Kino- og strømmetips: Arnljot og Lene Berg, Edderkoppen, Flex, George Carlin’s American Dream, Night Sky, Conversations with Friends, Top Gun

Kino- og strømmetips: Arnljot og Lene Berg, Edderkoppen, Flex, George Carlin’s American Dream, Night Sky, Conversations with Friends, Top Gun

Lene Bergs «Fengselsbrev» er en av de beste norske filmene vi får se i år, mener Jon Inge Faldalen. Han har også latt seg røre av Judd Apatows «George Carlin’s American Dream». Og i anledning «Top Gun: Maverick» henter han fram Renny Harlins «Cliffhanger».

Mens de heldige få får se den nyeste filmkunsten i Cannes, er det flere ting å gledes over på kinolerret og hjemmeskjerm for oss andre, for eksempel rauteur Andrea Arnolds dokumentar Cow på Vega scene.

Til far – Arnljot og Lene Berg

Foto fra «Fengselsbrev».

Og på kunstgalleri, eksemplifisert gjennom festspillutstiller Lene Berg i Bergen Kunsthall. Festspillutstillingen fra 26. mai til 21. august 2022 er Bergs «Fra Far», basert på materiale arvet fra filmskaper, forfatter og far Arnljot Berg.

Jeg har ikke sett hele utstillingen filmene inngår i, men de fire filmene Dagen står opp, Casting Arnljot, Hendene og Fengselsbrev er i seg selv svært sterke vitnesbyrd og fortellinger om nettopp vitnesbyrdets og fortellingers tilkortkommenhet, en tematikk Lene Berg tidligere blant annet har berørt i den underlig ubehagelige dokumentaren False Belief (2019).

Tross alvorlig tematikk er filmene laget med lekenhet.

Dagen står opp åpner med ordene «jeg var ikke til stede, men jeg husker det» og «en parkeringsplass, i utkanten av Paris». Minner og fortellinger iscenesettes med overstemme, oversikts- og nærbilder av papirblokker, lekebiler og små figurer, av en far som snorker i førersetet av en bil ved siden av sin døde partner.

«Jeg var der ikke.

Jeg husker det helt tydelig.»

Casting Arnljot består av fire skuespillerintervjuer og rammende replikker som «nå må du slippe hånden» og «pappa skal gå et stykke alene». Håndmotivet griper også i Hendene, der enkle gester fra fars høyre hånd – lik en Bressonsk lommetyv – metonymisk framkaller lukter og minner i tilbake- og framspolingen av et oppdragsreisebrev fra søttitallets Paris.

Fengselsbrev er kanskje den aller sterkeste filmen, bestående av Ingrid Olivia Bjerknes og Marius Sheamus Bergs nøkterne opplesning av brevveksling mellom en far og hans barn, som på hver sin side forsøker å holde motet oppe, for seg selv og den andre.

Det vi kan lese og høre opplest fra linjene. Og alt det hvite imellom. Det er sterkt involverende og usentimentalt rørende.

Fengselsbrev er en av de beste norske filmene vi får se i år.

Arnljots filmer er dessverre vanskelig tilgjengelig. Oslo byarkiv har lagt ut informasjonsfilmen For Lærde og Lærdoms elskere på YouTube, og de solide spillefilmene Lukket avdeling (1972) og Bobbys krig (1973) kan ses hos sfanytime.no, sistnevnte også hos nettkino.no. Særlig Lukket avdeling burde gis større oppmerksomhet som et viktig verk i norsk filmhistorie.

Kort og godt – Edderkoppen, Flex og Jackass 4.5

Noen korttips også: Shokat Harjos kortfilm Edderkoppen skaper en sterk intrige over ni minutter, der en kveld på hotell ikke ender opp der den begynner, mens Jakob Skøyen Andersens og Anders Berghs fornøyelige kortserie Flex  (https://tv.nrk.no/serie/flex) er «All pain, no gain», og særlig episode fire, «Tungt i dag, ja!», er suveren slapstick. For mesterne i faget, se bakomfilmen Jackass 4.5 (Netflix), som finner stadig nye måter å angripe og påføre kroppens hulrom og kjønnsorganer smerte og skrattle av det, shit, piss, fuck, cunt, cocksucker, motherfucker – and man tits.

