Hvordan vil pandemien endre filmen?

Hvordan vil pandemien endre filmen?

Hvordan vil pandemien endre filmen slik vi kjenner den? Vi ba et knippe filmskapere om å dele sine tanker om hva som holder på å skje: Nikolaj Frobenius, Margreth Olin, Arild Andresen, Thomas Torjussen, Linn-Jeanethe Kyed og John Kåre Raake

Foto fra «Contagion» – filmen som varslet om hva som kunne komme.

Det er for tidlig å si noe klart om hvordan filmen vil bli endret som følge av korona-pandemien. Men én ting er sikkert: den vil ikke bli helt som før. Tidligere pandemier, som influensa-epidemien i 1917-18, endret filmindustrien på fundamentale måter og ga oss en ny tidsalder med de amerikanske filmstudioenes globale dominans. Også dagens filmbransje er rystet i sine grunnvoller av pandemien, og det blir problematisk for mange å hente seg inn igjen. Men vi tenkte å la det ligge i denne omgang, og isteden forsøke å se for oss hvordan pandemien vil tvinge oss til å tenke annerledes når vi lager film. Vil vi få se færre intime scener som følge av kravet om avstand? Får vi en ny «dogmefilm» med nye begrensninger – og denne gangen som en ren livsnødvendighet, ikke bare en lek med form? Norske filmskapere har allerede varslet om prosjekter som behandler pandemien rent tematisk, og unntakstilstanden og isolasjonen har selvsagt gjort dypt inntrykk på dem. Her deler noen av de sine tanker om den tiden vi nå gjennomlever og filmens plass i den.


Nikolaj Frobenius

«Heldigvis kommer det en tid etter koronatiden, en antitese til pest-frykt, overdrevet håndvask, paranoia og konspirasjonsteorier, isolasjon og permitteringer, depresjon og nedgang. I kjølvannet av pestens herjinger vil det på nytt blusse opp et ønske om nærhet, overskridelse, sterke følelser, fysisk kontakt. Jeg nekter å tro at verden – og de dramatiske fortellingene våre – går inn i en langvarig periode av avstand og permanent mental puritansk frykt. Jeg tror på det motsatte. Jeg tror at lengselen etter det urene på nytt vil begynne å herje i hjernen, vi vil – i hvert fall på film – se mennesker som er i kontakt med hverandre. Isolasjon kan være interessant å utforske, men det vil bare fungere som en kontrast til menneskelig nærvær.

Det er ikke mulig å lage god film, godt teater, gode tv-serier hvis alle produksjoner skal være underlagt 2-meters-regelen. Spanskesyken ble historie. Covid-19 blir snart historie. Det vil komme testregimer, medisiner og vaksiner i en periode, og fortellingene vil i en tid bli preget av det, men drama er kontakt og konflikt, ikke isolasjon og avstand.

Kanskje det aller mest interessante med krisen er de eksistensielle virkningene den har hatt; hva betyr noe for oss? Hvor viktig er solidariteten med de svakeste i samfunnet? Hvilke verdier er viktige? Må vi leve sånn som dette? Kan vi forandre på strukturer og tankesett som inntil nylig virket uforanderlige? Fortellingene har en viktig rolle å spille i forhold til å påvirke hvordan etterspillet av koronapandemien skal bli. Det er ikke gitt, ikke fastlåst. Det er vi som formulerer framtida, og de fortellingene vi forteller er forestillinger om hvordan denne framtida kan bli og analyser av hva pandemien egentlig gjorde med oss.

Krisen kan bli forløsende for en ny prekær måte å være menneske på i verden. Den kan revitalisere oss, men den kan også føre til nye undertrykkende strukturer, omseggripende frykt og kontroll. Det er faktisk opp til oss å sørge for at det uhyre effektive frykt-prinsippet ikke kommer til å styre framtida. Og ikke kommer til å styre hva vi forteller og hvordan vi dramatiserer. Det er åpenbart tendenser i kulturen som peker i retning av større kontroll, mer frykt, mer avstand, men film og tv-skapere kan være motstemmer til det som vil gjøre samfunnet og kulturen kaldere og menneskene mer isolerte og ensomme. Det er et politisk nivå i dette; skal filmskaperne akseptere kontrollen, eller definere seg som ivaretakere av det menneskelige samspillet.

Så klart vil det i en periode bli vanskelig å lage film og tv-scener nøyaktig slik de ble laget for noen måneder siden, men test-regimer kan for eksempel frigjøre masser av muligheter. På sikt vil det forhåpentligvis komme vaksiner, men det kan komme en ny epidemi, vi kan bli rammet av bio-terror, eller en lammende eksistensiell angst; men filmskaperne kan ikke gi opp nærhet, konflikt, sex, kjærtegn eller vold på film. Det som kan komme er noen interessante pandemi-dramaer som viser hva som skjedde med oss under lock-down, hvordan isolasjonen påvirket oss, hvordan frykten sivet inn i tankene våre, lammet oss, gjorde oss desperate. Det er en unik situasjon i historien, og de sosiale og politiske og menneskelige konsekvensene av den uhyre spesielle situasjonen vil bli svært interessant å skildre, uten avstand, distanse, med munnbind.»

Nikolaj Frobenius er skjønnlitterær forfatter og manusforfatter.


Margreth Olin

«9/11 2001. 22. juli 2011. Våren 2020. For de som var unge da, eller er unge nå er det en umulighet å ikke tenke verden annerledes enn før. Jeg tror våren 2020 er det største paradigmeskiftet av disse tre. Omfanget av krisen har hatt enorme økonomiske konsekvenser globalt og nasjonalt, og har påvirket dagliglivet vårt på alle nivå. Har vi en jobb å gå til? Hvem kan vi klemme? Tryggheten vår er skjør. Vi har erfart samfunnets og egen sårbarhet og det vil påvirke hvilke historier vi forteller, også hvordan vi forteller dem. Denne endringen har allerede skjedd, tror jeg, fordi vi kjenner det, helt innerst at noe er annerledes. Det har skjedd en utvikling i hvordan mange tenker og forstår fremtiden. Hvor fleksible er vi for omstilling? Vi er ikke uovervinnelige. Vi er avhengige av å samarbeide, av å ta hensyn. Ikke bare til andre mennesker, men til jorden selv og naturens språk. Fremtiden er ikke noe politikere kan forhandle bort. Vi har kjent på alvoret, og jeg tror også på hva som betyr noe for oss. Vi har kjent på kroppen hvor tett forbundet klodens folk er. At andres bevegelser er bestemmende for våre liv. Og omvendt. Vi har kjent på at vi må forsake goder vi tar for gitt, at solidaritet og bærekraft koster. Det avgjørende er hvilke refleksjoner dette skaper hos den økonomiske og politiske eliten. I hvilken grad vil dette påvirke en omfordeling av goder og privilegier? Vi har følt med Italia, Spania, New York, Kina. Flere har holdt pusten for barna i Moria. Samtidig vet vi at det å ta vare på oss selv er å ta vare på andre. Vi er ikke lenger de samme. Det vi erfarer vil gi oss nye historier og et behov for å fortelle. Enn så lenge må vi være kreative på nye måter å få filmet og distribuert det vi vil formidle. Men fra i dag kan vi igjen gå inn i kinomørket for å holde liv i den beste måten å motta historier på.»

Margreth Olin er filmregissør og filmprodusent.


