«Jeg vet godt at det er en gjentakelse, men det er en riktig gjentakelse, tror jeg.»
Karen i Riket Exodus

Jeg vil denne uka særlig anbefale danske Lars von Triers suverene Riket Exodus, som jeg kommer tilbake til til slutt. Syrlige og søte bror leverer sterkest for tiden, med svenske Ruben Östlunds Triangle of Sadness også straks kinoklar (les intervju med regissøren her).

Kjøttporno – The Bear

Woody Harrelsons kapteinkarakter i Triangle of Sadness er ingen fan av fine dining, og sjefskokken i vidunderlig smakfulle, nær kjøttpornografiske The Bear – gatesmarte Christopher Storers FX-serie (hos Disney) om ekstremenergisk kjøkkentjeneste i familierestauranten forsøkt drevet av to hissigfettere, stresshakket som løk i hastig skiftende ekstremnærbilder og ulike preppeposisjoners «chef!», «chef!», «chef!» (tenk Requiem for a Dream møter Treme med den genialt spydige kjøteren Triumph i «Jack McBrayer & Triumph Visit Chicago’s Wiener’s Circle»: «Hey, you know why you guys work for tips? Because no-one will stick the whole thing in.») – velger også gatemat i Chicago framfor Michelin-mas hos Noma.

Jagete og plagete Jeremy Allen White som Carmen «Carmy» Berzatto har enten ord eller vann i munnen som strålende rester av en ung Dustin Hoffman og en ung Al Pacino. Trestjerners The Bear er «verdt en reise i seg selv», levende bilder skåret som tynne skiver av roast beef.

Helsekost Furuset – Ikke lov å le på hytta, Me Time og Bodies Bodies Bodies

«Episoden inneholder støtende humor som kan virke fornærmende.» Ja, sånn er’e blitt. Men det er uansett passe mør roast (dog høfligere enn Triumph) i andre episode av sesong tre av improprisgitt ujevne, men tidvis sprutlatterfulle Ikke lov å le på hytta på VGTV, som særlig viser hvor morsomme Calle Hellevang-Larsen og Else Kåss Furuseth (når skal hun lage situasjonskomedien Helsekost Furuset?) kan være.

Ujevn er også House of the Dragon (HBO Max), der øye for øye i episode sju var en på alle vis mørk episode, med dag-for-nattinnspilling dimmet til det utydelige. Ellers vil jeg kort – og om enn noe forbeholdent – anbefale to filmer innenfor ulike kroppssjangere, en crapkomedie og en slasher: Me Time (Netflix) og kinoaktuelle Bodies Bodies Bodies.

Me Time (Jon Hamburg, 2022) er Menn (44), Kevin Harts – og litt, Mark Wahlbergs – crazy crapkomedie om hjemmeværende pappa Sonny, en buddykomedie med oppkast, eselpenis, bæsj and carry med fjelløve (ja, det høres ut som en KLM-sketsj, à la klatring i tre for enbente, med løve), bæsj i senga, munn til munn med skilpadde, promping og hummer gnidd mellom skinkene.

Vi overlever ikke uten å være litt gale, synger Seal i sin «Crazy»-cameo, i en film med blindt kvinnesyn, men også rimelig snevre innramming for mannen, i en sjanger som også minner oss om de rådende økonomiske forhold. «Murder, She Boat» er navn på båt, hehe, men komedier uten bloopers på rulleteksten mangler nødvendig overskudd.

«Hvem er morderen?» Fuglekvitter og et nærbilde av to kvinner som kliner i skogen åpner den satiriske slasherkomedien Bodies Bodies Bodies (Halina Reijn, 2022). Kropper holder pusten under vann i et basseng ved en mansion, før en storm av lyn og torden, regn og champagne fra sablet flaskehals innestenger en morderfestlek.

«Fuck this game!» Lynnedslag tar (selvsagt) strømmen, mobiltelefonene har (selvsagt) ingen dekning, og bilen har (selvsagt) flatt batteri. «Feelings are facts» skriker «woke»-generasjonen, som med lommelykter og neonlys om halsen skyter seg selv i foten.

På lek eller virkelig?

Å dytte en bror – Storm  

Må vi snakke om Storm? «Kan vi ikke heller være hjemme?» Mors hånd dekker datterens munn på plakaten til kinoaktuelle Storm, om dødsløgnen, fortrengt menneskemengde, ettertidens tenner og beskyttelsens begrensninger i nok en norsk diskusjon av barns ondskap, med åpenbare assosiasjoner til mystiskrealistiske og overnaturlige Thelma (Joachim Trier, 2017) og De uskyldige (Eskil Vogt, 2021).

Men i Storm er alt realistisk og naturlig, mer lik voksne Barn (Dag Johan Haugerud, 2019) eller ubehagelige Vi må snakke om Kevin (Lynne Ramsey, 2011). Den psykologisk naturlige melodramathrilleren Storm er ikke redd for mørket og snakker om Storm.

Det første som slår meg er at det er lenge siden det opplevdes som lenge siden jeg så Ane Dahl Torp på lerretet.

Det er et (u)hyggelig gjensyn. Få bærer orkan bak masken strammere, og få mister fatningen like skremmende rolig. Knivripe hyttebordet. Pirke i og knuse smulene. Klemme på et plastglass til vannhinna klamrer seg til kantbuen og nær renner over. (Ellers er bildefortellingen både presis og poetisk, som da to legofigurer settes ytterst på flyvingen.)

Mange funksjoner er sammenklemt hos henne, som alenemor og enke, etter hvert etterlatt etter død sønn, og som etterforsker, som politi.

I åpningen tvangsteller Storm uengasjert biler med hodet mot ruta. Vi befinner oss utenfor. Hun og lillebror Ulrik krangler i baksetet, før han gauler med på «Ingen sure miner, det er gøy å være glad!».

Storm holder pusten. Sure miner. Det er ikke gøy å være trist.

Ulrik og Storm er ikke Karsten og Petra.

Og snart står de på glatt fjell ved opprørt vann.

Ella Maren Alfsvåg Jørgensen gjør fra start en troverdig prestasjon som Storm, i og med manusforfatter Johan Fastings mildt mindbendende struktur og ord, stødig instruert av regissør Erika Calmeyer.

Det er avstand mellom – og skiftende rekkefølger av – tanker, handlinger og ord. Hva og hvordan vi til enhver tid får vite er godt porsjonert, og filmen virker ikke interessert i å skremme, men heller uroe uhyggelig gjennom menneskelige dilemmaer som pipler til overflaten underveis.

Hva er empati? Må man tåle sannheten? Hva orker man innrømme? Er Storm (u)skyldig? Står Storm bak kastet? Har hun dyttet og/eller drept lillebror? (Lillebrors død skildres helt annerledes i Riket Exodus.) Hva skjedde egentlig? Og hva betyr egentlig?

Filmens iscenesatte mareritt om å miste barn brutalt, rykkvis og gradvis skaper situasjoner med fortolkningsrom, en film å føle og tenke med, som aldri er kjedelig for den som virkelig er interessert i menneskesinnet. Manus vris mange omdreininger, og er perspektivrik om sitt tilspissede premiss, til en tilsynelatende umulig forsoning, med tilgivelser i flere retninger.

Mor forsøker forklare og forsvare egne tanker og handlinger, men forblir i skvis mellom umulig hat og kjærlighet. Hvordan hate den man elsker? Hvordan elske den man hater? Kanskje peker spørsmålene på at hat og kjærlighet er for store ord om fenomener vi ikke evner å forstå.

Hulrom der det var hjerterom.

At barn kan være som folk flest og gjøre vonde ting – og kanskje til og med være såkalt onde – er vel ingen overraskelse. Utkledd som zombie i bursdag ender hviskeleken med at «Storm drepte lillebroren sin» og slåsskamp mellom småjentene. Også sjangerfilm er litt som en hviskeleks svært tvilsomme vitnemål: ting kan vris, vinnes eller tapes underveis.

Lillesøsken Storm når ikke helt opp til kvalitetene fra De uskyldige, Barn og Thelma, men er definitivt verdt billetten.

Norsk drama – Etterglød, Fenris og Forsvinningen

Hjemme fins flere nye norske serier, som Etterglød, Fenris og Forsvinningen, der sistnevnte etter mitt syn er mest interessant.

NRKs ferske feelgood-til-tross-for-at-du-feelbad-melodrama Etterglød tydeliggjør for meg en grov distinksjon filmskaper Sidney Lumet formulerer i sin berømte bok «Making Movies»: «In drama, the characters should determine the story. In melodrama, the story determines the characters.» I Etterglød skjer sistnevnte såpegrep (løgner, misforståelser, forviklinger, sniking og snoking, slow motion, strykere og skrik mot himmelen; hvem kneler med hvit bukse i vått gress?) for ofte på bekostning av karakter og menneskeskildring. Det er uansett langt fra Douglas Sirk.

Serien åpner lettbeint om livet og døden. Hovedperson Esters kreftavsløring på 40-årsdagen forsøkes komisk satt opp – lik en intens og krevende, litt naiv Meg Ryansk romantisk komedie-karakter – og assosiasjonene går raskt til dramakomedien Ingenting å le av (Petter Næss, 2021) og dels Verdens verste menneske (Joachim Trier, 2021) heller enn de andre langt mer alvorlig anlagte, nylige norske kreftskildringene Håp (Maria Sødahl, 2019) og Natt (Mona Hoel, 2022). Sykt selvopptatte Esters forsvarsmekanisk vedvarende uvørne spill med det hun selv omtaler som «kreftkortet» får bestevenninnen til å si at «det er ikke noe morsomt». Jeg får enkelte ganger den samme følelsen gjennom de sju episodene.

Det er en annerledes serie det ikke er lett å bli klok på, med en hovedkarakter som i hvert fall innledningsvis tilsynelatende ikke klarer å ta på alvor alvoret i sin egen situasjon. Det kommer etter hvert – hun innrømmer snart «jeg er så redd» – og omkranses også av en rekke andre melodramatiske situasjoner om liv og død.

«Tror du dette bare handler om deg?» konfronteres hun på et tidspunkt med. Hovedrollen er sterkt spilt, men karakteren byr meg tidvis i mot på en for lite interessant måte, og tross at situasjonen er svært enkel å ha empati med, synes karaktertrekkene innimellom for usympatiske. Det er ubehagelig å se på folk som gråter og føle lite.

Serien skildrer den konformt famlende norske middelkulturen, med sykepleieres, dyrlegers og forskeres (og deres barn i bakgrunn og bihistorier) førtis- og femtishjemmefester, alkohol og vennemiddager, dans på byen, hemmelig attrå, utroskap, turn, badstu, Nina Simone-plakat på veggen, cellokonsert i Operafoajeen og ironisk bryllup i ei burgersjappe – og, jada, snike seg inn til nattbad på Frognerbadet (om enn med et originalt asiatisk turistpar med på slep).

Og den direkte parafrasen av Oslo, 31. august (Joachim Trier, 2011) tilfører lite:

«Det kommer til å ordne seg, ikke sant.»

«Gjør det det?»

Øyeblikkene av erkjennelse er det langt mellom, hos voksne som ikke oppfører seg voksne. Det beste de kan tenke seg er sex, fest og alkohol, være lenge ute og oppe lenge, skrike høyt, kjøre gravemaskin i fylla eller fort med bil.

Etterglød er en bred serie for befolkningen, med en virkelighet lett skrudd opp, og den opererer her som Storm. Det er rart at NRK lager denne og ikke Pørni. Devisen «Noe for alle. Alltid» kan vanskelig gjelde innenfor et enkeltdramas diegese – om ikke serieskaperen da heter Lars von Trier, som igjen i Riket Exodus evner å turnere brutale toneskift omkring totalt skrudde skikkelser (men mer om det snart).

Hvem er den som ulven frykter? Det er tvil om hvem som er rovdyret plakaten til Fenris (Viaplay) sikter til og mot, og seriens relativt intrikate intrige skaper en fengende fortelling fra bygdelandet.

«Jeg veit ikke hva som gjør at du er så full av faen, jeg, Stian», sier en politibetjent til en ung gutt, og ulvekonflikten blir en mikroversjon av flere av vår tids sterkeste motsetninger, som by mot land, sentrale myndigheter mot distrikt, innvandring mot lokalbefolkning – det skumle utenfra som kommer og tar kvinner og barn.

Fenris iscenesetter samtidspolitikk med norrøn klang i en norsk noir fra innlandsskogene – i støvskyen etter svenske Jegerne (Kjell Sundvall, 1996) – der pickupene spoler avgårde med gasspedalen i bånn over grusen, og det skules under kapsene, med geværløpene stadig rettet mot hverandre.

Det halvdomestiserte bygdedyret mot ulven.

«Forsvinning er dannelse», skrev Tor Ulven. Og i mer tett befolkete Lørenskog, hovedstadens aviser og advokatkontorer foregår Forsvinningen (Netflix), en sannkrim nær i sanntid.

Levende bilder og lyd kan ikke unngå å påstå noe om en virkelig eller skapt verden, og åpningen av serien er umiddelbart svært spennende, kastet rett inn i en skummel bortføring av en eldre kvinne av svartmaskerte menn, med sømløs kameraføring i en villas stue og trappenedgang, med etterforskere i situasjonen, slik at spørsmålene raskt kommer:

Er det en rekonstruksjon? Hva skjedde egentlig?

Kriminalitet sett fra flere ståsteder fins filmhistorisk fra fiksjonsfilmer som Kurosawas Rashomon til Tarantino, og i dokumentarfilmene til Errol Morris, og som en forsøksvis ny vri på sannkrim forsøker Forsvinningen en slags truthiness crime.

Etterforskerne og journalistene fortsetter å se lys levende spor i omgivelsene, og vekker en interesse i hvert fall ikke jeg tidligere har hatt for saken.

Gamle dager – Old Man og Catherine Called Birdy

Jeg skulle ikke ønske jeg var Jeff Bridges i denne FX-serien (tilgjengelig hos Disney), om en slags geriatrisk John Rambo, der tittelen Old Man kan leses som tiltalen gamle mann, beskrivelsen gammel mann og rollen pappa.

Dan Chase (Bridges) må tisse flere ganger gjennom natta, vasken renner over og en kvinne som egentlig ikke er der sier skummelt «I see you». Bittelitt som Riket Exodus.

På dagtid er datteren bekymret på telefonens overstemme, og han innrømmer etter hvert at noe er «off», før han putter telefonen i mikrobølgeovnen. Legen mener det ikke er noe uvanlig med kognisjonen, og det som tidlig ligner et sobert drama som Vortex (Gaspar Noé, 2021) blir raskt nærmere old school action som Jaget (Andrew Davis, 1993).

Sammen med sine to hunder blir han innhentet av fortiden (som en type Lawrence of Afghanistan), men han har ingen interesse av å dø soft. På rømmen blir det i løpet av de to første episodene melodrama med far/datter, høviskstrategisk flørt med en kvinne, forfølgelse med skyting og sakte slåssing, knivskjæring og hundebitt.

All identitet er til låns, og vår gamle mann går fra å måtte pisse om natta til å knerte tre spesialagenter i løpet av første episode.

Yngre til sinns er definitivt Catherine Called Birdy, Lena Dunhams film hos Amazon Prime, en komedie lett på tærne med forsiktig løftet kjolekant over gjørma, tonalt nær for eksempel Apples Dickinson.

Overstemme og tekst på bilde presenterer karakterene, og filmen er ikke redd for å flekse sitt fortalthetspreg. Hvor anakronistisk eller kontrafaktisk innholdet er er jo strengt tatt ikke godt å vite, men som fortidsfantasi som samtidsallegori kaster det møkkete kostymedramaet seg inn i feministisk synliggjøring fra «ting jenter ikke kan gjøre: korstog, klippe håret, trene hester, le høyt, gifte seg med hvem de vil, være munker, drikke i ølbuler, gå til henginger» til «ting jenter kan gjøre: løpe i enga, oppfinne originale banneord, redde dagen, tisse stående (vel, den er litt tricky), og fortsette å slåss uansett hvem som kommer på hesteryggen».

Den dagboksskrivende, (u)lydige ungjenta møkker seg latterfull til gjennom åpningens gjørmekasting, blir lurt om hvordan barn lages, opplever blod fra det andre hullet og må hide rags for ikke å bli giftet bort av faren til enhver enkel og/eller ekkel og/eller eldre friar uti gardi, tar lady lessons og begjærblikker munker i slow motion, klamrer seg til et krusifiks med hendene over Jesu rumpe, brystmuskulatur og sixpack, bruker ellers kors som sverd, tar smerten fra farspisken med knytt ansikt og gjør så at det faktisk brenner på utedassen.

Så, hovedforestillingene.

Godt lik – Riget

«Det er kanskje godt at det ikke er kommet en tredje del», sier Lars von Trier på dvd-kommentarsporet til episode åtte, inntil nå siste episode av spøkelsessåpeokkultserien Riket. Von Trier sier videre til co-manusforfatter Niels Vørsel (som Mark Frost til David Lynch) at vi har «skrevet oss selv opp i et hjørne», og at «ingen har ytret ønske om å se hvordan det slutter – så det slipper vi.»

Men det slapp de ikke.

For også skjeletter kan peke. Karen (Bodil Jørgensen, med samme karakternavn som i Idiotene) følger retningsgiver Fru Drusses (Kirsten Rolffes) spor. I en tid tapetsert etasje etter etasje med heisserier – bakgrunnsserier for glance eller spoling – krever Riket Exodus igjen et konsentrert blikk, og det er ingen grunn til bange anelser før returen: Sesong tre er ikke en kynisk oppfølger, men en ektefølt fortelling i ånden til det vedvarende forbildet Twin Peaks, inkludert The Return (2017). Von Trier var «meget begeistret» for Twin Peaks, der han så Lynch skrive med venstre hånd i positiv forstand, underlig- og fremmedgjørende.

Før «play» på Riket Exodus synes det nødvendig å ha sett Riket (igjen), som heldigvis endelig fins restaurert og lett tilgjengelig hos Viaplay.

Serien åpner som alltid – men her, for første gang – med en langsom kamerakjøring – lik von Triers tidlige filmers kanalisering av ungdomshelt Andrej Tarkovskij – langs en gammelbrun myrs evige tåke, der laken fuktes og blekes i kald, sakte film, mens overstemmen lar hovmod stå for fall og smyger oss tematisk ut i juvet mellom tro og viten, ned til det undernaturlige. Fornektelse gir materiell tretthet, og porten til Riket har begynt å åpne seg igjen.

Høy bygning, men smale dører og lavt under alle tak.

«Speculum, et cetera!» synges over fortekstene – von Trier vil det grimt og presser kornet ut av filmen, som også skalpelleres så blødende som mulig – og kroppens (og bygningens) ulike hulrom, fra munn til anus og vagina (også i senere filmer som Idiotene, Antichrist og Nymphomaniac), undersøkes febrilsk på leting etter sjelen(e) og fortidens forbrytelser.

Stirre ned i skåla: Flyter eller synker avføringen?

Von Trier forteller på ekstramaterialet til Riket at han håper på spøkelser (mens en karakter i Riket Exodus tror, men stoler ikke på det guddommelige). En tom, lysende, selvkjørende ambulanse dukker opp og forsvinner mellom portaler og portører på vei til og fra nevrokirurgisk avdeling, som det visstnok er vanskelig å komme inn på, for den lille pige og gamle dame, slik oppvaskoraklene med Downs syndrom omtaler dem mellom vasking og knusing av tallerkner.

Åndenes makt og avmakt.

Selsomme seanser.

Den storsvenske, bryske overlegen Helmers (Ernst-Hugo Järegård) CT-myndighet ydmykes av assistentlege Krogshøj/Krogen (Søren Pilmark) og leder Moesgaards (Holger Juul Hansen) «Operasjon Morgenluft», og krangelfornærmelsene flyr raskere enn svisjpanoreringene og klippingen holder tritt med – og ellers Stephen King-skrekk- og spøkelsessjangertrekkrike Rikets sataniske multipervers av døde og veldig døde, gode og onde ånder, skinndøde og skinnlevende, samt sublimt sjenerøse lik under disseksjonskniven, forvandles slik merkbart til en kontor- og sykehusserie i krysningene mellom slapstick (inkludert ståpikkskyggeteaterhumor), situasjonskomedie, såpe og drama, inkludert pressmidler, dumhet og ondskap, kleine morgenmøter med babling og plapring, beilende pardannelser, fortvilte pårørende, uortodoks gruppeterapi, grufulle operasjoner og selvtransplantasjon, midt mellom Twin Peaks og The Office.

Hos pitalet.

Med isin.

Vid, underlig.

Riket er kanskje all over the place, men in a good way.

Stadig innlagte spiritistsimulant Fru Drusse hører barnegråt utenfor heisen, og på Miss Marplesk heisjakt i heissjakt stirrer kamera opp og ned i klangbunnen på leit etter etterlatte ekko, og rykker til sist i første episode taktfullt opp mot pikebarnet med den lille dødsklokka i himlingen.

Når de døde sovner.

Frosne innstillinger med dobbelteksponeringer lar åndene inntone og komme til syne eller lar ringer i vann danse reflektert i taket.

Berøringsangsten stopper ikke berøringen, kjærtegn eller vold. Klipp fra en kald, levende hånds nåleprikk til skjæring i en kald død hånd. Likbriller. Hoderulling i korridoren. Skakke innstillinger vitner om et kamera med angst. Knastrende høstblader blåser inn mellom dobbeltdørene. Når huset selv gråter blir det hakk i arkitektoniske plater, og heisen henger skjørt i husets nervetråder av stål. Feilbehandlete Mona svinger og sikler i sengen. Helmer kikker over til Sverige i mørket, granitt mot kalk, og roper «danskjävlar!». Blod på heistaket, oversvømmelser, sirener og rystelser. For første gang ber von Trier oss om å «ta det gode med det onde», før han selv uttoner i gardinen.

Særlig første episode er et mesterstykke. De fire første er også mer karakterbasert enn de actionbaserte fire neste. Riket Exodus har en god balanse mellom karakter og handling.

Helmer krangler om parkeringsplass med hjuldeksler under armen. Død og syk pike ved siden av blødrøde tegninger og hverandre. Aldri sove. Aldri Dreyers ro og hvile. For de som ikke vil høre er det stille. Det kan jo skjule seg noe i stillheten, som forsterkes til bakgrunnstøy: «Hvorfor skal jeg bli drept?». Sykehusets stemmer. Kommunikasjon gjennom elektriske og levende bekreftende lysblink og -blaff, som senere i Stranger Things.

«Hvem er Mary?» blir seriens «Hvem drepte Laura Palmer?».

Der hun ligget begravet. Innvortes klorbleket. På formalin.

Mane en mare fra myra inn bak muren.

Riket er også rørende i all sin melodramatiske, kynisktekniske følelsesformidling.

En deformert, monstrøs baby, lik i Eraserhead, blir født med voksent hode, etter hvert lange armer, bein og en ustanselig torso – et mildt monster i barselsenga, som navngir seg selv Lillebror.

En god splatter.

Djevelen er i detaljene. I alt det pjatt er det onde. Ånder drikker ikke kaffe, men drypper og tegner med vann og blod. Ingenting kan ikke bli skittent. Spise sykdommen rett ut av kroppen. Utrykning i full fart i mot kjøreretningen. Kan man brekke av seg hornene? Tiger som anagram av Riget når skriften på veggen er revet ned. Mona i søppelkurv som internpost. Klippe vekk stillaset rundt en kropp. Døden som passasjer.

Det er snålt, det med minner – alle smerter er samlet i arkivet.

Lillebror i midten – Riket Exodus

Hvem er denne Karen? Hva kan bare Lillebror? Være alt det der?

For Riket Exodus er Riket arkivet. «Vil Riket bli som før?» spurte von Trier helt til sist, og den nye tredjesesongen åpner med en eldre kvinne som ser nettopp dette på dvd:

«Tenk at de kan selge sånne halvkvedete viser. Det er da ingen slutt.»

Hun tar dvd-en ut av spilleren, og fortsetter selv fortellingen om gjengangere, søvngjengere og dobbeltgjengere. Ei flaggermus får fart på svingdøra, og vi er straks gjeninnlagt på sykehuset.

Her trengs litt søvn på oppvåkningen.

Exodus er et tveegget sverd.

De første seks minuttene er fantastiske, på høyde med von Trier på sitt beste. Søvngjenger Karen med bjelle om halsen taler med to tunger, snakker med den annens stemme, påkalt av Fru Drusse og Lillebror, som er i ferd med å drukne.

Del ni – altså første del av Riket Exodus – harselerer med «idioten Trier», som denne gang under ettertekstene (i motsetning til flere av skuespillerne) av forfengelighetsårsaker sier han ikke tør vise aldringens tekstur i ansiktet, hvilket er ganske sårt med tanke på den nylig avslørte Parkinsons-diagnosen.

Blek og ikke fatte.

Helmer jr./Halmer (Mikael Persbrandt) møter lignende sin far («Pappa var en gigant», sier han da han fyller halve dressen hans) lederpåfunnet «De åpne dørers gjennomgående politikk» og forsøker svenskinspirert «henifisering» (journaloppførte «K. Svensson» skaper senere forviklinger under en hjerneoperasjon.), men verken Carl Th. Dreyer eller Ingmar Bergman godtas i drikkeleken, der danskenes H.C. Andersen og Søren Kierkegaard i følge det hovedsakelig danske kollegiet suverent utkonkurrerer svenskenes Astrid Lindgren og August Strindberg.

Karen møter portør Bulder/Balder (Nicolas Bro). «Det er vanskelig å komme inn her», ser vi Fru Drusse si i svarthvit klipp fra Riket og Karen gjenta til Bulder: «Jeg vet godt at det er en gjentakelse, men det er en riktig gjentakelse, tror jeg.»

Det er von Trier på sitt mest ydmyke.

Riket Exodus er en riktig gjentakelse.

Del 10 til 13 fortsetter som en stor film-/serieopplevelse, et sammensurium av ideer, karakterer, sjangrer og mytologier, med IKEA-montering, Tetra Pak med farsaske, Babels yngel, Grand Duc, Scorseses Jesus Willem Defoe, misjonsbefaling, ugle, rotter, slanger, Swedish Anonymous, Skarsgård jr. som svenskenes toalettadvokat, beltesøvn på frosne erter, lederkabal på barnenivå, puslespill, kjelleravdeling for «Illegal IT» og feilslått samtykkeepost, rumpe- og brystfiksering («gi meg brystene»), ubetalelige enten/eller-utsagn og teskjeøyeutplukking fra Naver (Nikolaj Lie Kaas), som også holder øyet ut og ser tilbake gjennom kraniet, misunnelsesverdig partikkelkanon på Skejby, uttynnet saft, pølse med mos, omvisning som snakker om at sesong to ikke var like bra, knust Jesusbarn i søpla, gapestokk, opiumshule, svulst med snøglobe i, vannpistol, rappellering i rullestol, et løpsk helikopter og en usynlig glassånd.

Av nykommerne er særlig Tuva Novotny helt suveren som den anonymt svenske krenkjeger og utpresser Anna, med hendene stadig klamret omkring den for vide bukselinningen. Hun makter også faen meg å levere en tvillingreplikk lik en sagt til en svensk von også: Max von Sydow (men den får du vente på selv).

Døden er et tillatt kjærtegn.

Hvitt støy er fra det store skriket, og kosmos er fylt med smerte, smerten som kleber seg til hver eneste stein i bygningen. Karen tør skramme seg, og den trange og mørke internposttogbanen blir et forsiktig skrekkabinett på skinner dit toget ikke går, til blekedammene, tigeren, jamrende Mona og gråtende Lillebror/Storebror.

Det er så man måper.

Den umulige turen i arkitekturen viser vidunderlig tvetydelig filmens og seriens (u)mulighetsrom.

«Drømmene gidder ikke å vente», som min tiårige datter sa da jeg beskrev scenen (hun krevde også ti kroner for bruk av sitatet).

«Følg halspulsårene» står skrevet på skjelettet i heisen, som også har havnet der etter sitt frie fall. Von Trier skaper her noe så sjeldent som nye bilder, der Lillebror/Storebrors enorme hode synes med vann til nesetippen.

Portvokteren holder på å dø i en sjø av egne tårer.

Veggenes hjerteslag. Det kniper i hjernen.

Von Trier flekser både sin stilistiske framing og pointing, fra svisjer til den andre og vektløse svev mot seg selv, og med sondert hulromsavstøpning viser han det som ikke er der.

«Livet larmer, la livet larme, lev livet!» proklamerer «L-talen» til Lars (som manusforfatter) og medleder Lars Mikkelsen (som Pontopidan).

Gamle gode Lars er et lystig land, og han skriver seg med sin egen venstre hånd inn i de store mytologiene.

Nivet narmer, na nivet narme, nev nivet!

Kransen brenner. «Alt er stjålet.» Siste ord er sagt.

Ingen leverer dansk uhygge som Lars von Trier. Han omfavner høyt og lavt, men lite midt i mellom. Bibel og babbel, det tidløse og trivielle, det hellige og det heslige. Hans kunstnerskap er blant annet en kamp mot den nordiske middelkulturen.

Von Trier er også blant verdens ytterst få kunstfilmregissører som kunne avfødt en (mis)fornøyelsespark.

Blegedammene bør legges til Legoland.

Von Trier er den skandinaviske filmskaperen som kanskje sterkest har gitt seg i kast med kropp og sjel, og svært få levende nordiske filmskapere tåler å nevnes i en rekke kanoniserte kunstnere som Munch, Dreyer og Bergman.

Von Trier demonstrerer igjen sitt kandidatur.

Se for guds og satans skyld Riket og Riket Exodus.

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---