Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «Mira», «Lillesøster», «Den fremmede» og «Dutton Ranch». Han finner genuine grøss i André Øvredals nye film, men først og fremst er han varm i trøya foran fotball-VM etter å ha sett «Kenny Dalglish» og «Liverpool – mirakelet i Istanbul».
Foto fra kinoaktuelle «Den fremmede» (Fidalgo).
«Jeg syntes det var kjedelig å skulle komme med forklaringer. Det endte med at jeg tidde og tok meg en røyk mens jeg så utover havet.» Den fremmede, Albert Camus
Kort innpå: Serien The Boroughs (Netflix) er mer fornøyelig enn Spider-Noir (Prime Video). «Am I an extraordinary man? Yes.», spør og svarer Nic Cage raskt i åpningen av sin nye serie, som retired (read: tired) hero, som til sist henter hatten med supersnarelastisk vev, i en sjangerlek som dessverre morer og underholder i alt for liten grad.
Langt bedre enn forventet er derimot Yellowstone-spinoffserien Dutton Ranch (SkyShowtime). Åpningens ridetur og romantikk for Beth Dutton (Kelly Reilly) og Rip Wheeler (Cole Hauser) er så lys og lykkelig at apokalypsen jo bare må komme snart som lyn fra nattsvart himmel, og hei, bibelsk ildpåsetting, forgjeves forsøk på å redde gård og grunn og buskap fra flammene, relokalisering til Texas, men også der, drap og nedgravde lik, penger der munn og klovsyken er, tester for gammeltestamentelig plagete protagonister, tvunget til barmhjertighetsmassedrap. A dirty Jobs’ book.
Gammelnykommer, veterinær Ed Harris har en sterkt mannlig tyngde som lett overgår Kevin Costner, og megamatriark Annette Bening blir omtalt slik av Beth: «Fucking grizzly in Gucci.» Yellowstone–veteran Christina Alexandra Voros har regissert flere episoder, inkludert premiereepisodene og sesongfinalen. Dette blir spennende!
Be tween. Rite kan bety symbolske handlinger, (overgangs)ritualer, men også å risse, tegne, skrive. Lyden av noen som tegner, risser eller dagbokskisser er det aller første som fanger oppmerksomheten i den meget fine kinoaktuelle danske barnefilmen Mira, om strakstenåringsbarneungdommelig overgangstid, lerretsbreddfull av tegnetanker, Ninjababy–Inga Sætres animerte overgangsriting, en ung jentes overstemme akkompagnert av overtegning, bilderammer som scrapbooking, skoledagbok og dagbok. Formuleringen «Kjære dagbok» er kanskje den kjæreste selvhenvendelsen.
«Kan dere ikke gjøre noe sammen alle tre?», spør mor og bestemor, og forstår ingen ting av det midlertidig (les: for alltid) surt klingende venninnetrianglet. Ei ny jente i klassen starter en eksklusiv klubb for de som har vært forelsket, og Mira bestemmer seg for å prøve å bli det. «Liste over mulig forelskelse». Ytre hudpleie, indre tanker. Sitre litt på sengekanten. Play, play date, date. «Vi kan ikke være så barnslige», sier hun til vennen/«kjæresten». Dans, kyss, magevondt som svartskraping. En bestemor i livet å betro seg til. Venner igjen. Nyttår. Mira er en fin film for alle i mellomaldre.
Kissing an Arab. «Lenge leve lesbene!» Det ropes etter hvert i kor en slags kampsang på klubb i skeivt identitetspoetiske Lillesøster, som er på kino i stolthetsmåneden juni, skrevet og regissert av Hafsia Herzi, som en adaptasjon av Fatima Daas’ roman fra 2020, om franskalgirske Fatima (Nadia Melliti), sentenåring, kvinnetiltrukket, fotballspiller og muslim.
Våkne opp. Vokse opp. Paris’ byluft gjør fri? Legningen utforskes først med ublu snakk om rimming, slikking, saksing, 69, så romantisk sex, fest, dans, eufori, men også imam, mamma og pustevansker. Fatima sjonglerer til sist ballen alene, på føtter og panne.
Algerie, 1938. «Jeg drepte en araber», sier «vår» mann Meursault (Benjamin Voisin) i åpningen av kinoaktuelle Den fremmede, François Ozons severdige adaptasjon av Albert Camus’ berømte roman. Ozon er tro mot romanens tone, i en (u)vel- og fremmedgjort film, med gammelkald tematikk, likeglad og like gyldig i dag, om og mot eksistens og meningsløsheten med livet, med omdreiningspunkt ei strand, knivsolglimt, skudd.
