Det går fort i svingene innen produksjon av norske dramaserier. Men også seerne og media bidrar til en atmosfære av hastverk og fråtsing, skriver Kjetil Lismoen.
Foto: Anders Danielsen Lie i dramaserien «Besatt»
De siste par årene har det blitt produsert dramaserier i forrykende fart i Norge og Norden. Et gjennomgangstema i våre saker om dramaproduksjon har vært det akutte behovet hos produsentene for dyktige fagfolk i alle ledd. I november ga Anders Danielsen Lie uttrykk for bekymring over tempoet her på rushprint.no, og mente at bransjen kunne ha behov for å ta en pust i bakken. I et innlegg i Aftenposten denne uken gjentar han bekymringsmeldingen, der han peker på at manusene ofte er underutviklet.
Dette er klassiske barnesykdommer i en hver voksende industri. Når etterspørselen vokser så voldsomt, kan det gå på stumpene løs. Hver gang jeg støter på en norsk produsent nå for tiden, er det to temaer som særlig opptar dem: mangelen på gode seriemanus og produksjonsledere. Den norske infrastrukturen for produksjon var ikke forberedt på dramaboomen, og strever med å holde tritt. Det er forbannelsen ved å bli tatt på senga av markedet. Velsignelsen har vært at boomen har forhindret en lang rekke produksjonsselskaper fra å gå konkurs.
Derfor er det betimelig at Danielsen Lie tar opp denne utviklingen. Men jeg er redd for at bransjen har det for travelt til å ta det innover seg. Produksjonsfolket har sjelden tid til å se seg tilbake, eller ta en pust i bakken, noe undertegnede til det kjedsommelige har påpekt her på rushprint.no. Sist gang vi hadde en vesentlig debatt om kvaliteten på norske manus var da Erlend Loe som spillefilmkonsulent i Norsk filminstitutt i 2005 gikk hardt ut mot kvaliteten på det han leste. Den gangen var norsk spillefilm inne i en tilsvarende fase med voksende volum og stor etterspørsel etter gode ideer og dyktige fagfolk. I ettertid kan vi se at debatten bidro til en styrking av manusforfatterens posisjon.
Det som er annerledes denne gangen er at veksten er så mye større og inngår i en global utvikling. Strømmetjenestene roper etter innhold, og norske produsenter kappes om å finne formelen for hvordan det globale kan omfavne det lokale. Kvaliteten på det vi får se er ujevn, men jeg vil ikke påstå at kvaliteten innen norsk spillefilm er så mye bedre. NRKs dramaserie 22.juli er et godt eksempel på at norske dramaserier kan holde et høyt kunstnerisk nivå og oppnå stor gjennomslagskraft.
Noe annet som gjør dramaproduksjon annerledes, er den private kapitalen. Den statsfinansierte filmen, som også omfatter NRK Drama, er mer utsatt for kritikk om kvaliteten ikke skulle holde mål. De internasjonalt eide tv-kanalene og strømmetjenestene er først og fremst opptatt av å holde et visst volum oppe, og så lenge seerne er fornøyd, betyr det ikke så mye hva kritikerne måtte mene.
Dette er den nye kulturen som Danielsen Lie må forholde seg til når han skal vurdere rolletilbud. Overgangen fra toppsjiktet innen europeisk arthousefilm til mer generiske sjangerformater innen drama kan være stor (selv om den sikkert også kan være givende, på andre måter).
En annen vesentlig del av denne kulturen er måten vi har lært oss å konsumere og snakke om serieformatet på. Dramaformatet har fått en sentral rolle i medias kulturjournalistikk, og er tilpasset lesernes nye vaner som er basert på at de skal ha tilgang til seriene når de vil, hvor de vil. Man «fråtser» i en overflod av serier, og anmeldelsene av dem rekker sjelden lenger enn til de første tre-fire episodene. I ene øyeblikket nikker vi gjenkjennende til Danielsen Lies bekymringer om hvor dette bærer, i neste øyeblikk forventer vi å få tilgang til den nyeste serien – her og nå! Jeg har ofte arrestert meg selv for å bli irritert hver gang en ny serie ikke er umiddelbart tilgjengelig for meg. Vi er like mye et offer for markedet som serieskaperne er det, og det kan synes som det er ingen vei tilbake.
Men selvsagt er det noe bransjen selv kan gjøre. Det er naivt å forvente at noen vil sette bremsene på, men det er måter å kvalitetssikre en produksjon på i forarbeidet. En produksjon er som et lokomotiv, heter det i filmbransjen – når det begynner å gå, er det umulig å stoppe. Men noen kan, som Danielsen Lie er inne på, velge å vente med å gi lokomotivet klarsignal innen manuset og øvrig kvalitetssikring er på plass.
Dessuten trenger dramabransjen møteplasser for faglig samtale, analyse og meningsutveksling. Nylig ble det såkalte Dramakonventet oppløst, angivelig fordi bransjen selv ikke så det som nødvendig. Jeg vil påstå at faglige møteplasser er mer nødvendig enn noen gang før. Seriedagene har inntatt en rolle som mulig erstatter, men er kanskje mest for dramafansen. Vi trenger noe mer utfyllende – en arena eller festival med en sterkere definert faglig profil som ikke står i noe avhengighetsforhold til verken tv-kanalene, NFI eller andre mediehus. I årevis har vi deltatt på dramaseminarer der kanalsjefene har snakket seg hese om behovet for innhold. Nå er det på tide å snakke mer om hva dette innholdet skal, vel, inneholde.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
Foto: Anders Danielsen Lie i dramaserien «Besatt»
De siste par årene har det blitt produsert dramaserier i forrykende fart i Norge og Norden. Et gjennomgangstema i våre saker om dramaproduksjon har vært det akutte behovet hos produsentene for dyktige fagfolk i alle ledd. I november ga Anders Danielsen Lie uttrykk for bekymring over tempoet her på rushprint.no, og mente at bransjen kunne ha behov for å ta en pust i bakken. I et innlegg i Aftenposten denne uken gjentar han bekymringsmeldingen, der han peker på at manusene ofte er underutviklet.
Dette er klassiske barnesykdommer i en hver voksende industri. Når etterspørselen vokser så voldsomt, kan det gå på stumpene løs. Hver gang jeg støter på en norsk produsent nå for tiden, er det to temaer som særlig opptar dem: mangelen på gode seriemanus og produksjonsledere. Den norske infrastrukturen for produksjon var ikke forberedt på dramaboomen, og strever med å holde tritt. Det er forbannelsen ved å bli tatt på senga av markedet. Velsignelsen har vært at boomen har forhindret en lang rekke produksjonsselskaper fra å gå konkurs.
Derfor er det betimelig at Danielsen Lie tar opp denne utviklingen. Men jeg er redd for at bransjen har det for travelt til å ta det innover seg. Produksjonsfolket har sjelden tid til å se seg tilbake, eller ta en pust i bakken, noe undertegnede til det kjedsommelige har påpekt her på rushprint.no. Sist gang vi hadde en vesentlig debatt om kvaliteten på norske manus var da Erlend Loe som spillefilmkonsulent i Norsk filminstitutt i 2005 gikk hardt ut mot kvaliteten på det han leste. Den gangen var norsk spillefilm inne i en tilsvarende fase med voksende volum og stor etterspørsel etter gode ideer og dyktige fagfolk. I ettertid kan vi se at debatten bidro til en styrking av manusforfatterens posisjon.
Det som er annerledes denne gangen er at veksten er så mye større og inngår i en global utvikling. Strømmetjenestene roper etter innhold, og norske produsenter kappes om å finne formelen for hvordan det globale kan omfavne det lokale. Kvaliteten på det vi får se er ujevn, men jeg vil ikke påstå at kvaliteten innen norsk spillefilm er så mye bedre. NRKs dramaserie 22.juli er et godt eksempel på at norske dramaserier kan holde et høyt kunstnerisk nivå og oppnå stor gjennomslagskraft.
Noe annet som gjør dramaproduksjon annerledes, er den private kapitalen. Den statsfinansierte filmen, som også omfatter NRK Drama, er mer utsatt for kritikk om kvaliteten ikke skulle holde mål. De internasjonalt eide tv-kanalene og strømmetjenestene er først og fremst opptatt av å holde et visst volum oppe, og så lenge seerne er fornøyd, betyr det ikke så mye hva kritikerne måtte mene.
Dette er den nye kulturen som Danielsen Lie må forholde seg til når han skal vurdere rolletilbud. Overgangen fra toppsjiktet innen europeisk arthousefilm til mer generiske sjangerformater innen drama kan være stor (selv om den sikkert også kan være givende, på andre måter).
En annen vesentlig del av denne kulturen er måten vi har lært oss å konsumere og snakke om serieformatet på. Dramaformatet har fått en sentral rolle i medias kulturjournalistikk, og er tilpasset lesernes nye vaner som er basert på at de skal ha tilgang til seriene når de vil, hvor de vil. Man «fråtser» i en overflod av serier, og anmeldelsene av dem rekker sjelden lenger enn til de første tre-fire episodene. I ene øyeblikket nikker vi gjenkjennende til Danielsen Lies bekymringer om hvor dette bærer, i neste øyeblikk forventer vi å få tilgang til den nyeste serien – her og nå! Jeg har ofte arrestert meg selv for å bli irritert hver gang en ny serie ikke er umiddelbart tilgjengelig for meg. Vi er like mye et offer for markedet som serieskaperne er det, og det kan synes som det er ingen vei tilbake.
Men selvsagt er det noe bransjen selv kan gjøre. Det er naivt å forvente at noen vil sette bremsene på, men det er måter å kvalitetssikre en produksjon på i forarbeidet. En produksjon er som et lokomotiv, heter det i filmbransjen – når det begynner å gå, er det umulig å stoppe. Men noen kan, som Danielsen Lie er inne på, velge å vente med å gi lokomotivet klarsignal innen manuset og øvrig kvalitetssikring er på plass.
Dessuten trenger dramabransjen møteplasser for faglig samtale, analyse og meningsutveksling. Nylig ble det såkalte Dramakonventet oppløst, angivelig fordi bransjen selv ikke så det som nødvendig. Jeg vil påstå at faglige møteplasser er mer nødvendig enn noen gang før. Seriedagene har inntatt en rolle som mulig erstatter, men er kanskje mest for dramafansen. Vi trenger noe mer utfyllende – en arena eller festival med en sterkere definert faglig profil som ikke står i noe avhengighetsforhold til verken tv-kanalene, NFI eller andre mediehus. I årevis har vi deltatt på dramaseminarer der kanalsjefene har snakket seg hese om behovet for innhold. Nå er det på tide å snakke mer om hva dette innholdet skal, vel, inneholde.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint