Foto: fra 2020 Consumer Electronics Show som fant sted i Las Vegas denne uken

I et viktig innlegg her på rushprint.no gjorde Frederick Howard oss nylig oppmerksom på strømmetjenestene som «kriger om øyet vårt». Øyet er kun toppen av isfjellet. Og påstanden om at forbrukerne elsker strømmetjenestene, er ikke like godt begrunnet. Mulighetene for en «ny vår» for produsenter og forbrukere er teknologisk tilstede, men det er viktig å forstå konsekvensene av de beslutningene som nå skal tas. Vi må ha ambisjoner og øremerke kapital dersom vår kulturarv skal ha en langsiktig framtid.

Teknologiselskapene har i snart tjue år sanket, eller stjålet, data fra oss forbrukere – i en skala vi knapt forstår rekkevidden av. Teknologiselskaper som Netflix, Amazon, Google og Apple beholder selv dataene og bruker de aktivt til å best posisjonere seg i de respektive markedene. I vår lille filmverden er dette et uforholdsmessig stort konkurransefortrinn. Derfor begir de store teknologiselskapene og studioene seg nå inn i strømmekrigen. De forstår at når støvet har lagt seg, vil kun et fåtall aktører dominere markedet. De aktørene som vinner kommer til å finansiere, utvikle, produsere og distribuere stort sett alle filmer som blir sett, mens de europeiske regjeringene med hardt pressede statsbudsjetter vil takke for at den private kapitalen overtar ansvaret for den offentlige filmstøtten.

Produsenten elimineres?

De som først vil bli mest påvirket av dette maktskiftet er forbrukeren og produsenten. Forbrukeren vil få mindre innholdsfrihet enn før. De fleste har ønske og kun råd til å abonnere på anslagsvis 3-4 tjenester. Forretningsmodellen til strømmetjenestene er diametralt motsatt av behovet for innholdsmangfold. Netflix lånte tyve milliarder dollar de første ti årene slik at de kunne tilby mangfoldig og eksklusivt innhold for å skaffe seg store markedsandeler. Men denne forretningsmodellen kunne ikke fortsette. Netflix kuttet derfor 8,000 titler for så å produsere eget innhold der de selv eier alle IP-rettigheter. Det er forventet at de konkurrerende selskapene i strømmekrigen vil tape milliarder av dollar.

En av konsekvensene av strømmekrigen og slike forretningsmodeller må derfor bli at produsentens rolle elimineres, rettighetene fjernes fra deres eierskap og at de erstattes av, eller blir, linjeprodusenter (for strømmetjenestene). Regissør, skuespiller, manusforfatter og komponist må ta til takke med lønnen de får betalt. Foreløpig er det relativt godt betalt, men de eier ingenting av skaperverket og framtidige inntekter. Strategien til strømmetjenestene vil om noen år resultere i at friheten til å skape, produsere, distribuere og se innhold begrenses til de som er del av det lukkede økosystemet.

Netflix anbefaler ikke norske filmer

Nye abonnenter, høyere aksjepris og derfor markedsandel vil bestemme den type innhold strømmetjenestene etterspør. I en forskningsartikkel fra OsloMet fant man at Netflix ikke anbefalte noen norske filmer overhodet, og at de også stort sett anbefaler «Netflix Originals». Det er en god strategi for USA-baserte aksjeselskaper. Hva er strategien så for norske kultur og filmbransjen? Skal NFI være med på å finansiere innholdet for strømmetjenestene og staten kvotere inn en minimum markedsandel og regelverk som forfordeler teknologiselskaper og studioene?

Det er nettopp en slik beslutning Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande står overfor. Et kvotesystem gir Netflix og andre aktører fritt spillerom til å beslutte, finansiere, produsere og distribuere innhold som gir best avkastning i antall abonnenter og aksjepris. Persondata, A.I. og algoritmer brukes aktivt for å ta innholdsbeslutninger. Kvotesystemet vil derfor bidra ytterligere til å befeste deres posisjon i markedet. På sikt sperres tilgang til markedet da det er strømmetjenestens lukkede økosystem som bestemmer. Resultatet er unektelig et mangfoldstap av norsk og internasjonal kultur.

De fleste forbrukere elsker ikke strømmetjenestene, slik Howard skriver. Netflix blir som småfisk å regne sammenlignet med 190 milliarder peer-to-peer (p2p) strømming i fjor. Det forventes nå å øke betraktelig. Fordi p2p er gratis? Nei. 83% sier de først søker innholdet lovlig, men finner ikke filmen via sine betalte tjenester.

Dette bekrefter trenden uavhengige studier har vist siden 2011: majoriteten av forbrukere som strømmer ulovlig er villig til å betale for film de ser, uavhengig av hvor de ser den. Det forbrukeren ønsker seg mest er enkel tilgang til en spesifikk film, serie, skuespiller eller regissør – ikke alle tjenestene den kan leveres på (og sannsynligvis ikke er tilgjengelig på). Derfor er det største uutnyttede markedet for data og inntekter for film og serier idag p2p-markedet. Peer-to-Peer er den meste effektive distribusjonsmetoden samtidig som det er et høyst betalingsvillig marked.

Teknologien kan sikre rettigheter

Da Sir Tim Berners-Lee var med på å skape internettvar ambisjonen at alle forskere skulle ha tilgang til all forskning for å akselerere kunnskap og vitenskapelig framgang. Derfor koblet de sammen alle sine servere og datamaskiner: peer-to-peer. Vitenskap, kunst og film bør ha samme utgangspunkt for tilgjengelighet, spesielt i land som Norge som ønsker å verne om og promotere sin skjøre kultur. Slik Berners-Lee opprinnelig så for seg internett og nå utvikler det videre, så lar ny teknologi oss også beskytte og verifisere opphavsverket. Teknologien muliggjør enkel tilgang til enhver film fra hvor som helst i verden og betalingsmulighet til enhver forbruker som er koblet til internett. Betalingen fra forbruker til rettighetshavere utføres umiddelbart og fordeles til alle rettighetshavere automatisk, uten at man er avhengig av mellomaktører.

Så hvorfor skal Norsk filminstitutt finansiere filmer til fordel for andre aktører enn innholdsskaperne og til promotering, når de norske filmene som er finansiert på langt nær sees av flest mulig mennesker, verken i Norge eller resten av verden? Våre norske filmer er relativt utilgjengelige for det globale markedet og underselges med dagens distribusjon og forretningsmodeller. Men med teknologien og markedet som nå er tilgjengelig, er det ikke lenger nødvendig å legge kulturen vår ut på billigsalg.

Mulighetene har aldri vært større for rettighetshavere og for norsk kultur til å sikre eierskap over eget innhold. Men trusselen er større. Derfor kreves det av oss at bransjen tar et kunnskapsbasert valg. Vi må satse på teknologi som sikrer oss eierskap av våre verk, som gir våre filmer fri og sikker tilgang til lukrative markeder og påser kontroll over pengestrømmen ved direkte betaling fra forbrukere til rettighetshavere. Forbrukerne vil få en større kulturell oppside med friheten til å se hva de vil, der de vil og oppleve at skaperne av verket får direkte betalt, til en konkurransedyktig pris overkommelig for forbrukere flest.

Jeg påstår derfor bombastisk: den eneste gode og langsiktige beslutningen regjeringen kan ta er en visningsavgift for strømmetjenestene, som går til å styrke finansieringen av NFI og norsk film, samtidig som man aktivt støtter nye forretningsmodeller og teknologi som frigjør oss og vår kulturarv fra Silicon Valley og Hollywoods klamme hånd. Fremtiden er uendelig stor om vi griper denne muligheten.

Alan R. Milligan er produsent og tech-entreprenør.