«Det skyldes solen», forklarer Meursault. «Ingen ting betyr noe. Og jeg vet hvorfor», skriker han senere, og roper videre til fengselspresten under seg: «Vi er alle skyldige! Og vi er alle dødsdømt!». Oui.
Skrike, skriker, skrek, har skrekk. La oss også kalle det skvettfilm, disse audiovisuelle fortellingene fulle av jumpscares, hoppskrekk, kroppssjangeren hvor vi kan frykte en skvett, fra øyekrok og armhule, skvette litt i kinosetet, eller kaste opp. Det fins flere slike på kino for tiden. Backrooms, som jeg dessverre ikke har fått se. Ei heller Hokum. Men Obsession og Passenger.
Hentatt. Hva har jeg gjort? «All you have is time». «I know you like me, Bear». Forsiktig med hva du ønsker deg – det kan hende at du får det. Psykologisk thriller Obsession (Curry Barker) åpner med en forelsket mann ute med venner. Filmen skildrer ønskebrønnhørt og besatt forelskelse som forstyrret forbannelse, viljetvunget hengivelse og selvutvisking. Skrekkversjonen av Mira.
Kjærlighet, lik nåde, kan ikke tvinges. Romantikk må være resiprok. Og begynnelsens romantiske montasje blir raskt erstattet av en giftig friend twilight zone, med den levende og våkne marerittdamas brå humør- og stemningsskift, en mental sammenbruds barnslige og umenneskelige galskap, som å plutselig stå strak og stille i soveromshjørneskyggen midt på natta, si «I don’t like my dreams», hans bønn om ikke se på meg rart eller beveg deg rart, men så, igjenteipet utgangsdør, frosset «smil», tisse på teppet, matkatte, selvsabotasje. «It’s not real».
Hvordan tre ut av sin siluett? Hvordan unmake a wish? «Just kill me, please». Obsession er en film for alle som vil slå opp eller få bekreftet singeltilværelsens fordeler.
«The road can be a scary place.» «People don’t take trips. Trips take people.» Dagen er bare det området lyset skinner på. André Øvredals kinoaktuelle Passenger åpner med bil, skrik og hornet på siste lange utpust. Kinosetet blir vekselvis passasjersete og førersete i en uhøytidelig herlig skvettfilm, med raskt en blodig kvestet kompis gjennom frontruta, «Hjelp!», en first boy (jevnfør final girl) som «må» drepes innen fortekstene.
Haikesommer. Skrekken er en silhuett i skogbrynet, en galskapning som glitchstolper langs veikanten, klipp til nærbilde av at han plutselig sitter i passasjersetet, et svært godt hoppskremselstriks, så i blinklys, der, borte, så i speil, så langt unna, klipp, nær, så stubbegubbe. Han ligner da også littegrann på Iggy Pop, mannen bak ettertekstenes åpenbare «The Passenger». Ja, her får vi servert klassiske skrekktroper til popkornet. Og hodeavbrekk, slik man knekker korken av colaen.
Motorveimassakren. En ung kvinne og mann på frieriferd forlater en tom studioleilighet, og kjører avgårde, «Let’s go!», med en Bob Ross-bobblehead («We don’t make mistakes, we have happy accidents»), skyssengel St. Kristoffer, vandrings- og bilhelgen, og en liten haiketommel i plast dirrende på dashbordet av dødsbobilen. «We’re gonna need a bigger van», sier de senere. Van-hellig.
Åndeløs makt. «That’s so weird». «I just wanna get out of here». Tre hobokodekloremerker på karosseriet, airbag flerrer av ansikt, lyden av regn og vindusviskere. Aldri stopp. Fryktespredning.
Karakterene ser syner, og film er jo syner. Det bare du ser er jo egentlig alt – ingen ser noe likt. Mitt syn er ikke ditt, mine syner er ikke dine. Dette bidrar til vår grunnleggende ensomhet, en kosmisk skrekk som kan gi angst, type panikk. Men ved erkjennelsen av at «none of this is real», kan man kjempe seg gjennom synene, angripe angsten, flerre frykten, skritte over skrekken, til vigslet jord, hvor ondskapen kan klemmes mellom panser og alter og gis en vælvet statuestav gjennom hjertet. Kirkebrann som noe vakkert.
