Det bildet av USA som Thomas Seltzer og hans team har gitt oss i serien UXA er sørgelig fraværende i Norge. Hvorfor lykkes de? Jan Toreg om hvordan UXA gir oss en lyttende, subjektiv hovedkarakter, et gjennomført filmatisk uttrykk og ikke minst tid til å puste.
Hva har Donald Duck med Kjell Arnlot Wig og Erik Bye å gjøre? Og for unge lesere som ikke er nær støvets alder: hvem var de nevnte herrer som ikke bodde i Andeby? Følg med, følg med.
I en kronikk i Aftenposten, søndag 1. november, drodler forfatter og doktor i litteraturvitenskap, Frode Saugestad, rundt temaet USA-eksperter. Han tar utgangspunkt i boken Range, hvor forfatteren David Epstein hevder at – «… eksperter er middels elendige til å si noe fornuftig om fremtiden».
Etter å ha avlagt tidens tenketanker en liten visitt, fortsetter Saugestad:
«Myten om historikeren og statsvitere som en sannsiger lever også godt blant norske redaksjoner og ikke minst innad i ekspertklanen. Har noen gang kunnskap om USAs presidentrekker, valgmannssystemet i Wisconsin eller delstatsforsamlingen i Texas kunnet si oss noe verdifullt om livet på Upper East side, blant universitetsstudentene i Boston, eller livet i en forstad i Arizona? Nei! (….) De til nå kjente og trygge grunnpilarene i det amerikanske samfunnet forvitrer sakte, men sikkert i det som vi på mange måter kan kalle den andre store depresjonen, som er veldig fint presentert i NRKs serie UXA».
Tiltredes! Og siden jeg er lat av karakter, tillat meg et sitat til, denne gang fra Rushprints egen redaktør, Kjetil Lismoen, der han åpner et intervju med Thomas Seltzer på følgende måte:
«Dessverre har de amerikanske idealene også forsvunnet av syne for mange amerikanere, og det er hva serien handler om. Seltzer reiser rundt og snakker med hverdagsslitere og eksperter. Han verken dømmer eller motsier intervjuobjektene sine, men gjør likevel noe en tradisjonell NRK-reporter aldri ville våget: han snur seg mot kamera og gir uttrykk for indignasjon. Tidvis gir han også små satiriske spark til den klassiske NRK-reportasjen. Det inngår i den kontrakten fenomenet Seltzer har med seerne om å kunne gjøre nettopp det. Men han vil ikke gå med på at han velger en side i noen politisk forstand».
De to sitatene sier noe om mangel på substans vs. substans, i vårt bilde av USA.
Poenget er at det bildet Seltzer og hans team gir oss gjennom de 5 episodene i UXA er så sørgelig underrepresentert i det offisielle bildet vi i Norge får av USA. Og selv om jeg med stor glede følger alle ekspertene i deres veiinger for og imot, opp og ned og rundt omkring, har Saugestad et poeng; det er grenser for hvor mye teknisk informasjon vi trenger, stort sett likelydende i alle kanaler. Kampen mellom Trump og Biden var spennende, men dybden, substansen, ser du ikke før du går under overflaten.
Hvilket kanskje lyder som en klisjé, men la meg bytte ut substans med undertekst. For dette skal primært handle om filmatisk fortelling og formidling.
Om vi ser bort fra studioinnslag med statsvitere, historikere og forskere, pirker de faste korrespondentene av og til i dette, men deres rolle er primært knyttet til direkterapport og reportasje, en journalistisk konvensjon som ikke gir rom for den gode dokumentarfilmens evne til å lodde dypt og bredt, til bruk av filmatiske og dramaturgiske virkemidler.
Det UXA viser oss er mangelvare. På hvert sitt vis er både Saugestad og Lismoen inne på det. Og jeg har lyst til å legge til: Mitt dokumentaristiske filmhjerte gleder seg over denne reisen blant vanlige og uvanlige mennesker. Mitt filmhjerte gleder seg over solid kvalitet på øverste hylle. Hva ligger i det? Jeg har lyst til å dykke litt dypere ned i materien.
Den klassiske tv-reportasjen er flat og lineær, som regel basert på tekst som er billedlagt. Journalisten gir meg tekstbasert informasjon som dekker «alt jeg trenger å vite». I hovedsak vil jeg tro og mene ut fra hans eller hennes tekst.