Arild Andresen

«Ordet karantene stammer fra tallet 40 (quarante), tilsvarende dager man regnet som nødvendig å isolere en gruppe utifra hva som er «smittevernfaglig forsvarlig», som våre helsepolitiske myndigheter foretrekker å si i dag. 40 dager tilsvarer bortimot opptaksperioden for en gjennomsnittlig norsk spillefilm. Med andre ord noe en fint kunne kommet seg gjennom for så å gå videre. Men denne tilstanden skal visst vare lengre. Nøyaktig hvor lenge, vet ingen. Og de fleste av oss, inkludert meg, har etterhvert skjønt at dette ikke bare er noe vi skal legge bak oss. Mange av disse erfaringene skal vi leve videre med, preges av og lære av. Vi skal rett og slett forandre oss: nesten som om vi selv var karakterer i en film med corona som plot.

Før 12. mars hadde jeg aldri hørt om zoom, annet enn de svære, nydelige linsene jeg først og fremst forbinder med 70-tallsfilm og seinere fotografer som Barry Ackroyd. Nå bruker jeg den digitale møte-og kommunikasjonsplattformen Zoom daglig. Jeg deltar i og «hoster» videomøter, deler dokumenter og bruker møterommets chat underveis.

Det er lett å tenke seg at vi «etter corona» aldri vil gå tilbake til like mye reising eller fysiske møter som før. Nå som grønn filmproduksjon endelig har begynt å få et fokus, er dette helt klart positivt. Mange filmfolk reiser for mye, og jeg er blant dem. Men Zoom får meg til å tenke over hva forflytning og fysiske møter innebærer, og hva som blir borte i alternativet. For det første, forsvinner så å si all undertekst på Zoom.  Det er nesten umulig å kjenne på energien i rommet og reaksjonen på det man selv eller andre sier. Folk må si rett ut hva de tenker. For oss nordmenn kan dette være en krevende i seg selv.

Noe annet er hva som skjer med oss i selve forflytningen fra sted til sted, eller møte til møte. Det å bevege seg mellom ulike rom er både en fysisk og en mental prosess. Idet vi entrer et nytt rom, orienterer vi oss umiddelbart. Hva er stemningen i rommet, hvordan kjennes det å være her? Er det trygt, rolig, ukjent, farlig? I alle rom tilpasser vi oss det vi forventer og det vi faktisk møter. Å forlate et rom og bevege seg til neste, er ikke bare en transportetappe, noe Hitchcock, the master of suspense, visste bedre enn de fleste. Det er en mental prosess, en debrief, en forberedelse, en oppbygging, en forløsning. Å forlate eller nærme seg noe fysisk, betyr også å forlate eller nærme seg mentalt. Hele historier ligger slengt langs veien fra et sted til det neste. Kanskje er det der det virkelig viktige skjer. Alt dette forsvinner når vi klikker oss mellom skjerm-møter, mens vår egen bevegelse begrenser seg til å gå til og fra kaffemaskinen og do.

Hva gjør dette med møtene våre, prosessene våre, kreativiteten vår? Jeg er ganske overbevist om at det påvirker hvordan vi tenker og jobber. Hvem har ikke hatt en idé som inneholder opptil flere fysiske eller romlige begrensninger de siste ukene?

Så ja, jeg savner bevegelsen. Alle de små reisene. Og jeg savner underteksten. Jeg savner å droppe et spørsmål, en vits, en provokasjon i rommet og kjenne på hvordan den treffer. Men mer en noe annet, savner jeg håndtrykkene, klemmene, de små klappene på skulderen. Både å gi og få. Vi er en bransje av klemmere, selv her i det kalde nord hvor sosial distanse er hverdagskost. Nå har 2 meter blitt til 1, og 5 personer har blitt til først 15, så 50. Snart kan vi kanskje håndhilse, gi high fives og klemme hverandre igjen. Det kan hverken zoom, teams, hangout, skype, whereby eller all verdens emojier erstatte. Men å slippe security, flymat, midtsete og dårlig miljø-samvittighet er verdt både tapet av litt undertekst og vel så det. Og Zoom funker jo overraskende bra, tross alt. Filmen om vår felles forandring har en åpen slutt, men ikke uten håp.»

