utarbeidet en liste over relevante informanter”. Videre har Fafo selv valgt ut og anonymisert de informanter som faktisk har deltatt i undersøkelsen. Jeg tror det kunne vært mer hensiktsmessig å gjøre utvelgelsen bredere, eksempelvis ved å inkludere søkermassen til de regionale filminstitusjonene og fra medlemsmassen til bransjeorganisasjonene.

Pahle mener at rapporten ikke bidrar med noe nytt:

Alt i alt konkluderer rapporten med mye av det samme som ble konstatert allerede tilbake i 2012, da Kulturdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe for å se på mangfold i filmbransjen som så leverte rapporten AV OM FOR. Det er med andre ord den tredje direktøren på NFI og den femte kulturministeren siden da, uten særlig endring. På samme måte som likestillingsarbeidet, utarbeides det stadig nye rapporter, seminarer og utredninger, men handlingen uteblir. Vi vet at kvotering er et godt verktøy som gir resultater, og akkurat som på likestillingsområdet, er jeg sikker på at vi kan øke mangfoldsrepresentasjonen raskt ved hjelp av dette.

Hun etterspør et lengre seminar der det kommer konkrete forslag til handling:

Det er svært gledelig at NFI nå har en fremoverlent direktør på plass med et oppriktig ønske om dialog med bransjen. Jeg tror likevel vi kunne oppnådd bedre resultater hvis NFI, i tillegg til frokostseminaret, også hadde vært i forkant og samtidig invitert til et lengre seminar hvor det var mer plass til konkrete forslag til handling der også flere av de som sitter på beslutningsmyndighet i bransjen var aktivt tilstede. Nå planlegges det et seminar utenfor NFIs regi, som skal imøtekomme dette.

Videre mener hun at synlighet virker:

Av erfaring fra likestillingsfeltet vet vi at synlighet virker. Det var slik vi fikk på plass den første kvinnelige filmfotografen i sin tid. Det var et godt virkemiddel å lese opp alle de aktuelle filmskaperne (med minoritetsbakgrunn), slik Ali Parandian gjorde under arrangamentet, for å synliggjøre hvor mange som faktisk finnes der ute. Spesielt fordi NFI i forkant av møtet uttrykte at det delvis skyldes fravær av aktuelle og kvalifiserte filmskapere som en årsak til den lave representasjonen. Akkurat den samme retorikken er blitt brukt om kvinner. De finnes ikke, og hvis de finnes, er de som regel ikke kvalifiserte. Nå er det viktig å overføre gode tanker til konkrete handlinger. Med tanke på resultatene som har vært levert av filmskapere med mangfoldsbakgrunn, er jeg helt sikker på at Norge blir en enda bedre filmnasjon hvis disse inkluderes i langt større grad. Kanskje er det dette som for alvor skal sette oss på verdenskartet og gi oss de aller gjeveste prisene som Oscar og Gullpalmen.


Les også: Bransjen trenger et spark bak


 

MENY