Kvaliteten på høstens filmer og serier tar seg nå ganske kraftig opp. Blant de norske, Titina og Thomas mot Thomas på kino, Kuppel 16 (NRK), Flus (NRK) og spesielt Last: Jøder – historien om Holocaust i Norge (NRK) på strømming. Blant internasjonale, særlig franske En vakker morgen på kino, og The White Lotus (HBO Max) og Avenue 5 (HBO Max) på strømming.

Luftslottet Norge – Titina

Æres den som æres bør? «Var det Nobile som fant Nordpolen?» Roald Amundsen slutter tilsynelatende aldri å være en nasjonal mediebegivenhet, og alle må gå på kino og oppleve Titina, i regi av Kajsa Næss og manus av Per Schreiner, en tegnefilm etter egen beskrivelse «stort sett basert på virkelige hendelser».

Lik Norges psykologisk splittede identitet – med eksempelvis bærekraft og fred motstilt olje og krig – er jorda bipolar, og Amundsen tok seg en tur til begge.

Men polpunktene har vist seg trange.

«Men det er jo ikke min hund», sier italienske Umberto Nobile om hunden som følger ham hjem og vel inne får navnet Titina, blir med i luftskip med Amundsen til Nordpolen og et halvt århundre senere sitter og ser gammel smalfilm med sin døende eier.

Titina fyller lerretet med farger og bevegelser, stemmer og musikk – kontrastert med arkivklipp i svarthvitt – delvis fortalt i hundeperspektiv, med nysgjerrighet og lekenhet.

Den norske nasjonalhelten er dobbelt perspektivert, gjennom Nobile, og gjennom Titina.

Alfahannene ryker uklar og kumpanene blir kamphaner, men da Nobile senere er savnet etter trasstur, styrter Amundsen til i redningsaksjonen.

I begynnelsen av filmen tegnes luftskiptegneren som helt, og lik pennen settes mot det hvite arket planter Næss her sitt flagg skånsomt, men fast i vidåpent landskap.

Titina er en virkelig bragd.

Hvalen speiler seg i luftskipet.

Ovan der – Ammo, The Redeem Team, Limitless with Chris Hemsworth og The Playlist

Noen helt korte tips. Eirik Svensson (Den største forbrytelsen) har regi på Ammo (TV2), skapt av Ole Marius Araldsen og Nicolai Cleve Broch, som spiller hovedrollen som naiv, nytilsatt syndebukk i en etter et par episoder ok spennende serie, som diskuterer Norges diskutable rolle i global våpenhandel og krigføring, der ulovlige automatvåpen kommer fra oven i Mali, der Frankrike kriger.

Per-Olav Sørensen-regisserte The Playlist (Netflix) er overraskende engasjerende om strømmetjenesten Spotifys tilblivelse, en serie jeg har tenkt på hver gang jeg har trukket play – og sluppet vente, og vente, og vente – siden. Så får vi alle heller leve med devalueringen av musikk.

«Uncle Leo’s having regular sex?»

«Yeah, I know, it devalues the whole thing.»

«Bring back the gold», sier Kobe i åpningen av The Redeem Team (Netflix), om basketballaget som etterfulgte nittitallets Dream Team og fadesen «LeBronze» i OL 2004. Lagånden lokkes ut av flasken, av trener, spillere og støtteapparat som prestasjonsgruppe, ledet an av Kobes alvor og LeBrons kødd, som viser at to alfaer kan være mer enn én. Amerikanerne kan også lagspill.

Idrettens holdning til livet gjennomsyrer også Limitless with Chris Hemsworth (Disney+), der Darren Aronofsky har tatt med med Chris «Thor» Hemsworth på machoreiser verden rundt, inkludert Lofotens eksotiske fiskevær, for å tåle smerte og vise hvor tøff han er.

Hammeren Hemsworth ser alt som spiker, og dundrer inn i ulike utfordringer som visstnok handler om å leve lenger og bedre. Han faster for eksempel fire dager, for så å holde pusten, dypdykke og fiske egen mat.

Blåøyde Hemsworth er en urimelig vakker mann, ofte sett fleksende i baris. «Don’t touch his face, please», sier kompisene som også er betalte medreisende og medfastere (så lenge de betaene holder ut), før Chris dukker ned til litt lett motivert undervannshockey.

Uten mat og (med bare) drikke duger superhelten ikke? Joda. Supersulten og stadig superrik spiser selverobreren til slutt ærbødig på stranda og skåler for (intet mindre enn) havet – før han i neste episode surfer og svømmer i kaldt vann i Norge, før velfortjent badstue og boblebad.

Yte før nyte, eller noe sånt.

Svulstkunst og virkeligheten, slik den er – Crimes of the Future og En vakker morgen

Hvordan obdusere den levende? Hvordan teller det indre? Næring og sær fortæring – i et obskurt Marshall McLuhansk univers der menneskene ikke lenger kan føle smerte, og er i ferd med å utvikle seg vekk fra menneskeheten – møter vi også tidlig i kinoaktuelle kroppskunstner og filmskader David Cronenbergs skittenfuturiske film Crimes of the Future, som originalt lar et evolusjonsforstyrret barn i åpningen knaske søppelbøtta på badet og Viggo Mortensen som en av hovedrolleinnehaverne straks si at «I think this bed needs new software».

Syke piker og menn ser sitt snitt. Frokost inntas i vingleskjelvende, skjelettaktige kjøttmøbler. Mennesker skjærer hverandre til blods på gata. Dans med sammensydde øyne og munn, og ører innoperert overalt under kroppshuden.

Neoorganer utvikles og tatoveres innvendig, før bløtvevet liveopereres ut som del av en svulstkunstperformance, der «kirurgi er den nye sexen» – eller var det slik at «sex er kirurgi»?

Kropper åpnes, og en kvinne slurper glupskerotisk glidelåsblodet ved mannens navle. Kan man leve av plast og syntetisk mat? Kan man grave fram indre skjønnhet?

Filmen er vanskelig å føle og fordøye – men det er kanskje også meningen, all den tid den pirker, klyper, skraper og skjærer omkring det bedøvete brekningspunktet.

Léa Seydoux som Caprice kommer sterkest ut av det.

«Alt må repareres», sier en eldre kvinne om kroppens skavanker til Sandra, også spilt av Seydoux, omdreiningspunktet i det realistiske dramaet En vakker morgen, Mia Hansen-Løves kinofilm, som svinger pendelen langsomt til virkelighetens side – og lar den henge der.

Karakterer snakker om at ting er «komplekst» og «komplisert», og Hansen-Løve lager nå rett og slett de beste franske filmene, best Fransk Film. Denne filmens psykologiske og fysiske forestillingsevne gjør den til og med kanskje til hennes hittil sterkeste.

Oversetter Sandra besøker sin syke far – en tidligere professor i filosofi, nå hensvinnende med Bensons syndrom – i en leilighet full av et liv bøker, før hun henter datteren på skolen og møter en mann i en park.

Hun formidler andres ord på en krigsmarkering, en vinomvisning og konferanser. Men hvor blir hun og hennes selv av?

Fekte, halte.

«Jeg føler bare at kjærlighetslivet er over», sier hun før hun kysser og omfavner den gifte kosmokjemikeren som samler prøver av og analyserer mikrometeoritters kosmiske støv.

Med far på vei til sykehjem må familien rydde etter et langt liv. Tårer hos Seydoux, raskt klipp. Hansen-Løve fremkaller sterke følelser, men mesker seg ikke med dem, selv med alt potensielt patos som fins med pasient og pårørende i eldreomsorgen.

Dette er realistisk film anno 2022, fra faktisk romstøv til støvete rom.

Man er bøkene man har valgt og lest. Biblioteket som personen. Sandra beholder lyrikk og ordbøker.

En vakker morgen er et relasjonsdrama i mange fasetter, ikke ulikt livet selv, inkludert kyssing, klining og etterlengtet knulling. Hun viser brystene for at elskeren skal bli, og på sommerhuset uten ham Scrabbler hun lattermildt «sex» og «pikk» for seg selv.

Liv, sang, tårer, utsikt over Paris. Fryst bilde, og Bill Fay synger «love will remain» over ettertekstene.

