Vi er nå bare uker unna å sette norsk film og TV flere tiår tilbake. Virke anslår at skaden på kort sikt er 150 millioner. De langsiktige konsekvensene er langt større. Kjære Abid Raja, vis oss ditt lederskap nå og la også neste generasjon få oppleve den filmmagien du opplevde som barn, skriver Frederick Howard.
Foto: Abid Raja med nominerte til Spellemannsprisen 2019 (Scanpix)
Ved innsettelsen som Kultur- og likestillingsminister fortalte Abid Raja at han var ti år gammel da han hadde sin første, store kulturopplevelse. Det var skolekino. Han husker at det var så svært lerret, utrolig mange barn og mye støy. Men med en gang filmen startet ble det stille. Lille Abid var helt solgt. Whoa, hva skjer nå, tenkte han.
Den norske film-, TV- og spillindustrien er den suverent største kulturelle næringen målt i omsetning, BNP-bidrag og antall sysselsatte. Eksporten har vokst 400% på ti år og vi har nesten 25% markedsandel på kino. Nå ser vi tegn til konkurser og flukt blant investorene. Krisepakkene som er vedtatt er lite egnet til å redde filmprosjektene eller produksjonsselskapene. Står filmbransjen til påske?
Å produsere en film kan sammenliknes med å opprette, finansiere, gjennomføre og legge ned en mellomstor norsk bedrift i løpet av tre til seks måneder. Filmprodusenter bruker år på å planlegge og ansetter hundrevis av svært spesialiserte fagfolk på korte engasjement. Med en mengde ansatte og høyteknologisk utstyr er kostnaden for et filmprosjekt hver dag i millionklassen. En norsk film er ofte et samarbeid mellom to eller tre europeiske nasjoner, med arbeidstakere og operasjoner i flere land. Den har et budsjett på rundt 40 millioner kroner. Brorparten er finansiert privat, ofte gjennom banklån, forhåndssalg og kreditter fra andre i næringskjeden. Regjeringens manglende tiltak stopper nå både produksjonene og kinosalget, den eneste solide inntektene vi har, og uten offentlig inngripen finnes det ingen happy ending.
Et avbrudd koster hver film mellom fem og 15 millioner. En utsatt film, om den noensinne kan starte opp igjen, har rentebærende lån og selskapene har som andre selskap kostnader. Kombinerer du dette med lav inntekt fra nett, stengte kinoer, TV-kanaler i krise og et Hollywood som flagger produksjonene sine hjem, så kollapser en hel industri. Med det forsvinner investorene våre for aldri igjen å returnere. Noe av det som gjør denne økonomien så skjør er en kombinasjon av svært lave marginer og en prosjektøkonomi der investeringene utbetales i rater som produsenten belåner. Kostnadene for en film forfaller altså stort sett lenge før finansieringen kommer, og selskapene tar derfor store likviditetslån for å holde hjulene i gang.
Vi er nå bare uker unna å sette norsk film og TV flere tiår tilbake. Virke anslår at skaden på kort sikt er 150millioner. De langsiktige konsekvensene er langt større. Med de største produksjonsselskapene konkurs og investorer som har flyttet seg til bransjene som blir reddet vil en gjenoppbygging være nær sagt umulig.
Skal vi ha en filmbransje på den andre siden av pandemien må regjeringen opprette et treffsikkert nødfond som dekker tapene restriksjonene medfører. For mens innesperrede nordmenn ser alt de finner av produktene våre hjemmefra, er sjansen for at man i fremtiden får se nytt norsk innhold alvorlig svekket. Så kjære Abid Raja; idretten, arrangementene og frivilligheten har fått sin milliard, og det er bra jobbet. Våre ansatte har fått forbedrede rettigheter, og det var nødvendig. Men, om ikke produksjonsselskapene og de pågående filmprosjektene reddes er det ikke noen arbeidsplasser å gå tilbake til når krisen er over. NAV-regningen din vil garantert overstige kostnaden av en 150-millioners redningspakke. Vis oss ditt lederskap nå og la neste generasjon få oppleve filmmagien som gir den gode WHOA i magen, akkurat slik den gjorde for deg.
Frederick P. N. Howard er doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen, produsent av bl.a. Kaptein Sabeltann og Julekongen.