Uanstendig om anstendighet – George Carlin’s American Dream

«…but he loves you.» Komiker og filmskaper Judd Apatow har sammen med Michael Bonfiglio laget George Carlin’s American Dream (HBO Max), en engasjerende historietime om utviklingen av amerikansk komedie i etterkrigstiden og fram til i dag, med den personlige fortellingen til Carlin som tykk rød tråd, med arkivmateriale, intervjuer og innflytelsesbevis fra arvinger som Stephen Colbert, Jerry Seinfeld og Steven Wright, for meg den morsomste av dem alle.

Carlin – som også hylles sammen med andre komikere i nye The Hall: Honoring the Greats of Stand-Up (Netflix), som verken bombs eller kills – endret seg med tidene, og tidene endret seg med ham. Han gikk fra posisjonell til opposisjonell, fra streit til motstrøms, til motkulturell i den streite strømmen.

Han listet opp og sa ordene man ikke fikk si høyt, og viste hvordan anstendighet krever uanstendighet.

Den sterkt antiautoritære og antireligiøse komikerens memverdige oneliners leses nå som profetier for samtidens diskusjoner om religion, abort, klima, rasisme og politivold, men mer enn forutseende var han kanskje rett og slett bare observant all tidløs bullshit mennesket stadig holder på med.

Apatow siterer Carlins siste ønske om samlingen etter sin død:

«It should be extremely informal, they should play rhythm and blues music, and they should laugh a lot. Vague references to spirituality (secular) will be permitted.»

Kosmisk kammerspill og sampoesi – Night Sky og Conversations with Friends

Conversations with Friends (HBO Max)

I åpningen av Amazon Primes åndelig fantasirike drama Night Sky støtes hans biljardkule med vilje over bordkanten i hennes retning i fortidens søte møte til et par som i nåtid gestaltes av sterke J. K. Simmons og Sissy Spacek, skuespillere med det levde livets ekte uutgrunnelige tiltrekningskraft.

Kulemotivet dukker opp flere steder i kammerspillet der kammeret er kosmos, med Audens «stars that do not give a damn».

«Most people don’t have this» fastslår det eldre paret om virkelighetsflukten i den mystiske portalutsikten til verdensrommet i skjulkjelleren i hagen.

Stjernene fins her begravet under jorda.

Night Sky er en serie som tar oss på alvor og ikke putesyr opplevelsen og forståelsen, av familierelasjoner, sorg og søken, aldring og død.

Det stillfarne kjærlighetsdramaet Conversations with Friends (HBO Max)basert på Sally Rooneys debutroman – befinner seg i den andre enden av parfohold og brenner langsomt lik et bløtt bål.

Serien samtaler med seeren om det skrevne, det usagte og det vi sier.

Alison Oliver, Sasha Lane, Joe Alwyn og Jemima Kirke gestalter et ulykkelig firkløver av vennskap og utroskap, to par bristne hjerter i Dublins studie-, kunst- og kulturliv av studenter, poeter, romanforfattere og skuespillere, med legninger som ukontrollerbare retninger.

Engelskstudent Frances (Oliver) beskrives som «one of the poets» og tar motvillig sommerjobb som konsulent. Hun sier hun verdsetter «impermanence» og «performance», flyktige opptredener med spoken word i motsetning til det retningsløst komfortable i nedskrevne, publiserte ord mellom to permer.

 Conversations with Friends er en sakte-tv-serie med tydelige hvite felt mellom ordene og klang mellom tangentene. Kleint romantiske samtaler viser mennesker som forsøker snakke sammen, i det lavmælt følelsesmessig spektakulære kjent fra nyere dramedier.

Vi ser ofte vår hovedperson observere, og det er ikke alltid godt å vite hva som foregår i tankene hennes. Det fins også erotiske øyeblikk, som da ei kald ølflaske forsiktig legges mot hennes røde kinn i et lukket rom før stjålne kyss.

Jeg har sett fem av tolv episoder, og er spent på hva det store vendepunktet vil bringe.

Machverk og know ledge – Top Gun: Maverick og Cliffhanger

«This guy needs an ego check.» Det er lite lavmælt og under radaren over Tom Cruises spektakulært motorromantiske Top Gun: Maverick, som han ble høyt dekorert av Cannes i anledning av her om dagen.