En særlig original scene skildrer en ad hoc drive-in skogkino, hvor karakterene ser Roman Holiday – prinsesse i vifta? – på et megalakenlerret strammet opp mellom trærne, først romantisk, men snart med et uhyggelig ansikt presset mot tøyet bakfra, som en hengekøye for hodets og særlig nesas konturer. Parets får felles «syner». Øvredal belyser her skogen med filmhistorien, og ansiktet er plutselig synkront med skuespilleren på lerretet. Søk med prosjektorlysets kjegle. Skogens rop. En fantastisk scene, spør du meg.
Når sankt skal sies er Passenger alt i alt ikke verst, ei heller best, men bra.
VM i fotball nærmer seg avspark, og det fins dokuserier som Vi skal til VM (NRK) og Vendepunktet (VGTV). Bussen: Et fransk fotballmytteri (Netflix) forteller om det franske landslaget, som under VM i 2010 ble ledet av snåle Raymond Domenech, som valgte spillere også utfra stjernetegn, fridde direkte på tv, og skrev relativt stygge notater om spillerne. Patrice Evra er blant dem som nå snakker ut, særlig om treningsstreiken etter skamhjemsendte Anelkas berømte garderobeforsideord – «Dra til helvete, ditt skitne svin!» – som tilsynelatende aldri ble sagt. Hvem var tysteren?
Liverpool – mirakelet i Istanbul (Netflix) begynner også i VM året før Champions League-triumfen, da den nye Liverpool-trener Rafael Benítez, diplomatisk beskrevet av spillerne som «different», forsøkte å holde på stjernene Michael Owen og Steven Gerrard. Vekslingen mellom, og vektingen av, å spille med hodet og hjertet, er gjennomgående i dokumentaren, som stanser ved blant annet Gerrards strake vristspark, spørsmål om ballen var inne mot Chelsea, og selvsagt finalen i Istanbul, da Djimi Traoré skulle ut i pausa, var i dusjen, men måtte spille videre likevel, til utgangen til andre omgang på 0-3 til supporternes iherdige «walk on», Riises målgivende til Gerrards heading, og bom i straffekonken, men seier okkesom.
Arkivmester Asif Kapadia leverer nok en briljant fotballdokumentar. «I just went to play football», sier fotballspiller og -trener i sin navngitte, kinoaktuelle dokumentarfilm Kenny Dalglish, en film som tåler å åpne med The Beatles’ «I Want To Hold Your Hand». Paul McCartney svarer da også i et arkivintervju senere i filmen på om han har noen idoler: «Kenny Dalglish, pretty good». George Best sier lignende at Dalglish er der oppe med Di Stefano, flere steg foran alle andre, og Bob Paisley sier at «han er den beste spilleren vi har hatt her».
Rangers, Celtic, straffe, nervøst knyte lissa som ikke er gått opp, straffeskåring, tofotsdragning. Han kaller kona den beste signeringen han noen sinne gjorde. Kapadia skjønner fotball. Vi får se Dalglishs treffpunkt, meget gode volleyer med strak vrist, lik Gerrard langt senere. Vi får også se at den lille ballkunstneren kunne finne krysset med begge bredsider, gresset før nettet med en liten chip over keeper i Europacup-finalen, slik Haaland skårer i dag, en vidunderlig hælassist, en målgivende hardt i bakrom, slik De Bruyne og Ødegaard gjorde langt senere, en brystdemping ned til ny strak vrist-volleyskåring. Dalglish plasserte ballen der den trengte å være, og forteller at han så skyggene av motspillerne der nede ved ballen.
Dalglish var en spillende spiller, en spillende trener, en trenende trener. Heysel, død, gjerder, overvåking. Som «player manager» gjør en skade at han etter hvert tar seg selv ut på laget, og skårer seiersmålet for sesongen. Ydmykhet, anstendighet. Etter 5-0 mot Nottingham Forest sesongen 87/88 sa Sir Tom Finney at det var den beste fotballoppvisningen noen sinne. Hillsborough. Dalglish med en bys byrde på sine små skuldre. For brutalt også for en bauta.
Jeg så Liverpool ledet av Dalglish i 1990, og fikk autografer etterpå av John Barnes, Ronnie Rosenthal, Gary Gillespie og Glenn Hysén. Godt VM ønskes!