Moderne dokumentarer bygger som regel på dramaturgiske fortellerprinsipper. Svært ofte motorisert med konflikt som drivmiddel, handling på flere tidsplan, planting og gjødsling, samt ditto forsinkelse, skjevfordeling og tidvis utelatelse av informasjon til aktører og tilskuere. Hvilket f.eks. kan bety at aktør A og jeg (tilskueren) vet noe som aktør B ikke ennå vet. Eller at aktør B og A kjenner på noe jeg pr. nå (i filmtid) bare kjenner på som en urolig følelse, uten foreløpig å kjenne konsekvensene. Dette bare som en forenklet duft av dramaturgiske elementer og bygging av det som i hovedsak drifter god filmfortelling – undertekst.
I tillegg finnes et tredje element, den episke fortellingen – alle fortellingers mor. Den eldste, fortalt fra A til Å uten forskjellige handlings- og tidsplan eller sidesprang. Metoden som regjerte rundt leirbålene i mange tusen år før vår moderne tid.
Disse tre metodene er nødvendigvis ikke hogget ut i stein, de låner ofte fra hverandre, i mer eller mindre vellykkede varianter. De vellykkede har som regel én ting felles: de beveger seg i det filmatiske landskapet.
Overskriften er et klassisk amerikansk begrep for å omsette tanker og temaer til et filmatisk uttrykk. Et godt norsk ord er filmatikk. Begrepet rammes inn av begrepene visuell fortelling og undertekst. I god dokumentarfilm er dette en viktig del av verktøykassen, i episk fortelling, hvor det dramaturgiske aspektet ikke spiller samme rolle, er det mer enn viktig … i reportasje er det et must, hvis den skal heve seg over det flatt doserende (noe den i hovedsak dessverre sjelden gjør).
UXA henter elementer fra alle tre kategorier. Den har en episk overbygning i sin reise gjennom et mangefasettert samfunn, mot et større bilde og en dypere forståelse. Den bruker dokumentarfilmens verktøykasse der handling i flere plan avløser hverandre i dramaturgisk interaksjon, hvor underteksten og det usagte får spille en stor og god rolle. Og den lener seg på elementer fra reportasjen, uten at den klassiske tv-varianten tar overhånd. UXA lykkes fordi balansen mellom de tre kategoriene er så bra og summen av filmatiske løsninger er tilstrekkelig og god.
I dokumentarfilm er kreditert arbeidsfordeling ofte langt mer flytende enn i fiksjon, det gjelder også regirollen og arbeidsfordelingen mellom regissør og klipper – pluss, som i dette tilfellet, en sterk hovedkarakter/rollefigur/programleder. I helhet ligger det helt sikkert mye godt teamarbeid bak UXA, men her begrenser jeg meg i hovedsak til tre sentrale funksjoner. To av funksjonene dekkes av en person.
Thomas Søbstad er seriens fotograf og klipper. En ikke ukjent konstellasjon i tv-universet, ofte med varierende kvalitet. Ikke så i UXA, her finns mange kvaliteter.
Ved siden av nevnte fortellertekniske grep henter historien også elementer og estetikk fra klassisk roadmovie (som i utgangspunktet er ren episk fortelling), noe som speiles godt i fotograferingen. Her finnes «henge på»-sekvenser med et aktivt søkende dokumentarkamera, som nesten alltid finner essensen i det som skal fortelles (og det er det ikke alle fotografer som behersker), og her finnes tradisjonelle, kontrollbare oppsett med gode snitt, eller framing som man på godt norsk sier i dag. Filmfortellingen vitner om variert materiale og god inndekning, noe som er særs viktig for at klipperen skal kunne gjøre en god jobb, i denne sammenhengen selvfølgelig et Columbi-egg.
Mange fotografer i min generasjon (utdannet på 1960- og 70-tallet) var preget av den legendariske Fotoskolan i Stockholm, og den like legendariske lederen Christer Strömholm. Det var i dette miljøet tesen om teleoptikkens feighet vokste fram. Du skulle med vidvinkel inn i sentrum av miljøet, tørre å delta, ta konfrontasjonen enten den var positiv eller negativ. Teleoptikkens trygge avstand ble på et vis forkastet.
Men sannheten ligger ikke bare i valg av optikk. Det handler også om tankegang og metode, en måte å nærme seg sine aktører på. Uten å ha talt antall innstillinger med vid optikk; UXA gir meg denne følelsen av nærhet, en form for stofflighet i uttrykket. Selvfølgelig er dette nødvendigvis tilstede ved filming i bil, som jo er en vesentlig del i filmfortellingen, men serien som helhet gir meg denne følelsen, og en bra bit av æren må tillegges fotograferingen til Søbstad.
