Dette er den 23. og siste saken jeg skriver for Rushprint i 2022, et langt år i hovedsak fylt av omtaler av godt over 100 filmer og serier. (Nyttårsforsett? Se mindre, bedre?) Men før årsoppsummering og årslister, et par lavmælte årsskiftetips på kino og ulikt opprørte retninger i romjulsstrømmen.

Intimt – Min vakre stjerne, Close og This Place Rules

YouTube-«journalist» Andrew Callaghan hensetter seeren i en slags mer avansert forvirring ved å praktisere sin særegne «radikale empati» (i tillegg til hos Channel 5) også i HBO-dokumentaren This Place Rules, om opptakten til den mislykkete idiotrevolusjonen i USA i januar i fjor.

Som mor, så sønn? Hirokazu Koreedas humanetiske empati fortsetter i kjent stil og tone i våte Min vakre stjerne, der avisnotisstoff om avvisning igjen synes å ha blitt manusstoff, og Song Kang-ho (Parasitt) aldri har vært mer troverdig. «Nei, man får lage sin egen familie», sier Anders Danielsen Lie som Aksel i Verdens verste menneske, og som i Gullpalmevinner Shoplifters sammenfiltrer den kinoaktuelle japanske filmskaperen en fiktiv familie forlatesyndere, nok «en merkelig familie», heller ikke ulikt sin amerikanske helt Robert Benton (som i Bad Company (1972)), i en filmografi breddfull av foreldreløse barn og barnløse foreldre.

Med røff sentimentalitet skildres menneskets natalitet og de som bærer byltene og synes å tro at de ikke har omsorgsevner – men kan tilgi og til sist makter uttrykke takknemlighet på vrangsiden av døden: «Takk for at du ble født.»

«Ikke få barn hvis du skal forlate det», sies det utenfor en babyboks, der unge mor So-young (Ji-eun Lee) har lagt fra seg sin nyfødte. Hvordan gi bort et barn? Hvordan selge et barn? «Menneskekjærlighet, liksom.»

Menneskene leter etter noe de har gitt fra seg, alt de ikke kan holde fast: regnvann dryppende på hånda holdt ut av et vindu i solskinn, dråper etter regn samlet i kronblader fra ei bilrute, en gutt med fotballen enten ved føttene eller i hendene, bilvask med åpent vindu, hånd foran øynene i et pariserhjul, et familiefoto dinglende foran frontruta.

Det er langt mellom bokstavene i tittelen C l o s e, som om ordet er i ferd med å gå i stykker. Lukas Dhonts kinoaktuelle film konkurrerte, lik Koreedas, også i Cannes i mai. Og når for eksempel vinner Triangle of Sadness har norsk kinopremiere «allerede» i oktober, hvorfor kommer så mange andre av årets (beste) filmer og serier først på kino ved årsskiftet (som Min vakre stjerne og Close) eller neste år (som Aftersun, Tár, Rimini og The Fabelmans)? Det fins sikkert gode forklaringer, men irriterende er det.

I nært energiske Close – der særlig åpningsakten er blant årets sterkeste – er det først gjemsel i hulemørke og hvisking før to unge gutter sprinter gjennom åkeren, sykler om kapp, lekeslåss på alvor, hviler med bakhodet mot den andres korsrygg eller leter etter hverandre med lengtende øyelinjer.

«Sover du?» «Joda, jeg sover.»  Dhonts intime filmspråk hvisker fortellingen, som lager vind med munn og lepper og legger spede kropper i skje med ei lysstrime skrånende over dem. Men telelinse over skolegård varsler fare. «Er dere sammen?»

 Close er en omfavnelse av en film om vennskap, kjærlighet, utenforskap, nyanser av utilpasshet, tap, skyld, sorg og savn. Blomster kvestes av en maskin. En innstilling strekker seg i mot med øyelinjen, men viker i klippet.

«Sover du?» «Ikke nå mer.»

Intenst – Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter, Glass Onion: A Knives Out Mystery og Tom Clancys Jack Ryan

«I need you to play this by the book.» At du er paranoid betyr ikke at de ikke er etter deg, og Amazon Primes annekterte krimserie Tom Clancys Jack Ryan er energisk og sjangermessig i et helt annet univers enn Close, og fortsetter i sesong tre med agenter, avhoppere, attentater og atomvåpen, Russland og NATO, Sokol-prosjektet «Sju dager til Rhinen»s drøm om Sovjetreunion, med konspirasjonsteori og -praksis omkring Svartehavet og Krim, Praha, Ukraina, Roma, Aten, Moskva, Santorini, Wien og Budapest.

Fiksjon er det som kan skje, og samtiden og sjangeren har sjelden vært mer i synk.

Liten båt i mørket mot skipet. Skrogvandring. Midtskips er lastet med…?