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «Mira», «Lillesøster», «Den fremmede» og «Dutton Ranch». Han finner genuine grøss i André Øvredals nye film, men først og fremst er han varm i trøya foran fotball-VM etter å ha sett «Kenny Dalglish» og «Liverpool – mirakelet i Istanbul».
Foto fra kinoaktuelle «Den fremmede» (Fidalgo).
«Jeg syntes det var kjedelig å skulle komme med forklaringer. Det endte med at jeg tidde og tok meg en røyk mens jeg så utover havet.» Den fremmede, Albert Camus
Kort innpå: Serien The Boroughs (Netflix) er mer fornøyelig enn Spider-Noir (Prime Video). «Am I an extraordinary man? Yes.», spør og svarer Nic Cage raskt i åpningen av sin nye serie, som retired (read: tired) hero, som til sist henter hatten med supersnarelastisk vev, i en sjangerlek som dessverre morer og underholder i alt for liten grad.
Langt bedre enn forventet er derimot Yellowstone-spinoffserien Dutton Ranch (SkyShowtime). Åpningens ridetur og romantikk for Beth Dutton (Kelly Reilly) og Rip Wheeler (Cole Hauser) er så lys og lykkelig at apokalypsen jo bare må komme snart som lyn fra nattsvart himmel, og hei, bibelsk ildpåsetting, forgjeves forsøk på å redde gård og grunn og buskap fra flammene, relokalisering til Texas, men også der, drap og nedgravde lik, penger der munn og klovsyken er, tester for gammeltestamentelig plagete protagonister, tvunget til barmhjertighetsmassedrap. A dirty Jobs’ book.
Gammelnykommer, veterinær Ed Harris har en sterkt mannlig tyngde som lett overgår Kevin Costner, og megamatriark Annette Bening blir omtalt slik av Beth: «Fucking grizzly in Gucci.» Yellowstone–veteran Christina Alexandra Voros har regissert flere episoder, inkludert premiereepisodene og sesongfinalen. Dette blir spennende!
Be tween. Rite kan bety symbolske handlinger, (overgangs)ritualer, men også å risse, tegne, skrive. Lyden av noen som tegner, risser eller dagbokskisser er det aller første som fanger oppmerksomheten i den meget fine kinoaktuelle danske barnefilmen Mira, om strakstenåringsbarneungdommelig overgangstid, lerretsbreddfull av tegnetanker, Ninjababy–Inga Sætres animerte overgangsriting, en ung jentes overstemme akkompagnert av overtegning, bilderammer som scrapbooking, skoledagbok og dagbok. Formuleringen «Kjære dagbok» er kanskje den kjæreste selvhenvendelsen.
«Kan dere ikke gjøre noe sammen alle tre?», spør mor og bestemor, og forstår ingen ting av det midlertidig (les: for alltid) surt klingende venninnetrianglet. Ei ny jente i klassen starter en eksklusiv klubb for de som har vært forelsket, og Mira bestemmer seg for å prøve å bli det. «Liste over mulig forelskelse». Ytre hudpleie, indre tanker. Sitre litt på sengekanten. Play, play date, date. «Vi kan ikke være så barnslige», sier hun til vennen/«kjæresten». Dans, kyss, magevondt som svartskraping. En bestemor i livet å betro seg til. Venner igjen. Nyttår. Mira er en fin film for alle i mellomaldre.
Kissing an Arab. «Lenge leve lesbene!» Det ropes etter hvert i kor en slags kampsang på klubb i skeivt identitetspoetiske Lillesøster, som er på kino i stolthetsmåneden juni, skrevet og regissert av Hafsia Herzi, som en adaptasjon av Fatima Daas’ roman fra 2020, om franskalgirske Fatima (Nadia Melliti), sentenåring, kvinnetiltrukket, fotballspiller og muslim.
Våkne opp. Vokse opp. Paris’ byluft gjør fri? Legningen utforskes først med ublu snakk om rimming, slikking, saksing, 69, så romantisk sex, fest, dans, eufori, men også imam, mamma og pustevansker. Fatima sjonglerer til sist ballen alene, på føtter og panne.
Algerie, 1938. «Jeg drepte en araber», sier «vår» mann Meursault (Benjamin Voisin) i åpningen av kinoaktuelle Den fremmede, François Ozons severdige adaptasjon av Albert Camus’ berømte roman. Ozon er tro mot romanens tone, i en (u)vel- og fremmedgjort film, med gammelkald tematikk, likeglad og like gyldig i dag, om og mot eksistens og meningsløsheten med livet, med omdreiningspunkt ei strand, knivsolglimt, skudd.