Fotografen Søbstad har gitt klipperen Søbstad de beste forutsetninger, men det er ikke alltid nok. Hvis klipperen ikke vet å bruke filmspråk, dramaturgiske og filmatiske virkemidler, hjelper det ikke med et godt fundert materiale. Det er nok av eksempler på ditto grunnlag skuslet bort i klippen og omformet til flat reportasje. Slik er det ikke her.
I klippefaget snakker vi om å klippe sømløst, klippe skjult. Det vil si at du som tilskuer opplever en organisk flyt, nærmest uten å ense at det du ser består av en rekke klipp. I prosjekter med mye tekst betyr det å legge klippene i pauser slik som punktum, komma, tankestrek etc. Å legge klippene i vokaler gjør det noe mindre skjult, men fortsatt sømløst. I andre enden av skalaene finner vi eksempelvis klipp på konsonanter og i første eller siste ord av setninger, noe som kan skape en planlagt, abrupt følelse … uro, men brukt ubevisst vil det som regel oppleves som om tekst og bilde slåss.
Dette skal ikke være et lærestykke i klipping, men om man skal kunne si publikum noe vettugt om mysteriet klipping, må jeg gi en flik av et bilde inn i verktøykassen. Derfor kaster jeg også inn begrepet Mickey Mousing, som stammer fra animasjonsfilmens «ned til hver enkelt rute»-nøyaktige verden; selve grunnbegrepet for rytmisk presisjon, som regel knyttet til musikk. Klisjé-forklaringen er å sette klipp på taktslag, men det handler like mye om synkoper og pauser. Mickey Mousing handler ikke bare om musikk, som mange tror, det er like mye knyttet opp mot tekst (dialog/kommentar). Det å vekte klipp, markere, være sømløs (og hele spekteret imellom) er to sider av samme sak, enten vi snakker musikk, tekst eller handling basert på rene visuelle virkemidler.
Og med denne noe forenklede innføring i klipp, håper jeg leseren forstår hva jeg mener når jeg sier at UXA er klippet rastløst, rytmisk og presist. Personlig kunne jeg tenkt meg litt mer sømløshet noen få steder, men hele prosjektet hviler på en særdeles funksjonell klipperytme og er tro mot sitt konsept. Det funker!
Den dramaturgiske leveransen på klippesiden underbygger kvaliteten. Her gis tid der tid trengs og her er tempovariasjoner både som virkemiddel, innhold og form. Undertekst krever pauser og rom der tilskueren rekker å bearbeide sine egne tanker og medlevelse. God undertekst er føde for fantasien, og trenger tid. Ofte syndes det mot dette, men selv om UXA har en rastløs stil er det pumpet inn tilstrekkelig med luft og pauser. Til konseptet hører også skifte av temaer, steds- og tidshopp i form av det vi kaller broer og overganger. Her er også gode musikkvalg, variert og godt klippet og et funksjonelt grafisk uttrykk som både er idérikt og nyskapende. Grafisk design er kreditert Knud Kleppe.
Jeg foretrekker å bruke karakter framfor programleder. Thomas Seltzer er gjennomgangsfigur og hovedkarakter. Riktignok leder han oss gjennom tid og landskap, men som høyst subjektiv deltaker i et uforutsigbart univers hvor det ulne begrepet objektivitet glimrer herlig med sitt fravær. Og det er her denne artikkelens anslag trer fram. Gjennom Thomas Seltzers uhøytidelige ærlighet, i kombinasjon med en god dose intelligent naivisme, tvinger Andeby-universet seg fram i mitt hode. Jeg kan ikke la være å trekke paralleller til Donald Duck (1934 -), som riktignok mangler den intellektuelle tyngden, men der Seltzer finner det formålstjenlig å bruke dette grepet, beveger han og Duck seg i det samme retoriske landskapet. Naiv tilnærming kan ofte avsløre og bringe undertekst til overflaten. Spesielt i vekselvirkning med de to neste begrepene.
Det andre grepet er direkte, ofte provokatorisk og skarpt. En uredd pågåenhet basert på solid kunnskap. I like stor grad som naivismen i Andeby-universet, får jeg assosiasjoner til Kjell Arnljot Wig (1924 – 2015). En helt spesiell skikkelse i norsk fjernsyns barndom. Hans debattprogram Åpen post sjokkerte og dannet skole. Jeg sakser fra Norsk biografisk leksikon (Store Norske):
«Kjell Arnljot Wig var en kjent og til dels fryktet programleder i NRK, hvor han utviklet den moderne rett-på-sak-debatt i fjernsynet. Med sine store kunnskaper behersket han de fleste temaer, og hans direktesendte debattprogrammer samlet nasjonen foran fjernsynsskjermen i 1960-årene. … (..) … Under hans opptil tre timer lange debattprogrammer, som gjerne ble avviklet fra Centralteatret med salen full av publikum, kunne temperaturen være faretruende høy, mens han selv tidlig fikk ord på seg for å være mer enn lovlig arrogant. Aftenposten betegnet ham som “utålelig suveren”. Ved sitt vidd og sin “elegante flambering av politikere” (Dagbladet)».