Relatert sak:
«Det er ikke dette som kan redde norsk film»
Vi er nå bare uker unna å sette norsk film og TV flere tiår tilbake. Virke anslår at skaden på kort sikt er 150 millioner. De langsiktige konsekvensene er langt større. Kjære Abid Raja, vis oss ditt lederskap nå og la også neste generasjon få oppleve den filmmagien du opplevde som barn, skriver Frederick Howard.
Foto: Abid Raja med nominerte til Spellemannsprisen 2019 (Scanpix)
Ved innsettelsen som Kultur- og likestillingsminister fortalte Abid Raja at han var ti år gammel da han hadde sin første, store kulturopplevelse. Det var skolekino. Han husker at det var så svært lerret, utrolig mange barn og mye støy. Men med en gang filmen startet ble det stille. Lille Abid var helt solgt. Whoa, hva skjer nå, tenkte han.
Den norske film-, TV- og spillindustrien er den suverent største kulturelle næringen målt i omsetning, BNP-bidrag og antall sysselsatte. Eksporten har vokst 400% på ti år og vi har nesten 25% markedsandel på kino. Nå ser vi tegn til konkurser og flukt blant investorene. Krisepakkene som er vedtatt er lite egnet til å redde filmprosjektene eller produksjonsselskapene. Står filmbransjen til påske?
Å produsere en film kan sammenliknes med å opprette, finansiere, gjennomføre og legge ned en mellomstor norsk bedrift i løpet av tre til seks måneder. Filmprodusenter bruker år på å planlegge og ansetter hundrevis av svært spesialiserte fagfolk på korte engasjement. Med en mengde ansatte og høyteknologisk utstyr er kostnaden for et filmprosjekt hver dag i millionklassen. En norsk film er ofte et samarbeid mellom to eller tre europeiske nasjoner, med arbeidstakere og operasjoner i flere land. Den har et budsjett på rundt 40 millioner kroner. Brorparten er finansiert privat, ofte gjennom banklån, forhåndssalg og kreditter fra andre i næringskjeden. Regjeringens manglende tiltak stopper nå både produksjonene og kinosalget, den eneste solide inntektene vi har, og uten offentlig inngripen finnes det ingen happy ending.
Et avbrudd koster hver film mellom fem og 15 millioner. En utsatt film, om den noensinne kan starte opp igjen, har rentebærende lån og selskapene har som andre selskap kostnader. Kombinerer du dette med lav inntekt fra nett, stengte kinoer, TV-kanaler i krise og et Hollywood som flagger produksjonene sine hjem, så kollapser en hel industri. Med det forsvinner investorene våre for aldri igjen å returnere. Noe av det som gjør denne økonomien så skjør er en kombinasjon av svært lave marginer og en prosjektøkonomi der investeringene utbetales i rater som produsenten belåner. Kostnadene for en film forfaller altså stort sett lenge før finansieringen kommer, og selskapene tar derfor store likviditetslån for å holde hjulene i gang.
Vi er nå bare uker unna å sette norsk film og TV flere tiår tilbake. Virke anslår at skaden på kort sikt er 150millioner. De langsiktige konsekvensene er langt større. Med de største produksjonsselskapene konkurs og investorer som har flyttet seg til bransjene som blir reddet vil en gjenoppbygging være nær sagt umulig.
Skal vi ha en filmbransje på den andre siden av pandemien må regjeringen opprette et treffsikkert nødfond som dekker tapene restriksjonene medfører. For mens innesperrede nordmenn ser alt de finner av produktene våre hjemmefra, er sjansen for at man i fremtiden får se nytt norsk innhold alvorlig svekket. Så kjære Abid Raja; idretten, arrangementene og frivilligheten har fått sin milliard, og det er bra jobbet. Våre ansatte har fått forbedrede rettigheter, og det var nødvendig. Men, om ikke produksjonsselskapene og de pågående filmprosjektene reddes er det ikke noen arbeidsplasser å gå tilbake til når krisen er over. NAV-regningen din vil garantert overstige kostnaden av en 150-millioners redningspakke. Vis oss ditt lederskap nå og la neste generasjon få oppleve filmmagien som gir den gode WHOA i magen, akkurat slik den gjorde for deg.
Frederick P. N. Howard er doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen, produsent av bl.a. Kaptein Sabeltann og Julekongen.
Relatert sak:
«Det er ikke dette som kan redde norsk film»