And then they were SoMe. Rian Johnsons krim- og tidsåndsatire Glass Onion: A Knives Out Mystery er et franchiseforsøk fra Netflix etter Knives Out-suksessen.

Årets harde pakke er en spillboks med sjakk, tre på rad, rubiks flate, kompass og spilledåse med Bach, en boks som lukker og åpner seg som en spå, og unødvendig intrikat inviterer en sær vennegjeng (litt som i Min vakre stjerne) «pretty next level» «eclectic bunch» av «disrupters» på helgereunion til ei øde øy (ikke ulikt i Triangle of Sadness eller White Lotus) med ei ubrukelig Banksy-brygge og selveste «Mona Lisa» (hu sjøl) hengende på lån fra Louvre for å oppklare eller eventuelt iscenesette et planlagt eller ikke ekte eller ikke mordmysterium.

En kvinne knuser heller boksen. Det er altså to veier til «det samme», enten med hjerne og fingerspissfølelse, eller med hender og en hammer.

Puslespillefilmen Glass Onion er en leken film, der Bond (Daniel Craig) befester (u)budne Benoit Blanc, et smakfullt etterforskerdestillat som renner gjennom glassløkens lag på leting etter en kjerne.

«What is reality?!»

«It’s so dumb.» «Oh, It’s so dumb, it’s brilliant.» «No! It’s just dumb!»

Pseudomystiske Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter (Netflix) – om en journalist og dokumentarfilmskaper mellom amerikaer – brenner av flere gode visuelle ideer i løpet av de første minuttene: en skygges spensthopp løper sjumilssteg over ørkenen, svever og lander igjen, en baby skyves inn igjen i mors liv, ei t-banevogn og ei stue er fulle av vann.

Alejandro G. Iñárritus drømmelogiske, magiske semisurrealisme om alt som aldri ble til noe fantaserer fram enkelte nye bilder, som hos Lars von Trier i Riket Exodus, i en oppdagelsesferd i film, der Iñárritus tidvis spektakulære iscenesettelse med undervinklet undring og underliggjøring parafraserer og siterer, særlig modernisme, som hos Bunuel, Fellini, Angelopoulos, Tarkovskij, Andersson eller Tarr.

Bryster, cunnilingus, svevende tøystykker og kvinner, mennesker som faller døde omkring på gatene, en filmskaper som klatrer opp en pyramide av kropper til kolonial konversasjon.

Midtveis inkluderes en metakritikk av filmen, og det synes noe unødvendig selvsentert at filmskaperen selv vandrer rundt i iscenesettelsen. Jeg ville foretrukket en mer interessant karakter som ledsager, enn ham som spikres fast i scenegulvet og stirrer på sine sørgende.

Men så var det resten av dette året da.

Vinter – Rikets sikkerhet og Severance

2022 begynte blant annet med en Treholt-dokumentar om det som ennå da syntes som en svunnen tid, med russera mot røkla i en medrivende sjangervirkelighet. Min første sak av året var «Ukens film- og serietips: Ozark, Yellowstone, 1883, Rikets sikkerhet, Ida tar ansvar, Verdens vakreste gutt, Jackass Forever, Pleasure og Pam & Tommy», og årets mest sette film på kino i Norge, Spider-Man: No Way Home, hadde premiere allerede 21. januar. Jeg tør spå at få om ingen av bruksfilmene blant årets mest sette i verden og Norge vil havne på framtidige lister over tidenes beste filmer.

I februar skrev jeg «Ukens kino- og strømmetips: Verden er min, Janet Jackson, Icahn: The Restless Billionaire, Benedetta, Drive My Car og Severance», og særlig hjernevrideren Severance var en overraskende sterk serie fra ellers glaserte Apple TV+.

Vår – Oscar, Euphoria og Cannes

«Art should be dangerous.» I mars skrev jeg «Kino- og strømmetips: Licorice Pizza, Full dekning, Kimi, Euphoria, Pørni, Kasko, Lykkeland, Ingen hverdag mer, Lille Axel og The Works and Days», og min absolutte favoritt i år (se liste under), tidligere rusavhengige Sam Levinsons spektakulært selviscenesettende Euphoria (HBO Max) (se her, Iñárritu, spalt deg selv til alle karakterene), «felt like a movie».

For. Euphoria. Er. Stil. Jeg leser for tiden Quentin Tarantinos herlige kinominnebok Cinema Speculation, og både filmskaperens adjektiver (som «snazzy», «groovy» og «cool») og beskrivelser av «emotional movie-sense» rimer godt med Euphorias selvbeskrevne «emotional realism». For mye gir filmmening i seriens følelsesrealisme.

«Hello, heart», sier Rue, motsatt av glatt.