Jeg er så gammel at jeg har opplevd «Åpen post» og kan skrive under på nevnte sitat. Og i rett kontekst er det ikke vanskelig å finne slektskap mellom Seltzer, rollen hans i UXA (gjelder også Trygdekontoret), og Wig i Åpen post.
Det tredje grepet er det dypt medmenneskelige, og det er her Erik Bye kommer inn. Han var en av de første tv-personlighetene som «gikk gjennom ruta», som hadde x-faktor ganger tre, som hadde en unik evne til å komme i kontakt med ethvert menneske uansett sosial status. I tillegg hadde han sannsynligvis svart belte i empati. Om Thomas Selter har det er jeg usikker på, men han viser klare tendenser.
Donald Duck, Kjell Arnljot Wig og Erik Bye. Tre grep. Tre forskjellige måter å møte verden og sine medmennesker på. Og misforstå meg rett, jeg sier ikke at Thomas Seltzer har trådt inn i de tre herrers kostymer, men min opplevelse av serien og assosiasjoner rundt karakter og handling forteller meg om en person som besitter disse tre kvaliteter. Og det er slett ingen dårlig kombinasjon i kunsten å fortelle en historie.
Fordi Seltzer har evnen til å bruke disse tre grepene, disse tre kvalitetene, oppstår også dybde og spenninger i og mellom elementene i historien som skaper kontraster, slipper meg som tilskuer inn til deltakelse i handlingen. Kort sagt: det åpner resonansrommet, og bretter ut underteksten. Seltzers drodling rundt det han i reflekterende øyeblikk tenker, ofte i kontrast til det han har opplevd og sett, styrker dette. Og (obs, obs) like viktig er det at refleksjonen slett ikke alltid ender i en konklusjon, men minst like ofte i et uuttalt spørsmålstegn, i et ektefølt «Faen!», eller talende taushet … og at han har en klipper som vet hvilke pauser underteksten krever, hvor det abrupte, det usagte får leve – som vet hvilke klippetekniske grep som skal til for å løfte materialet til en helstøpt filmfortelling.
Jeg har hørt kritikere si at det er greit for Seltzer, som kan øse av egen familie. Men så enkelt er det helt sikkert ikke. Det kan slå begge veier. Uansett, han oppnår bevislig den samme nærhet til andre aktører der det er opportunt.
Jeg har, som nevnt, konsentrert meg om foto, klipp og hovedkarakter, og skrevet at i dokumentarfilm er kreditert arbeidsfordeling ofte langt mer flytende enn i fiksjon. Jeg har nevnt grafikken til Knud Kleppe, men ikke resten av teamet.
Jeg kjenner ikke arbeidsfordelingen og kan ikke i detalj bedømme arbeidet til prosjektleder Vivi Stenberg, regissør Jørn Norstrøm, researcherne Thor Steinhovden og Martin Gedde-Dahl, eller redaksjonssjef Eirik Sandberg Ingstad – men min definitivt positive tilnærming indikerer at jeg tror nevnte stab har lagt ned et solid stykke arbeid og skapt et godt fundament for produksjonen.
I 1983 la jeg ut på en lang roadtrip i USA. Målet var en film om indiansk kultur vs. vår vestlige. Blant annet bodde jeg et par perioder hos Sioux-indianere (Oglala) på Pine Ridge i Syd-Dakota. Filmen fikk dessverre aldri finansiering, men spiren til polariseringen vi i dag ser opplevde jeg blant annet i møte med farmere av nordisk avstamning i Midtvesten. Hyggelig folk, men de hatet New York, Washington og indianere. Hvis jeg på bar i Rapid city mumlet noe om indianerfilm-prosjekt, eller at jeg bodde på Pine Ridge, var det svært nær ved å vanke juling. Jeg nevnte selvfølgelig aldri gleden jeg opplevde ved å være med på tjuvslakt av hvit farmers okse som «forvillet» seg inn på reservatet (eller i alle fall like i nærheten).
Uansett. Jeg hadde også mange fine stunder (bare jeg klarte å hode kjeft …) med farmere i Rapid city og Midtvesten, selv om de aldri skjønte hvordan jeg kunne overleve i et kommunistdiktatur som Sverige … USA er seg selv likt.
