Om det ikke kommer hjelp umiddelbart, vil vi se en rekke konkurser blant norske produsenter, skriver Gary Cranner, gruppeleder for spillefilm og TV-drama i Virke Produsentforeningen. Myndighetene må handle raskt og resolutt, det kan fort ta flere tiår før norsk film er tilbake til der den var for ti dager siden.
Koronakrisen rammer filmbransjen hardt, og produksjonsselskapene er blant de som er hardest rammet. Likevel har vi til nå ikke sett noen tiltak komme den produserende delen av bransjen til gode. Dette må på plass fort, for det er produksjonsselskapene som må ta hele ansvaret og størsteparten av regningen for de avbrudd, utsettelser og kanselleringer av prosjekter som krisen fører med seg.
Avbrudd av opptak og skrinlagte prosjekter koster, utsettelser koster, og når krisen er over og alle skal i produksjon igjen vil det være større konkurranse om stab og skuespillere, som igjen vil føre til høyere kostnader for produksjonsselskapene. I den andre enden har avbrutte løp på kino ført til tapte inntekter, og norske filmer som skal opp på kino etter koronakrisen vil møte heftigere konkurranse enn noen gang fra amerikanske storfilmer som vil sveive i gang sine globale markedsføringsapparat for å ta igjen for tapte inntekter. Norske lanseringer vil bli skjøvet på, og noen filmer kan risikere å bli skrotet. Ferdige filmer mister verdi når de må vente for lenge, film er ferskvare.
I motsetning til institusjonsteatere, operaen eller symfoniorkestere, andre kulturuttrykk som også er dyre å produsere, er ansvaret for å produsere film satt ut til det private. Når produksjonsselskapene ruller i gang en produksjon av en film eller TV-serie, drar de i gang hundrevis av innleide fagarbeidere og skuespillere i en improvisert dans som blir til en ferdig film. Å koreografere denne dansen krever kunnskap, nettverk, erfaring og økonomisk soliditet, og produksjonsselskapene tar ofte stor økonomisk risiko for å få prosjektene realisert.
Selv om filmbransjen er sammensatt, er det likevel produsenten som har det overordnede økonomiske og administrative ansvaret for prosjektene og kontinuiteten. Produksjonsselskapene er det nærmeste man kommer institusjoner i filmbransjen, og er viktige kulturbærere, selv om det dreier seg om private selskap. Siden 90-tallet har forvaltningen jobbet i tandem med norske produsenter for å bygge bærekraftige selskaper med etterhvert solide nettverk, lang erfaring og høy kompetanse. Nå brenner det, ikke bare rundt omkring, men hvert eneste hus i den norske produsentlandsbyen står i fare for å bli overtent. Når ikke bare et prosjekt, men alle prosjektene til et produksjonsselskap stopper opp, mister de likviditet veldig fort.
Om det ikke kommer hjelp umiddelbart, vil vi fort se en rekke konkurser blant norske produksjonsselskap. Når selskapene begynner å gå overende, vil tapene mangedobles da det ligger store opparbeidede investeringer i porteføljen av prosjekter som er utviklet over tid. En slik kollaps vil forplante seg til resten av feltet og hele næringskjeden, fra manusforfatter og filmarbeider og skuespillere til kinodrift og formidling, alle er avhengig av at norske produsenter leverer norske filmer. Videre vil en kollaps bety at norske filmfortellere står i fare for å miste sine viktigste samarbeidspartnere, og at vi står foran en varig svekkelse av norsk filmkultur.
Dette handler om et vern av norsk språk og norsk kultur. Grunnlaget for det vi filmprodusenter driver med, å produsere norske filmer for et norsk publikum, raseres dag for dag. Om ikke myndighetene handler raskt og resolutt, kan det ta flere tiår før norsk film er tilbake til der den var for ti dager siden. Om det ikke kommer betydelige offentlige tilskudd til norske produsenter umiddelbart, er jeg sikker på at norsk film går inn i en langvarig mørketid. Vi må ikke nok en gang oppleve at norsk filmkultur blir en salderingspost.
Norsk Filminstitutt jobber målrettet med å kartlegge og legge til rette for en bransje i krise. På kort varsel har de omprioritert 14 millioner til utvikling av nye prosjekter for at bransjen kan fokusere på det vi faktisk kan jobbe med akkurat nå. Men også de trenger friske midler for å kunne håndtere krisen. De redningspakkene som til nå har kommet er ikke egnet til å hjelpe produksjonsselskapene i de utfordringene de nå står overfor. Det er ikke nok med å tilby produsentene lån og utsatte betalingsfrister på utgifter til det offentlige, samt dekning av noen faste utgifter, til det er utfordringene våre altfor store, langvarige og komplekse. Det må komme krisemidler som går direkte til produsentene, og det må komme umiddelbart.
Mens befolkningen i disse tider finner trøst og styrke gjennom å konsumere film og TV, er muligheten for at de i fremtiden kan se norske verk som formidler norsk kultur alvorlig truet. Nå må regjeringen sammen med opposisjonen komme på banen for å få til et bredt forlik som støtter norske produksjonsselskaper i kampen for norsk film og sikrer at disse grunnpilarene i filmbransjen overlever koronakrisen.
Gary Cranner er styremedlem og gruppeleder for spillefilm- og TV-drama i Virke Produsentforeningen
Relaterte saker:
Om det ikke kommer hjelp umiddelbart, vil vi se en rekke konkurser blant norske produsenter, skriver Gary Cranner, gruppeleder for spillefilm og TV-drama i Virke Produsentforeningen. Myndighetene må handle raskt og resolutt, det kan fort ta flere tiår før norsk film er tilbake til der den var for ti dager siden.
Koronakrisen rammer filmbransjen hardt, og produksjonsselskapene er blant de som er hardest rammet. Likevel har vi til nå ikke sett noen tiltak komme den produserende delen av bransjen til gode. Dette må på plass fort, for det er produksjonsselskapene som må ta hele ansvaret og størsteparten av regningen for de avbrudd, utsettelser og kanselleringer av prosjekter som krisen fører med seg.
Avbrudd av opptak og skrinlagte prosjekter koster, utsettelser koster, og når krisen er over og alle skal i produksjon igjen vil det være større konkurranse om stab og skuespillere, som igjen vil føre til høyere kostnader for produksjonsselskapene. I den andre enden har avbrutte løp på kino ført til tapte inntekter, og norske filmer som skal opp på kino etter koronakrisen vil møte heftigere konkurranse enn noen gang fra amerikanske storfilmer som vil sveive i gang sine globale markedsføringsapparat for å ta igjen for tapte inntekter. Norske lanseringer vil bli skjøvet på, og noen filmer kan risikere å bli skrotet. Ferdige filmer mister verdi når de må vente for lenge, film er ferskvare.
I motsetning til institusjonsteatere, operaen eller symfoniorkestere, andre kulturuttrykk som også er dyre å produsere, er ansvaret for å produsere film satt ut til det private. Når produksjonsselskapene ruller i gang en produksjon av en film eller TV-serie, drar de i gang hundrevis av innleide fagarbeidere og skuespillere i en improvisert dans som blir til en ferdig film. Å koreografere denne dansen krever kunnskap, nettverk, erfaring og økonomisk soliditet, og produksjonsselskapene tar ofte stor økonomisk risiko for å få prosjektene realisert.
Selv om filmbransjen er sammensatt, er det likevel produsenten som har det overordnede økonomiske og administrative ansvaret for prosjektene og kontinuiteten. Produksjonsselskapene er det nærmeste man kommer institusjoner i filmbransjen, og er viktige kulturbærere, selv om det dreier seg om private selskap. Siden 90-tallet har forvaltningen jobbet i tandem med norske produsenter for å bygge bærekraftige selskaper med etterhvert solide nettverk, lang erfaring og høy kompetanse. Nå brenner det, ikke bare rundt omkring, men hvert eneste hus i den norske produsentlandsbyen står i fare for å bli overtent. Når ikke bare et prosjekt, men alle prosjektene til et produksjonsselskap stopper opp, mister de likviditet veldig fort.
Om det ikke kommer hjelp umiddelbart, vil vi fort se en rekke konkurser blant norske produksjonsselskap. Når selskapene begynner å gå overende, vil tapene mangedobles da det ligger store opparbeidede investeringer i porteføljen av prosjekter som er utviklet over tid. En slik kollaps vil forplante seg til resten av feltet og hele næringskjeden, fra manusforfatter og filmarbeider og skuespillere til kinodrift og formidling, alle er avhengig av at norske produsenter leverer norske filmer. Videre vil en kollaps bety at norske filmfortellere står i fare for å miste sine viktigste samarbeidspartnere, og at vi står foran en varig svekkelse av norsk filmkultur.
Dette handler om et vern av norsk språk og norsk kultur. Grunnlaget for det vi filmprodusenter driver med, å produsere norske filmer for et norsk publikum, raseres dag for dag. Om ikke myndighetene handler raskt og resolutt, kan det ta flere tiår før norsk film er tilbake til der den var for ti dager siden. Om det ikke kommer betydelige offentlige tilskudd til norske produsenter umiddelbart, er jeg sikker på at norsk film går inn i en langvarig mørketid. Vi må ikke nok en gang oppleve at norsk filmkultur blir en salderingspost.
Norsk Filminstitutt jobber målrettet med å kartlegge og legge til rette for en bransje i krise. På kort varsel har de omprioritert 14 millioner til utvikling av nye prosjekter for at bransjen kan fokusere på det vi faktisk kan jobbe med akkurat nå. Men også de trenger friske midler for å kunne håndtere krisen. De redningspakkene som til nå har kommet er ikke egnet til å hjelpe produksjonsselskapene i de utfordringene de nå står overfor. Det er ikke nok med å tilby produsentene lån og utsatte betalingsfrister på utgifter til det offentlige, samt dekning av noen faste utgifter, til det er utfordringene våre altfor store, langvarige og komplekse. Det må komme krisemidler som går direkte til produsentene, og det må komme umiddelbart.
Mens befolkningen i disse tider finner trøst og styrke gjennom å konsumere film og TV, er muligheten for at de i fremtiden kan se norske verk som formidler norsk kultur alvorlig truet. Nå må regjeringen sammen med opposisjonen komme på banen for å få til et bredt forlik som støtter norske produksjonsselskaper i kampen for norsk film og sikrer at disse grunnpilarene i filmbransjen overlever koronakrisen.
Gary Cranner er styremedlem og gruppeleder for spillefilm- og TV-drama i Virke Produsentforeningen
Relaterte saker:
