Det er mye snakk i bransjen hva man skal gjøre med strømmeaktørene. Vi elsker dem som forbrukere, gjør våre hoser grønne for å få produksjonene deres, men vi frykter omfanget av deres virksomhet. Få av oss har tid til å sette oss inn i de juridiske og økonomiske konsekvensene av deres inntog i markedet. Lovgiverne våre ligger konsekvent på etterskudd i forhold til teknologien. Resultatet er at vår bransje, som andre bransjer før oss, endevendes av internasjonale tech-selskaper som på sin side er underlagt uklar regulering. Dette har skjedd rett foran øynene våre i en årrekke, mens vi som bransje har stått som maktesløse tilskuere. Men endelig kommer lovgiverne nå på banen.

I henhold til gjeldende lover har en del EU-land allerede innført investeringsforpliktelser eller avgift (skatt på omsetning som går direkte til nasjonale støtteorganer) både på kringkasting og online-tjenester. Det reviderte AVMS-direktivet åpner for at et land kan innføre investeringsforpliktelser og avgift på tjenester fra selskaper med base i et annet land. Altså kan Norge nå faktisk gå ganske langt i å sikre at norsk kultur skjermes mot deler av presset fra kultur-tech-giganter stasjonert i det store utland.

Trine Skei Grande ønsker å se på investeringsforpliktelser som virkemiddel fordi den er mindre inngripende. Investeringsforpliktelser er kort fortalt en regulering der medietjenesteselskapet (for eksempel en strømmeaktør) er pålagt å bruke en satt prosentandel av abonnements- og/eller annonseinntektene på produksjoner bestilt fra uavhengige produsenter i det enkelte land. Det stilles ingen krav til innholdets kulturelle tilhørighet, bruk av lokale aktører eller norsk eierskap av eventuelle rettigheter eller fremtidig inntekter.

Om vi går for en slik løsning, er uavhengige produsenters krav på rettigheter og hvordan innholdet reflekterer norsk språk og kultur essensielt å diskutere. Min frykt er at man på sikt kan bli en nasjon med kulturelle leilendinger som utelukkende ser på omsetningen i norske produksjonsselskaper som mål på prosjektets nasjonale tilknytning.

Slik jeg ser det, er det å pålegge strømmeaktørene den samme typen visningsavgifter som vi kjenner fra kino og video, den eneste rettferdige (les: ikke konkurransevridende) måten å sikre norsk audiovisuell kultur på.

Avgiftene belastes for eksempel som en prosentandel av abonnement og/eller annonseinntekter mottatt av tjenesten, og betales ut til nasjonale organ som igjen støtter lokal innholdsproduksjon. I Danmark diskuteres nå denne avgiften, og det er særlig størrelsen det stilles spørsmål ved. Skal man legge seg på 2 %, slik Frankrike har gjort, eller skal man øke den fordi befolkningen er begrenset men høydigital?

Det siste store grepet for å sikre norsk og europeisk kultur, er kvoter på hva som gjøres tilgjengelig. EU-kommisjonen foreslår nå at 30%-kravet for europeiske verk på VOD-tjenester skal beregnes på basis av den enkelte tittelen, det vil si at 30 % av titlene på tjenestene må være europeiske. Slik systemet er lagt opp skal hver tittel beregnes på bakgrunn av at en spillefilm tilsvarer én tittel og én sesong av en tv-serie også er en tittel (uansett hvor kort eller lang). Vurderingen skal gjøres for hver nasjonale katalog.

Det er derimot ikke snakk om en løsning som går inn for å beregne kvoten på 30% av faktisk forbruk. Grunnen til at bransjen ønsker dette er for å sikre at det ikke bare er kvantitet i aktørenes innkjøp, men at de også er avhengig av at publikum velger å se lokalt innhold på tjenestene. EU-kommisjonen argumenterer for at dette ikke er mulig på forhånd. Men skal vi sikre oss at disse tjenestene ikke fylles opp med gamle europeiske verk og billig mengdefyll, må vi kreve at det rapporteres etterskuddsvis hvert år. Dette vil om ikke annet fremme åpenhet i gjennomføringen av kvoten, slik at staten kan endre virkemidlene om målet om 30% faktisk forbruk ikke nås. For ingen er tjent med en ordning som bare sørger for at vi får en haug med kortfilmer eller utdaterte verk som kjøpes billig for å fylle kvotene.

Kvoten på 30% bør også ledsages av tiltak som fremmer europeisk innhold. Det reviderte AVMS-direktivet krever 30% europeiske verk på en hver tjeneste, og at det gjøres konkrete tiltak som sikrer synlighet av europeiske og nasjonale verk. Denne kvoten er et viktig verktøy for å fremme norsk og europeisk kultur og mangfold, og følger prinsippet om nasjonalt innhold for kringkasterne som allerede er i kraft. Disse tiltakene bør trolig omfatte et krav om 30% europeiske verk på hver side av tjenesten. Altså at du som forbruker alltid vil få foreslått minimum 30% lokalt innhold når du skrur på Apple-tv eller åpner Netflix. Spørsmålet er om dette også skal gjelde når algoritmen programmerer svarene på dine søk. Min frykt er at algoritmene brukes som et argument for å omgå disse kravene. Altså, at man kun innfører en kvote på forsiden den første gangen du åpner appen, og at algoritmen, når den lærer deg å kjenne, sakte men sikkert filtrerer ut alt lokalt innhold til fordel for amerikanske blockbustere.

For dette er som de sier over dammen: The war for eyeballs!

Frederick Howard, produsent i Storm Films og doktorgradsstipendiat ved Den norske filmskolen