Jeg tror jeg kan garantere ektheten i UXA.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Det bildet av USA som Thomas Seltzer og hans team har gitt oss i serien UXA er sørgelig fraværende i Norge. Hvorfor lykkes de? Jan Toreg om hvordan UXA gir oss en lyttende, subjektiv hovedkarakter, et gjennomført filmatisk uttrykk og ikke minst tid til å puste.
Hva har Donald Duck med Kjell Arnlot Wig og Erik Bye å gjøre? Og for unge lesere som ikke er nær støvets alder: hvem var de nevnte herrer som ikke bodde i Andeby? Følg med, følg med.
I en kronikk i Aftenposten, søndag 1. november, drodler forfatter og doktor i litteraturvitenskap, Frode Saugestad, rundt temaet USA-eksperter. Han tar utgangspunkt i boken Range, hvor forfatteren David Epstein hevder at – «… eksperter er middels elendige til å si noe fornuftig om fremtiden».
Etter å ha avlagt tidens tenketanker en liten visitt, fortsetter Saugestad:
«Myten om historikeren og statsvitere som en sannsiger lever også godt blant norske redaksjoner og ikke minst innad i ekspertklanen. Har noen gang kunnskap om USAs presidentrekker, valgmannssystemet i Wisconsin eller delstatsforsamlingen i Texas kunnet si oss noe verdifullt om livet på Upper East side, blant universitetsstudentene i Boston, eller livet i en forstad i Arizona? Nei! (….) De til nå kjente og trygge grunnpilarene i det amerikanske samfunnet forvitrer sakte, men sikkert i det som vi på mange måter kan kalle den andre store depresjonen, som er veldig fint presentert i NRKs serie UXA».
Tiltredes! Og siden jeg er lat av karakter, tillat meg et sitat til, denne gang fra Rushprints egen redaktør, Kjetil Lismoen, der han åpner et intervju med Thomas Seltzer på følgende måte:
«Dessverre har de amerikanske idealene også forsvunnet av syne for mange amerikanere, og det er hva serien handler om. Seltzer reiser rundt og snakker med hverdagsslitere og eksperter. Han verken dømmer eller motsier intervjuobjektene sine, men gjør likevel noe en tradisjonell NRK-reporter aldri ville våget: han snur seg mot kamera og gir uttrykk for indignasjon. Tidvis gir han også små satiriske spark til den klassiske NRK-reportasjen. Det inngår i den kontrakten fenomenet Seltzer har med seerne om å kunne gjøre nettopp det. Men han vil ikke gå med på at han velger en side i noen politisk forstand».
De to sitatene sier noe om mangel på substans vs. substans, i vårt bilde av USA.
Poenget er at det bildet Seltzer og hans team gir oss gjennom de 5 episodene i UXA er så sørgelig underrepresentert i det offisielle bildet vi i Norge får av USA. Og selv om jeg med stor glede følger alle ekspertene i deres veiinger for og imot, opp og ned og rundt omkring, har Saugestad et poeng; det er grenser for hvor mye teknisk informasjon vi trenger, stort sett likelydende i alle kanaler. Kampen mellom Trump og Biden var spennende, men dybden, substansen, ser du ikke før du går under overflaten.
Hvilket kanskje lyder som en klisjé, men la meg bytte ut substans med undertekst. For dette skal primært handle om filmatisk fortelling og formidling.
Om vi ser bort fra studioinnslag med statsvitere, historikere og forskere, pirker de faste korrespondentene av og til i dette, men deres rolle er primært knyttet til direkterapport og reportasje, en journalistisk konvensjon som ikke gir rom for den gode dokumentarfilmens evne til å lodde dypt og bredt, til bruk av filmatiske og dramaturgiske virkemidler.
Det UXA viser oss er mangelvare. På hvert sitt vis er både Saugestad og Lismoen inne på det. Og jeg har lyst til å legge til: Mitt dokumentaristiske filmhjerte gleder seg over denne reisen blant vanlige og uvanlige mennesker. Mitt filmhjerte gleder seg over solid kvalitet på øverste hylle. Hva ligger i det? Jeg har lyst til å dykke litt dypere ned i materien.
Den klassiske tv-reportasjen er flat og lineær, som regel basert på tekst som er billedlagt. Journalisten gir meg tekstbasert informasjon som dekker «alt jeg trenger å vite». I hovedsak vil jeg tro og mene ut fra hans eller hennes tekst.
Moderne dokumentarer bygger som regel på dramaturgiske fortellerprinsipper. Svært ofte motorisert med konflikt som drivmiddel, handling på flere tidsplan, planting og gjødsling, samt ditto forsinkelse, skjevfordeling og tidvis utelatelse av informasjon til aktører og tilskuere. Hvilket f.eks. kan bety at aktør A og jeg (tilskueren) vet noe som aktør B ikke ennå vet. Eller at aktør B og A kjenner på noe jeg pr. nå (i filmtid) bare kjenner på som en urolig følelse, uten foreløpig å kjenne konsekvensene. Dette bare som en forenklet duft av dramaturgiske elementer og bygging av det som i hovedsak drifter god filmfortelling – undertekst.
I tillegg finnes et tredje element, den episke fortellingen – alle fortellingers mor. Den eldste, fortalt fra A til Å uten forskjellige handlings- og tidsplan eller sidesprang. Metoden som regjerte rundt leirbålene i mange tusen år før vår moderne tid.
Disse tre metodene er nødvendigvis ikke hogget ut i stein, de låner ofte fra hverandre, i mer eller mindre vellykkede varianter. De vellykkede har som regel én ting felles: de beveger seg i det filmatiske landskapet.
Overskriften er et klassisk amerikansk begrep for å omsette tanker og temaer til et filmatisk uttrykk. Et godt norsk ord er filmatikk. Begrepet rammes inn av begrepene visuell fortelling og undertekst. I god dokumentarfilm er dette en viktig del av verktøykassen, i episk fortelling, hvor det dramaturgiske aspektet ikke spiller samme rolle, er det mer enn viktig … i reportasje er det et must, hvis den skal heve seg over det flatt doserende (noe den i hovedsak dessverre sjelden gjør).
UXA henter elementer fra alle tre kategorier. Den har en episk overbygning i sin reise gjennom et mangefasettert samfunn, mot et større bilde og en dypere forståelse. Den bruker dokumentarfilmens verktøykasse der handling i flere plan avløser hverandre i dramaturgisk interaksjon, hvor underteksten og det usagte får spille en stor og god rolle. Og den lener seg på elementer fra reportasjen, uten at den klassiske tv-varianten tar overhånd. UXA lykkes fordi balansen mellom de tre kategoriene er så bra og summen av filmatiske løsninger er tilstrekkelig og god.
I dokumentarfilm er kreditert arbeidsfordeling ofte langt mer flytende enn i fiksjon, det gjelder også regirollen og arbeidsfordelingen mellom regissør og klipper – pluss, som i dette tilfellet, en sterk hovedkarakter/rollefigur/programleder. I helhet ligger det helt sikkert mye godt teamarbeid bak UXA, men her begrenser jeg meg i hovedsak til tre sentrale funksjoner. To av funksjonene dekkes av en person.
Thomas Søbstad er seriens fotograf og klipper. En ikke ukjent konstellasjon i tv-universet, ofte med varierende kvalitet. Ikke så i UXA, her finns mange kvaliteter.
Ved siden av nevnte fortellertekniske grep henter historien også elementer og estetikk fra klassisk roadmovie (som i utgangspunktet er ren episk fortelling), noe som speiles godt i fotograferingen. Her finnes «henge på»-sekvenser med et aktivt søkende dokumentarkamera, som nesten alltid finner essensen i det som skal fortelles (og det er det ikke alle fotografer som behersker), og her finnes tradisjonelle, kontrollbare oppsett med gode snitt, eller framing som man på godt norsk sier i dag. Filmfortellingen vitner om variert materiale og god inndekning, noe som er særs viktig for at klipperen skal kunne gjøre en god jobb, i denne sammenhengen selvfølgelig et Columbi-egg.
Mange fotografer i min generasjon (utdannet på 1960- og 70-tallet) var preget av den legendariske Fotoskolan i Stockholm, og den like legendariske lederen Christer Strömholm. Det var i dette miljøet tesen om teleoptikkens feighet vokste fram. Du skulle med vidvinkel inn i sentrum av miljøet, tørre å delta, ta konfrontasjonen enten den var positiv eller negativ. Teleoptikkens trygge avstand ble på et vis forkastet.
Men sannheten ligger ikke bare i valg av optikk. Det handler også om tankegang og metode, en måte å nærme seg sine aktører på. Uten å ha talt antall innstillinger med vid optikk; UXA gir meg denne følelsen av nærhet, en form for stofflighet i uttrykket. Selvfølgelig er dette nødvendigvis tilstede ved filming i bil, som jo er en vesentlig del i filmfortellingen, men serien som helhet gir meg denne følelsen, og en bra bit av æren må tillegges fotograferingen til Søbstad.