«Is this part of the play?» Mot slutten av sesongen møter menneskene sine roller og karakterer i et nøkkelstykke, der forsmådde og forlegne forelegg etter hvert illsinte inntar scenen, mens andre skjelvende ser sitt livs scener utspilt på ny. Dobbelt-Emmy-vinner Zendaya snurper munnviken i kamp mot Rues sinnsstemning, ofte for høy – høyere enn seg selv og kjærligheten. For Rue er «loss» en sterkere følelse enn «love». Og for å tåle tap kan du ikke bli en del av tapet.

Tematisk er Euphoria særlig kretsende omkring mental helse. Sesong to åpnet sedvanlig med «Rue»s lekne og komplekst situerte overstemme («anyway, back to where we started»; «meanwhile…»), og en 11 minutters slags kortfilm om Fezco og hans bestemor, «a motherfucking G», som ikke var redd for «Dirty Work» (som å kulepepre en kar i lårene mens pikken fortsatt vipper etter den avbrutte blowjoben på barbakrommet), og (som i Min vakre stjerne) om en særegen «familie», tillit og lojalitet.

Episode tre åpner med en tilsvarende 14 minutter kortfilm om unge Cal, med et mannlig vennskap, lik i Close, men noe eldre og mer brutalt, med blikk på pikk og sixpack og også det annet kjønns nakne kropper i et nattbasseng. Dryppende våte av regn luftgitarspiller og danser ungguttene skeivt under discokula til «Never Tear Us Apart» av INXS’ (eksess ville vært ordet om Euphoria på nittitallet; og kanskje pastisj, som da kunstverk og filmromanser gjenskapes i en homage i episode tre).

Transcenderende Euphoria er en fest av en serie, og i første episode er det (etter en blottstillende drugdeal med Fezco, Ashtray og Rue på slep) nyttårsfeiling, der fest og nachspiel blør inn i hverandre. Inspirert av noir, musikal, highschool, nye Hollywood, far Barry Levinson (Diner), en Scarface-plakat på veggen, David Lynch, Tarantino og Harmony Korine, men også Joachim Triers estetikk og Julie Andems SKAM, skildrer ingen akkurat nå bedre enn Levinson nettopp euforien fra ungdomstidens rus, naturlig og ellers, forelskelse, kjærlighet og kjærlighetssorg, kåthet, sex og sexsorg, ligging og legning, hjertesmerte, gåsehud og vold, erigerte peniser (til og med sidestilt et vikingsverd), cunnilingus, svulmende bryster, svette armhuler, urin, avføring og den kvalmende tiltrekningen mot giftig maskulinitet og femininitet.

«Who was that guy?» «Literally the worst person in the world.»

Lexi og Fezco sofasamtaler, lik i et lekket tidlig pilotutkast blir Nate nær drept, og «Rules» (Rue og Jules) speiler seg i pulserende nærbilder med glorie omkring pupillene.

«I just died in your arms tonight.»

Rue nekter å innfinne seg med forventningene til en såkalt hovedkarakter eller en også kriminelt konnoterende hovedperson (kanskje nynorske hovudperson tydeligere fanger en dobbelt betydning om en person vi også er i hodet til?), og i et kombinert realisme og musikalnummer med freeze, direkte henvendelse og lysbildeshow krangler hun med lillesøster og forklarer «how to get away with being a drug addict». Observatør Lexi fantaserer om serien This is Life, der bakomreportasjer også forklarer hvordan «the sidekick is the lead». Mens hun sengeskriver på sitt snart realisterte skoleskuespill klokka fire om natta står Cassie opp for å stelle seg for Nate, i et rituale lik de automatiserte bevegelsene i Jeanne Dielman.

Forestillinger om hva som kunne skjedd, og ingen idé om hvem de er.

I Euphoria er oppvekst ekstremsport, med en iscenesettelse, kinematografi, klipp og lyd sprengfull av ideer. Kropper, sminke, kostyme. Hus uten vegger og tak. Sykle i mørket.  Kontrollerte kamerabevegelser, som dolly langs, mot eller fra, kran eller rotasjon, limer seriens lett støvete filmruller sammen, klippet sprudlende, gnistrende, sprakende, raskt og langsomt, voldelig, sensuelt, spennende, morsomt, med lys og farger i blinkende neon noir, til musikk fra Thelonious Monk via Roxettes «The Look» til nittitallsrap.

«I hope it was worth it in the end.» Det var det.

I slutten av mars var det Oscar-utdeling, omtalt i forkant av saken ««Beste film» – og de beste filmene». Av størst norsk filmhistorisk betydning i 2022 var definitivt Oscar-nominasjonen for beste originalmanus til Eskil Vogt og Joachim Trier for Verdens verste menneske. Belfasts seier i kategorien burde vært en større skandale enn Will Smiths lusing.

I april samlet jeg «Faldalens påskekurv: C’Mon C’Mon, Zero Fucks Given, Better Things, The First Lady og The Last Tepui» () og skrev «Ukens kino- og strømmetips: Ladies Only på Femfilm Oslo, Made in Oslo, Shining Girls og The Dropout». En av de fremste seriene det siste tiåret, Better Things, fikk sin avslutning litt over toppen.

I mai skrev jeg «Film- og serietips: We Own This City, The Offer, Clark, Crash, Leve sitt liv, Rhinestone og Morning Without Evening» og «Kino- og strømmetips: Arnljot og Lene Berg, Edderkoppen, Flex, George Carlin’s American Dream, Night Sky, Conversations with Friends, Top Gun». Særlig Lene Bergs Fengselsbrev traff meg hardt, mens høytsvevende Top Gun: The Maverick ikke landet før den var årets nest mest sette film på norske kinoer. I USA topper den årslista, foran Black Panther: Wakanda Forever og Doctor Strange in the Multiverse of Madness (med Avatar: The Way of Water med nyttårsbyks hakk i hæl).

I mai var det også (for de heldige få) Cannes, med første visning av Kristoffer Borglis Syk pike, Gullpalme nummer to til Östlund, og første visninger av eksempelvis Close og Min vakre stjerne. Den vanlige filminteresserte norske kinopublikummer (som ikke fikk med seg en av festivalvisningene) må for eksempel vente helt til 17. februar 2023 for å se Charlotte Wells’ Aftersun, kanskje den aller beste filmen fra 2022.

Sommer – fra Stranger Things til The Rehearsal

I juni skrev jeg «Kino- og strømmetips: Kortfilmfestivalen, Navalny, Irma Vep og Norm MacDonald: Nothing Special» og «Siste kino- og strømmetips før ferien», om Vegg vegg vegg, Elvis, Beautiful Beings, Blasted: Gutta vs. Aliens, Beavis & Butt-Head Do the Universe, Only Murders in the Building, Stranger Things, Westworld og Atlanta. Sistnevntes sesong tre ble sneket ut i sommerferien, og siste sesong strømmes nå endelig hos Disney+. Donald Glovers serie er blant det siste tiårets sterkeste, og flere av episodene i de to siste sesongene er blant årets aller beste. Åpningen av sesong fire, «The Most Atlanta», begynner med årets kanskje morsomste scene, da nært tilstedeværende Darius (LaKeith Stanfield) lar looting være looting og forsøker bytte en airfryer i butikken.

Men hvis det var én kollektiv hendelse i 2022 kretsende omkring en film eller en serie, så traff kanskje semisimultanstrømmingen av Stranger Things og særlig dens musikalske audiovisualitet flest samtidig. En ny generasjon eller to ble reintrodusert til Metallica og introdusert til Kate Bush (64), som også i sin nyttårsoppdatering stadig gleder seg over å ha blitt forvekslet som en ny artist. Vegg vegg vegg forberedte også det norske kulturpublikum på årets store kunstneriske og kommersielle suksess, Karpes suverene konserter i Oslo Spektrum.

I august skrev jeg «Kino- og strømmetips: The Rehearsal, Nede, Under the Banner of Heaven, Surface, Alt for Norge, Annette, Ambulance, The Gray Man og The Terminal List» og «Kino- og strømmetips: House of the Dragon, Vortex, After Yang, Tyngde, Katja drømmer om å våkne, 12 bragder». Særlig The Rehearsal imponerte med nye tanker og utførelser av spill i spill.

Høst – Last: Jøder og Yellowstone

I september skrev jeg «Kino og strømmetips: Gutta på skauen, Hendelsen, Bad Sisters, Syk pike, Hvite gutter, Haaland: Valget, The Handmaid’s Tale og Ringenes Herre: Maktens ringer». Verken House of the Dragon eller Ringenes Herre: Maktens ringer var så svak man kunne fryktet eller så sterk man kunne drømt om. Storfilmen Krigsseileren hadde premiere, og ble årets mest sette norske kinofilm.

I oktober skrev jeg «Kino- og strømmetips: Riket Exodus, The Bear, Storm, Forsvinningen, Ikke lov å le på hytta, Old Man og Catherine Called Birdy» og «Kino- og strømmetips: Last: Jøder, Titina, En vakker morgen, The White Lotus, Avenue 5, Kuppel 16, Crimes of the Future, The U.S. and The Holocaust, A Tree of Life – og Flus». Last: Jøder er etter mitt syn årets sterkeste norske produksjon (se liste under).

