Jeg tror, i motsetning til Alan R. Milligan, at det er nødvendig å se mulighetene utviklingen gir og ikke bare truslene, skriver Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande i dette innlegget. – En investeringsplikt er en bedre løsning enn en avgift.
Foto av Mona Lindseth
Det er et ganske dystert bilde av fremtiden til norsk film- og serieproduksjon som produsent Alan R. Milligan maler i Rushprint den 9. januar. Mange av problemstillingene han beskriver er viktige, og de skal vi møte i tiden fremover. Men jeg tror, i motsetning til Milligan, at det er nødvendig å se mulighetene utviklingen gir, og ikke bare truslene.
I år vil staten bruke over 850 millioner kroner på norsk film- og serieproduksjon. I tillegg prioriterte jeg bevisst å styrke de regionale filmmiljøene fordi vi trenger et enda større mangfold av stemmer i den norske filmbransjen. Bransjen befinner seg i et marked som i økende grad er internasjonalt, og norske filmproduksjoner henter finansieringen sin både fra private og offentlige kilder. Fremfor å se på utviklingen som en trussel og lukke døren til resten av verden, mener jeg at norsk film- og serieproduksjon har nok kvalitet til å få et større gjennomslag internasjonalt. Vi tror at vi har historier som verden vil se. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Norske filmproduksjoner må utnytte potensialet som ligger i et internasjonalt marked samtidig som vi bruker offentlige midler på å oppfylle kulturpolitiske mål.
Samtidig er jeg ikke naiv. Mange av utfordringene som Milligan skisserer i sitt innlegg ser også jeg. På bare 5-6 år har markedet for film og serier endret seg fundamentalt. For få år siden så vi stort sett på lineær TV og kjøpte DVD-er, nå strømmer vi fra en nærmest utømmelig katalog hvor «alt» er tilgjengelig når som helst. Den norske bransjen, som tradisjonelt har investert betydelige midler i norske filmer og serier, har redusert sine investeringer. De globale aktørenes bidrag til finansiering filmer og serier er beskjeden og har ikke erstattet bortfallet av investeringer fra norske aktører.
Strømmetjenestene har kommet for å bli, og det må vi forholde oss til. De store, globale strømmetjenestene krever ofte eksklusive rettigheter og rettighetsspørsmål er noe vi følger årvåkent med på. Vi må sørge for at offentlig støtte til filmproduksjon bidrar til at uavhengige produsenter beholder immaterielle rettigheter og eierskapet til verk de produserer.
Det er en kjensgjerning at strømmetjenester har bidratt lite til finansiering av film i Norge og resten av Europa, og norske verk utgjør også en begrenset andel av tilbudet som er tilgjengelig. Men, det er klare tegn til bedring. Det viser at den norske filmbransjen har kvaliteter som er attraktive også i det internasjonale markedet.
I desember 2018 ble det avklart at vi kan pålegge utenlandske strømmetjenester som retter sitt innhold mot et norsk publikum en plikt til å være med på å finansiere norsk filmproduksjon. En slik plikt til medfinansiering kan skje enten i form av en avgift eller i form av en investeringsforpliktelse. Uavhengig av hvilken modell man velger, må medfinansieringsplikten basere seg på omsetningen strømmetjenestene har i Norge. Og den må behandle norske og utenlandske aktører likt.
Jeg mener det er rimelig å forvente at strømmetjenestene som retter seg mot et norsk publikum bidrar til både finansiering og løfting av norsk innhold. I høst kunngjorde vi derfor at departementet jobber for å få på plass en investeringsplikt overfor de store strømmetjenestene. Jeg mener en investeringsplikt er en bedre løsning enn en avgift. Ikke bare er den mindre inngripende overfor aktørene enn en direkte avgift, det er også en god løsning for den norske filmbransjen.
En investeringsplikt vil sende et signal om hva norske myndigheter forventer. Strømmetjenestene er kommet for å bli, da er det viktig at vi politikere, sammen med bransjen, finner løsninger som gagner alle parter. På den måten vil vi kunne oppleve enda flere filmer og serier av høy kvalitet. Jeg er tilhenger av å stimulere markedet til å finne løsninger, der det er mulig. Gjennom å stimulere til samarbeid tror jeg at strømmeaktørene vil se kvalitetene den norske bransjen har å by på. Det samme vil ikke nødvendigvis skje dersom midlene fra en avgift fordeles til ulike formål.
Avslutningsvis er det verdt å mane til en viss forsiktighet når det gjelder betydningen av en medfinansieringsplikt. Uavhengig av om man innfører en avgift eller en investeringsplikt, vil den som nevnt måtte basere seg på omsetning i Norge. En rapport utarbeidet for det danske Kulturministeriet anslo at en forpliktelse på mellom 2 og 5 prosent vil bidra med ca. 24-60 millioner kroner til dansk innholdsproduksjon. Dersom man går ut fra at strømmemarkedet i Norge ikke skiller seg vesentlig fra Danmark i størrelse og omsetning, er det neppe grunn til å tro at den norske filmbransjen står og faller på medfinansiering.