Cruise tjener igjen vingespenn.  Med en film langt bedre enn originalen, men stadig en middels en.

Åttitallsballadetrommer slår an tonen allerede til svart lerret, telelinser fanger luftas pulserende heteforandringer på ei kort rullebane til lyden av Kenny Loggins’ «Danger Zone», før en fleksende, oljenedsølt heltefigur – Maverick (Cruise) – ikler muskelhuden t-skjorte og skinnjakke og skrenser avgårde på motorsykkelen med vinden i håret.

Å nei, avdelingen er truet med nedleggelse om ikke flyhastigheten mach 10 oppnås.

«I don’t like that look.»

«It’s the only one I’ve got.»

At vår tilbakekalte helt ikke tar ordre er publikums stående bestilling.

Avstandsinnstillinger viser fartsrekordens langsomhet, og hektisk montasje bidrar ellers til at høye svev eller fjellpassmanøvreringer med bøyde flyskrog mangler maverykk, selv på en Imax-kino.

«Where am I?» spør en utskutt, sotet pilot i dineren på landjorda.

«Earth», sier en liten gutt.

Med Cruise kan man lure på om det stemmer. Men det er i hvert fall en velkjent klodes avpolitiserte geografis atomanlegg som skal tilintetgjøres i filmens – og vår helts på lenge første, men likevel siste – oppdrag, som må gjennomføres innen først tre, men så to uker.

Det er old school og fokusert, men med et utydelig fiendebilde, i en litt rar filmopplevelse i krigstid.  Som lærer kaster vår mann bokstavelig læreboka i søpla, og med intriger drevet av highschoolkarakterer lignende Rektor, Lærer og Elev parafraserer og selvplagierer ublygt Top Gun: Maverick den første filmen, i et manus skrevet med nostalgisk patos og påholden penn.

Mantraet «Don’t think. Just do» gjentas.

Men avkles også:

«What the hell were you thinking?»

«You told me not to think!»

Menn spiller baris strandball, blir avbrutt akkurat da de skal uttrykke følelser, og klemmer med knyttede never. Elementene kjempes med og mot, og under seiling med sin love interest får vi til og med båt-Cruise. Han jager solnedgangen og styrtflyr forelsket nær sin egen skygge og risikerer konsekvent å fly av seg hjulene til kuklanding.

Den uniforme filmen krever stil, og jeg må innrømme at få ser kulere ut med lua i hånda.

Cliffhanger (1993)

Jeg lovte å gi tips om eldre filmer (som Lukket avdeling) i miksen med det nye, og jeg har slik havnet på et slags Stallone-kjør, også til hans mange basecamps etter karrieretoppen (som kanskje når nye tinder med Tulsa King til høsten).

Så, til sist denne gang, actioneventyret Cliffhanger.

Jeg husker fortsatt traileren på kino i 1993.

Filmen i Renny Harlins tegneseriestoryboardregi er en skuespillerjobb med økende stillingsenergi, spennende fra start, med fryktløs fjellklatring og helikopter i en redningsaksjon som eksponeringsterapi for høydeskrekken Stallone også deler.

«You’re not gonna die!» skriker han så du et øyeblikk tror det, men ufritt fall tvinger fram tekstplakaten «åtte måneder senere».

Manuset mangler bakkekontakt, og kofferter med 100 millioner dollar flys og forsøkes kapret med kabler mellom kabiner, men snart snør sedler ned fjellskrenter og brukes til bål for hulevarme.

Mellom überskurker og styrtrikdom står Stallones hysteriske kropp, som klatrer, henger på fjellkanter, slår og sparker, svømmer og skyter under vann, samt spidder en kranglete kar med stalagmitt i ryggen.

Finnen sender kropper akende nedover snø som råkostjern mot kinnet så skurken sendes blodig ut offpistehoppkanten.

«Gravity is a bitch, isn’t it?»

Cliffhanger har frivillig og ufrivillig kule replikker, skudd og eksplosjoner i sakte film, actionadrenalin i drastisk dans med terreng og tyngdekraft.

Filmen er fullstendig latterlig på en meget underholdende måte.

Katarsis blir å pepre fobier full av kuler.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips: Arnljot og Lene Berg, Edderkoppen, Flex, George Carlin’s American Dream, Night Sky, Conversations with Friends, Top Gun

Kino- og strømmetips: Arnljot og Lene Berg, Edderkoppen, Flex, George Carlin’s American Dream, Night Sky, Conversations with Friends, Top Gun

Lene Bergs «Fengselsbrev» er en av de beste norske filmene vi får se i år, mener Jon Inge Faldalen. Han har også latt seg røre av Judd Apatows «George Carlin’s American Dream». Og i anledning «Top Gun: Maverick» henter han fram Renny Harlins «Cliffhanger».

Mens de heldige få får se den nyeste filmkunsten i Cannes, er det flere ting å gledes over på kinolerret og hjemmeskjerm for oss andre, for eksempel rauteur Andrea Arnolds dokumentar Cow på Vega scene.

Til far – Arnljot og Lene Berg

Foto fra «Fengselsbrev».

Og på kunstgalleri, eksemplifisert gjennom festspillutstiller Lene Berg i Bergen Kunsthall. Festspillutstillingen fra 26. mai til 21. august 2022 er Bergs «Fra Far», basert på materiale arvet fra filmskaper, forfatter og far Arnljot Berg.

Jeg har ikke sett hele utstillingen filmene inngår i, men de fire filmene Dagen står opp, Casting Arnljot, Hendene og Fengselsbrev er i seg selv svært sterke vitnesbyrd og fortellinger om nettopp vitnesbyrdets og fortellingers tilkortkommenhet, en tematikk Lene Berg tidligere blant annet har berørt i den underlig ubehagelige dokumentaren False Belief (2019).

Tross alvorlig tematikk er filmene laget med lekenhet.

Dagen står opp åpner med ordene «jeg var ikke til stede, men jeg husker det» og «en parkeringsplass, i utkanten av Paris». Minner og fortellinger iscenesettes med overstemme, oversikts- og nærbilder av papirblokker, lekebiler og små figurer, av en far som snorker i førersetet av en bil ved siden av sin døde partner.

«Jeg var der ikke.

Jeg husker det helt tydelig.»

Casting Arnljot består av fire skuespillerintervjuer og rammende replikker som «nå må du slippe hånden» og «pappa skal gå et stykke alene». Håndmotivet griper også i Hendene, der enkle gester fra fars høyre hånd – lik en Bressonsk lommetyv – metonymisk framkaller lukter og minner i tilbake- og framspolingen av et oppdragsreisebrev fra søttitallets Paris.

Fengselsbrev er kanskje den aller sterkeste filmen, bestående av Ingrid Olivia Bjerknes og Marius Sheamus Bergs nøkterne opplesning av brevveksling mellom en far og hans barn, som på hver sin side forsøker å holde motet oppe, for seg selv og den andre.

Det vi kan lese og høre opplest fra linjene. Og alt det hvite imellom. Det er sterkt involverende og usentimentalt rørende.

Fengselsbrev er en av de beste norske filmene vi får se i år.

Arnljots filmer er dessverre vanskelig tilgjengelig. Oslo byarkiv har lagt ut informasjonsfilmen For Lærde og Lærdoms elskere på YouTube, og de solide spillefilmene Lukket avdeling (1972) og Bobbys krig (1973) kan ses hos sfanytime.no, sistnevnte også hos nettkino.no. Særlig Lukket avdeling burde gis større oppmerksomhet som et viktig verk i norsk filmhistorie.

Kort og godt – Edderkoppen, Flex og Jackass 4.5

Noen korttips også: Shokat Harjos kortfilm Edderkoppen skaper en sterk intrige over ni minutter, der en kveld på hotell ikke ender opp der den begynner, mens Jakob Skøyen Andersens og Anders Berghs fornøyelige kortserie Flex  (https://tv.nrk.no/serie/flex) er «All pain, no gain», og særlig episode fire, «Tungt i dag, ja!», er suveren slapstick. For mesterne i faget, se bakomfilmen Jackass 4.5 (Netflix), som finner stadig nye måter å angripe og påføre kroppens hulrom og kjønnsorganer smerte og skrattle av det, shit, piss, fuck, cunt, cocksucker, motherfucker – and man tits.

