Det er det første jeg gjør hver gang jeg går inn i et studio eller kommer ut på en location. Jeg sjekker to ting: Står kameraene der de skal, og er de stilt inn i nøyaktig samme og riktige høyde?

Egentlig burde dette være helt elementær kunnskap for alle som driver med flerkamera. Likevel virker det som om hele problemstillingen bare overses med vilje så fort det skal lages reality-TV her i landet. Hvorfor har vi havnet der at absolutt alt på død og liv skal overvinkles?

For å forstå hvorfor dette faktisk er krise, må vi spole litt tilbake til hvordan vi fungerer som mennesker. Vi er flokkdyr, og vi elsker å observere hverandre. Når vi setter oss ned foran TV-skjermen, søker blikket vårt helt automatisk etter andre folk. Deretter begynner vi instinktivt å scanne ansiktene deres for å lese hva de føler. Og hva tror du er det absolutt viktigste punktet i den avlesningen? Nettopp – øynene. Forskning viser at det er øynene vi søker mot hele tiden. Det ligger hardkodet i biologien vår.

Så uansett hva slags program du lager: Hvis seerne ikke får ordentlig øyekontakt med personen på skjermen, faller de av. Vi klarer ikke å plukke opp de emosjonelle nyansene, og resultatet blir rett og slett flatt og uinteressant å se på.

Med akkurat den kunnskapen i bakhodet er det helt ubegripelig at norsk PTZ-reality (altså produksjoner med fjernstyrte kameraer) konsekvent filmes fra fugleperspektiv. Hvorfor skal vi sitte der i sofaen og se ned på disse menneskene hele tiden?

Jeg skal være ærlig: Jeg sliter oppriktig med å holde ut en del norske realityserier akkurat på grunn av dette. Vi blir servert bilder fra ti-tyve år gamle robotkameraer med dårlig optikk, låst i en evig, ovenfra-og-ned-vinkel.

Hvis du vil kjenne på problemet i praksis, kan du prøve et lite eksperiment hjemme i kveld. Sett deg på toppen av en gardintrapp midt i stua, og prøv å føre en normal samtale med familien din derfra en hel dag. Du kommer til å merke kjapt at du mister utrolig mange subtile, følelsesmessige signaler. Du ser ned på dem konstant, og du har ikke sjans til å fange blikket eller ansiktsuttrykkene deres skikkelig fra den høyden. Men på TV-skjermen later vi som om dette er helt greit.

Det finnes selvfølgelig noen innarbeidede motargumenter i bransjen. De to gjengangerne er at det sparer penger, og at deltakerne oppfører seg mer naturlig og «ekte» når de slipper å ha fysiske fotografer og crew tett på seg.

Men vet du hva? Den kjøper jeg faktisk ikke. De som melder seg på reality-TV i dag gjør det fordi de vil på TV. De har lyst på oppmerksomheten og eksponeringen. Hva slags kameramodell som henger på veggen og registrerer dem, spiller minimal rolle. De vet utmerket godt hvor robothodene henger, og de går tross alt rundt med en mikrofon på kroppen døgnet rundt. De glemmer ikke at de blir filmet. Ideen om at et PTZ-kamera i seg selv skal endre oppførselen deres så drastisk, er i beste fall en myte.

Det er bare å se på de aller største og mest langlivede suksessene vi har her i Norge: Mesternes Mester, Norges Tøffeste, 71° nord og Farmen. Alle disse klarer seg kjempefint med tradisjonelle fotografer. Joda, det finnes unntak. Skal du filme inne på et mørkt soverom midt på natta, gir det mening med et anonymt PTZ-kamera. Men ellers? Nei.

Hvis du skal dekke gigantiske locations med massevis av rom, blir det selvfølgelig dyrt med tradisjonelle fotografer. Men en PTZ-rigg er da ikke gratis, den heller. Du må fortsatt ha operatører i kontrollrommet som styrer spakene, teknikere som vedlikeholder utstyret, og et digert apparat i post-produksjon som skal håndtere de absurde datamengdene. Noen ganger må det være lov å spørre om det egentlig er selve produksjonen, eller om det er utstyrsleverandørene, som henter ut den virkelige gevinsten her.

Så hvorfor fortsetter vi i samme spor? Det koker ofte ned til et veldig enkelt spørsmål: Hvem er det egentlig som monterer disse kameraene rundt omkring på location? Er det folk med fotofaglig blikk og flerkamerakompetanse, eller tenker man bare rent praktisk?

Svaret gir seg selv når man ser resultatet på skjermen. Plasseringen blir et rent kompromiss: Kameraet skrus fast høyt oppe på veggen utelukkende for å sikre at ingen fysisk går i veien eller blokkerer siktlinjen. Det er det eneste reelle argumentet for overvinkling, men det vitner også om enkle rutineløsninger eller ren mangel på kompetanse. Det finnes nemlig drøssevis av måter å unngå blokkering på – triks som nesten aldri blir brukt i dag fordi man ikke tar seg tida.

Du kan for eksempel dele rommet inn i soner fra start. I en sone der folk stort sett står og går, plasserer vi kameraet i ståhøyde. I en sittesone senker vi det. Man kan utligne høyder ved å bruke barkrakker, eller bygge små plattinger under de laveste stolene så alle i rommet blir løftet opp til samme nivå. Man kan løse utrolig mye med smart scenografi hvis man bare har det visuelle blikket med seg fra dag én i planleggingen.

Jeg skulle ønske vi snart kunne se en endring her. Altfor lenge har denne flate, visuelt svake stilen fått dominere i beste sendetid. Seerne våre fortjener å komme tettere på de faktiske følelsene til folkene på skjermen, og det får de bare hvis kameraet blir plassert der det hører hjemme: i øyehøyde. Det ser bedre ut, det føles mer naturlig, og det er det eneste faglig rette å gjøre.

Robin Wold Sletthagen er regissør. Toppfoto er tatt av artikkelforfatteren.