Fotografen Søbstad har gitt klipperen Søbstad de beste forutsetninger, men det er ikke alltid nok. Hvis klipperen ikke vet å bruke filmspråk, dramaturgiske og filmatiske virkemidler, hjelper det ikke med et godt fundert materiale. Det er nok av eksempler på ditto grunnlag skuslet bort i klippen og omformet til flat reportasje. Slik er det ikke her.
I klippefaget snakker vi om å klippe sømløst, klippe skjult. Det vil si at du som tilskuer opplever en organisk flyt, nærmest uten å ense at det du ser består av en rekke klipp. I prosjekter med mye tekst betyr det å legge klippene i pauser slik som punktum, komma, tankestrek etc. Å legge klippene i vokaler gjør det noe mindre skjult, men fortsatt sømløst. I andre enden av skalaene finner vi eksempelvis klipp på konsonanter og i første eller siste ord av setninger, noe som kan skape en planlagt, abrupt følelse … uro, men brukt ubevisst vil det som regel oppleves som om tekst og bilde slåss.
Dette skal ikke være et lærestykke i klipping, men om man skal kunne si publikum noe vettugt om mysteriet klipping, må jeg gi en flik av et bilde inn i verktøykassen. Derfor kaster jeg også inn begrepet Mickey Mousing, som stammer fra animasjonsfilmens «ned til hver enkelt rute»-nøyaktige verden; selve grunnbegrepet for rytmisk presisjon, som regel knyttet til musikk. Klisjé-forklaringen er å sette klipp på taktslag, men det handler like mye om synkoper og pauser. Mickey Mousing handler ikke bare om musikk, som mange tror, det er like mye knyttet opp mot tekst (dialog/kommentar). Det å vekte klipp, markere, være sømløs (og hele spekteret imellom) er to sider av samme sak, enten vi snakker musikk, tekst eller handling basert på rene visuelle virkemidler.
Og med denne noe forenklede innføring i klipp, håper jeg leseren forstår hva jeg mener når jeg sier at UXA er klippet rastløst, rytmisk og presist. Personlig kunne jeg tenkt meg litt mer sømløshet noen få steder, men hele prosjektet hviler på en særdeles funksjonell klipperytme og er tro mot sitt konsept. Det funker!
Den dramaturgiske leveransen på klippesiden underbygger kvaliteten. Her gis tid der tid trengs og her er tempovariasjoner både som virkemiddel, innhold og form. Undertekst krever pauser og rom der tilskueren rekker å bearbeide sine egne tanker og medlevelse. God undertekst er føde for fantasien, og trenger tid. Ofte syndes det mot dette, men selv om UXA har en rastløs stil er det pumpet inn tilstrekkelig med luft og pauser. Til konseptet hører også skifte av temaer, steds- og tidshopp i form av det vi kaller broer og overganger. Her er også gode musikkvalg, variert og godt klippet og et funksjonelt grafisk uttrykk som både er idérikt og nyskapende. Grafisk design er kreditert Knud Kleppe.
Jeg foretrekker å bruke karakter framfor programleder. Thomas Seltzer er gjennomgangsfigur og hovedkarakter. Riktignok leder han oss gjennom tid og landskap, men som høyst subjektiv deltaker i et uforutsigbart univers hvor det ulne begrepet objektivitet glimrer herlig med sitt fravær. Og det er her denne artikkelens anslag trer fram. Gjennom Thomas Seltzers uhøytidelige ærlighet, i kombinasjon med en god dose intelligent naivisme, tvinger Andeby-universet seg fram i mitt hode. Jeg kan ikke la være å trekke paralleller til Donald Duck (1934 -), som riktignok mangler den intellektuelle tyngden, men der Seltzer finner det formålstjenlig å bruke dette grepet, beveger han og Duck seg i det samme retoriske landskapet. Naiv tilnærming kan ofte avsløre og bringe undertekst til overflaten. Spesielt i vekselvirkning med de to neste begrepene.
Det andre grepet er direkte, ofte provokatorisk og skarpt. En uredd pågåenhet basert på solid kunnskap. I like stor grad som naivismen i Andeby-universet, får jeg assosiasjoner til Kjell Arnljot Wig (1924 – 2015). En helt spesiell skikkelse i norsk fjernsyns barndom. Hans debattprogram Åpen post sjokkerte og dannet skole. Jeg sakser fra Norsk biografisk leksikon (Store Norske):
«Kjell Arnljot Wig var en kjent og til dels fryktet programleder i NRK, hvor han utviklet den moderne rett-på-sak-debatt i fjernsynet. Med sine store kunnskaper behersket han de fleste temaer, og hans direktesendte debattprogrammer samlet nasjonen foran fjernsynsskjermen i 1960-årene. … (..) … Under hans opptil tre timer lange debattprogrammer, som gjerne ble avviklet fra Centralteatret med salen full av publikum, kunne temperaturen være faretruende høy, mens han selv tidlig fikk ord på seg for å være mer enn lovlig arrogant. Aftenposten betegnet ham som “utålelig suveren”. Ved sitt vidd og sin “elegante flambering av politikere” (Dagbladet)».