Uanstendig om anstendighet – George Carlin’s American Dream

«…but he loves you.» Komiker og filmskaper Judd Apatow har sammen med Michael Bonfiglio laget George Carlin’s American Dream (HBO Max), en engasjerende historietime om utviklingen av amerikansk komedie i etterkrigstiden og fram til i dag, med den personlige fortellingen til Carlin som tykk rød tråd, med arkivmateriale, intervjuer og innflytelsesbevis fra arvinger som Stephen Colbert, Jerry Seinfeld og Steven Wright, for meg den morsomste av dem alle.

Carlin – som også hylles sammen med andre komikere i nye The Hall: Honoring the Greats of Stand-Up (Netflix), som verken bombs eller kills – endret seg med tidene, og tidene endret seg med ham. Han gikk fra posisjonell til opposisjonell, fra streit til motstrøms, til motkulturell i den streite strømmen.

Han listet opp og sa ordene man ikke fikk si høyt, og viste hvordan anstendighet krever uanstendighet.

Den sterkt antiautoritære og antireligiøse komikerens memverdige oneliners leses nå som profetier for samtidens diskusjoner om religion, abort, klima, rasisme og politivold, men mer enn forutseende var han kanskje rett og slett bare observant all tidløs bullshit mennesket stadig holder på med.

Apatow siterer Carlins siste ønske om samlingen etter sin død:

«It should be extremely informal, they should play rhythm and blues music, and they should laugh a lot. Vague references to spirituality (secular) will be permitted.»

Kosmisk kammerspill og sampoesi – Night Sky og Conversations with Friends

Conversations with Friends (HBO Max)

I åpningen av Amazon Primes åndelig fantasirike drama Night Sky støtes hans biljardkule med vilje over bordkanten i hennes retning i fortidens søte møte til et par som i nåtid gestaltes av sterke J. K. Simmons og Sissy Spacek, skuespillere med det levde livets ekte uutgrunnelige tiltrekningskraft.

Kulemotivet dukker opp flere steder i kammerspillet der kammeret er kosmos, med Audens «stars that do not give a damn».

«Most people don’t have this» fastslår det eldre paret om virkelighetsflukten i den mystiske portalutsikten til verdensrommet i skjulkjelleren i hagen.

Stjernene fins her begravet under jorda.

Night Sky er en serie som tar oss på alvor og ikke putesyr opplevelsen og forståelsen, av familierelasjoner, sorg og søken, aldring og død.

Det stillfarne kjærlighetsdramaet Conversations with Friends (HBO Max)basert på Sally Rooneys debutroman – befinner seg i den andre enden av parfohold og brenner langsomt lik et bløtt bål.

Serien samtaler med seeren om det skrevne, det usagte og det vi sier.

Alison Oliver, Sasha Lane, Joe Alwyn og Jemima Kirke gestalter et ulykkelig firkløver av vennskap og utroskap, to par bristne hjerter i Dublins studie-, kunst- og kulturliv av studenter, poeter, romanforfattere og skuespillere, med legninger som ukontrollerbare retninger.

Engelskstudent Frances (Oliver) beskrives som «one of the poets» og tar motvillig sommerjobb som konsulent. Hun sier hun verdsetter «impermanence» og «performance», flyktige opptredener med spoken word i motsetning til det retningsløst komfortable i nedskrevne, publiserte ord mellom to permer.

 Conversations with Friends er en sakte-tv-serie med tydelige hvite felt mellom ordene og klang mellom tangentene. Kleint romantiske samtaler viser mennesker som forsøker snakke sammen, i det lavmælt følelsesmessig spektakulære kjent fra nyere dramedier.

Vi ser ofte vår hovedperson observere, og det er ikke alltid godt å vite hva som foregår i tankene hennes. Det fins også erotiske øyeblikk, som da ei kald ølflaske forsiktig legges mot hennes røde kinn i et lukket rom før stjålne kyss.

Jeg har sett fem av tolv episoder, og er spent på hva det store vendepunktet vil bringe.

Machverk og know ledge – Top Gun: Maverick og Cliffhanger

«This guy needs an ego check.» Det er lite lavmælt og under radaren over Tom Cruises spektakulært motorromantiske Top Gun: Maverick, som han ble høyt dekorert av Cannes i anledning av her om dagen.