I høst utga også Nasjonalbiblioteket Lambertseter-trilogien og Lasse og Geir, og Kunstnernes Hus Kinos hjemmekino lar deg nå også leie filmer for strømming: Francine Was a Machine (Marte Aas), Mind of Modernism (Paul Tunge), Livet på Frogner (Anne Haugsgjerd), Lyset fra sjokoladefabrikken (Dag Johan Haugerud), Pil og bue (Camilla Figenschou), Manifest (Ane Hjort Guttu), Un Film Dramatique (Éric Baudelaire), Vi er her nå (Mariken Halle) og Kicking the Clouds (Sky Hopinka).

I november skrev jeg «Kino- og strømmetips: Troll, Kids in Crime, Pørni, The Phenomenon: Ronaldo, UXA, Tulsa King og Yellowstone», og midtveis i den fjorten episoders femte sesongen har Yellowstone levert noen av årets beste episoder: «Watch ’em Ride Away» slo hardt fra seg, mens «Cigarettes, Whiskey, a Meadow and Fog» er nær perfekt cowboyromantikk. Tenk om karakterene i Succession evnet å kose seg på denne måten. Og det er Beth som forblir fortellingens bærebjelke. «Just waiting for another zinger», sier til og med en annen karakterer metaeksplisitt til henne i «The Dream Is Not Me».

Utpå høsten begynte listene å komme. Filmtidsskriftet FLM kåret de 25 beste svenske filmene. Jeg er særlig glad for å se at min egen favorittfilm En kärlekshistoria (Roy Andersson, 1970) og Fucking Åmål (Lukas Moodysson, 1998) løftes fram. Og kanskje den første langfilmen i filmhistorien jeg virkelig føler: Ingeborg Holm (Victor Sjöström, 1913).

1 Körkarlen (Victor Sjöström, 1921) 2 En kärlekshistoria (Roy Andersson, 1970) 3 Persona (Ingmar Bergman, 1966) 4 Kvarteret Korpen (Bo Widerberg, 1963) 5 Fucking Åmål (Lukas Moodysson, 1998) =6 Flickorna (Mai Zetterling, 1968) =6 Flicka och hyacinter (Hasse Ekman, 1950) 8 Här har du ditt liv (Jan Troell, 1966) 9 Fanny och Alexander (Ingmar Bergman, 1982) =10 Smultronstället (Ingmar Bergman, 1957) =10 Mannen på taket (Bo Widerberg, 1976) =12 Låt den rätte komma in (Tomas Alfredson, 2008) =12 Sånger från andra våningen (Roy Andersson, 2000) =14 Älskande par (Mai Zetterling, 1964) =14 De ofrivilliga (Ruben Östlund, 2008) =14 Äta sova dö (Gabriela Pichler, 2012) =17 Nattvardsgästerna (Ingmar Bergman, 1963) =17 Utvandrarna/Nybyggarna (Jan Troell, 1971/72)* 19 Ett anständigt liv (Stefan Jarl, 1979) =20 Belleville baby (Mia Engberg, 2013) =20 Sameblod (Amanda Kernell, 2016) =20 Återträffen (Anna Odell, 2013) =23 Ingeborg Holm (Victor Sjöström, 1913) =23 Häxan (Benjamin Christensen, 1922) =23 Sommarnattens leende (Ingmar Bergman, 1955)

Persona er senere å finne blant de 20 beste filmene noen sinne både hos Sight & Sound og Variety, på en «vitenskapelig presis» lik 18. plass (slik Jean Renoirs Spillets regler også er på 13. plass begge steder).

I høst omtalte også Tarantino 6-7 (han nølte og trakk tilbake The Wild Bunch) «perfekte» eller «uangripelige» filmer som gjest hos Jimmy Kimmel:

Motorsagmassakren (1974) (ikke hos Sight & Sound; 49. hos Variety) Eksorsisten (1973) (ikke hos S&S eller Variety) Young Frankenstein (1974) (ikke hos S&S eller Variety) Haisommer (1975) (ikke hos S&S eller Variety) Annie Hall (1977) (ikke hos S&S; 37. hos Variety) Tilbake til fremtiden (1985) (ikke hos S&S eller Variety) (The Wild Bunch (1969) (ikke hos S&S; 41. hos Variety)

Tarantinos liste er filmer med vold og humor fra filmskaperens formative kinoår, og en knyttet håndfull filmer som ikke er å finne i særlig grad hos årets senere lister fra Sight & Sound og Variety.

For smaksdiskusjoner kommer jo alltid opp omkring juletider. At Young Frankenstein ikke er å finne hos Sight & Sound og Variety overrasker jo ikke, siden komedie historisk har vært ansett som en lavsjanger. Men «EGOT» (Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-vinner) Mel Brooks burde selvsagt vært der. Hvem kan la være å le da Marty Feldman tar hånda gjennom døra og skremmer seg selv? Det minner meg om å sende en epost til meg selv, for så et øyeblikk etterpå bli litt glad og lure på hvem den er fra.