«Det skyldes solen», forklarer Meursault. «Ingen ting betyr noe. Og jeg vet hvorfor», skriker han senere, og roper videre til fengselspresten under seg: «Vi er alle skyldige! Og vi er alle dødsdømt!». Oui.
Skrike, skriker, skrek, har skrekk. La oss også kalle det skvettfilm, disse audiovisuelle fortellingene fulle av jumpscares, hoppskrekk, kroppssjangeren hvor vi kan frykte en skvett, fra øyekrok og armhule, skvette litt i kinosetet, eller kaste opp. Det fins flere slike på kino for tiden. Backrooms, som jeg dessverre ikke har fått se. Ei heller Hokum. Men Obsession og Passenger.
Hentatt. Hva har jeg gjort? «All you have is time». «I know you like me, Bear». Forsiktig med hva du ønsker deg – det kan hende at du får det. Psykologisk thriller Obsession (Curry Barker) åpner med en forelsket mann ute med venner. Filmen skildrer ønskebrønnhørt og besatt forelskelse som forstyrret forbannelse, viljetvunget hengivelse og selvutvisking. Skrekkversjonen av Mira.
Kjærlighet, lik nåde, kan ikke tvinges. Romantikk må være resiprok. Og begynnelsens romantiske montasje blir raskt erstattet av en giftig friend twilight zone, med den levende og våkne marerittdamas brå humør- og stemningsskift, en mental sammenbruds barnslige og umenneskelige galskap, som å plutselig stå strak og stille i soveromshjørneskyggen midt på natta, si «I don’t like my dreams», hans bønn om ikke se på meg rart eller beveg deg rart, men så, igjenteipet utgangsdør, frosset «smil», tisse på teppet, matkatte, selvsabotasje. «It’s not real».
Hvordan tre ut av sin siluett? Hvordan unmake a wish? «Just kill me, please». Obsession er en film for alle som vil slå opp eller få bekreftet singeltilværelsens fordeler.
«The road can be a scary place.» «People don’t take trips. Trips take people.» Dagen er bare det området lyset skinner på. André Øvredals kinoaktuelle Passenger åpner med bil, skrik og hornet på siste lange utpust. Kinosetet blir vekselvis passasjersete og førersete i en uhøytidelig herlig skvettfilm, med raskt en blodig kvestet kompis gjennom frontruta, «Hjelp!», en first boy (jevnfør final girl) som «må» drepes innen fortekstene.
Haikesommer. Skrekken er en silhuett i skogbrynet, en galskapning som glitchstolper langs veikanten, klipp til nærbilde av at han plutselig sitter i passasjersetet, et svært godt hoppskremselstriks, så i blinklys, der, borte, så i speil, så langt unna, klipp, nær, så stubbegubbe. Han ligner da også littegrann på Iggy Pop, mannen bak ettertekstenes åpenbare «The Passenger». Ja, her får vi servert klassiske skrekktroper til popkornet. Og hodeavbrekk, slik man knekker korken av colaen.
Motorveimassakren. En ung kvinne og mann på frieriferd forlater en tom studioleilighet, og kjører avgårde, «Let’s go!», med en Bob Ross-bobblehead («We don’t make mistakes, we have happy accidents»), skyssengel St. Kristoffer, vandrings- og bilhelgen, og en liten haiketommel i plast dirrende på dashbordet av dødsbobilen. «We’re gonna need a bigger van», sier de senere. Van-hellig.
Åndeløs makt. «That’s so weird». «I just wanna get out of here». Tre hobokodekloremerker på karosseriet, airbag flerrer av ansikt, lyden av regn og vindusviskere. Aldri stopp. Fryktespredning.
Karakterene ser syner, og film er jo syner. Det bare du ser er jo egentlig alt – ingen ser noe likt. Mitt syn er ikke ditt, mine syner er ikke dine. Dette bidrar til vår grunnleggende ensomhet, en kosmisk skrekk som kan gi angst, type panikk. Men ved erkjennelsen av at «none of this is real», kan man kjempe seg gjennom synene, angripe angsten, flerre frykten, skritte over skrekken, til vigslet jord, hvor ondskapen kan klemmes mellom panser og alter og gis en vælvet statuestav gjennom hjertet. Kirkebrann som noe vakkert.
En særlig original scene skildrer en ad hoc drive-in skogkino, hvor karakterene ser Roman Holiday – prinsesse i vifta? – på et megalakenlerret strammet opp mellom trærne, først romantisk, men snart med et uhyggelig ansikt presset mot tøyet bakfra, som en hengekøye for hodets og særlig nesas konturer. Parets får felles «syner». Øvredal belyser her skogen med filmhistorien, og ansiktet er plutselig synkront med skuespilleren på lerretet. Søk med prosjektorlysets kjegle. Skogens rop. En fantastisk scene, spør du meg.
Når sankt skal sies er Passenger alt i alt ikke verst, ei heller best, men bra.
VM i fotball nærmer seg avspark, og det fins dokuserier som Vi skal til VM (NRK) og Vendepunktet (VGTV). Bussen: Et fransk fotballmytteri (Netflix) forteller om det franske landslaget, som under VM i 2010 ble ledet av snåle Raymond Domenech, som valgte spillere også utfra stjernetegn, fridde direkte på tv, og skrev relativt stygge notater om spillerne. Patrice Evra er blant dem som nå snakker ut, særlig om treningsstreiken etter skamhjemsendte Anelkas berømte garderobeforsideord – «Dra til helvete, ditt skitne svin!» – som tilsynelatende aldri ble sagt. Hvem var tysteren?
Liverpool – mirakelet i Istanbul (Netflix) begynner også i VM året før Champions League-triumfen, da den nye Liverpool-trener Rafael Benítez, diplomatisk beskrevet av spillerne som «different», forsøkte å holde på stjernene Michael Owen og Steven Gerrard. Vekslingen mellom, og vektingen av, å spille med hodet og hjertet, er gjennomgående i dokumentaren, som stanser ved blant annet Gerrards strake vristspark, spørsmål om ballen var inne mot Chelsea, og selvsagt finalen i Istanbul, da Djimi Traoré skulle ut i pausa, var i dusjen, men måtte spille videre likevel, til utgangen til andre omgang på 0-3 til supporternes iherdige «walk on», Riises målgivende til Gerrards heading, og bom i straffekonken, men seier okkesom.
Arkivmester Asif Kapadia leverer nok en briljant fotballdokumentar. «I just went to play football», sier fotballspiller og -trener i sin navngitte, kinoaktuelle dokumentarfilm Kenny Dalglish, en film som tåler å åpne med The Beatles’ «I Want To Hold Your Hand». Paul McCartney svarer da også i et arkivintervju senere i filmen på om han har noen idoler: «Kenny Dalglish, pretty good». George Best sier lignende at Dalglish er der oppe med Di Stefano, flere steg foran alle andre, og Bob Paisley sier at «han er den beste spilleren vi har hatt her».
Rangers, Celtic, straffe, nervøst knyte lissa som ikke er gått opp, straffeskåring, tofotsdragning. Han kaller kona den beste signeringen han noen sinne gjorde. Kapadia skjønner fotball. Vi får se Dalglishs treffpunkt, meget gode volleyer med strak vrist, lik Gerrard langt senere. Vi får også se at den lille ballkunstneren kunne finne krysset med begge bredsider, gresset før nettet med en liten chip over keeper i Europacup-finalen, slik Haaland skårer i dag, en vidunderlig hælassist, en målgivende hardt i bakrom, slik De Bruyne og Ødegaard gjorde langt senere, en brystdemping ned til ny strak vrist-volleyskåring. Dalglish plasserte ballen der den trengte å være, og forteller at han så skyggene av motspillerne der nede ved ballen.
Dalglish var en spillende spiller, en spillende trener, en trenende trener. Heysel, død, gjerder, overvåking. Som «player manager» gjør en skade at han etter hvert tar seg selv ut på laget, og skårer seiersmålet for sesongen. Ydmykhet, anstendighet. Etter 5-0 mot Nottingham Forest sesongen 87/88 sa Sir Tom Finney at det var den beste fotballoppvisningen noen sinne. Hillsborough. Dalglish med en bys byrde på sine små skuldre. For brutalt også for en bauta.
Jeg så Liverpool ledet av Dalglish i 1990, og fikk autografer etterpå av John Barnes, Ronnie Rosenthal, Gary Gillespie og Glenn Hysén. Godt VM ønskes!
Jon Inge Faldalen er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