Jeg er så gammel at jeg har opplevd «Åpen post» og kan skrive under på nevnte sitat. Og i rett kontekst er det ikke vanskelig å finne slektskap mellom Seltzer, rollen hans i UXA (gjelder også Trygdekontoret), og Wig i Åpen post.
Det tredje grepet er det dypt medmenneskelige, og det er her Erik Bye kommer inn. Han var en av de første tv-personlighetene som «gikk gjennom ruta», som hadde x-faktor ganger tre, som hadde en unik evne til å komme i kontakt med ethvert menneske uansett sosial status. I tillegg hadde han sannsynligvis svart belte i empati. Om Thomas Selter har det er jeg usikker på, men han viser klare tendenser.
Donald Duck, Kjell Arnljot Wig og Erik Bye. Tre grep. Tre forskjellige måter å møte verden og sine medmennesker på. Og misforstå meg rett, jeg sier ikke at Thomas Seltzer har trådt inn i de tre herrers kostymer, men min opplevelse av serien og assosiasjoner rundt karakter og handling forteller meg om en person som besitter disse tre kvaliteter. Og det er slett ingen dårlig kombinasjon i kunsten å fortelle en historie.
Fordi Seltzer har evnen til å bruke disse tre grepene, disse tre kvalitetene, oppstår også dybde og spenninger i og mellom elementene i historien som skaper kontraster, slipper meg som tilskuer inn til deltakelse i handlingen. Kort sagt: det åpner resonansrommet, og bretter ut underteksten. Seltzers drodling rundt det han i reflekterende øyeblikk tenker, ofte i kontrast til det han har opplevd og sett, styrker dette. Og (obs, obs) like viktig er det at refleksjonen slett ikke alltid ender i en konklusjon, men minst like ofte i et uuttalt spørsmålstegn, i et ektefølt «Faen!», eller talende taushet … og at han har en klipper som vet hvilke pauser underteksten krever, hvor det abrupte, det usagte får leve – som vet hvilke klippetekniske grep som skal til for å løfte materialet til en helstøpt filmfortelling.
Jeg har hørt kritikere si at det er greit for Seltzer, som kan øse av egen familie. Men så enkelt er det helt sikkert ikke. Det kan slå begge veier. Uansett, han oppnår bevislig den samme nærhet til andre aktører der det er opportunt.
Jeg har, som nevnt, konsentrert meg om foto, klipp og hovedkarakter, og skrevet at i dokumentarfilm er kreditert arbeidsfordeling ofte langt mer flytende enn i fiksjon. Jeg har nevnt grafikken til Knud Kleppe, men ikke resten av teamet.
Jeg kjenner ikke arbeidsfordelingen og kan ikke i detalj bedømme arbeidet til prosjektleder Vivi Stenberg, regissør Jørn Norstrøm, researcherne Thor Steinhovden og Martin Gedde-Dahl, eller redaksjonssjef Eirik Sandberg Ingstad – men min definitivt positive tilnærming indikerer at jeg tror nevnte stab har lagt ned et solid stykke arbeid og skapt et godt fundament for produksjonen.
I 1983 la jeg ut på en lang roadtrip i USA. Målet var en film om indiansk kultur vs. vår vestlige. Blant annet bodde jeg et par perioder hos Sioux-indianere (Oglala) på Pine Ridge i Syd-Dakota. Filmen fikk dessverre aldri finansiering, men spiren til polariseringen vi i dag ser opplevde jeg blant annet i møte med farmere av nordisk avstamning i Midtvesten. Hyggelig folk, men de hatet New York, Washington og indianere. Hvis jeg på bar i Rapid city mumlet noe om indianerfilm-prosjekt, eller at jeg bodde på Pine Ridge, var det svært nær ved å vanke juling. Jeg nevnte selvfølgelig aldri gleden jeg opplevde ved å være med på tjuvslakt av hvit farmers okse som «forvillet» seg inn på reservatet (eller i alle fall like i nærheten).
Uansett. Jeg hadde også mange fine stunder (bare jeg klarte å hode kjeft …) med farmere i Rapid city og Midtvesten, selv om de aldri skjønte hvordan jeg kunne overleve i et kommunistdiktatur som Sverige … USA er seg selv likt.
Jeg tror jeg kan garantere ektheten i UXA.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