Vi må ikke glemme at vi er alle dumme.

Ny vinter – lister med tidenes og årets beste filmer

I desember skrev jeg «Juletips: 7 slag julefilm og 44 klisjeer til julefilmbingo». Senere har gjensyn med både sterke Alene Hjemme 2 – Forlatt i New York og ganske så ubrukelige The Holiday bekreftet flere av punktene.

Tidlig i desember presenterte Sight & Sound () sin kanoniserende og kanoniserte tiårige kåring av tidenes beste film. «Er Chantal Akermans Jeanne Dielman tidenes beste film?» kan man spørre, og The New York Times laget en fin oversikt om «surprises galore»:

«And whether it’s Frank Capra or Steven Spielberg, Werner Herzog or Ernst Lubitsch, Quentin Tarantino or Howard Hawks, we can probably all agree that somebody is missing.» Her er topp 20:

1. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975)
2. Vertigo (1958)
3. Citizen Kane (1941)
4. Tokyo Story (1953)
5. In the Mood for Love (2000)
6. 2001: En romodyssé (1968)
7. Beau Travail (1999)
8. Mulholland Dr. (2001)
9. Man With a Movie Camera (1929)
10. Singin’ in the Rain (1952)
11. Sunrise: A Song of Two Humans (1927)
12. Gudfaren (1972)
13. Spillets regler (1939)
14. Cléo From 5 to 7 (1962)
15. The Searchers (1956)
16. Meshes of the Afternoon (1943)
17. Close-Up (1990)
18. Persona (1966)
19. Apocalypse Now (1979)
20. Seven Samurai (1954)

Akerman, Denis, Varda og Deren gis fortjent oppmerksomhet. Men det er mange filmskapere man savner. Hvor er Koreeda? Ingensteds. Hvor er Tarantino? Ingensteds. Hvor er Paul Thomas Anderson? Ingensteds. Hvor er Haneke? Jo, med Skjult (2004) på delt 93. plass – på regissørlista. Spielberg? Haisommer på delt 62. på regissørlista, der 2001: En romodyssé er nummer 1.

At eksempelvis The Magnificent Ambersons (Welles, 1942) forsvinner helt ut av topp 100 samtidig som Jeanne Dielman tar førsteplassen er også uforståelig. Det ville ikke vært noen kjøkkenscener med statiske sekvenstagninger i sistnevnte om ikke førstnevnte og André Bazins beskrivelse av dem hadde eksistert.

Jeanne Dielman er kanskje ikke tidenes beste film, men det er ikke Vertigo, Citizen Kane eller Sykkeltyvene heller. Jeg vet ikke hvilken det er. Spørsmålet er kanskje feil stilt. Og alle bidragsyterne burde heller kanskje valgt 100, og ikke 10 filmer. Det er påfallende at oftest bare én film fra en filmskaper er med. Flere filmer fra filmforfatterskapene burde vært med. Av nyere film fra filmskapere som også er kvinner ville jeg også heller sett Toni Erdmann og Leave No Trace, eller noe av Hansen-Løve, Reichardt eller til og med Wells’ Aftersun. Også i demokratier legger stemmeseddelens utforming begrensninger.

Og listene vil ingen ende ta. Sent i desember ville også Variety være med på å bestemme hva som er tidenes beste filmer. Blant de 20 øverste fins 7 som ikke er hos Sight & Sound, og lista er svært amerikanskdominert:

1. Psycho (1960) (delt 31. plass hos Sight & Sound)
2. Trollmannen fra Oz (1939) (ikke hos S&S)
3. Gudfaren (1972) (12. hos S&S)
4. Citizen Kane (1941) (3. hos S&S)
5. Pulp Fiction (1994) (ikke hos S&S)
6. Seven Samurai (1954) (20. hos S&S)
7. 2001: En romodyssé (1968) (6. hos S&S)
8. It’s a Wonderful Life (1946) (ikke hos S&S)
9. All About Eve (1950) (ikke hos S&S)
10. Saving Private Ryan (1998) (ikke hos S&S)
11. Singin’ in the Rain (1952) (10. hos S&S)
12. Goodfellas (1990) (delt 63. hos S&S)
13. Spillets regler (1939) (13. også hos S&S)
14. Do the Right Thing (1989) (24. hos S&S)
15. Sunrise: A Song of Two Humans (1927) (11. hos S&S)
16. Casablanca (1942) (delt 63. hos S&S)
17. Nashville (1975) (ikke hos S&S)
18. Persona (1966) (18. også hos S&S)
19. The Godfather Part II (1974) (ikke hos S&S)
20. Blue Velvet (1986) (delt 84. hos S&S)

Men de beste filmene kan hos Variety også være – tro det eller ei – morsomme. Bridesmaids (2011) klokker inn på en kul 94. plass, Waiting for Guffman (1996) på 79., My Best Friend’s Wedding (1997) overraskende på 71., Dazed and Confused (1993) på 62. og Bringing Up Baby (1938) på 25.