Pupper og penger – Kuppel 16 og Flus

Kjærlighet er også tematikk i noe så sjeldent som den norske sciencefictiondramaserien Kuppel 16 hos NRK. Serieskaper, manusforfatter og co-regissør er Thomas Seeberg Torjussen, mens Daniel Voldheim er co-regissør og sjefsfotograf. Etter å ha fått se fire av ti episoder er jeg fascinert, men litt usikker på den totale kvaliteten på den foreløpig fantasirike og spennende fortellingen.

I Haven med v – en kuppel eller gigantisk glasspupp med en egen verden inni (ikke ulikt premisset til en av filmene med lavest rating hos kritikerne på Metacritic (1 av 100, men 7,5 av 10 blant brukerne), Bio-Dome (Jason Bloom, 1996), eller en rekke episoder av Star Trek – bor en privilegert rekke framtidsmennesker, 11324, en god stund etter vår tids digitale revolusjon og pandemiske epoke, den økologiske kollapsen i 2040 og nytribalismens ekkokamres ulike virkeligheter.

Den postapokalyptiske serien har to typer troverdige univers: klinisk versus skitten, fargefattig versus fargerik. Noen bor og lever lenge innenfor, sterilt, sunt og strengt, med lys og fuglekvitter. Andre bor utenfor, med skitt, smitte, sykdom og pustevansker, men også kultur, glede og samhold, i postfamiliære klaner, bestående av musikere og kunstnere, utøvere av jobber algoritmene ikke erstattet.

På gutterommet i Haven leter tenåringen Anton (Johannes Blumenthal) innover i en strandvideo i åpningen av første episode «Jeg ville bare se en pupp». «Er dette pupp?» spør den svevende kulecomputeren Roy.

Mennesket synes det samme, på søken etter det vakre, erotiske, næring, mor, livet.

Anton er ellers omgitt av en rekke eldre mennesker. Kompis Sam sier man kan se over et gjerde til gjestearbeidere som dusjer. Kikkeren med heteroseksuelt begjær og blikk er bokstavelig talt krypende og risikerer å knuse gulvet under seg og skuffe alle, på vei til en kostelig, men kostbar «meet cute/creepy» med unge Emma (Flo Fagerli), som er kommet utenfra.

Etter hvert tegner de til å bli lik Romeo og Julie, en øst- og vestsidehistorie. Og de unge synes å reise seg mot de voksnes hykleri.

Men kan fortellingen om framtiden handle om noe annet enn samtiden?

Søken etter det rene viser utopiens intoleranse, et klassesamfunn og politisk landskap med såkalte «planetsvikere» og «99 prosent»-bevegelsers «riv kuplene». Det er borgerlønn, premium matabonnement, overvåking, moralpanikk, smartteknologier, fake news og deep fake videoer.

Men også flokker av hester som løper i nattemørket.

NRKs Flus (manus og regi: Mikael Samuelsen; manus og co-regi: Yosef Woldemariam) er en nærmere fortidsfantasi, fra 1999, og serien er det kuleste norske gangsterkomediedramaet jeg har sett (inkludert alle Olsenbanden senior-filmene).

Tekstplakat og Woldemariams overstemme – som gjennomgående leverer presist monterte karakterpresentasjoner i tilbakeblikk – kaller det en historie basert på løgner, myter og legender, kretsende omkring mye medieomtalt gjengkriminalitet og unge Bæbs (Filip Bargee Ramberg) som vikler seg inn i trøbbel og gjeld – blant annet for å hjelpe sin syke mor – med smoothe Kelechi (Tobias Haile Furunes), coole Asim (Karpes Chirag, med den strålende replikken «crime on crime – on crime») og bagsedlerbablorama Even aka Party (Herman Flesvig), ispedd Altavista på biblioteket og musikalsk tidskoloritt fra Souls of Mischief, D’Angelo, Sade, «I Swear», «All my life», «This is how we do it», «Larger than life», «I want it that way», Ricky Martin og Tupac versus tekno.

Den gatesmarte serien er stilsikker i sin gjennomtenkte miljøskildring av en rekke nyanserike ugagnssjeler, med humor og verbal (flust av «Fuck deg!», n- og p-ord) og fysisk vold om hverandre, men volden ofte holdt nede under bilderammen eller bak i iscenesettelsen.

Komedie er totalbilde, og flere scener bruker en slags bakgrunnskomikk, som da (bare én!) Flesvig i underbuksa gjør karikatur til karakter som kidnappet i skogen.

Det er også mafiost stolalvor da flere bes flytte seg for pur maktutøvelse.

Flus i alt.

Alt dreier seg om solen – Avenue 5 og White Lotus

To andre komediers andresesonger er svært severdige. «Death is just a long, beautiful nap» og «I will shout you calm» forteller en karakter i Armando Iannucci og HBOs meget velskrevne (med linjer som «That’s badly written») framtidssciencefictionsatire Avenue 5 i sin andre sesong, som flyr for nærme solen, med pedoer og kannibaler ombord.

Slagordet «Together, there are more of us» skaper mytteri, men «too much democracy» åpner for et valg av diktator i verdensrommet, mens USA der nede tilsynelatende styres av Totopotus (The Office of the Other President).

Lik Kuppel 16 handler Avenue 5 primært om samtiden. «Well, they cannot write women», sier en karakter i samtidsatiren om politiske valg, tv-serier, sosiale medier, sosiale rankingsystemer, og en svært original lek med totalitære regimers rangeringer for banalt begrunnete folkemord.

«He died as he lived. Alone.»

«Is everything boring?» Også på HBO tilbyr serieskaper Mike White et nytt luksusopphold på White Lotus, denne gang med jordklodens Italia som iscenesettelse, på Sicilia og et hotell i sær overklasse.

White Lotus er de beste feriene, og du slipper all forflytningen. «Italy’s just so romantic», sies det rett før en oppdaget drukning, skrik og en tekstplakat om «én uke tidligere». Og vi er i gang med en «whodonein».

Kun turnusstandhaftige milliardær Tanya (Jennifer Coolidge) har (såvidt) orket en ny tur, sammen med mannen Greg (Jon Gries), og en assistent (Haley Lu Richardson som Portia) som Tanya ber holde seg på rommet. Tanya ønsker å ligne Monica Vitti, men blir kalt Peppa Pig, og Vespa-romantikk i solnedgang gir insekt i halsen. Opera gir utløp for følelser, og tårer fyller øynene hennes, slik også en serie kan berøre, som empati- og emosjonsmaskin, i drømmer om skjønnhet og amore.

Nye reisende er kleine par med partnere blant annet spilt av Aubrey «When do I ever make things awkward?» og «You don’t think I can be lovely? Just watch» Plaza (som Harper Spiller), og en familie på tur, spilt av F. Murray Abraham (som prompende kvinnebedårer Bert Di Grasso) og Michael Imperioli (som Dominic Di Grasso, hvis drift er sult), to generasjoner sexavhengige menn, med en tredje generasjon (Adam DiMarco som Albie Di Grasso) tilsynelatende ufrivillig på samme vei.

To lokale sexarbeidere kan alle salgstriksene, inkludert å spille taffelpiano og synge vakkert om at de beste tingene i livet er gratis.

«Let’s fun!»

«Like father, like father, like son.»

«Flirting is one of the pleasures of life», sier Bert: «you need to drain the sack.» Og senere under Gudfaren-sightseeing til sitt politisk korrekte barnebarn: «I used to respect the old, now we’re just reminders of an offensive past everyone wants to forget.» Og enda senere: «I may never see a naked woman again.»

Romslige suiter egner seg godt for samtaler og baksnakkingen «alle» driver med, i livet og i drama og komedie, med dører mellom rom og ut til gangforviklinger.

Fortellingen viser Wolfgang Isers bevegelige synspunkt, fra mannlige blikk og spørsmål om hvordan være mann, til kvinnelige blikk og spørsmål om hvordan være kvinne, til skeive blikk og spørsmål om hvordan være skeiv.

Livet er en endeløs rekke transaksjoner, troskap og utroskap, løgner og sjalusi, mennesker som buffet, der noen virkelig tar for seg, mens andre blir sviktet i stort og smått, gjerne med sex som middel, mål og alt i mellom.

White Lotus er innviklende knutemorsom, og snart fins ikke den kroppsdel som ikke er viklet inn i en annen. Menneskene utnytter sine mulighetsbetingelser i en drøm av et mareritt, med maktspill der kameraet dupper og duver i bølgene og må hive etter pusten, før sannheter etter hvert kommer til overflaten.

White er en musikalsk filmskaper med fullstendig kontroll over ord, gester, bilder og sammenstillinger av disse.

«It’s a penis – it’s not a sunset.»

Dokumentasjon, sannhet – Last: Jøder – Historien om holocaust i Norge, The U.S. and The Holocaust og A Tree of Life: The Pittsburgh Synagogue Shooting

Til sist – og viktigst – et uvurderlig sterkt dokument blant alle de norske levende bildene, NRKs nye dokumentarserie Last: Jøder – historien om holocaust i Norge (Regi: Liv Dagne Lunde; manus og arkiv: Ragnhild Bøhler).

Det angår også oss nå.

Men la meg først nevne to nye dokumentarer med tangerende tematikk: A Tree of Life: The Pittsburgh Synagogue Shooting (HBO) og dvd-aktuelle The U.S. and The Holocaust.

Jødehat er ikke til å fatte, men A Tree of Life forsøker å fortelle om synagogeskytingen i 2018 i Pittsburgh. «All these Jews need to die» siteres, og seeren slynges rett inn i ekstrem terror, skildret av overlevende og etterlatte etter 11 døde.

Fotografier er i ferd med å falle ut av albumet, men en grunnleggende takknemlighet og den troendes trygghet gjør tilgivelse mulig og formuleringsforandringer fra «we are born, we suffer, and we die» til «we are born, we laugh, and we die».

Gjerningsmannen gis navn og bilde først etter en halvtime, klippet side om side med Trump om «invasjon», amerikanske hvit makt-militser redd for å bli «erstattet», og arkivklipp fra Norge og New Zealand.

De overlevende og etterlattes reaksjoner er særlig rørende. De beholder minnet som velsignelse, og holder fast ved å hedre og elske din neste, med sitat fra Martin Buber til slutt:

«To love God truly, one must first love man. And if anyone tells you that he loves God and does not love his fellowman, you will know that he is lying… What you must do is love your neighbor as yourself. There is no one who knows your many faults better than you! But you love yourself notwithstanding. And so you must love your neighbor, no matter how many faults you see in him.»

Hvor kommer hatet fra? Ken Burns, Lynn Novick og Sarah Botsteins nye sekstimers (jeg har foreløpig sett to av tre episoder) dokumentarserie The U.S. and The Holocaust (på dvd fra PBS) skildrer gjennom intervjuer og arkivklipp en sjelden fortalt historie, om hva USA would, could og should have done.

USA hadde åpne grenser i århundrer, men også folkemord og slaveri. I 1882 kom Chinese Exclusion Act, og senere uttrykt redsel for å bli «erstattet», pseudovitenskapelig eugenics, Madison Grants The Passing of the Great Race og Henry Fords The International Jew, innskjerpete innvandringslover (særlig for de som kunne bli en «public charge») på 1920-tallet, og Hitlers Mein Kampf, blant annet inspirert av amerikansk erobring av den såkalt «ville vesten» (Hitler ville erobre den «ville østen»).

På 1930-tallet kom år da flere dro fra enn kom til USA. Løgnaktige ledere, fake news, invasjoner rett etter OL og påstander om phony war er altså intet nytt, og aviser og radio spredte antisemittistisk propaganda og konspirasjonsteorier. Og før annen verdenskrig – mens forfølgelse av jødene skjedde i 1930-årenes Tyskland – mente amerikanere flest at de tyske jødene kunne skylde seg selv.

Motstand mot flyktninger var stor, blant annet fordi mange var redd for at jødiske flyktninger var spioner for nazistene. Frivillige jødiske organisasjoner hjalp, slik at tusenvis ble reddet, inkludert kjente kunstnere og intellektuelle som Max Ophüls og Hannah Arendt.

Noen få fikk se frihetsgudinnen dukke opp bak tåken.

Mens millioner andre ble drept med kuler og gass på europeisk jord.

Også skjebnefellesskap består av enkeltskjebner. Tidlig i Last: Jøder – høstens soleklart sterkeste norske serie, dokumentar eller fiksjon – forteller en eldre kvinne om sin fantasi som barn om «Hitler» som en skremmende stor, tykk dame i grønn kjole.

Dokumentarserien er snublesteiner for øyne og øre og består i hovedsak av en rekke sterke vitnesbyrd fra eldre mennesker, den gang barn. Den nøkterne fortellingen om vår alles del i det verste som har skjedd gjør at tårene triller i hver episode. Jeg har aldri opplevd å ha grått av hver episode i en dokumentarserie.

Sonja, 90, forteller at hun «skulle bare blitt 11».

Brutale valg, avskjeder, gjenforening.

En gutt må peke på sin far.

Norske myndigheter var – som amerikanske – redd for å «brenne inne» med jødiske flyktningbarn, og konspirasjonsteorier florerte. Quisling sa at jøder har «ingenting i Norge å gjøre», og det fantes også antisemittisme i motstandsbevegelsen,

Tidlig under krigen ble da også radioene tatt fra jødene – av norsk politi. Senere, et to cm høyt «J»-stempel i passet (i frykt for at den europeiske «jødestjerne» ville møtt for mye motstand), gjeninnført «jødeparagraf» fra den originale norske Grunnloven, og formueinndragning.

Registrering kan ende i utrydding.

Historien er like rystende og ulidelig dramatisk hver gang den blir fortalt.

Enkeltes historier, som Ruth Maiers og Gunvor Hofmos, er nå relativt godt kjent. Men serien er særlig god på å befolke kaia ved Donau med mennesker vi er blitt kjent med og glad i. Familier står overfor mangel på eller helt umulige valg, og veien fra hjemmet til bryggen, rop til «mamma!» og gråt på kaia skildrer noen av de vederstyggeligste minuttene i norsk historie.

198 jøder arresteres i Oslo og omegn denne dagen, fra 83 år til 4 måneder gamle.

Hofmo spør en tysker om «er det min venninne, eller din?», og skrev senere om opplevelsen: «Jeg så min venninne,/den eneste, jeg så henne/gå for å dø./Og siden har trærne sørget,/og siden har Døden trukket/min kropp og sjel og stemme/ut i fortvilelsens sjø!»

Andres drosje kom for sent til utryddelsen, og tolket det som nåde fra oven. «Men hva med de andre, som sikkert også ba for sine liv?» spør en av de overlevende.

Alf Pettersens Carl Fredriksens Transport, i Kongens navn, kjørte lastebiler med inntil 20 flyktninger. Vi får ta del i beskrivelser av lukten av fysisk angst, ligge i grøfta mens tyskerne kjørte forbi, vandringer gjennom skog, over fjell eller over vann – og en fintfølende befaling fra en voksen til en ung gutt om at de ikke må vekke fuglene.

Flukt kunne koste flere årslønner, og det fantes både svindlere og helter blant grenseloser. Etter ei rydning, ei koie, lys og en koselig skogsarbeider som sier «velkommen til Sverige». En ung gutt setter seg på huk og sier «nå bæsjer jeg på svensk jord». En far heller ut giften de slapp å sluke.

1.desember 1942 blir 346 norske jøder drept.

En ung bror og ei yngre søster går sammen inn i gasskammeret.

Andre legger senere ut på dødsmarsjer.

Restene av familier lever i dekning. «Jeg hadde ingen pappa. Tyskerne hadde gjort sitt», sier en eldre kvinne. Serien gir slik ansikt – inkludert en rekke vakre portrettfotografier – og levende liv i fortid og nåtid til navn som ble båtlast og aske.

Etter krigen ønskes noen «velkommen tilbake», men «jøde» brukes stadig som skjellsord.

En eldre mann spør til slutt:

«Har vi lært noe?

Har vi det?»

Last: Jøder er til den det måtte angå, som er alle.

Epletrærne bærer fortsatt frukter.

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---