Arild Andresen er regissør og manusforfatter


Linn-Jeanethe Kyed og John Kåre Raake

«Sommeren 2018 var vi på besøk hos Folkehelseinstituttet i forbindelse med en TV-serie vi var i gang med å skape i samarbeid med Maipo. Prosjektet «Festning Norge» var tenkt som en fremtidsfabel, der Norge i stor grad har isolert seg fra omverdenen. Som Ibsens ord fra En Folkefiende: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene,» har vi blitt selvforsynt med det meste. Et paradis på jord helt til Norge lammes av et farlig virus. Formålet med møtet hos FHI var at vi ville ha svar på om scenarioet i det hele tatt hadde et snev av realisme, og hva responsen fra myndighetene kunne være.

Det ble et besøk som satte en støkk i oss begge. Forskerne kunne opplyse om at kapasiteten til produksjon av medisiner og vaksiner var systematisk bygget ned i Norge og vi var avhengig av andre land for å få det vi ville trenge. Beredskapslagre av smittevernutstyr var meget begrensede. Vi kunne fortsatt nedover listen av skremmende opplysninger, men mangelen ved smittevernberedskapen er nå godt kjent hos alle. Vi gikk derfra og tenkte i vårt stille sinn, at det jammen var godt at det hele kun var et tankeespriment, og at vi nå hadde masse mat til å kunne skape god og nervepirrende fiksjon.

I den videre skriveprosessen ble en av de store utfordringene, at siden plottet virket så urealistisk, så følte både produsentene og vi, at vi måtte veie opp med universelle problemstillinger, for å kunne nå bredt. Det sies at en befolkning bare husker en generasjon tilbake, og at dette setter preg på samfunnets evne til å tenke risikovurdering. Katastrofer og kriser skildret på skjerm kan lett bli stemplet som lettfordøyelig underholdning i et samfunn pakket i vatt. Men som da det kom et skip til Bjørgvin i 1349, landet det et fly på Gardemoen i 2020. Vi begynte året med å skrive på et eventyr for voksne, nå jobber vi med en historie fra virkeligheten.»

Linn-Jeanethe Kyed er manusforfatter og serieskaper. John Kåre Raake er dramatiker og manusforfatter


Thomas Torjussen

«Det føles merkelig å skrive som om verden ikke har forandret seg. Men, nå er det sånn, at det ene jeg skriver på er et portrett av et misogynt nettroll og han har uansett ingen å være inntil, stakkars. Han ville ikke merka forskjell.

Det andre er en serie som er satt hundre år fram i tid, og da er det så mye annet som har gått galt at Covid 19 (og 23 og 66) er små parenteser og bare en liten del av alt som raste sammen før hovedkarakteren ble født. Tenker at jeg har hatt flaks med prosjektene mine på den måten, gitt at verden normaliseres og jeg får filmet dem.

Det kommer garantert fortellinger fra denne tiden, kanskje ikke nødvendigvis fortellinger om avstand, men om den intimiteten som oppstår mellom de som er tvunget sammen. Tipper intimitet vil fortsette å være mer interessant enn avstand. Sex med to er gøyere enn onani. Hvis vi ikke får lov til å filme intimitet i uoverskuelig fremtid tror jeg vi må fikse det i post. Eventuelt CGI. Eller bare hyre skuespillere med antistoffer… Sannelig om jeg veit.

Jeg synes noen, for eksempel Bong Joon-Ho, skal lage en romantisk komedie om immune og underbetalte unge ansatte på et cruiseskip som ikke får legge til kai, fordi det er smitte om bord. Ukene går, og de forelsker seg og holder på mens de går over gamle rike lik, og lopper dem for blåreseptnarkotika. Anmelderne vil kappes om å si at den handler om klasseforskjeller og generasjonskonflikt, og ikke bry seg om at den egentlig ikke sier noe om klasseforskjeller og generasjonskonflikt. Oscar!»

Thomas Torjussen er manusforfatter og serieskaper

Hvordan vil pandemien endre filmen?

Hvordan vil pandemien endre filmen?

Hvordan vil pandemien endre filmen slik vi kjenner den? Vi ba et knippe filmskapere om å dele sine tanker om hva som holder på å skje: Nikolaj Frobenius, Margreth Olin, Arild Andresen, Thomas Torjussen, Linn-Jeanethe Kyed og John Kåre Raake

Foto fra «Contagion» – filmen som varslet om hva som kunne komme.

Det er for tidlig å si noe klart om hvordan filmen vil bli endret som følge av korona-pandemien. Men én ting er sikkert: den vil ikke bli helt som før. Tidligere pandemier, som influensa-epidemien i 1917-18, endret filmindustrien på fundamentale måter og ga oss en ny tidsalder med de amerikanske filmstudioenes globale dominans. Også dagens filmbransje er rystet i sine grunnvoller av pandemien, og det blir problematisk for mange å hente seg inn igjen. Men vi tenkte å la det ligge i denne omgang, og isteden forsøke å se for oss hvordan pandemien vil tvinge oss til å tenke annerledes når vi lager film. Vil vi få se færre intime scener som følge av kravet om avstand? Får vi en ny «dogmefilm» med nye begrensninger – og denne gangen som en ren livsnødvendighet, ikke bare en lek med form? Norske filmskapere har allerede varslet om prosjekter som behandler pandemien rent tematisk, og unntakstilstanden og isolasjonen har selvsagt gjort dypt inntrykk på dem. Her deler noen av de sine tanker om den tiden vi nå gjennomlever og filmens plass i den.


Nikolaj Frobenius

«Heldigvis kommer det en tid etter koronatiden, en antitese til pest-frykt, overdrevet håndvask, paranoia og konspirasjonsteorier, isolasjon og permitteringer, depresjon og nedgang. I kjølvannet av pestens herjinger vil det på nytt blusse opp et ønske om nærhet, overskridelse, sterke følelser, fysisk kontakt. Jeg nekter å tro at verden – og de dramatiske fortellingene våre – går inn i en langvarig periode av avstand og permanent mental puritansk frykt. Jeg tror på det motsatte. Jeg tror at lengselen etter det urene på nytt vil begynne å herje i hjernen, vi vil – i hvert fall på film – se mennesker som er i kontakt med hverandre. Isolasjon kan være interessant å utforske, men det vil bare fungere som en kontrast til menneskelig nærvær.

Det er ikke mulig å lage god film, godt teater, gode tv-serier hvis alle produksjoner skal være underlagt 2-meters-regelen. Spanskesyken ble historie. Covid-19 blir snart historie. Det vil komme testregimer, medisiner og vaksiner i en periode, og fortellingene vil i en tid bli preget av det, men drama er kontakt og konflikt, ikke isolasjon og avstand.

Kanskje det aller mest interessante med krisen er de eksistensielle virkningene den har hatt; hva betyr noe for oss? Hvor viktig er solidariteten med de svakeste i samfunnet? Hvilke verdier er viktige? Må vi leve sånn som dette? Kan vi forandre på strukturer og tankesett som inntil nylig virket uforanderlige? Fortellingene har en viktig rolle å spille i forhold til å påvirke hvordan etterspillet av koronapandemien skal bli. Det er ikke gitt, ikke fastlåst. Det er vi som formulerer framtida, og de fortellingene vi forteller er forestillinger om hvordan denne framtida kan bli og analyser av hva pandemien egentlig gjorde med oss.

Krisen kan bli forløsende for en ny prekær måte å være menneske på i verden. Den kan revitalisere oss, men den kan også føre til nye undertrykkende strukturer, omseggripende frykt og kontroll. Det er faktisk opp til oss å sørge for at det uhyre effektive frykt-prinsippet ikke kommer til å styre framtida. Og ikke kommer til å styre hva vi forteller og hvordan vi dramatiserer. Det er åpenbart tendenser i kulturen som peker i retning av større kontroll, mer frykt, mer avstand, men film og tv-skapere kan være motstemmer til det som vil gjøre samfunnet og kulturen kaldere og menneskene mer isolerte og ensomme. Det er et politisk nivå i dette; skal filmskaperne akseptere kontrollen, eller definere seg som ivaretakere av det menneskelige samspillet.

Så klart vil det i en periode bli vanskelig å lage film og tv-scener nøyaktig slik de ble laget for noen måneder siden, men test-regimer kan for eksempel frigjøre masser av muligheter. På sikt vil det forhåpentligvis komme vaksiner, men det kan komme en ny epidemi, vi kan bli rammet av bio-terror, eller en lammende eksistensiell angst; men filmskaperne kan ikke gi opp nærhet, konflikt, sex, kjærtegn eller vold på film. Det som kan komme er noen interessante pandemi-dramaer som viser hva som skjedde med oss under lock-down, hvordan isolasjonen påvirket oss, hvordan frykten sivet inn i tankene våre, lammet oss, gjorde oss desperate. Det er en unik situasjon i historien, og de sosiale og politiske og menneskelige konsekvensene av den uhyre spesielle situasjonen vil bli svært interessant å skildre, uten avstand, distanse, med munnbind.»

Nikolaj Frobenius er skjønnlitterær forfatter og manusforfatter.


Margreth Olin

«9/11 2001. 22. juli 2011. Våren 2020. For de som var unge da, eller er unge nå er det en umulighet å ikke tenke verden annerledes enn før. Jeg tror våren 2020 er det største paradigmeskiftet av disse tre. Omfanget av krisen har hatt enorme økonomiske konsekvenser globalt og nasjonalt, og har påvirket dagliglivet vårt på alle nivå. Har vi en jobb å gå til? Hvem kan vi klemme? Tryggheten vår er skjør. Vi har erfart samfunnets og egen sårbarhet og det vil påvirke hvilke historier vi forteller, også hvordan vi forteller dem. Denne endringen har allerede skjedd, tror jeg, fordi vi kjenner det, helt innerst at noe er annerledes. Det har skjedd en utvikling i hvordan mange tenker og forstår fremtiden. Hvor fleksible er vi for omstilling? Vi er ikke uovervinnelige. Vi er avhengige av å samarbeide, av å ta hensyn. Ikke bare til andre mennesker, men til jorden selv og naturens språk. Fremtiden er ikke noe politikere kan forhandle bort. Vi har kjent på alvoret, og jeg tror også på hva som betyr noe for oss. Vi har kjent på kroppen hvor tett forbundet klodens folk er. At andres bevegelser er bestemmende for våre liv. Og omvendt. Vi har kjent på at vi må forsake goder vi tar for gitt, at solidaritet og bærekraft koster. Det avgjørende er hvilke refleksjoner dette skaper hos den økonomiske og politiske eliten. I hvilken grad vil dette påvirke en omfordeling av goder og privilegier? Vi har følt med Italia, Spania, New York, Kina. Flere har holdt pusten for barna i Moria. Samtidig vet vi at det å ta vare på oss selv er å ta vare på andre. Vi er ikke lenger de samme. Det vi erfarer vil gi oss nye historier og et behov for å fortelle. Enn så lenge må vi være kreative på nye måter å få filmet og distribuert det vi vil formidle. Men fra i dag kan vi igjen gå inn i kinomørket for å holde liv i den beste måten å motta historier på.»

Margreth Olin er filmregissør og filmprodusent.


Arild Andresen

«Ordet karantene stammer fra tallet 40 (quarante), tilsvarende dager man regnet som nødvendig å isolere en gruppe utifra hva som er «smittevernfaglig forsvarlig», som våre helsepolitiske myndigheter foretrekker å si i dag. 40 dager tilsvarer bortimot opptaksperioden for en gjennomsnittlig norsk spillefilm. Med andre ord noe en fint kunne kommet seg gjennom for så å gå videre. Men denne tilstanden skal visst vare lengre. Nøyaktig hvor lenge, vet ingen. Og de fleste av oss, inkludert meg, har etterhvert skjønt at dette ikke bare er noe vi skal legge bak oss. Mange av disse erfaringene skal vi leve videre med, preges av og lære av. Vi skal rett og slett forandre oss: nesten som om vi selv var karakterer i en film med corona som plot.

Før 12. mars hadde jeg aldri hørt om zoom, annet enn de svære, nydelige linsene jeg først og fremst forbinder med 70-tallsfilm og seinere fotografer som Barry Ackroyd. Nå bruker jeg den digitale møte-og kommunikasjonsplattformen Zoom daglig. Jeg deltar i og «hoster» videomøter, deler dokumenter og bruker møterommets chat underveis.

Det er lett å tenke seg at vi «etter corona» aldri vil gå tilbake til like mye reising eller fysiske møter som før. Nå som grønn filmproduksjon endelig har begynt å få et fokus, er dette helt klart positivt. Mange filmfolk reiser for mye, og jeg er blant dem. Men Zoom får meg til å tenke over hva forflytning og fysiske møter innebærer, og hva som blir borte i alternativet. For det første, forsvinner så å si all undertekst på Zoom.  Det er nesten umulig å kjenne på energien i rommet og reaksjonen på det man selv eller andre sier. Folk må si rett ut hva de tenker. For oss nordmenn kan dette være en krevende i seg selv.

Noe annet er hva som skjer med oss i selve forflytningen fra sted til sted, eller møte til møte. Det å bevege seg mellom ulike rom er både en fysisk og en mental prosess. Idet vi entrer et nytt rom, orienterer vi oss umiddelbart. Hva er stemningen i rommet, hvordan kjennes det å være her? Er det trygt, rolig, ukjent, farlig? I alle rom tilpasser vi oss det vi forventer og det vi faktisk møter. Å forlate et rom og bevege seg til neste, er ikke bare en transportetappe, noe Hitchcock, the master of suspense, visste bedre enn de fleste. Det er en mental prosess, en debrief, en forberedelse, en oppbygging, en forløsning. Å forlate eller nærme seg noe fysisk, betyr også å forlate eller nærme seg mentalt. Hele historier ligger slengt langs veien fra et sted til det neste. Kanskje er det der det virkelig viktige skjer. Alt dette forsvinner når vi klikker oss mellom skjerm-møter, mens vår egen bevegelse begrenser seg til å gå til og fra kaffemaskinen og do.

Hva gjør dette med møtene våre, prosessene våre, kreativiteten vår? Jeg er ganske overbevist om at det påvirker hvordan vi tenker og jobber. Hvem har ikke hatt en idé som inneholder opptil flere fysiske eller romlige begrensninger de siste ukene?

Så ja, jeg savner bevegelsen. Alle de små reisene. Og jeg savner underteksten. Jeg savner å droppe et spørsmål, en vits, en provokasjon i rommet og kjenne på hvordan den treffer. Men mer en noe annet, savner jeg håndtrykkene, klemmene, de små klappene på skulderen. Både å gi og få. Vi er en bransje av klemmere, selv her i det kalde nord hvor sosial distanse er hverdagskost. Nå har 2 meter blitt til 1, og 5 personer har blitt til først 15, så 50. Snart kan vi kanskje håndhilse, gi high fives og klemme hverandre igjen. Det kan hverken zoom, teams, hangout, skype, whereby eller all verdens emojier erstatte. Men å slippe security, flymat, midtsete og dårlig miljø-samvittighet er verdt både tapet av litt undertekst og vel så det. Og Zoom funker jo overraskende bra, tross alt. Filmen om vår felles forandring har en åpen slutt, men ikke uten håp.»

Arild Andresen er regissør og manusforfatter


Linn-Jeanethe Kyed og John Kåre Raake

«Sommeren 2018 var vi på besøk hos Folkehelseinstituttet i forbindelse med en TV-serie vi var i gang med å skape i samarbeid med Maipo. Prosjektet «Festning Norge» var tenkt som en fremtidsfabel, der Norge i stor grad har isolert seg fra omverdenen. Som Ibsens ord fra En Folkefiende: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene,» har vi blitt selvforsynt med det meste. Et paradis på jord helt til Norge lammes av et farlig virus. Formålet med møtet hos FHI var at vi ville ha svar på om scenarioet i det hele tatt hadde et snev av realisme, og hva responsen fra myndighetene kunne være.

Det ble et besøk som satte en støkk i oss begge. Forskerne kunne opplyse om at kapasiteten til produksjon av medisiner og vaksiner var systematisk bygget ned i Norge og vi var avhengig av andre land for å få det vi ville trenge. Beredskapslagre av smittevernutstyr var meget begrensede. Vi kunne fortsatt nedover listen av skremmende opplysninger, men mangelen ved smittevernberedskapen er nå godt kjent hos alle. Vi gikk derfra og tenkte i vårt stille sinn, at det jammen var godt at det hele kun var et tankeespriment, og at vi nå hadde masse mat til å kunne skape god og nervepirrende fiksjon.

I den videre skriveprosessen ble en av de store utfordringene, at siden plottet virket så urealistisk, så følte både produsentene og vi, at vi måtte veie opp med universelle problemstillinger, for å kunne nå bredt. Det sies at en befolkning bare husker en generasjon tilbake, og at dette setter preg på samfunnets evne til å tenke risikovurdering. Katastrofer og kriser skildret på skjerm kan lett bli stemplet som lettfordøyelig underholdning i et samfunn pakket i vatt. Men som da det kom et skip til Bjørgvin i 1349, landet det et fly på Gardemoen i 2020. Vi begynte året med å skrive på et eventyr for voksne, nå jobber vi med en historie fra virkeligheten.»

Linn-Jeanethe Kyed er manusforfatter og serieskaper. John Kåre Raake er dramatiker og manusforfatter


Thomas Torjussen

«Det føles merkelig å skrive som om verden ikke har forandret seg. Men, nå er det sånn, at det ene jeg skriver på er et portrett av et misogynt nettroll og han har uansett ingen å være inntil, stakkars. Han ville ikke merka forskjell.

Det andre er en serie som er satt hundre år fram i tid, og da er det så mye annet som har gått galt at Covid 19 (og 23 og 66) er små parenteser og bare en liten del av alt som raste sammen før hovedkarakteren ble født. Tenker at jeg har hatt flaks med prosjektene mine på den måten, gitt at verden normaliseres og jeg får filmet dem.

Det kommer garantert fortellinger fra denne tiden, kanskje ikke nødvendigvis fortellinger om avstand, men om den intimiteten som oppstår mellom de som er tvunget sammen. Tipper intimitet vil fortsette å være mer interessant enn avstand. Sex med to er gøyere enn onani. Hvis vi ikke får lov til å filme intimitet i uoverskuelig fremtid tror jeg vi må fikse det i post. Eventuelt CGI. Eller bare hyre skuespillere med antistoffer… Sannelig om jeg veit.

Jeg synes noen, for eksempel Bong Joon-Ho, skal lage en romantisk komedie om immune og underbetalte unge ansatte på et cruiseskip som ikke får legge til kai, fordi det er smitte om bord. Ukene går, og de forelsker seg og holder på mens de går over gamle rike lik, og lopper dem for blåreseptnarkotika. Anmelderne vil kappes om å si at den handler om klasseforskjeller og generasjonskonflikt, og ikke bry seg om at den egentlig ikke sier noe om klasseforskjeller og generasjonskonflikt. Oscar!»

Thomas Torjussen er manusforfatter og serieskaper

MENY