Ellers bet jeg meg merke i Scener fra et ekteskap (1974) på 91. (i tillegg til Persona på 18. plass; regissørlista til S&S har for øvrig Persona på delt 9. plass, Fanny og Alexander på delt 53., og Det syvende segl og Jordbærstedet på delt 72. plass), Jeanne Dielman helt nede på 78., Breaking the Waves (1996) på 72., E.T. the Extra-Terrestrial (1982) på 58., Fargo (1996) på 40., Nattsvermeren (1991) på 35., Network (1976) på 31., The Empire Strikes Back (1980) på 30., Blue Velvet (1986) på 20., Saving Private Ryan (1998) på 10., Pulp Fiction (1994) på 5. og Psycho (1960) på 1.

Listene skaper kanskje først og fremst mer eller mindre fruktbare diskusjoner om film. Og det er jo bra. For kulturen har i en lang historisk bue tilsynelatende gått fra en overvurdering til en undervurdering av film.

For film på kino er viktig.

Og film og serie på hjemmeskjermer er viktig.

Men film- og serieverden synes også i 2022 i unødvendig utakt med sitt publikum, både massene og de mest hengivne. Til tross for svært gledelige 50. plass til Verdens verste menneske og 46. plass til De uskyldige, hva er for eksempel verdien av Sight & Sounds liste over årets 50 beste filmer, når så mange av filmene på lista først får premiere i 2023? «Bare vent, i løpet av et års tid er du kanskje like heldig som redaksjonen vår.»

Forskyvningene skyldes kanskje dels noe av filmkritikkens problem, ønsket om å være tidlig ute, og kanskje dels filmdistribusjonens problem, ønsket om riktig timing. For når passer det best at kritikerroste filmer fra Cannes kommer på kino? Hadde Oscar-utdelingen vært i desember ville de nok vært rullet ut gjennom høsten.

Jeg er nok mest fan av enkeltpersoners lister. Filmskaper John Waters har Syk pike helt oppe på 4. plass på sin herlig sære årsliste, som hvert år inneholder en rekke reelle tips ikke «alle andre» også kommer med.

Anyway, utfra alt dette, hva synes jeg er årets beste lister?

1. FLMs beste svenske filmer
2. Tarantinos 6-7 «perfekte» eller «uangripelige» filmer
3. John Waters’ beste filmer i 2022
4. Varietys tidenes beste filmer
5. Sight & Sounds tidenes beste filmer

Og så har jeg forsøkt meg på noen lister selv. For meg er dette årets 10 beste norske filmer og serier:

1. Last: Jøder
2. Fengselsbrev
3. Syk pike
4. Pørni
5. Lykkeland
6. A Human Position
7. Kids in Crime
8. Troll
9. Titina
10. Thomas mot Thomas

Bra jobba. Med hederlig omtale av Gutta på skauen, Lille Axel, Rikets sikkerhet, Alt for Norge, 12 bragder og Made in Oslo.

Og for meg er dette 2022s beste internasjonale filmer og serier (i påvente av eksempelvis The Fabelmans, Rimini og Tár):

1. Euphoria (s2)
2. Atlanta (s3 og s4)
3. Aftersun
4. The United States of America
5. Allensworth
6. Yellowstone (s4 og s5)
7. White Lotus (s2)
8. Licorice Pizza
9. Min vakre stjerne
10. Stranger Things (s4)
11. En vakker morgen
12. Severance
13. Riket Exodus
14. Triangle of Sadness
15. Jackass Forever
16. Irma Vep
17. The Rehearsal
18. Nope
19. Close
20. Better Things (s5)

Jeg har gjort et unntak for James Benning, hvis filmer The United States of America og Allensworth er utenfor normal filmdistribusjon. Jeg håper noen vil sette dem opp i 2023.

Ingen har spurt meg, men helt til sist, på tampen av året, hvilke filmer synes jeg er best? Det er vanskelig å svare uten å havne i en skolert tradisjon innen filmvitenskap eller filmkritikk, og det byr meg umiddelbart mot å liste opp hva som for eksempel bør være pensum for studenter av slikt. Kanskje det er enklere med et spørsmål à la: Hvilke filmer vil jeg se igjen? Er de dermed de beste? Neppe. Men for meg, akkurat i dag, på New Years Adam 2022, ser lista slik ut:

1. En kärlekshistoria (Roy Andersson)
2. Mulholland Dr. (David Lynch)
3. Sånger från andra våningen (Andersson)
4. Stemple Pass (James Benning)
5. Twin Peaks: The Return (Lynch)
6. Twin Peaks: Fire Walk with Me (Lynch)
7. Oslo, 31. august(Joachim Trier)
8. Dirty Dancing (Emile Ardolino)
9. Terminator 2: Judgment Day (James Cameron)
10. Superbad (Greg Mottola)
11. Lumières kortfilmer
12. Ingeborg Holm (Victor Sjöström)
13. Paraplyene i Cherbourg (Jacques Demy)
14. Fargo (Joel og Ethan Coen)
15. Nattsvermeren (Jonathan Demme)
16. Life of Brian (Terry Jones)
17. Ordet (Carl Th. Dreyer)
18. Offeret (Andrej Tarkovskij)
19. After Life (Hirokazu Koreeda)
20. Speil (Tarkovskij)
21. Härlig är jorden (Andersson)
22. Barry Lyndon (Stanley Kubrick)
23. Close-Up (Abbas Kiarostami)
24. Still Walking (Koreeda)
25. Let There Be Light (John Huston)
26. There Will Be Blood (Paul Thomas Anderson)
27. Toni Erdmann (Maren Ade)
28. Shoplifters (Koreeda)
29. Young Frankenstein (Mel Brooks)
30. Death Proof (Quentin Tarantino)
31. Our Little Sister (Koreeda)
32. Moolaadé (Ousmane Sembene)
33. Cemetary of Splendour (Apichatpong Weerasethakul)
34. Stardust Memories (Woody Allen)
35. Arsenal (Alexander Dovzhenko)
36. Persona (Ingmar Bergman)
37. Deliverance (John Boorman)
38. Pulp Fiction (Tarantino)
39. Min venn Balthazar (Robert Bresson)
40. Duck Soup (Leo McCarey)
41. Falling Leaves (Alice Guy)
42. Spaceballs (Brooks)
43. Fucking Åmål (Lukas Moodysson)
44. Je tu il elle (Chantal Akerman)
45. The Magnificent Ambersons (Orson Welles)
46. The Reflecting Pool (Bill Viola)
47. Leave No Trace (Debra Granik)
48. Im Keller (Ulrich Seidl)
49. Tokyo Story (Yasujiro Ozu)
50. Annie Hall (Allen)
51. Modern Times (Charles Chaplin)
52. Late Spring (Ozu)
53. (nostalgia) (Hollis Frampton)
54. Gates of Heaven (Errol Morris)
55. Ildfluenes grav (Isao Takahata)
56. Workingman’s Death (Michael Glawogger)
57. Eloge de l’amour (Jean-Luc Godard)
58. The House is Black (Forugh Farrokhzad)
59. Timbuktu (Abderrahmane Sissako)
60. The Shining (Kubrick)
61. Om det oändliga (Andersson)
62. Full Metal Jacket (Kubrick)
63. T. – The Extra-Terrestrial (Steven Spielberg)
64. Ringenes herre: Ringens brorskap (Peter Jackson)
65. Black or White (John Landis)
66. Skammen (Bergman)
67. Jackass: Number Two (Jeff Tremaine)
68. Dog Day Afternoon (Sidney Lumet)
69. Fire nyanser av brunt (Tomas Alfredson)
70. Providence (Alain Resnais)
71. Reservoir Dogs (Tarantino)
72. Hvem lurte Roger Rabbit? (Robert Zemeckis)
73. Hedwig and the Angry Inch (John Cameron Mitchell)
74. Hiroshima, min elskede (Resnais)
75. Dogville (Lars von Trier)
76. Stagecoach (John Ford)
77. Best in Show (Christopher Guest)
78. Days of Heaven (Terrence Malick)
79. McCabe & Mrs. Miller (Robert Altman)
80. Fellinis Roma (Federico Fellini)
81. Harry and Tonto (Paul Mazursky)
82. Network (Lumet)
83. Jordbærstedet (Bergman)
84. A Brighter Summer Day (Edward Yang)
85. Amarcord (Fellini)
86. The King of Comedy (Martin Scorsese)
87. Apokalypse nå! (Francis Ford Coppola)
88. Moonrise Kingdom (Wes Anderson)
89. The Dark Knight (Christopher Nolan)
90. Flickorna (Mai Zetterling)
91. Yi Yi (Yang)
92. Kes (Ken Loach)
93. Blue Velvet (Lynch)
94. Do the Right Thing (Spike Lee)
95. Duett för kannibaler (Susan Sontag)
96. Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo)
97. Fogden Sansho (Kenji Mizoguchi)
98. Sátántangó (Béla Tarr)
99. Don’t Be a Menace to South Central While Drinking Your Juice in the Hood (Paris Barclay)
100. Kramer vs. Kramer (Robert Benton)

Godt nyttår!

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.