Trine Skei Grande er Kultur- og likestillingsminister
Jeg tror, i motsetning til Alan R. Milligan, at det er nødvendig å se mulighetene utviklingen gir og ikke bare truslene, skriver Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande i dette innlegget. – En investeringsplikt er en bedre løsning enn en avgift.
Foto av Mona Lindseth
Det er et ganske dystert bilde av fremtiden til norsk film- og serieproduksjon som produsent Alan R. Milligan maler i Rushprint den 9. januar. Mange av problemstillingene han beskriver er viktige, og de skal vi møte i tiden fremover. Men jeg tror, i motsetning til Milligan, at det er nødvendig å se mulighetene utviklingen gir, og ikke bare truslene.
I år vil staten bruke over 850 millioner kroner på norsk film- og serieproduksjon. I tillegg prioriterte jeg bevisst å styrke de regionale filmmiljøene fordi vi trenger et enda større mangfold av stemmer i den norske filmbransjen. Bransjen befinner seg i et marked som i økende grad er internasjonalt, og norske filmproduksjoner henter finansieringen sin både fra private og offentlige kilder. Fremfor å se på utviklingen som en trussel og lukke døren til resten av verden, mener jeg at norsk film- og serieproduksjon har nok kvalitet til å få et større gjennomslag internasjonalt. Vi tror at vi har historier som verden vil se. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Norske filmproduksjoner må utnytte potensialet som ligger i et internasjonalt marked samtidig som vi bruker offentlige midler på å oppfylle kulturpolitiske mål.
Samtidig er jeg ikke naiv. Mange av utfordringene som Milligan skisserer i sitt innlegg ser også jeg. På bare 5-6 år har markedet for film og serier endret seg fundamentalt. For få år siden så vi stort sett på lineær TV og kjøpte DVD-er, nå strømmer vi fra en nærmest utømmelig katalog hvor «alt» er tilgjengelig når som helst. Den norske bransjen, som tradisjonelt har investert betydelige midler i norske filmer og serier, har redusert sine investeringer. De globale aktørenes bidrag til finansiering filmer og serier er beskjeden og har ikke erstattet bortfallet av investeringer fra norske aktører.
Strømmetjenestene har kommet for å bli, og det må vi forholde oss til. De store, globale strømmetjenestene krever ofte eksklusive rettigheter og rettighetsspørsmål er noe vi følger årvåkent med på. Vi må sørge for at offentlig støtte til filmproduksjon bidrar til at uavhengige produsenter beholder immaterielle rettigheter og eierskapet til verk de produserer.
Det er en kjensgjerning at strømmetjenester har bidratt lite til finansiering av film i Norge og resten av Europa, og norske verk utgjør også en begrenset andel av tilbudet som er tilgjengelig. Men, det er klare tegn til bedring. Det viser at den norske filmbransjen har kvaliteter som er attraktive også i det internasjonale markedet.
I desember 2018 ble det avklart at vi kan pålegge utenlandske strømmetjenester som retter sitt innhold mot et norsk publikum en plikt til å være med på å finansiere norsk filmproduksjon. En slik plikt til medfinansiering kan skje enten i form av en avgift eller i form av en investeringsforpliktelse. Uavhengig av hvilken modell man velger, må medfinansieringsplikten basere seg på omsetningen strømmetjenestene har i Norge. Og den må behandle norske og utenlandske aktører likt.
Jeg mener det er rimelig å forvente at strømmetjenestene som retter seg mot et norsk publikum bidrar til både finansiering og løfting av norsk innhold. I høst kunngjorde vi derfor at departementet jobber for å få på plass en investeringsplikt overfor de store strømmetjenestene. Jeg mener en investeringsplikt er en bedre løsning enn en avgift. Ikke bare er den mindre inngripende overfor aktørene enn en direkte avgift, det er også en god løsning for den norske filmbransjen.
En investeringsplikt vil sende et signal om hva norske myndigheter forventer. Strømmetjenestene er kommet for å bli, da er det viktig at vi politikere, sammen med bransjen, finner løsninger som gagner alle parter. På den måten vil vi kunne oppleve enda flere filmer og serier av høy kvalitet. Jeg er tilhenger av å stimulere markedet til å finne løsninger, der det er mulig. Gjennom å stimulere til samarbeid tror jeg at strømmeaktørene vil se kvalitetene den norske bransjen har å by på. Det samme vil ikke nødvendigvis skje dersom midlene fra en avgift fordeles til ulike formål.
Avslutningsvis er det verdt å mane til en viss forsiktighet når det gjelder betydningen av en medfinansieringsplikt. Uavhengig av om man innfører en avgift eller en investeringsplikt, vil den som nevnt måtte basere seg på omsetning i Norge. En rapport utarbeidet for det danske Kulturministeriet anslo at en forpliktelse på mellom 2 og 5 prosent vil bidra med ca. 24-60 millioner kroner til dansk innholdsproduksjon. Dersom man går ut fra at strømmemarkedet i Norge ikke skiller seg vesentlig fra Danmark i størrelse og omsetning, er det neppe grunn til å tro at den norske filmbransjen står og faller på medfinansiering.
Trine Skei Grande er Kultur- og likestillingsminister