Cruise tjener igjen vingespenn.  Med en film langt bedre enn originalen, men stadig en middels en.

Åttitallsballadetrommer slår an tonen allerede til svart lerret, telelinser fanger luftas pulserende heteforandringer på ei kort rullebane til lyden av Kenny Loggins’ «Danger Zone», før en fleksende, oljenedsølt heltefigur – Maverick (Cruise) – ikler muskelhuden t-skjorte og skinnjakke og skrenser avgårde på motorsykkelen med vinden i håret.

Å nei, avdelingen er truet med nedleggelse om ikke flyhastigheten mach 10 oppnås.

«I don’t like that look.»

«It’s the only one I’ve got.»

At vår tilbakekalte helt ikke tar ordre er publikums stående bestilling.

Avstandsinnstillinger viser fartsrekordens langsomhet, og hektisk montasje bidrar ellers til at høye svev eller fjellpassmanøvreringer med bøyde flyskrog mangler maverykk, selv på en Imax-kino.

«Where am I?» spør en utskutt, sotet pilot i dineren på landjorda.

«Earth», sier en liten gutt.

Med Cruise kan man lure på om det stemmer. Men det er i hvert fall en velkjent klodes avpolitiserte geografis atomanlegg som skal tilintetgjøres i filmens – og vår helts på lenge første, men likevel siste – oppdrag, som må gjennomføres innen først tre, men så to uker.

Det er old school og fokusert, men med et utydelig fiendebilde, i en litt rar filmopplevelse i krigstid.  Som lærer kaster vår mann bokstavelig læreboka i søpla, og med intriger drevet av highschoolkarakterer lignende Rektor, Lærer og Elev parafraserer og selvplagierer ublygt Top Gun: Maverick den første filmen, i et manus skrevet med nostalgisk patos og påholden penn.

Mantraet «Don’t think. Just do» gjentas.

Men avkles også:

«What the hell were you thinking?»

«You told me not to think!»

Menn spiller baris strandball, blir avbrutt akkurat da de skal uttrykke følelser, og klemmer med knyttede never. Elementene kjempes med og mot, og under seiling med sin love interest får vi til og med båt-Cruise. Han jager solnedgangen og styrtflyr forelsket nær sin egen skygge og risikerer konsekvent å fly av seg hjulene til kuklanding.

Den uniforme filmen krever stil, og jeg må innrømme at få ser kulere ut med lua i hånda.

Cliffhanger (1993)

Jeg lovte å gi tips om eldre filmer (som Lukket avdeling) i miksen med det nye, og jeg har slik havnet på et slags Stallone-kjør, også til hans mange basecamps etter karrieretoppen (som kanskje når nye tinder med Tulsa King til høsten).

Så, til sist denne gang, actioneventyret Cliffhanger.

Jeg husker fortsatt traileren på kino i 1993.

Filmen i Renny Harlins tegneseriestoryboardregi er en skuespillerjobb med økende stillingsenergi, spennende fra start, med fryktløs fjellklatring og helikopter i en redningsaksjon som eksponeringsterapi for høydeskrekken Stallone også deler.

«You’re not gonna die!» skriker han så du et øyeblikk tror det, men ufritt fall tvinger fram tekstplakaten «åtte måneder senere».

Manuset mangler bakkekontakt, og kofferter med 100 millioner dollar flys og forsøkes kapret med kabler mellom kabiner, men snart snør sedler ned fjellskrenter og brukes til bål for hulevarme.

Mellom überskurker og styrtrikdom står Stallones hysteriske kropp, som klatrer, henger på fjellkanter, slår og sparker, svømmer og skyter under vann, samt spidder en kranglete kar med stalagmitt i ryggen.

Finnen sender kropper akende nedover snø som råkostjern mot kinnet så skurken sendes blodig ut offpistehoppkanten.

«Gravity is a bitch, isn’t it?»

Cliffhanger har frivillig og ufrivillig kule replikker, skudd og eksplosjoner i sakte film, actionadrenalin i drastisk dans med terreng og tyngdekraft.

Filmen er fullstendig latterlig på en meget underholdende måte.

Katarsis blir å pepre fobier full av kuler.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY